Spørsmålet om religionens plass i det sekulære samfunn ble særlig omtalt i forbindelse med innstillingen fra Stålsett-utvalget - «En helhetlig tros- og livssynspolitikk» - der utvalget anbefaler at religionene skal inn i det politiske og offentlige liv i langt større grad enn hittil. Dermed vil også islam få en langt sterke stilling i samfunnslivet. Det var imidlertid også en mindretallsinnstilling som hadde en annen oppfatning - nemlig å nedtone religionene i det offentlige rom.
SIAN har drøftet denne problemstillingen og sendte til kulturdepartementet følgende:
Uttalelse vedrørende innstilling fra Livssynsutvalget (NOU (Norges offentlige utredninger) 2013
SIAN har på sitt årsmøte 15. mars 2013 drøftet utvalgets innstilling. Vi tillater oss herved å fremlegge følgende syn overfor departementet:
Dersom Stortinget og regjeringen legger til grunn flertallsinnstillingen fra utvalget, vil det medføre at islam etter hvert vil få en fremtredende stilling i det offentlige rom i det norske samfunn. Det legges her opp til en sammenblanding av religion og politikk på en måte som er fremmed for norsk samfunnsliv.
Religiøse og livssynsmessige aktiviteter må anses å være et personlig anliggende; en privat sak. Det enkelte religions- og livssynssamfunn må selv bære kostnadene ved trosutøvelsen. Staten skal ikke verken diskriminere eller favorisere noen religion eller livssyn, men sikre religionsfriheten innenfor lov og rett.
På denne bakgrunn slutter vi oss til mindretallets innstilling.
Det er uakseptabelt at Staten med sin tilskuddsordning til religions- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, finansierer islamske trossamfunn; hvis lære er i strid med menneskerettighetene, norsk lov, etiske normer og regler.
Det vises her til brev til Kulturdepartementet datert 13. september 2010 hvor SIAN har redegjort nærmere for disse forhold.
Staten kommer i strid med seg selv når det offentlige finansierer ulovlig religiøs virksomhet som etter sin art handler om politikk. Det fremgår av «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» – at Staten skal ikke gi støtte til trossamfunn dersom disse «kjem i strid med rett og moral».
SIAN ber om at det nedsettes en offentlig bredt sammensatt kommisjon som får i oppdrag å vurdere om islam «med si lære og sitt arbeid kjem i strid med rett og moral». SIAN bør være representert i en slik kommisjon.
Oslo, 15. mars 2013
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

Overfor Stortinget har SIAN anbefalt at det innføres forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom. Forslaget som undertegnede fremmet møtte motstand i styret. Det ble gitt uttrykk for at et forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom ville være for vidtgående. Først etter at undertegnede ga uttrykk for at jeg ville trekke meg som styreleder hvis styret ikke kunne slutte seg til framlegget, ble det vedtatt enstemmig. Ordlyden er som følger:
Til
Stortingets politiske gruppestyrer

Dersom Stortinget fortsatt vil verne det offentlige rom som en nøytral sone og allmenn arena – der alle borgere i dette land opplever fellesskap og samhørighet uavhengig av religion eller livssyn – må den omseggripende og provoserende islamske religionsutøvelse forbeholdes den private sfære. Muslimske kvinner og mindreårige jenter som med eller mot sin vilje bærer det iøyenfallende politisk-religiøse demonstrasjonsplagget hijab – blir også bærere av islam i det offentlige rom – en ideologi som ikke anerkjenner menneskerettighetene, norsk lov, rettsstatens prinsipper, demokratiet, religions- og ytringsfrihet.
Muslimske kvinner med hijab avviser integrering og assimilering i det norske samfunn – det islamske parallellsamfunnet fremmes. Unge muslimske kvinner segregeres i skole og fritidssammenheng – og har forbud mot normal sosial omgang. Det religiøst pålagte hijab-påbudet viderefører i Norge islamsk kvinneundertrykking – som er i strid med universelle menneskerettigheter og frihetsidealer. Muslimske kvinner har forbud mot å gifte seg med norske menn.
Trakassering, diskriminering og voldsbruk rammer kvinner som nekter å bruke hijab. Trolig kjenner vi bare «toppen av isfjellet». En observasjon fra et identifiserbart vitne anskueliggjør situasjonen: «I dag sto jeg og ventet på min sønn og barnebarn utenfor en barnehage på Kampen. Da kom en mann gående sammen med sin hijab-bærende datter. I det hun satte seg inn i bilen tok hun av hijaben. Mannen slo henne med flat hånd i ansiktet – hun tok på seg hijaben igjen.»
En livsbejaende positiv lov mot å bære hijab i det offentlige rom – vil frigjøre mange kvinner fra det tvangspålagte press de utsettes for i islamske miljøer – loven vil være for dem en befrielse og berikelse.
Nordmenn vil oppleve et forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom som integreringsfremmende og inkluderende. Det må tas grep for å motvirke det motsetningsforhold og de konflikter hijab-uniformen fører med seg – og som setter skille og splitter etniske nordmenn og grupper av innvandrerbefolkningen – «dem og oss».
Den historiske dommen i Den Europeiske menneskerettighetsdomstol fra oktober 2011, åpner for at stater kan regulere bruk av hijab – også når hensikten er å verne om statens sekularitet. På denne bakgrunn oppfordrer SIAN Stortinget til å innføre forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Styret
Oslo den 28. mai 2013
Arne Tumyr
Leder.

Av dette følger at SIAN støtter regleverket i NRK - ingen religiøse symboler verken for NRKs nyhetsopplesere - eller NRK-journalister for øvrig - så lenge de representerer allmennkringkastingskanalen.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder

I boken «Mot min vilje» kommer Per Sandberg med en tilnærmet uforbeholden støtte til Christian Tybring-Gjeddes islam-kritikk. Han skriver også at han savner Vidar Kleppes klare tale i innvandringspolitikken. I kveldens Skavland-program parkerte Sandberg disse to - som har fremholdt at islam representerer en trussel mot det norske samfunn.
Sandberg avslørte også i programmet at han egentlig aldri har hatt noe bankende politisk hjerte for det FrP står for. Han sa ja til å stå på FrPs kommunepartis liste i Levanger som en «gjenytelse». Det hadde seg nemlig slik at da Sandberg bygget hus på 80-tallet ble han nektet å anlegge vei til huset. Her var det da en FrP-politiker som trådte til og som ordnet opp. Som takk sa Sandberg seg villig til å stå på partiets liste ved kommunevalget.
Kveldens Skavlan-program var en ubalansert forestilling - der Anne Holt og Jan Guillou hetset islam-kritikere. Sandberg som var alene som motdebattant hadde verken engasjement eller ryggrad til å stå imot de urimelige angrep som ble rettet mot de som angivelig lider av islamofobi.
Kan vi forestille oss et Skavlan-program der gjestene får anledning til ensidig å imøtegå islam og islamiseringen?
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder

Vi gjengir innlegget i sin helhet:

Kristne og islam
Direktør Aslak Brekke ved Stiftelsen Arkivet, praktiserende prest inntil for noen år siden, førstelektor Kåre Melhus ved Gimlekollen kristen-skole og Fædrelandsvennens redaktør Eivind Ljøstad, Luther-kirkens trofaste våpendrager – refser NRK som var mot at journalist Siv Kristin Sællmann med sitt religiøse markeringsbehov opptrådte på TV som nyhetsoppleser – med et kristenkors-smykke. Over 100.000 nordmenn på Facebook har – åpenbart etter mangelfull refleksjon – sluttet seg til kritikken mot NRK – for dermed sier de også ja til at muslimske journalister i samme situasjon kan iføre seg det islamske demonstrasjonsplagget hijab – kanskje endog niqab – i hvert fall et halvmåne-smykke.
Østlands-Posten skriver helt riktig at denne «korsnektdebatten» overskygger den langt viktigere debatten om religionens plass i dagens samfunn. Det er her lektor Melhus sporer av. Han skriver: «For 100 år siden var kristendommen enerådende som verdigrunnlag på den offentlige arena her i landet. Siden den gang har 68-enerasjonen skapt en forestilling om at religion er noe farlig og uønsket. NRK's overreaksjon er en fortsettelse av denne trenden.»
Opplysningsfilosofene og «vi humanister» klarte fra 1700-tallet av å redusere geistlighetens maktmisbruk. Religionstyranniet ble drevet tilbake. Fra å være en politisk frihetsberøvende makt ble kristendommen igjen kun en religiøs åndsmakt basert på overtro. De siste 60 – 70 år er kirken, om ikke i navnet så i gavnet, fratatt nesten enhver politisk makt. Også den religiøse autoritet svinner hen – etter som det i vår tid bare er 28 pst. av befolkningen som tror på arvesynden, frelse og fortapelse, himmel og helvete. «Styggen» med hoven innebærer heller ikke lenger noe skremselspotensial.
Men islam kom til vårt land! Muslimene krever at deres religion skal inn i det politiske liv. Kirken har sluttet seg til - her er det mulig med et comeback for trosbekjennelse i politikken! Religionsutøvelse og irrasjonell ideologi skal ut i det offentlige rom og inn i politiske maktsentra. Presset fra islam – med presteskap og biskoper som «rævediltere» – blir stadig sterkere. Brekke, Melhus, Ljønes, Stålsett og Sællmann – befinner seg i kors-fortroppen som indirekte fremmer islamiseringen. De er på linje med muslimene – som bekjemper med voldsmakt at religion og religionsutøvelse må være en privat sak. Politikk og religion skal smelte sammen. Resultatet ser vi i de islamske stater.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder

Foreløpig er det ingen som har kommentert artikkelen, men det er kanskje ikke så lett å imøtegå synspunktene som her fremkommer?
Bodil - redaksjonen SIANs nettavis

Klagen ble drøftet på SIAN's medlemsmøte 13. november. Det ble her gitt uttrykk for forferdelse og skuffelse over - at mens redaktørene priser ytringsfriheten i festtalenes svulstige erklæringer - får pipen en annen lyd på det konkrete plan.
Klagen som ble vedtatt sendt til Norsk Redaktørforening har denne ordlyd:

Klage mot Dagsavisen – brudd på Redaktørplakatens bestemmelser
I anledning av vårt arrangement på Eidsvollsplass i Oslo den 26. oktober i år, nektet Dagsavisens ansvarshavende redaktør å ta inn i avisen en vanlig kunngjøringsannonse om arrangementet (bilag 01). Etter vår oppfatning var dette et brudd på Redaktørplakatens bestemmelser – der det bl. a. heter at redaktøren skal «ivareta ytringsfriheten» og «fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling.» Vi mener at Dagsavisen ved sjefsredaktør Arne Strand, på denne bakgrunn, har opptrådt i strid med Redaktørplakaten – og ber Norsk Redaktørforening om på prinsipielt grunnlag påtale avisens handlemåte.
Den samme annonsen ble – uten innsigelser – tatt inn i Aftenposten 24. oktober.

De nærmere omstendigheter
Den 17. oktober avtalte undertegnede med Dagsavisens annonseavdeling v/konsulent Irene Nyborg at møteannonsen skulle tas inn på tekstplass (politisk side) til en pris av kr. 8.000. Da konsulenten var i tvil om annonsen kunne oppfattes som kontroversiell, ville hun kontakte redaktøren før endelig godkjennelse ble gitt. Etter en tid fikk vi beskjed om at redaktøren hadde bestemt at annonsen ikke ville bli tatt inn i avisen. Hans begrunnelse var, ifølge konsulenten, at avisens muslimske abonnenter kunne reagere negativt og si opp avisen.
Sjefsredaktør Arne Strand skulle imidlertid ha antydet at dersom vi omredigerte annonsen - at vi endret tittelen i annonsen «Islam – en trussel?» – og organisasjonens navn «Stopp islamiseringen av Norge» – ville det kunne bli foretatt en ny vurdering. Annonsekonsulenten og undertegnede ble imidlertid enige om at ved en slik omredigering ville annonsen ha mistet enhver mening.
Etter dette ble kontakten med Dagsavisens annonseavdeling avsluttet.

Sakens prinsipielle karakter
Vel er det så at ansvarshavende redaktør bestemmer og har full rett til å si ja eller nei til annonser i sin avis, noe flere avgjørelser i PFU vitner om. Det er også slik at ytringsfrihet og trykkefrihet ikke er ensbetydende med at avisen har trykkeplikt.
Denne saken dreier seg imidlertid om det helt grunnleggende for enhver redaktør – selve demokratiets verdiforanking – at minoriteter – selv om man ikke liker meningene – skal få komme til orde og fremme sine budskap. I denne saken satte Arne Strand opp et stengsel for «fri flyt av informasjon».
EMK artikkel 10 verner ytringer generelt, uavhengig av innhold og form. Det kan ikke herske tvil om at Redaktørplakaten har det samme verdigrunnlag.

Den norske mediepolitikken ble inngående vurdert i Stortingsmelding nr. 32 (1992-93 Media i tida) hvor ytringsfriheten for minoriteter i særlig grad ble omtalt. Her ble det slått fast: «Retten til å annonsere er en del av ytringsfriheten...». Det spesielle i vår sak er at annonsens innhold i realiteten omhandlet en politisk ytring.
I nevnte stortingsmelding (3.3 Redaksjonell frihet) heter det: «Redaktørplakaten ble første gang underskrevet i 1953 og revidert i 1973. Plakaten gir redaktøren det personlige og fulle ansvar for avisens innhold. Dette ansvaret innebærer at redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og forme avisen etter de regler som er gitt i plakaten.»

Var redaktøren i sin fulle rett?
Man kan spørre – hvorfor avslår redaktør Arne Strand å ta inn i avisen en annonse fra SIAN? Oppfatter redaktøren organisasjonen som rasistisk? Ser redaktøren på SIAN og de verdier vi står for som samfunnsnedbrytende – som Dagsavisen derfor ikke vil medvirke til å fremme?
Det vises her til våre vedtekter (bilag 02) der det går fram at SIAN er en organisasjon som vil verne om demokratiet og rettsstatens prinsipper. SIAN er registrert i Brønnøysunds enhetsregister. Formålet er å bekjempe islamiseringen av Norge. SIAN bygger på ikke-vold – rasister og nazister kan ikke bli medlemmer av organisasjonen (se vedtektene).
Etter som det vil komme flere annonser fra oss til norske aviser, anmoder vi Norsk Redaktørforening om å strekke en rettesnor i form av å gi denne klagen medhold. Derved vil foreningens medlemmer bli informert om at Dagsavisen i denne sak har opptrådt på en kritikkverdig måte i strid med Redaktørplakaten.
Oslo, den 13. november 2013
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Styret
Arne Tumyr
Leder

Panelet besto av Frode Eikenes fra Den katolske kirke, Kristian Røssaak fra Human-Etisk Forbund, Abdullah Mohammed Alason som «norsk muslim», Melhus og Løvåsen.

Passivt symbol
Det norske flagg med korset er et passivt symbol, sa Birte Løvåsen, som var opptatt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg - som i 2011 slo fast at i Italia må det aksepteres at det henger et kristent symbol i skolenes klasserom. Domstolen kom til at et krusifiks er et passivt kristent symbol som har lang tradisjon i italiensk kultur - så vel som innen den italienske stat. Hun stilte spørsmålet om hijaben er et passivt symbol. Det avgjørende er hva vedkommende som bærer en hijab mener med det - kanskje synes hun at den er fin, sa presten.
Røssaak menete at det er mye hat og intoleranse på de sosiale medier etter at man fikk debatten om bruk av religiøse symboler på NRK. Det gjelder å ha respekt for andres livssyn, sa HEHs representant, som mente at politiet må fremstå med en nøytral uniform. Han hadde problemer med heldekkende plagg. Symbolmarkeringen måtte ikke fremstå som provoserende eller upassende.

NRK må tolerere kors
Frode Eikenes mente at NRK må kunne tolerere et lite kors på nyhetsoppleserne. Det gjelder å bruke sunn fornuft. Vi bør vise raushet overfor religiøse ytringer. Han hadde bodd i England i mange år og var imponert over hvordan man der hadde klart å tilpasse hijab og andre religiøse hodeplagg til politiuniformen.
Melhus hevdet at det er vesentlig at en profesjonell journalist tilstreber så mye nøytralitet som mulig. Det er ikke symbolet vedkommende journalist bærer som er viktig., men det produktet som journalisten leverer.
Mohammad Alason sa at troen kan ingen ta fra et menneske, men ellers kan man ha fellesskap med alle og utvise toleranse. Han priset ytringsfriheten, religionsfriheten og Grunnloven.
Møteleder Vidar Udjus sa at i Fædrelandsvennens redaksjon hadde man diskutert disse spørsmålene - og her hadde en journalist reist spørsmålet: Dersom en nyhetsoppleser fremstår med Davidstjerne - hvor stor troverdighet har vedkommende?
Vis hvor du står
Birte Løvåsen sa: Jeg tror det er viktig at du viser hvor du står. Skal vi ha religionene inn i det offentlige rom, eller skal det religiøse ikke ha sin plass der? Noen mener at troen er en privat sak og at vi må slippe å omfavne hverandres forskjelligheter.
Alle deltakere i panelet ga uttrykk for at religionene har sin plass i det offentlige rom.

Sykehus-grisen
Fra salen ble det gitt uttrykk for misnøye over at muslimene sørget for at en tegning av en gris på Sørlandet sykehus ble fjernet. Her kom en offensiv imam, Akmal Ali, inn i debatten og sa at det var ikke muslimer som hadde bedt om at den ble fjernet. En mann hadde gjort sykehuset oppmerksom på at grisetegningen av hensyn til muslimene kanskje burde fjernes - og det ble gjort av sykehusets ledelse - uten pårykk fra muslimer, sa Ali.
Det gikk et tilfreds sukk gjennom forsamlingen, for hadde ikke alle hørt i flere år at det var nettopp muslimer som hadde sørget for at tegningen av grisen ble fjernet? Nå var muslimene «frikjent»!
Sannheten er at uten islam og islamiseringen i landet hadde ingen drømt om å fjerne tegningen. Imam Ali stakk under stol at for muslimer er «Nasse Nøff» et urent, ufyselig dyr. Norske barn med servelatpølse og leverpostei på skolematen blir ofte trakassert der hvor barn av muslimske foreldre dominerer i klassen . Hijab-innpakkete «gode muslimer» som jobber i barnehager kan ikke servere kjøtt av gris til barna fordi maten er uren og er «haram». En kristiansander som med sin form for protest (som selvsagt er forkastelig) plasserte et rødmalt grisehode på fortauet utenfor moskeen i Kristiansand - ble anmeldt nettopp av Akmal Ali - med begjæring om påtale og straff. Muslimene var blitt «krenket» og det hadde oppstått «uro» i moské-miljøet. Ugjerningsmannen måtte straffes etter blasfemiparagrafen. Ikke bare grisen, men også hunden er et urent dyr for muslimene.
Det var Akmal Ali som på vegne av Forum for tro og livssyn takket for fremmøtet og debatten - som han var meget fornøyd godt med. Han sa at vi må tilstrebe at religionene skal ha plass i det offentlige rom. Damen i kassa på kjøpesenteret med hijab skal yte deg samme gode service som hun uten hijab. Ali stakk nok en gang under stol at muslimen med hijab kan ikke ekspedere kunder som har kjøpt alkohol. En nordmann med hund kan ikke få kjøre drosje med en «god muslim» bak rattet.

«Høflig og dannet»
Det ble en «høflig og dannet» debatt der vårt samfunns egentlige problemer knyttet til religionenes plass i det offentlige rom var fullstendig fraværende.
Er debatten på dette området i ferd med å bli en skinndebatt? Islam forårsaker strid og konflikter som truer hele Europa . Midtøsten står i brann - som følge av krig muslimer imellom - og mellom muslimer og «de vantro». Sunnimuslimer dreper shia-muslimer og omvendt. Islam-leder Yusef al-Qaradawi sier at holocoust var Allahs straffedom mot jødene.
I Kristiansand så vel som ellers i landet er man opptatt av å skape «dialog, toleranse og respekt» overfor personer og grupperinger som promoterer en totalitær, krigsoppildnende politisk/religiøs ideologi. Begikk våre fedre og mødre i den forrige generasjon en urett mot Hitler? Skulle demokratiene ikke tatt kampen opp mot nazismen? Burde Kong Haakon i respekt og med toleranse bedt om en dialog med Føreren?
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder

Det er en fattig trøst å skrike ut i bitterhet og sinne: «Hva var det vi sa!» om 20-30 år når forholdene har blitt enda verre og ingenting ennå er gjort. Det norske folk må engasjeres, og det burde skje så raskt som mulig. Så hva kan vi gjøre for å nå målet om større innflytelse og oppslutning?

Objektiv og sann islamkritikk

Som jeg tidligere har forklart, er religion en privatsak og Norge har religionsfrihet. Religionsfriheten går hånd i hånd med friheten til å kritisere de religiøse verdiene man kan finne i religionene.

I SIAN kritiserer vi islam, da vi ser at det er verdiene vi kan finne i denne religionen som truer med å påvirke Norges fremtid i negativ retning på nåværende tidspunkt i historien. Hva man tror privat skader ingen, men når troen fører til handlinger og krav som får gjennomslag i samfunnet og som er skadelig for mennesker og samfunnsutviklingen, er det viktig å sette foten ned. Friheten til å tro er ikke det samme som friheten til å gjøre hva man vil av negative ting med grunnlag i tro.

Når vi kritiserer islam, må vi også være selvkritiske og objektive. Vi må unngå overdrivelser og usannheter. Dette er grunnleggende viktig for å kunne nå ut til flere mennesker i landet. Det handler om i hvilken grad av seriøsitet vi vil ligge på. Vi må allikevel på en ryddig og ordentlig måte kunne peke på ting skrevet i Koranen som vi vet har lagt grunnlaget for negative handlinger vi kan se i dagens samfunn.

Vi må peke på de negative konsekvensene islamiseringen fører til og utarbeide forslag til løsninger.

SIAN burde bli flinkere til å konkretisere hva islamiseringen gjør med samfunnet av negativ art og finne politiske løsningsforslag for de problemene vi nå ser ta form rundt oss. Et enkelt eksempel på dette er bruk av burka i offentlig rom eller hijab på små barn i barneskole eller barnehage.

Burkaen er et antiintegrende kvinneundertrykkingsverktøy og maskering av identitet i offentlig rom. Dette skaper utrygghet og usikkerhet. Den har ingen plass i et fritt, åpent og demokratisk samfunn.

Islamistisk tankegods har også ført til at mange muslimer i Norge dekker til sine barn med hijab på skole og barnehage. Dette er også antiintegrende og vil i en del tilfeller føre til en «oss og dem»-tankegang i altfor ung alder. Så små barn er altfor unge til å foreta et slikt dyptgripende religiøst valg. De velger ikke selv. Det er det familien som gjør for dem. Det er også en del av et system som innprenter barn fra veldig ung alder at det er stor forskjell på gutter og jenters rettigheter og liv.

Mitt forslag til politisk løsning vil være å forby burka og hijab på barn i skole og barnehage. Mange nordmenn vil være enig med meg i dette, men allikevel er det ennå ikke forbudt. Det fører oss over til neste punkt:

Nå ut til media og politikere

Selv om islamiseringen har ført til opplagte negative konsekvenser for samfunnet, er det allikevel ingen regjeringer som har gjennomført tiltak som virker mot dette. Vi trenger lover og regler som ivaretar likestilling, frihet og rettferdighet, men vi har ennå ikke fått det. SIAN må fortsette med å forsøke å nå frem til media og politikere med sine bekymringer om utviklingen. Dette kan for eksempel foregå som leserinnlegg, intervjuer eller møter med politikere.

Slik situasjonen er idag, er det veldig få som vil møte oss. Det kan være flere grunner til det, men så lenge vi opplyser om islamiseringen på en objektiv, konkret og saklig måte uten involvering av sterke, negative følelser, vil vi ha en mulighet til å nå bedre frem i tiden som kommer. 

Det er klart at som en veldig liten organisasjon er vi kanskje ikke så interessante å trekke frem for media. Slik situasjonen er nå, virker det også som at redaktører ikke vil gi oss noe oppmerksomhet da de betrakter vår sak som negativ. Å stille opp til intervjuer som ikke blir brukt eller bli lovet tilsvarsrett uten at det blir holdt har jeg erfaring med. En god løsning på dette problemet er å øke medlemsmassen betraktelig.

Rekruttering

For å kunne rekruttere medlemmer, er det viktig at plattformen vi står på er stødig og uangripelig. Veldig få nordmenn ønsker islamisering av landet sitt, så målgruppene våre kan være de aller fleste i landet. Vi burde fortsette det gode arbeidet med å formidle opplysningsbrosjyrer til det norske folk. Utformingen og målgrupper for disse brosjyrene vil være gjenstand for konstant vurdering. Hvordan vi skal kunne nå frem med vårt budskap slik at medlemsmassen øker vil være gjenstand for diskusjon fremover.

Organisering

På sikt vil vi få frem mer selvdrevne lokallag som kan få igang aktivitet i sine nærområder. Hvor vellykket dette vil bli avhenger av medlemsmassen og hvor mange som er egnede og interesserte i å representere SIAN lokalt.

Ta vare på våre ressurser og utvikle nye

Vi har flere flinke og kunnskapsrike mennesker i SIAN som bidrar på en positiv måte. Disse må vi ta med oss inn i fremtiden ved å vise dem den respekten de fortjener i dag. Uenigheter vil alltid oppstå under behandling av enkeltsaker, men en god organisasjon må kunne behandle slikt uten at splid og uvennskap oppstår. Vi må ha en grunnleggende holdning som forteller oss at vi skal kunne respektere uenigheter, behandle dem rettferdig og fortsatt jobbe sammen mot et felles mål.

Nye krefter til organisasjonen betyr også selvfølgelig nye mennesker. Ingen mennesker er like, og det er viktig å ha en god kommunikasjon mellom de som har vært med oss i flere år og nye medlemmer som også vil engasjere seg mer aktivt. Vi bygger hverandre opp og gjør hverandre bedre. En positiv holdning burde gjennomsyre SIANs arbeid. Vi må ha tro på at vi vil få gjennomslag for noen av våre viktigste saker i fremtiden. Alle politiske vedtak som demmer opp mot islamisering av samfunnet er positivt. «Dette vil vi!», «Dette kan vi!» og «Dette får vi til!».

Markeringer

Vi vil fortsette med å ha markeringer med appeller. De er godt organiserte, og det er hyggelig å møte kjente og ukjente til uformell prat og diskusjon. Det er også en god anledning til å dele ut informasjonsbrosjyrer og få oppmerksomhet i media for vår sak.

Forbedre økonomien

Å forbedre SIANs økonomi er viktig. Vi får ikke støtte av staten for vårt arbeid og engasjement. Det er heller ingen enkel sak å skaffe møtelokaler til medlemsmøter og styremøter. Om vi vokser og blir større, vil vi også trenger flere ressurser til både lokalt og sentralt arbeid. Om medlemsmassen øker vil jo kontingenten føre til bedre økonomi, men i tillegg til dette burde vi nå ut til flere med egne brosjyrer med tilbud om å støtte vårt arbeid med donasjoner. Både enkeltvis eller med for eksempel faste månedlige trekk.

Om alle som var imot islamisering av samfunnet donerte en liten sum hver, ville økonomien sett betraktelig bedre ut.

Uanmeldte stander

Jeg har hatt gode erfaringer med uanmeldte stander i Oslo sentrum. Da trenger vi ikke et stort politioppbud for beskyttelse og vi får etter min erfaring stå i fred. Her deler vi ut brosjyrer og snakker med forbipasserende som er interessert i å høre mer om hva vi jobber for. Om vi får engasjert flere til å aktivt delta på slike ting, kan det gjøres oftere.

Sosiale medier

SIAN er godt representert på Facebook og vi bruker Youtube til å legge ut taler og aktuelle nyheter. Linker og informasjon må spres så godt som mulig slik at det når flest mulig mennesker.

Islamkritikk blir selvfølgelig mer og mer aktuelt og interessant for norske borgere ettersom tiden går, islamiseringen fortsetter og ingenting blir gjort for å demme opp og stanse islamiseringen av samfunnet. Problemene i kjølevannet av islam vil bli mer og mer synlig for folk flest. Derfor er det uhyre viktig at SIAN kan trekke til seg alle som vil gjøre noe med den urett vi kan se bli begått i islams navn. For å klare dette, må vi kombinere fornuftig og sann islamkritikk med fornuftige og gjennomførbare løsninger

Et godt lederskap vil også organisere de menneskelige ressursene på en slik måte at vi vokser, blir sterkere og kan få en faktisk innflytelse på det norske samfunn. Et samfunn vi alle er glade i og setter pris på.  Slik er min visjon for SIAN.

Juli 2013 spiste vi lunch på en japansk sushirestaurant i toppetasjen på det moderne kjøpesenteret Westgate i Kenyas hovedstad Nairobi. 21. september slo jihadistene til. I timene og dagene etterpå ble senteret forvandlet til en slagmark, et slakteri og en ruin. Bilder og video fra åstedet viser hva som skjedde. Menn kvinner og barn av mange nasjonaliteter ble meiet ned med granater og maskingeværkuler. Minst 70 mennesker ble drept og over 200 såret.

Gravide kvinner ble skutt og etterlatt til å blø i hjel. Barn ble kastet ut til den visse død fra vinduer i de øverste etasjene. Menn fikk hender og fingre kuttet av og ble kastrerte. Ondskapen utført i Allahs navn kjente ingen grenser.

Sjokkert over det jeg så på TV, kontaktet jeg våre venner i Nairobi. Jeg sendte mail og spurte om alt var okay. Fire av våre medarbeidere svarte ja, men de var selvsagt sterkt preget av det som hadde skjedd i deres egen by.

Fra Aleem – arkitekten vi samarbeider med – kom det imidlertid et svar som var oppskakende. Aleem og hans kone Seema ledet kokkekonkuransen for barn, som radiostasjonen han jobber deltid for arrangerte på toppen av Westgate kjøpesenter denne blodige ettermiddagen.

Han fortalte meg at den lille jenta deres, Shahee på åtte måneder, var okay, men at han selv hadde fått splinter i det venstre øyet etter en håndgranat som jihadistene hadde kastet. Seema hadde så vidt unnsluppet døden da en kule sneiet hodet hennes. Den kvinnelige, gravide reporteren i radiostasjonen East FM i Nairobi ble skutt og blødde i hjel.

Takterrassen var full av foreldre og barn som kastet seg ned og forsøkte å unngå kulene fra jihadistenes våpen. I et intervju med den kenyanske TV stasjonen KTN forteller Aleem at han ropte til terroristene at de ikke måtte skyte og at det var mange kvinner og barn tilstede. Angriperne fra den somaliske islamist-gruppen al-Shabaab svarte da: «Dere sparer ikke våre kvinner og barn. Hvorfor skulle vi spare deres?»

Svaret var et forsøk på og rettferdige blodbadet etter at Kenya sammen med Etiopia og med støtte i den somaliske overgangsregjeringen og FN, gikk inn i Somalia 16. oktober 2011 for å bekjempe islamistene i al-Shabaab.

I ettertid er det imidlertid mer sannsynlig at terroristene i al-Shabaab hadde en annen agenda som blant annet handlet om interne styrkeforhold og endring av strategi. Al-Shabaab har ved tilslutningen til al-Qaida, februar 2012 blitt en internasjonal spiller på jihadistenes blodige, globale terrorscene. Målet for den internasjonale grenen av al-Shabaab er ikke lenger bare å innføre sharia i Somalia, men å utføre jihad og terror mot vantro hvor enn de befinner seg.

En somalisk jihadist, som kom til Norge, i 1999 er utpekt som en av hovedmennene bak terrorangrepet. Han var til «bekymringssamtaler» hos PST. Advarte PST kenyanske sikkerhetsmyndigheter om at mannen med norsk pass trolig ville benytte Kenya som en transitt for terrortrening i Somalia?

Hva ville jihadistene oppnå? Informasjonen fra terrorangrepet er ikke ferdig analysert. Men vi vet mye. I løpet av de fire lange terrordagene drepte islamistene alle ikke-muslimer de kom over. Kristne kenyanere, hinduer og sikher, samt hvite utlendinger, ble massakrert. Terroristene drepte ikke hundre prosent selektivt, men det er ingen tvil om av kristne og andre som ikke var muslimer, var hovedmålet.

I ettertid skriver imidlertid «Nairobi Law Monthly» at islamistenes agenda hverken var å ta gisler eller å drepe så mange som mulig. Ønsket de det siste, kunne de ha sprengt hele Westgate med selvmordsbombere, den første dagen. Målet var i følge tidsskriftet å ydmyke Kenya som nasjon, politiet og sikkerhetstjenesten, samt Kenyas samarbeidspartnere.

Westgate shoppingsenter er også delvis israelskeid, og Israel var et av de første landene som opprettet ambassade i Kenya etter frigjøringen fra britisk kolonialisme i 1963. Er det noe som forener islamister og jihadister over hele verden, er det hatet mot den jødiske staten.

Kenya er en sterk, økonomisk drivkraft i Øst-Afrika. Det siste valget foregikk i fredelige former. Kenya er en formidabel turistdestinasjon. Safari i nasjonalparkene, trekking på Mount Kenya og badeferie på kysten ved det indiske havet lokker tusenvis av turister til landet hvert år. Utenlandske investorer – deriblant – Kina, har vist landet stor interesse de siste årene.

Spørsmålet er reist om hvorfor Kenya Defence Forces og innenriksminister Joseph Ole Lenku ikke maktet å stoppe terroristene tidligere enn de gjorde. Det manglet ikke på etterretningsinformasjon om at noe var forestående. KDF måtte også tilslutt bite i gresset og medgi det CCTV-kameraene åpenbart viste publikum: kenyanske soldater som stjal store mengder varer på dagligvarekjeden Nakumat mens blodbadet pågikk på Westgate.

Den kenyanske regjeringen, media og intellektuelle har lenge visst at illegale innvandrere og våpen, slipper inn i landet som følge av korrupsjon og bestikkelser. En illegal innvandrer – eller «mbuzi», som betyr «geit» på kiswahili – slippes igjennom politisperringer for omlag 1 000 kenyanske shillings, som tilsvarer om lag 70 norske kroner. Mange av «geitene» søker bedre beitemarker, men noen har også onde hensikter. Kenyas evne til å bekjempe korrupsjon og bestikkelser i fremtiden vil bli en viktig faktor for å bekjempe terrorisme.

Hvordan overlevde min venn Aleem og hans familie? Aleem fortalte meg at han på et tidspunkt reiste seg opp og gikk bort til en av terroristene. Han sa at han var muslim og sa shahadah, den islamske trosbekjennelsen. Jihadisten pekte på Seema, og spurte om det var hans kvinne. Noe han bekreftet. «Dekk henne til og forlat området», var svaret, idet han pekte med maskingeværet mot utgangen. Slik reddet Aleem og hans familie livet. Ved å bekrefte deres muslimske identitet ble de spart for jihadistenes kuler.

Tilbake er angsten, traumene og de sterkt motstridende følelser mennesker som har blitt utsatt for slike ekstreme opplevelser kan ha. Enorm lettelse over å ha overlevd, blandet med sorg, skyldfølelse og ofte magisk tenkning om at en høyere makt har holdt en spesiell hånd over nettopp dem. Angst, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer er vanlig. Noen utvikler posttraumatiske stressreaksjoner.

Selv om Aleem og hans familie ble spart, var det mange muslimer som ble meiet ned. Gjennomtenkt strategi fra al-Qaida, som har forstått at det er dårlig PR for dem å skyte muslimer, blandet seg uten problemer med blodrusen, der alle som befant seg på Westgate Shopping Mall ble mål for islamistenes kuler – enten de var kristne, buddhister, hinduer, sikher eller muslimer. Svarte eller hvite. Kenya er et multietnisk og et multireligiøst samfunn. Flere kenyanske muslimer deltok med fare for eget liv i redningsarbeidet. Virkeligheten er ikke svart-hvit, men islamister og jihadister bidrar sterkt til en polarisering.

Er islam fred? Aleem hevder dette i et intervju med KTN. Han sier: «Ikke la dem [jihadistene] vinne. De representerer ikke oss.» Muslimer i Kenya er redde for at skylden for Westgate-massakren skal bli plassert på dem som gruppe. Det er forståelig, men det krever også et demokratisk og aktivistisk engasjement fra muslimenes side for å bekjempe islamsk jihad. Aleem kjenner ikke igjen sin forståelse av islam i det terroristene gjorde. For ham representerer islam familietradisjoner og høytider. Ikke jihad.

Om lag 80 prosent av Kenyas befolkning er kristne. Islam har ikke fått en høyere stjerne hos dem etter Westgate-massakren for å si det forsiktig. Den kenyanske regjeringen har imidlertid nedlagt et betydelig arbeid i å styrke den kenyanske enheten etter katastrofen. De vet at alle kenyanere til syvende og sist er i samme båt og blir skadelidende på mange områder – ikke minst økonomisk – ved terror og uro. Det er imidlertid elementer av polarisering mellom kristne og muslimer man ikke skal feie under teppet.

Allerede under debatten rundt forslaget til den nye konstitusjonen i 2010 advarte den Anglikanske Kirken mot å tillate sharia i utkastet til en ny konstitusjon. Advarselen ble ikke fulgt. Muslimer har i dag sharia som et element i familierettslige anliggender gjennom de såkalte kadih courts. De kristne vil også hevde at selv om islamsk terror også rammer muslimer, så er den islamske terroren rotfestet i de islamske tekstene – i de historiske realitetene bak islams utbredelse på den arabiske halvøya og på det afrikanske kontinentet.

I kommentarfeltene i kenyanske aviser som Daily Nation vises det ofte til situasjonen i det vestafrikanske landet Nigeria, der den islamistiske bevegelsen Boko Haram fører en folkemordsstrategi for å utrydde kristne nigerianere fra den nordlige delen av landet, der det bor flest muslimer.

At en forsvinnende liten del av verdens muslimske befolkning begår terror, betyr ikke nødvendigvis at terroristenes praksis ikke er forankret i tekster og tradisjoner. Kristne kenyanere som har lest islamske tekster med et kritisk blikk, har funnet belegg for at det er en mørk kjerne av krig og erobring i den religionen som de sier pretenderer å være «fredens religion». Kristne i Kenya vil hevde at historien viser oss at når islam har erobret et område så undertrykkes alle ikke-muslimer. Hvorfor tar ikke vi i vesten de svarte kristne (og animistene) i Afrika på alvor?

Debatten rundt islam i Europa er vanskelig. Dette henger blant annet sammen med innvandringsproblematikken, vår religionsfrihet og vår frykt. Vi vil nødig såre mennesker som kommer fra en fattigere del av verden, og krisen rundt Muhammed-karikaturene viste med all tydelighet hvor redde mange vestlige ledere var for å utfordre rasende muslimer rundt om på kloden på grunn av en karikaturtegning.

Hvis det er frykt som hindrer oss i å analysere islam og islamismen, har vi ikke da gitt etter for de totalitære og mørke kreftene som ved nærmere granskning har slående likhetstrekk med andre totalitære ideologier fra Europas egen nære fortid?

For Aleem og demokratiske og sekulære muslimer i Kenya og Norge er fraværet av oppgjør med militant islam en bjørnetjeneste. Jihadistene og terroristene må isoleres og deres ideologiske fundament analyseres og kritiseres, slik at vi stopper rekruttering til udåd, enten det er i vårt eget land eller i radikale moskeer rundt om i verden. Også i den vestlige. I mange norske moskeer formidles budskap og ideologi på språk de færreste nordmenn forstår.

Er dette greit når vi tenker på at en ung, somalisk mann som det norske samfunnet hadde tatt til seg i 1999 trolig endte opp med å bli en av hovedmennene bak Westgate-massakren?

Jihadistene som er oppvokst i vesten og vestlige konvertitter som «den hvite enken», Samantha Lewthwaite, er særlig farlige fordi de kjenner den vestlige kultur og tenkemåte. Lewthwaite bodde i tiden før terrorangrepet i Nairobis fasjonable strøk, Lavington, der hun vandret fritt omkring – også på Westgate – trolig iført niqab. Etter London-bombingen i 2005 «fordømte» hun ektemannen og selvmordsbomberen Abdullah Shaheed Jamals deltakelse i terrorhandlingen, men hun er nå den mest ettersøkte kvinnen i verden og medlem av al-Shabaab og al-Qaida.

Å komme seg inn og ut av Kenya er ikke vanskelig når vi vet at falske visa kan kjøpes for om lag 100 000 kenyanske shilling, rundt regnet 7000 norske kroner. Likedan med ID-papirer.

Fra et CCTV-opptak fra Westgates supermarked kan vi se jihadister som kneler ned og ber Asr, ettermiddagsbønnen om lag kl. 16.15. Jihadistene drepte og massakrerte mennesker for så å be til Allah. Jihadistene opplevde åpenbart ingen kognitiv og emosjonell dissonans mellom å be til en gud og samtidig å drepe kvinner og barn.

For kritiske intellektuelle og alle andre tenkende og reflekterte mennesker må dette være mer enn et tankekors for å si det forsiktig. Hvor hentet nazistene sin inspirasjon for å drepe millioner av jøder, og hvor hentet De røde brigader inspirasjon da de terroriserte Europa på 1970-tallet? Har vi berøringsangst når det gjelder totalitære og terroristiske sider ved islam? Er det denne holdningen som er den egentlige «islamofobien»? Angsten for å analysere islams tekster og praksis i lys av europeisk, kritisk teori og tradisjon? Det kan se slik ut.

En av faktorene som vil påvirke utviklingen fremover, er i hvilken grad det opprettes systematiske informasjonskanaler mellom ulike lands etterretningstjenester. Når vi i dag vet at radikaliserte muslimer i Norge kan reise til Somalia eller Syria for å få terrortrening, er lokale bekymringssamtaler i Norge ikke nok. Brukte den somaliske jihadisten, som hadde norsk pass, Kenya som transittland da han forlot Norge for om lag 3 år siden? Og i så fall, tok PST umiddelbart kontakt med sine kollegaer i Kenya, eller la de saken på hyllen etter «bekymringssamtalene»? Av alle ting Westgate-massakren og andre jihadistangrep har lært oss, er at det vil komme flere, og at «dialog» og «bekymringssamtaler» ikke holder.

Terroren på Westgate viste oss at al-Qaida nå i større grad selekterer ofrene de vil massakrere. Det betyr imidlertid ikke at muslimer vil bli spart. For alle frihetselskende mennesker er det viktig å sette seg inn i hvilke deler av islams historie, tradisjoner og tekster, jihadistene begrunner sine blodige terroraksjoner med. Ikke minst sekulære og demokratiske muslimer er tjent med dette. De er ofte jihads første ofre.

For Norges del er det avgjørende at mennesker som reiser utenlands for å delta i den islamske krigen, jihad, blir stoppet. Alternativt bør de miste det norske statsborgerskapet og nektes innreisetillatelse til landet. Det er mildt sagt forstemmende å tenke på at en av hjernene bak det bestialske terrorangrepet på Kenya var en somalier med norsk statsborgerskap.

Bli med oss og marker Trygve Lie sin fødselsdag. (Han har fødselsdag 16. juli men vi flytter markeringen av dagen til lørdag 20. juli). SIAN vil gjøre det på en verdig måte i stor takknemlighet – fordi denne mannen – på en helt spesiell måte hele sitt hele sitt liv kjempet for de samme verdier som vi bygger på – fred med frihet – og konfrontasjon med alt og alle som vil bryte ned vårt demokrati.

Som De forente nasjoners første generalsekretær sto han fast på at jødene hadde krav på opprettelsen av staten Israel. Det pågikk en nervepirrende dragkamp i FNs hovedforsamling før den endelige avstemning 29. november 1947, men delingsplanen ble vedtatt. Grensene ble trukket opp - et område i Midtøsten var delt mellom jødene og muslimene. De fleste trodde og håpet at det nå ville bli fred i området. Etter avstemningen uttrykte Lie seg på denne måten: «Jeg har sikret fred i Midtøsten i generasjoner fremover». Men til Lies og hele verdenssamfunnets store skuffelse ble det ikke fred. Araberne svarte med å invadere Palestina med væpnede styrker i mai 1948, men de ble slått tilbake. Siden har flere angrepskriger kommet mot Israel – gang på gang. Hensikten har vært å utslette Israel fra kartet.

Generalsekretæren var stolt over FNs og egen innsats i jobben som ble gjort i Palestina-spørsmålet, men han ble hatet av arabere.

Trygve Lie ble født i Groruddalen i 1896 og døde for 45 år siden i 1968. I 1994 ble statuen reist av Arbeiderpartiet, men en desembernatt i 2004 hevnet de seg som hatet Lies innsats for israelerne. Under ropene «Allahu Akbar» ble et slepetat tatt rundt statuen og festet til en bil – og monumentet ble revet over ende. Denne hendelsen opprører oss i SIAN – bedre blir det ikke av det forhold – at ingen har stått til rette for ugjerningen.

Da krigen brøt ut i 1940 var Trygve Lie statsråd i Nygaardsvolds regjering. Landet hadde ikke bygget opp noe forsvar, folket var ikke innstilt på noen konfrontasjon. Trygve Lie skrev etter krigen. «Mange strømmet sammen under krigen og var villige til å sette livet inn i en tilsynelatende håpløs kamp, men det var for sent.»

Trygve Lies siste ord i sin bok «Leve eller dø» lyder: «Det var vår egen skyld at det gikk som det gjorde den gangen. La ikke slikt gjenta seg. La oss være våkne og beredt.»

Ja, la oss være åpne og beredt – og ta konfrontasjonen med de krefter som bygger på Profetens liv og lære, Koranen og sharia. Det er de grunnleggende norske og vestlige verdier vi må kjempe for – og vi må gjøre det i vår tid før det blir for sent.

SIAN hadde allerede i juni søkt om å få avholde en demonstrasjon på Torget i Trondheim, men den 28. juni kom avslaget med denne begrunnelsen: «Politiet mener det er fare for konflikt og konfrontasjoner med andre politiske grupperinger som kan tenkes å oppsøke demonstrasjonen med formål å hindre at den gjennomføres. Politiet i Trondheim vil søke å legge til rette for en demonstrasjon, men vil ikke tillate at dette finner sted på Torget da dette området ikke egner seg av sikkerhetsmessige grunner.»

Etter avslaget søkte SIAN om å holde arrangementet i Nordre gate, som politiet sa ja til. Det var meningen å avertere arrangementet i Adresseavisen, men politiet la ned forbud - skulle det holdes appeller burde SIAN ikke kunngjøre demonstrasjonen. Dette måtte da SIAN finne seg i, men det var heller ikke avklart om sjefredaktør Arne Blix ville tillate en annonse i avisen. Imidlertid ble den biten uaktuell etter som politiet nektet SIAN å avholde appeller med den begrunnelse at arrangementet var blitt gjort kjent på nettet og at man fryktet motdemonstrasjoner.

Stopp islamiseringen av Norge, inviterer «hele folket» til en verdig demonstrasjon mot islam og islamiseringen - lørdag 26. oktober - fra kl. 12.00 til 14.00 - på Eidsvolls plass nedenfor Stortinget. Hovedtemaet er: «Islam - en trussel?

Mye tyder på at SIAN med dette arrangementet kommer til å avholde organisasjonens største demonstrasjon mot islamiseringen som noen gang har vært avholdt i Norge. Det kommer folk langveis fra for å delta i arrangementet. Som vanlig blir det ordet, argumenter og appeller SIAN på fredelig vis fremfører – med fullstendig fravær av voldsbruk.

På plassen blir det en tydelig banner-markering «Stopp islamiseringen av Norge». Kl. 12.45 taler leder i SIAN, Arne Tumyr, og videre blir det appeller av Eilert Sannes, Ronny Alte med flere. SIAN-medlemmer deler ut brosjyrer - og man tar sikte på spørsmål og samtaler med alle som er interessert i et av de viktigste problemene i vår tid.

Christen Krogvig innleder til debatt om «Hva er islam?» og gjør rede for hvorledes han mener SIAN bør definere begreper som «religionen islam», «politisk islam», «islamisme», «islamisering» og «religionsfrihet».

Møtet finner sted 13. november kl. 18.30 i Oslo. Ring Christen Krogvig på telefon 486 04 406 for opplysning om hvor møtet finner sted.