Aftenposten rapporterer; «Svensk politi: Maskerte menn skulle skade flyktningbarn».Frie svenske medier rapportererderimot en annen virkelighet; «Ett större bråk uppges under kvällen ha brutit ut mellan något slags huliganer och de marockanska gäng som sedan en tid driver runt och begår rån och sexualbrott i centrala Stockholm».

At de muslimske ungdomsbandene faktisk har begått ran og seksualforbrytelser har blitt dokumentert gjennom mediene den siste tiden. Likevel unnlater Aftenposten å nevne den bakenforliggende årsaken til svenskenes reaksjon.

Aftenpostens Marita E Valvik har begått et stykke journalistikk som går langt forbi det tendensiøse, når hun fremstiller bråket i Stockholm som om en gjeng svenske busemenn angriper uskyldige barn. Aftenposten og Marita E Vandvik finner det opportunt å få det til å fremstå som at svenskenes sinne kommer helt ut av det blå og at svenskene er å klandre for sin adferd.

I Sverige klassifiseres du som ensamkommande flyktningebarn dersom du selv hevder å være mindreårig, samt at saksbehandleren bedømmer deg å være under 40 år gammel (!). Hele verden ler/gråter av Sveriges utrolige naivitet på dette området. Å påstå at de muslimske ungdomsbandene som lager helvete er mindreårige er derfor direkte uærlig. Hva er Aftenpostens agenda med å lyve til nordmenn? Det er nærliggende å tro at Aftenposten innbitt holder fast ved sine raknende illusjoner om multikulturens velsignelser og høyresidens demoniske sjel av ideologiske grunner. Aftenposten svikter sitt samfunnsoppdrag når de lyver til nordmenn. For en så grov virkelighetsforvrengning som Valvik har begått her, bør defineres som en løgn.  

Likegyldig hvilke politiske preferanser de såkalte hooligans har eller ikke har, så er situasjonen ikke uventet. Svenske myndigheter er ikke villige til å gi sine ekte borgere sikkerhet. Statens manglende evne til å ivareta sikkerheten til borgerne er dessverre også en funksjon av at muslimenes overgrep er så omfattende at ressursene simpelthen ikke strekker til. Statsmaktens kapitulering for muslimene er ikke unik for Sverige.

Svensk politi oppfører seg som politikere, og tror deres samfunnsoppdrag er å skjule sannheten for borgerne. På ett eller annet tidspunkt får borgerne nok av sviket fra politikere og politi. Da går borgerne selv ut i gatene. Det skjer i Sverige, og det vil komme til å skje i Norge med mindre Erna Solberg snart begynner å gjøre jobben sin, og iverksetter adekvate tiltak mot den muslimske invasjonen. Den helt naturlige reaksjonen fra borgerne i Stockholm skyldes at invasjonen av Sverige har kommet lenger enn i Norge. Sverige i dag er et bilde på Norge i morgen. Vi får håpe våre politikere snart begynner å agere ansvarlig overfor de muslimske invasjonsstyrkene, slik at vi unngår borgerkrigslignende tilstander i Norge. I så måte er det kontraproduktivt av Aftenposten å levere falske virkelighetsbeskrivelser, som kan forlede politikerne til å tro at det er borgerne og ikke de muslimske okkupantene som er problemet.

 Sverige har flere mediebedrifter som opptrer som regelrette landssvikere. Det er slike Aftenposten nå strekker seg etter å etterligne.

Osamah Rajpoot er en ahmadiyyamuslim som får ufortjent mye spalteplass til sludderet sitt. Hans siste prestasjon er et krav om faktabasert islamdebatt. Vi tar ham på ordet.

 Det første man må være klar over når Rajpoots teologiske påstander skal evalueres er nettopp hans tilhørighet til 1 % samfunnet Ahmadiyya. Han er med andre ord fullstendig på kollisjonskurs med 99 % av verdens muslimer. Ahmadiyyaers påstander i sin propagandering for sitt fantasiislam varierer normalt mellom tendensiøst, tullete og usant. Selv dersom en skulle tatt Rajpoots påstander for god fisk, gjenstår altså det faktum at 99 % av verdens muslimer ikke er enige med ham. Hans meninger er derfor fullstendig uvesentlige for om gode muslimer i Norge blir radikaliserte eller ei. Slik sett er det grunn til å stille spørsmål ved hvorfor Aftenposten stadig bevilger ham spalteplass som om han var en A-kjendis.

Rajpoots hovedargument er at «en historisk korrekt forståelse av profeten Muhammad og hans lære er det beste botemiddelet for å bekjempe dagens teologiske hovedutfordring, nemlig fundamentalismen». Dette kan vi alle være enige i, men vi må presisere at det er islamsk fundamentalisme som er problemet. Eller sagt med andre ord, ekte islam versjon 1.0 slik Muhammed designet ideologien. Det er denne ideologien Rajpoot vil bekjempe. Og han kaller seg likevel muslim. Tilsynelatende uten å se ironien i det hele!

Verken hinduistisk, buddhistisk eller kristen (eller ateistisk for den saks skyld) fundamentalisme er en trussel mot verdensfreden. Islams rolle som aggressor på denne planeten er uovertruffen. Rajpoot har følgelig påtatt seg litt av en oppgave med å hvitmale denne ideologien. Problemet er jo bare at en historisk korrekt forståelse av Muhammed er nettopp det som både Saudi Arabia, Den Islamske Staten, Iran og alle de andre genuint onde islamske regimene etterlever hver eneste dag. Det er den omforente faktiske historiske beretningen om Muhammeds liv og lære som er 99 % av årsaken til at det i vår tid ikke er fred på jord. Hvordan kan Rajpoot tro at hans forsøk på historieforfalskning skal endre på dette?  

Rajpoot påstår at «Muhammeds budskap er klart; IS følger ikke hans lære». Påstanden er feil. Muhammed var selv en terrorist. Han var mye annet uhyggelig også, men det kan vi la ligge i denne sammenhengen. For få dager siden konstaterte en saudisk lærd at IS følger samme onde teologi som Saudi Arabia. Sistnevnte er islams vugge og vokter av islams helligdommer. Jeg vil legge til grunn at saudierne er mer oppdaterte på islamsk teologi enn en ahmadiyya i Oslo. Videre er det et faktum at verken de hyppig omtalte 126 lærde eller Al Azhar har fordømt IS som uslamske, ganske enkelt fordi alle ekte muslimer anerkjenner at IS er islamske.

Rajpoot hevder at koranen «diskuterer» religionskritikk. Nå er det mulig at «diskuterer» betyr noe annet på muslimsk enn det gjør på norsk, men det koranen faktisk gjør med religionskritikerne har intet med diskusjon å gjøre. Koranen førdømmer de som tillater seg å være uenige med Muhammed, til evige pinsler i helvete. Dette er ikke en konstruktiv form for dialog, Rajpoot.

Koranen hevder at den er Allahs ord fordi Allah/Muhammed sier det. Verken koranen eller Muhammed bød på noen mirakler, og Muhammed var ute av stand til å svare for seg når han ble satt til veggs. Ikke til å undres over at Muhammeds samtidige forsto at han var en falsk profet.

På den ene side oppfordrer Rajpoot til faktabasert debatt. Rajpoot har tilsynelatende ikke for vane å la liv følge lære. Vi ser nemlig at han på sedvanlig ahmadiyyavis velger å overse, utelate og sågar fornekte de mest dominerende faktaene ved Muhammed og hans liv, når Rajpoot nok en gang forsøker å fremstille profeten sin i et positivt lys. Som ahmadiyyaer flest, er Rajpoot notorisk i å bortforklare og ignorere de mindre hyggelige sidene ved Muhammed, for slik å bygge en falsk illusjon om at Muhammed var en hyggelig fyr, og at islam slett ikke er noe å bekymre seg for. Rajpoot må gjerne forestille seg hva han vil, men når han forsøker å selge det falske budskapet til nordmenn, da må vi reagere!

Den bildet Rajpoot forsøker å selge oss er av en snill profetstatsmann som «forsøkte å skape et fellesskap» med de vantro. Pussig da, at Muhammed bare brukte fem år på å fordrive og utrydde de tre jødestammene i Medina. Rajpoot bedriver en uverdig historieforfalskning når han skal gjøre den onde terrorprofeten sin salgbar til siviliserte vestlige mennesker med helt andre verdinormer enn det Muhammed selv fremviste.

Rajpoot fremholder at Muhammed befalte muslimene å tro på alle profetene. Problemet er jo bare at budskapet i Jesu lære er så diametralt forskjellig fra Muhammeds, at Muhammed aldri ba sine følgesvenner om å ofre Jesu lære noe oppmerksomhet. Derimot er det tydelig uttrykt minst 109 ganger i koranen at de kristne i likhet med andre vantro skal drepes, eventuelt undertrykkes som dhimmislaver. Ummaen Rajpoot nevner er en eksklusiv klubb for muslims only.  

Videre kommer Rajpoot med en oppsiktsvekkende påstand om at Muhammeds massedrap på den siste jødestammen i Medina er oppspinn, og aldri fant sted.  Dette er en mildt sagt revolusjonerende oppdagelse, tilsynelatende. Dessverre er det bare tull. Rajpoots «vitenskapelige bevis» er like solid som en erklæring fra Dr Mengele om at jødeutryddelsen aldri fant sted. Til støtte for sin påstand har Rajpoot ett skrift fra en muslim som altså benekter en sentral del av siraen. Dette er frafall på høyt nivå, og både Rajpoot og forfatteren høster trolig sin dødsdom ved å hevde at en av de mest sentrale hendelsene i siraen ikke fant sted. Det Rajpoot kaller nyere forskning er en bok utgitt i 1979 med meget tvilsomme begrunnelser. Forfatteren må nødvendigvis ha vært ahmadiyya selv, for han har engasjert seg som forfatter og oversetter i ahmadiyyabevegelsen. Forfatterens troverdighet på islamsk teologi er derfor – i likhet med Rajpoots – null (eller i beste fall 1%). Forfatteren bygget teorien sin på at den meget subjektive og ekstremt spekulative oppfatning at drap på 600-900 jøder ville ha vært en for stor psykisk belastning for muslimene. Død og pine! Vi snakker her om muslimer som hadde plyndring og drap som sin hovedgeskjeftigelse. Nettopp plyndring og drap var jo motivasjonen for å bli muslimer (jamfør rekrutteringskurven før og etter hijra til Medina). Morderne var gode muslimer som av sin kommandør Muhammed var beordret til å hate jøder. Ideen om at det skulle plage de muslimske barbarene det minste å hakke hodet av jødiske menn – når deres kvinner og eiendeler var oppstilt på sidelinjen som krigsbytte, er fullstendig tøvete. Videre hevdet forfatteren at likene ville utgjort en helserisiko for befolkningen. Til tross for at historien forteller at likene ble begravd. Dersom begravde lik hadde utgjort en helserisiko, ville menneskeheten ikke eksistrert i dag. Muslimene hadde forøvrig for vane å stable store fjell av ofrenes hodeskaller, men det medførte dessverre ikke at morderne fikk dødelige sykdommer. Forfatteren begrunner også sin teori med at han ikke finner stoff i jødiske kilder om saken. Dersom det er sant, er det kanskje ikke så underlig, jødene var jo døde og hadde følgelig vanskelig for å formidle sin historie. Påstandene i boken som Rajpoot freidig fremholder som «nyere forskning» hadde vært til å le seg skakk av, hadde det ikke vært for tragedien i historien. Sjelden har jeg sett tilsvarende sludder publisert, og jeg leser mye. Det er skammelig av Rajpoot å fremsette så åpenbart falske anførsler. Hvor desperat går det an å bli? Innse det; Profeten din var ond. Lev med det, eller meld overgang til et annet livssyn. Det er nemlig tillatt i Norge.

Ahmadiyyaen Rajpoot fremstår som den reneste sjarlatan når han stadig fremsetter falske beskrivelser av Muhammed og hans islam. Ahmadiyyaer er faktisk enda farligere enn gode muslimer som feks Arfan Bhatti og Fahad Qureshi. De sistnevnte leverer reine ord for penga. Vi vet hvor vi har dem. Ahmadiyya leverer derimot en langt fra korrekt fremstilling av hva islam er. Slik forleder Ahmadiyya almennheten til å tro at islam ikke er farlig. Det kan koste oss vår frihet.

Vi her i Stians nettavis har spurt leder i Agder-avdelingen av SIAN, Arne Tumyr, om dette betyr at Sivilombudsmannen kommer til å gå inn for at SIAN får leie møterom i biblioteket - Tumyr svarer slik: Det er helt åpent hva Sivilombudsmannen konkluderer med. Jeg ser det som positivt at han har besluttet å undersøke saksforholdet – det er nemlig mange saker som så vidt jeg forstår ikke blir nærmere undersøkt. Det ville vel da ha vært slik at dersom biblioteksjefen, Kristiansand kommune og fylkesmannen hadde gått fram overfor SIAN i tråd med lover, forskrifter samt regler for god saksbehandling, hadde fylkesmannen trolig uten videre avvist klagen fra SIAN.

Saksbehandling i 2 år
Men forstår vi saken rett så sendte Agder-avdelingen i desember 2013 en søknad til Kristiansand folkebibliotek å få leie møterom til et opplysnings- og debattmøte – på lik linje med andre organisasjoner – og ennå etter over to års behandlingstid så er søknaden fortsatt under behandling – her må der da være mye galt?
-Ja, nå må det jo sies at hadde vi bøyet nakken og avfunnet oss med biblioteksjefens avslag i januar 2014 - så hadde saken vært avgjort. SIAN hadde da, i motsetning til andre organisasjoner, herunder Ahmadiyya-muslimer og kristne foreninger, blitt utestengt fra biblioteket. Ferdig med den saken.
-Men uforferdet og oppesen satte dere i gang med det klageapparatet?
-Ja, vi fikk jo aksept for at avslaget fra biblioteksjefen kunne innklages til kulturstyret.
-Der ble saken avvist?
-Ja, men samtidig utviklet det seg en helt ny juridisk greie som endte opp i kompliserte juridiske spørsmål – det er nesten ikke til å tro.
-Kan du kort si hva jussen her dreier seg om?

Juss inn i saken
- Kommunens administrasjon gikk i revers og kom fram til at etter loven hadde SIAN ingen klagerett. Saken skulle ha vært avsluttet med biblioteksjefens avslag.
-Men der stoppet kanskje ikke saken?
Nei, SIAN prosederte jo på at denne viktige saken som omhandler ytringsfrihet og rett etter bibliotekloven til å avholde et møte av allmenn interesse - var ikke en privatrettslig avgjørelse. Vi gikk inn i jussen og mente at denne saken måtte høre inn under saksområdet for såkalte enkeltvedtak – som altså da kunne behandles som klagesak i tråd med forvaltningsloven.
-Hva skjedde så?
Kommuneadvokaten i Kristiansand, rådmannen og Fylkesmannen mente at dette var en privatrettslig sak med grunnlag i kommunens eiendomsrett til biblioteket. Med en slik fortolkning hadde SIAN ingen klageadgang etter biblioteksjefens avslag.
-Men saken har jo vært klagebehandlet i det videre politiske systemet?

Ikke kjent med jussen?
-Ja, nettopp, sier Tumyr, og han legger til: Fra først av var biblioteksjefen åpenbart ikke kjent med jussen, hun ga grønt lys for at SIAN kunne klage hennes avgjørelse opp gjennom det kommunale systemet. Det ble gjort – kulturdirektøren forela saken for kommuneadvokaten som slo fast at SIAN hadde ikke, slik han vurderte loven, klageadgang. Kulturdirektøren var imidlertid svært så raus – han skrev at selv om SIAN ikke hadde klageadgang, ville han likevel åpne for det, etter som biblioteksjefen hadde gitt SIAN løfte om det, og dermed rullet saken videre i kommunen - i kulturstyret, klagenemnda og i bystyret.
-Men SIAN mener at jussen her ikke er entydig?
-La meg først si at vi klaget til fylkesmannen og anmodet om å foreta en såkalt lovlighetskontroll av eget tiltak, som det heter, og det vi klaget over var at kommunen ved å utestenge SIAN fra biblioteket hadde gjort brudd på Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, bibliotekloven og EMK art. 10.

Fylkesmannen avvisende
-Men heller ikke Fylkesmannen ga SIAN medhold?
-Nei, Fylkesmannen vasket sine hender og grep åpenbart begjærlig kommuneadvokatens argumentasjon og annet lovstoff - som etter Fylkesmannens mening gjorde det klart at dette var en sak som var et privatrettslig anliggende som ikke kunne behandles etter reglene for enkeltvedtak. Dermed fritok Fylkesmannen seg selv fra å gå inn i saken ved å henvise til at den lå utenom Fylkesmannens område for lovlighetskontroll.
-Men dermed var vel siste ord sagt i saken?

Sivilombudsmannen enda en gang
-Nei, vi drøftet saken inngående styret i SIANs avdeling, og vi kom til at vi måtte henvende oss til Sivilombudsmannen nok en gang – det skjedde i en klage datert 10.11.2015. Vi anså det da slik at dersom det ikke var substans oi våre anførsler ville Sivilombudsmannen sette punkt- avslutte hele greia si at «saken er avsluttet fra vår side».
-Men det svarte ikke Sivilombudsmannen?
Tumyr fortsetter: Nei, tvert imot traff han den beslutning at han ville undersøke saken nærmere. Dermed har det gått brev fra Sivilombudsmannen med det jeg vil kalle kritiske spørsmål til Fylkesmannen, som på sin side har oversendt spørsmålene med det intrikate innhold til Kristiansand kommune med anmodning om en uttalelse fra kommunen før Fylkesmannen sender sitt svar til Sivilombudsmannen.
-Det betyr?
-Det betyr at til uken blir det rolig et heftig møte i Kristiansand kommune der biblioteksjefen, kulturdirektøren, rådmannen og kommuneadvokaten stikker sine hoder sammen for å finne ut av hvordan svaret skal utformes. Jeg skulle gjerne vært en flue på veggen, for her vil nok komme utsagn som tilkjennegir at Kristiansand kommune er utilfreds med sakens utvikling. Hvis ikke de får utsettelse med å svare har de knapt 14 dagers svarfrist.

Vidtrekkende konsekvenser
-Er du spent på utfallet?
-Ja, veldig. Dette er en prinsipiell sak som berører grunnleggende ytringsfrihetsspørsmål – og som angår de ca. 1100 folkebibliotekene i Norge. Åpner Sivilombudsmannen for at det er rimelig at SIAN får slippe til med vårt møte i folkebiblioteket i Kristiansand - er det et klart signal til landets øvrige biblioteker. Men det hører med at kongen over bibliotekene, Aslak Sira Myhre, som er entydig negativ til det SIAN står for - trolig sammen med mange andre bibliotekarer , hører med til bakteppet i denne saken.
--Men er det ikke fare for at disse juridiske spørsmålene – klagerett eller ikke klagerett – kommer i forgrunnen på bekostning av sakens prinsipielle sider?
Jo, det kan du si – og hvis SIANs nettavis er interessert kan jeg sitere noen elementer i vår klage til Sivilombudsmannen i mai 2015.
-Ja, det bør gå greit.
-Da bare siteres her:

Hva saken handler om
Denne saken handler om en lovlig islam-kritisk organisasjon (registrert i enhetsregisteret i Brønnøysund) som i forhold til ytringsfriheten og likestillingsprinsippet blir forskjellsbehandlet på en krenkende og belastende måte av Kristiansand kommune – derved at vi – i motsetning til andre sammenslutninger – blir nektet å leie møterom i kommunens folkebibliotek. Kommunestyret setter til side Grunnloven, EMK, bibliotekloven, forvaltningsloven, den såkalte Redaktørplakaten og forbudet mot diskriminering som er nedfelt i kommunens «hovedretningsmål for etnisk likestilling». Avslaget ble grunngitt med at «formålet til SIAN samsvarer ikke med de verdiene Kristiansand kommune bygger på.» Senere er dette endret. I denne sak er det en rekke kritikkverdige forhold som vi ber Sivilombudsmannen vurdere.
Etter å ha konstatert at en rekke ikke-kommersielle foreninger og sammenslutninger i lokalmiljøet hadde hatt informasjons-, samtale- og debattmøter i biblioteket, søkte SIAN den 2. des. 2013 om å få avholde et lignende opplysnings- og debattmøte den 27. februar 2014 der temaet var: «Islam – en trussel?»
Det var satt av tre kvarter til innledningsforedraget og 5 kvarter til frie ytringer fra salen.

Søknaden ble avslått
Søknaden om møterom i biblioteket ble avslått. Biblioteksjefen, Anne Kristin Undlien, begrunnet avslaget ved bl. a. å vise til at Kristiansand har innbyggere fra 150 land og at hovedretningsmålet for kommunen er «Kristiansand er en kommune hvor alle har like rettigheter, plikter og muligheter til samfunnsdeltakelse, kulturell utfoldelse, utdanning og arbeid, uansett hudfarge, etnisk bakgrunn, religiøs tilhørighet eller nasjonalitet.»
Man skulle tro at dette i seg selv ikke er til hinder for at det omsøkte møtet kunne avholdes, for «alle» må bety at også den gruppen som har tilhørighet til SIAN har rettigheter på lik linje med alle andre. Dette burde i særlig grad gjelde etter som bibliotekets ledelse ved to anledninger har gitt Ahmadiyya-muslimenes organisasjon ved to forskjellige datoer anledning til å fronte islam med ensidige foredrag. I tillegg har den samme islamske grupperingen hatt tre utstillinger i biblioteket. Det presiseres at vi skulle ikke holde et ensidig informasjonsmøte om SIAN, men kun belyse et aktuelt samfunnsproblem sett med våre øyne, dog slik at det var opp til enhver å imøtegå våre synspunkter. Vårt møte ville bære preg av den frie meningsutveksling.

Ville sensurere
Biblioteksjefen uttaler til Fædrelandsvennen at «vi vil ha regien». Denne sensuren rammer SIAN, men ikke de andre organisasjonene som aktører på biblioteket. Det SIAN står for sammenlignes i intervjuet indirekte med det som fremføres på «speakers corner».
I den videre begrunnelsen for avslaget anfører biblioteksjefen: «Kristiansand folkebibliotek er den kulturarena i Agder som har flest brukere med ulik kulturbakgrunn, i samtlige aldersgrupper. Folkebibliotekene i Norge har en viktig funksjon som uformelt læringsverksted, utstillingsarena og møtearrangør. Biblioteket skal være en uavhengig møteplass som blir brukt til ulike typer arrangementer med litterær og samfunnsmessig verdi. Det er viktig at den uavhengige rollen blir ivaretatt på en god måte, slik at innbyggerne i Kristiansand føler seg hjemme på biblioteket, uavhengig av religiøst eller politisk ståsted. Her har biblioteket en viktig funksjon som brobygger og kunnskapsleverandør i det flerkulturelle samfunnet.»

Nei til SIAN
Som en naturlig konsekvens av denne holdningen ville det etter vårt syn være å slippe SIAN til på biblioteket, men tvert imot hevder biblioteksjefen: «Formålet til organisasjonen SIAN og opplegget for deres planlagte opplysningsmøte 27. februar, er etter biblioteksjefens syn ikke i samsvar med de verdiene som Kristiansand kommune og Kristiansand folkebibliotek skal legge til grunn for sitt virke som arbeidsgiver, tjenesteleverandør og myndighetsutøver. Det er på denne bakgrunn at søknaden avslås. Rådmannen og kulturdirektøren er enig i denne vurderingen.»
Det virker som om biblioteksjefen ikke har forstått konsekvensene av ytringsfrihetsprinsippet og retten til «fri flyt» av informasjon – slik disse prinsippene er vektlagt blant annet i Grunnloven, EMK og bibliotekloven.

Ja til muslimer
Anførselen om at «SIANs syn ikke er i samsvar med de verdiene som Kristiansand kommune og Kristiansand folkebibliotek skal legge til grunn for sitt virke» tyder på feil forståelse av saksforholdet, for når biblioteksjefen sier ja til muslimer som promoterer islam i biblioteket – samsvarer neppe muhammedanismen med «de verdier kommunen og biblioteket skal legge til grunn».
Det må forutsettes at arrangementenes aktører i biblioteket avspeiler ikke om kommunen og biblioteket er enig eller uenig i de synspunkter og holdninger som fremmes – de viser kun at kommunen og biblioteket vektlegger ytringsfrihet.
Det var ikke bare SIANs formål biblioteksjefen reagerte negativt på, men også «opplegget for det planlagte opplysningsmøtet.» Det var angivelig for «ensidig».
Ensidig? Det hører med til lang tradisjon i norsk folkeopplysningsvirksomhet (ikke minst gjelder det innen Folkeakademiet) – at det holdes et opplysningsforedrag med etterfølgende samtale og debatt.

Vanlig møteopplegg
Et møte strukket over samme lest hadde SIAN i byhallen i Kristiansand i 2009 der temaet var: «Skal Kirken ønske islam velkommen?» På denne bakgrunn var SIANs møteopplegg 27. februar 2014 lite å kritisere. Her var planen 3 kvarters foredrag mens 5 kvarter var avsatt til spørsmål, samtale og diskusjon.
Biblioteksjefen reagerer også negativt på SIANs formål som er: «Organisasjonens formål er å motarbeide, stoppe og reversere islamiseringen av Norge. Islam er en totalitær politisk ideologi og bevegelse som er i strid med Grunnloven og lovverket i det norske samfunnet. Islam strider også mot demokratiske og menneskelige verdier i hele verden ved det islamske lovsystemet sharia.
Formålet søkes oppnådd ved å spre informasjon om hva islam står for, og hvilke konsekvenser islamiseringen av Norge vil få. SIAN ønsker også å samarbeide med demokratiske krefter i andre land som bekjemper islamiseringen.»

Organisasjonen er uenig med dem som sier at islam må behandles som enhver annen religion – som f. eks. kristendommen. I Italia får islam ikke støtte fra den italienske stat. Begrunnelsen er: «Vitenskapelige målinger viser at over 61 prosent av Koranen og andre islamske skrifter inneholder oppfordringer til politisk facsistisk krig, hat, voldtekter, myrderier, drap, ydmykelser, slaveri, lemlestelser og undertrykking m.m. av ateister, jøder, kristne og andre som ikke er muslimer.»
SIANs motstand mot islam må ses også på denne bakgrunn.
Avisen Vårt Land skriver 12. mars 2015: «Når ultraradikale islamister hugger hodene av folk for åpent kamera, samtidig som ekstremister utfører brutale terrorangrep mot karikaturtegnere og jøder, er det som ventet at det skapes frykt i brede lag av befolkningen.»

SIAN fikk klagerett
Til slutt i avslagsbrevet 17.01.14 fra biblioteksjefen heter det: «Avslaget er et administrativt enkeltvedtak som i henhold til forvaltningsloven kan klages inn for politisk behandling. I et nytt avslagsbrev datert 12. mars 2015 er holdningen motsatt: «Bibliotekets beslutning er ikke et enkelvedtak etter forvaltningsloven og kan ikke påklages.» Denne ulike lovforståelsen samt praktiseringen av loven skulle vise seg å bli et tema under deler av den videre saksgangen.
Etter at SIANs klage ikke førte fram verken i kulturstyret eller i Kristiansand bystyre gjennom en interpellasjon, ble saken av undertegnede klaget inn for Ombudsmannen som i sitt brev av 07.05 2014 uttalte bl. a.: «I klagen tar du opp flere forhold som det ikke kan ses har vært tilstrekkelig vurdert av kommunen. Dette gjelder, som antydet, overfor, forholdet til ytringsfriheten etter Grunnloven og EMK, men også anførslene om kulturstyrets mangelfulle klagebehandling og at SIAN er utsatt for «uakseptabel klagebehandling.»
Videre går det fram av Ombudsmannens brev at SIAN eventuelt kunne ta opp med kommunen flere av de forhold som var nevnt i klagen til Ombudsmannen – og at det deretter var mulig for SIAN eventuelt å fremme en ny klage.

Søknad om ny behandling med henvisning til Sivilombudsmannen merknader ble sendt 20.05.2014.
Biblioteksjefen opplyste at vi ville få svar fra kommuneadvokaten. Svaret kom fra rådmannen og kulturdirektøren 23.06.2014

Ville avvise klagen
Kommunen velger ikke å gå inn på Sivilombudsmannens innsigelser og de anførsler SIAN fremsetter i klagen. Derimot velger man - fra i utgangspunktet åpenhet i saksbehandlingen ved å forholde seg til at man har å gjøre med et enkeltvedtak med klagemuligheter – til å lukke saken ved å hevde at den skal ikke henføres under enkeltvedtaksordningen. Dermed er det låst for videre politisk behandling i kulturstyret og eventuelt kommunestyret.
Det er betenkelig at kommuneadministrasjonen på uklare juridiske premisser endrer saksbehandlingens lovgrunnlag – og dermed setter en stopper for en demokratisk politisk prosess i folkevalgte organer. Det er vår oppfatning at på bakgrunn av Sivilombudsmannens bemerkninger burde kulturstyret ha fått saken til ny behandling.
Til tross for at kommuneadvokaten anser saken ikke som et enkeltvedtak, kunne kommunen ut fra prinsippet om åpenhet fastholdt den behandlingsmåten kulturdirektøren ga uttrykk for i sin innstilling til kulturstyret 26.02. 2014: «Kulturdirektøren velger likevel å behandle denne saken politisk,...»
Administrasjonen valgte å avvise saken uten å vurdere klagens anførsler, herunder Sivilombudsmannens vurdering.
Det ble imidlertid åpnet for klagesak til kommunens klagenemnd.

Klagenemnda avviste saken
Klage over administrativt vedtak ble sendt kommunens klagenemnd i brev datert 25.09.2014.
I brev fra rådmannen til klagenemnda datert 27.11.2014 ble nemnda anbefalt å avvise klagen.
Som det fremgår av protokollen fra klagenemnda ble saken avvist med 4 mot 2 stemmer.
Med avgjørelsen i klagenemnda var SIAN formelt kommet til veis ende i kommunen knyttet til klagemulighetene.
I denne saken gjør to ulike syn seg gjeldende. Biblioteksjefen og hennes overordnede (kulturdirektør og rådmann) – har fastholdt konsekvent at det tillegger bibliotekets øverste ledelse – i kraft av «redaktøransvaret» – å avgjøre hvem som skal få slippe til på biblioteket. Videre: Intet politisk organ kan blande seg inn i avgjørelsene som treffes.
Dette synet hadde så langt i saksbehandlingen fått støtte fra kulturdirektøren, rådmannen, kulturstyret og endog bystyret som i møte 13.03 2014 ikke gjorde noen innsigelser i forhold til dette synet.

Interpellasjoner i bystyret
I dette bystyremøtet hadde Vidar Kleppe Dem. (sin første av tre interpellasjoner i denne sak) en interpellasjon der han argumenterte for at SIAN som en lovlig organisasjon, og ut fra ytrings- og likebehandlingsprinsippet skulle få slippe til i biblioteket – på lik linje med andre organisasjoner og sammenslutninger. Interpellanten ga uttrykk for at biblioteksjefen måtte omgjøre sin beslutning. Intet vedtak ble imidlertid fattet av bystyret, som holdt fast ved at biblioteksjefen måtte anses å ha «redaktøransvaret».
Dette blir helt feil etter vår oppfatning. Det antas at verken i biblioteksjefens instruks eller i andre sammenhenger, pålegges biblioteksjefen å være «ansvarlig redaktør». Vedkommendes myndighet som leder av en kommunal institusjon vil være underlagt forvaltningsloven og formelt politisk ansvar.

Biblioteksjefen «redaktør»?
Det er også åpenbart at leder for et kommunalt folkebibliotek vil ikke kunne oppnå medlemskap i Norsk Redaktørforening – av den grunn at en kommunal institusjonsleder er underlagt overordnet administrativ og politisk styring. En redaktør har en selvstendig rolle og posisjon hvis avgjørelser på det redaksjonelle området ikke kan overprøves.
Det paradoksale er at selv om man uriktig skulle utnevne biblioteksjefen til «redaktør», så plikter en redaktør «å fremme den fulle informasjonsfrihet og ytringsfrihet.»
Ovenikjøpet heter det i formålsparagrafen til Kristiansand folkebibliotek: «Kristiansand folkebibliotek skal tilby attraktive og tilgjengelige møteplasser for alle.»

Utestengt fra biblioteket
Ikke desto mindre – med bystyrets samtykke var SIAN utestengt fra biblioteket. Spørsmålet ble stilt på et av våre medlemsmøter: Er det noe mer SIAN kan foreta seg overfor kommunen?
Ledelsen i Agder-avdelingen av SIAN besluttet at leder, (undertegnede) skulle benytte seg av den mulighet kommunens innbyggere har til å rette spørsmål til ordføreren i åpent bystyremøte. Det ble gjort i møtet den 21.1. 2015.
Spørsmålet til ordføreren har denne ordlyd:
Hr. ordfører!
Organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Agder avd. fikk avslag på søknad om leie av møterom i Kristiansand folkebibliotek. Vår klage ble avslått med den begrunnelse at biblioteksjefens avgjørelse kunne kulturstyret ikke overprøve. Denne vurderingen ble ikke bestridt da bystyret behandlet en interpellasjon om saken fra Vidar Kleppe.
Etter de undersøkelser SIAN har foretatt er dette feil. Det er bystyret som har det endelige og formelle ansvaret for alt som foregår i Kristiansand folkebibliotek.
SIAN klaget saken inn for sivilombudsmannen, som svarte at det var flere forhold Kristiansand kommune ikke hadde vurdert tilstrekkelig. Det gjaldt forholdet til ytringsfriheten og SIANs påpekning av «uakseptabel forskjellsbehandling». Sivilombudsmannen ga videre uttrykk for at SIAN kunne ta saken opp igjen med Kristiansand kommune – og eventuelt komme tilbake med ny klage.
Som medlemmene av byens øverste myndighetsorgan vil forstå, retter Sivilombudsmannen her en alvorlig kritikk av saksbehandlingen i Kristiansand kommune.
Drammen bystyre behandlet 13. desember 2013 i prinsippet et lignende saksforhold. Her sluttet bystyret seg til ordførerens konklusjon – jeg siterer: «Bystyret og rådmann vil fortsatt stå formelt ansvarlig for alt som skjer i biblioteket, inkludert valg av debattema. Biblioteksjefen vil fortsatt ha plikt til å rette seg etter overordnede beslutninger og iverksette overordnede vedtak.»

Kristiansand kommune har som hovedretningsmål: «Alle har like rettigheter, plikter og muligheter for samfunnsdeltagelse.»
Vil ordføreren, på bakgrunn av disse forhold, tillate at bystyret får anledning til å si sin mening ved å sette følgende forslag under votering:
«Bystyret henstiller til bibliotekets ledelse å innvilge søknaden fra SIAN vedrørende leie av møterom.»
Biblioteksjefen suveren
Ordfører Arvid Grundekjøn svarte at kommunen hadde delegert myndighet til biblioteksjefen og at bystyret ikke hadde vært villig til å overprøve dette skjønnet. Ut fra bystyrets reglement ville det ikke være tillatt å realitetsbehandle spørrerens forslag.
Vidar Kleppe opplyste at han i neste møte ville fremme en ny interpellasjon i saken.
Til SIANs overraskelse fremla rådmannen en redegjørelse om denne saken som gikk over
40 sider i bystyredokumentet til møtet den 18. febr. 2015.
Den omfangsrike dokumentsamlingen til tross er fremstillingen mangelfull idet den utelater innstillingen fra kulturdirektøren til kulturstyret, som etter denne parts oppfatning er feilaktig på flere punkter, men som kulturstyret la til grunn for sitt vedtak – og som innebærer fraskrivelse av politisk ansvar over bibliotekets gjøren og laden.
Mens rådmannen i sin redegjørelse til bystyret hevder at administrasjonen «ikke på noe tidspunkt har hevdet et annet syn på ansvarsforholdene» – det vil si at det er bystyret som har det formelle ansvaret for alt som foregår i biblioteket – er det et helt annet syn kulturdirektøren gir uttrykk for i sin innstilling til kulturstyret, datert 20.02.14. Her heter det: «Kommuneadvokatens uttalelse styrker argumentasjonen som går på at biblioteksjefen har ansvaret (...) Kulturdirektøren skriver også: «Spørsmålet er hvem som skal ha ansvaret for å programmere arrangementene på biblioteket (...). Å gjøre dette til et politisk spørsmål (...) Det blir ikke riktig.

Politikerne bestemmer?
Dette er feil informasjon – idet kulturstyret og bystyret har det formelle ansvaret – det gjelder også valg av debattema og omhandler instruksjonsmyndighet overfor biblioteksjefen. Hadde denne rettleiing kommet kulturstyret til kunnskap, like klart som i rådmannens redegjørelse til bystyret («Drammen-vedtaket»), kunne man fått et annet resultat i kulturstyret.
På bakgrunn av kultursjefens feilaktige belæring gjorde den oppfatning seg gjeldende at kulturstyret hadde ikke anledning til å blande seg inn i biblioteksjefens avgjørelse. Typisk var uttalelsen fra professor og tidligere rektor ved Universitetet i Agder, Ernst Håkon Jahr, nå representant for Arbeiderpartiet i Kristiansand kulturstyre - han sa: Dette er en vanskelig sak. Jeg er uenig med avgjørelsen biblioteksjefen her har tatt, men jeg forholder meg til det formelle at dette er biblioteksjefens ansvarsområde.
Det var ingen i administrasjonen eller politikere innen Kristiansand kommune som gjorde gjeldende politikernes ansvar. Det skjedde først etter at undertegnede i den åpne spørretimen 21.01.2015 kunne legge fram vedtaket i Drammen bystyre som rådmannen i Kristiansand kopierte i sin redegjørelse til bystyret som «gjeldende rett» også for Kristiansand kommune: «Bystyret og rådmann vil fortsatt stå formelt ansvarlig for alt som skjer i biblioteket, inkludert valg av debattema. Biblioteksjefen vil fortsatt ha plikt til å rette seg etter overordnede beslutninger og iverksette overordnede vedtak.»

Kulturstyret unnvikende
Dette var kulturdirektøren åpenbart ukjent med da han fremmet sin innstilling til kulturstyret. Muligens hadde man fått et helt annet vedtak i kulturstyret dersom politikerne der hadde fått det klart for seg at det var de som hadde et overordnet ansvar for å si ja eller nei om SIAN skulle få møterom i biblioteket.
I rådmannens redegjørelse til bystyret fremkommer dessverre faktafeil. Rådmannen skriver: «Det har i flere sammenhenger blitt hevdet at biblioteksjefen avslo en søknad om å leie et møterom. Dette er ikke korrekt. Som den første søknaden (vedlegg 8) klar viser ønsket foreningen Stopp islamiseringen av Norge, avdeling Agder å benytte bibliotekets 2. etasje, etter stengetid, til å holde et 45-minutters foredrag, med påfølgende frie ytringer.»
Utsagnet fra rådmannen er vanskelig å forstå etter som undertegnede flere ganger har vært på møte i bibliotekets 2. etasje etter bibliotekets stengetid – ikke minst har sammenslutningen «Tro og livssyn» hatt møter her. Det settes inn stoler i det åpne landskapet som dermed fungerer som et møterom.

SIAN er nå ikke uønsket
Det er merkelig at rådmannen får seg til å skrive: «Det er verken foreningen eller dens leder som er uønsket på biblioteket.» Rådmannen gikk nemlig i januar 2013 mot SIAN's søknad fordi «formålet til SIAN (...) ikke er i samsvar med de verdiene som Kristiansand kommune og biblioteket skal legge til grunn for sitt virke (...).
For øvrig er det påfallende at rådmannen i sin redegjørelse til bystyret forbigår i taushet den kritikk Sivilombudsmannen har rettet mot den kommunale saksbehandling. Heller ikke bystyret tok til motmæle.
Rådmannen foreslo at bystyret skulle ta rådmannens redegjørelse til etterretning, men så skjedde ikke.

Turbulens i bystyret
Vidar Kleppe fremsatte følgende forslag: «Bystyret ber om at SIAN for fremtiden kan få leie møterom på Kristiansand folkebibliotek, på lik linje med andre lag og organisasjoner.»
Hans Otto Lund fremmet på vegne av H, KrF, FrP og PP følgende forslag: «Bystyret vil på generelt grunnlag stadfeste prinsippet om at enhver organisasjon, som holder seg innenfor norsk lov, skal ha lik rett til å benytte seg av kommunale lokaler til møtevirksomhet og informasjonsarbeid.
Diskriminering på bakgrunn av politiske, religiøse eller andre årsaker skal ikke forekomme.»
Rådmannens forslag om å ta redegjørelsen til etterretning falt med 31 mot 20 stemmer.
DEMs forslag falt med 48 mot 3 stemmer.
Det fremsatte forsag av Lund ble vedtatt med 44 mot 7 stemmer.

Fikk et nytt avslag
På bakgrunn av vedtaket i bystyret 18.01.15 ble det internt i SIAN tatt som en selvfølge at vi nå ville få adgang til møterom i biblioteket, men da vi søkte kom til vår skuffelse et nytt avslag.
Det anføres her at SIAN har vært på biblioteket i et debattprogram. Det hadde intet å gjøre med det møtet vi hadde lagt opp til – hvor spørsmålet ble reist om islam er en trussel. At SIAN fikk 3 minutter under en paneldebatt til et innlegg om «hvordan Norge takler terrorproblemer» var malapropos i forhold til temaet vi ville ta opp til debatt. Biblioteksjefen vektlegger imidlertid at «SIAN har vært på biblioteket» – hun uttaler til Fædrelandsvennens nettavis: «Hvor ofte skal vi ha slike debatter, hva er nok? Er SIAN interessante nok til at de kan komme månedlig til biblioteket?»
En besynderlig uttalelse etter som SIAN har strevet i halvannet år uten å slippe til.
Det heter i videre i begrunnelsen for avslaget at «Kristiansand folkebibliotek vektlegger kvalitet i sitt arrangementsprogram». Dermed sies indirekte at SIAN oppfyller ikke kvalitetskravet. Vi har mistanke om at det er ikke noe galt med kvaliteten i det SIAN fremmer, men at vi ikke har «de rette meningene».
Biblioteksjefen mener at avslaget står ikke i motstrid til bystyrevedtaket idet «Biblioteket forbeholder seg retten til å sette dagsorden på sine arrangementer, med det mål for øye at saker skal bli belyst gjennom nye innfalsvinkler for å fremme den opplyste offentlige samtale. Biblioteket har ansvaret for å skape et interessant program for byens befolkning. Det hensynet er viktigere enn at alle arrangører til enhver tid skal slippe til på sine egne premisser.»

Greit med islam
Når islamske grupperinger eller religiøse sammenslutninger slipper til på biblioteket da er åpenbart etter biblioteksjefens mening kvaliteten sikret, likeså presenteres et «interessant program». Videre aksepterte biblioteket at muslimer gang etter gang promoterte sine religiøse postulater på egne premisser.
Til slutt skriver biblioteksjefen: «Biblioteket driver ikke med tradisjonell utleie av lokaler», underforstått derfor kan ikke SIAN få innpass her. Forskjellsbehandlingen er åpenbar i og med at andre sammenlignbare organisasjoner får leie møterom her.
SIAN, Agder avd. sendte anmodning til biblioteksjefen (18.03.15) om å endre det siste avslaget. Kopi ble formidlet til gruppeførerne for de politiske partiene i Kristiansand bystyre.

Endret oppfatning
Utviklingen i saken foranlediget at Vidar Kleppe nok en gang anmeldte en interpellasjon med innholdet som følger:
Ærede ordfører!
SIAN, Agder avd. har på nytt fått avslag fra biblioteksjefen, om å avholde et opplysnings- og debattmøte i biblioteket.
Dette til tross for bystyrets klare vedtak av den 18.02.15 som sier at alle lovlige organisasjoner som har sitt virke innenfor norsk lov, skal behandles likt ved utleie av kommunens møterom.
Hva vil ordføreren gjøre med dette siste avslaget fra biblioteksjefen overfor SIAN, Agder?
Ordføreren, Arvid Grundekjøn (H) ga uttrykk for at det er ikke var tvil om at bystyret har instruksjonsmyndighet overfor biblioteksjefen, men det skulle vise se at bystyret ønsket ikke å benytte seg av retten til å overprøve biblioteksjefens avgjørelse.
Varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) sa at han hadde snudd og at det hadde gått prestisje og politikk i saken, mens ordfører Grundekjøn ga uttrykk for at man nå hadde fått en sak av prinsipiell karakter.
Ordfører Grundekjøn, varaordfører Jørgen Kristiansen, partiets gruppefører samt enda en KrF-representant – i tillegg til en fulltallig gruppe fra Demokratene og FrP – stemte for Kleppes forslag om at bystyret ber biblioteksjefen omgjøre sitt vedtak – tilsammen 12 stemmer – mens det var 42 som stemte mot og som ikke ville overprøve biblioteksjefens avgjørelse.

Med vedtaket bifaller bystyret biblioteksjefens avgjørelse – en beslutning som vi ber Sivilombudsmannen vurdere. I denne saken rammes en gruppe av byens borgere urettmessig – som følge av at ytringsfriheten og likebehandlingsprinsippet settes til side. Medlemmer av SIAN, Agder avd. opplever deler av saksbehandlingen dit hen at vi stemples som annen rangs borgere – fordi vi ikke har de «politisk korrekte meningene».
Alvorligere er det at Kristiansand bystyre blokkerte for ytringsfriheten.

Kritikkverdig av bystyret
1. Kristiansand bystyre krenker ytringsfriheten og opptrer i strid med Grunnloven og EMK.
2. Kristiansand bystyre tilsidesetter bestemmelsene i bibliotekloven ved å hindre informasjon og åpen debatt om et viktig samfunnsspørsmål i Kristiansand folkebibliotek.
3. Kristiansand bystyre bryter eget regelverk - der det går fram at alle innbyggere av kommunen skal ha like rettigheter for samfunnsdeltakelse.
4. Kristiansand bystyre har i denne sak godkjent at forskjellsbehandling finner sted i kommunen.
5. Kristiansand bystyre har akseptert kommuneadministrasjonen trakassering og stigmatisering av en gruppe mennesker som er med i SIAN.

Mange har gitt uttrykk for at SIAN – ut fra ytringsfrihets- og likebehandlingsprinsippet – bør få slippe til i biblioteket.
SIAN har vært i kontakt med en rekke andre folkebiblioteker rundt om i landet med spørsmål om vi kan få leie møterom for å avholde et opplysnings- og debattmøte. Svaret er det samme over alt: Vi venter på avgjørelsen i Kristiansand – slipper SIAN til der er det også åpent her hos oss. I prinsippet gjelder dette for de ca. 1100 folkebibliotekene i landet.
Det betyr at blir bystyrevedtaket i Kristiansand stående får vi en innsnevring av ytringsfriheten i Norge.
Vi håper at vår henvendelse til Sivilombudsmannen vil resultere i at Kristiansand bystyre finner det riktig å behandle denne saken på nytt – og med det resultat at ytringsfriheten og likebehandlingsprinsippet har forrang i relasjon til prestisje og partipolitikk.
Kristiansand, 15. mai 2014
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) Agder avd.
Arne Tumyr
Leder

-Hvordan ser du på saken ut fra en totalvurdering, Arne Tumyr?
-Mitt syn er sammenfallende med det tidligere forlagsdirektør William Nygaard uttalte til Morgenbladet 14. – 20. mars 2014: «Når biblioteket nekter Stopp islamiseringen av Norge å holde foredrag, har de ikke forstått sin nye rolle som debattarena.»
Nils Olav Larssen, SIAN’s nettredaksjon

Lørdag 4.juni kommer SIAN til Drammen for å ha stand med appeller.

Mer informasjon kommer fortløpende...

Aftenposten som har vært og er det fremste islamiseringsorganet i Norge har begynt på en snu-operasjon, men for sent!

Hadde avisen stått for dette tilløp til snuoperasjon  fra  februar 1989 – da 3000 muslimer med imamer i spissen lørdag 26. februar marsjerte oppover Karl Johans gate med krav om at romanforfatteren Salman Rushdie skulle drepes, hadde det stått respekt av avisens holdning. Avisen tok ikke de tydelige signalene på alvor. To enslige motdemonstranter sto på fortauet med en hjemmelaget plakat: «Nei til religionsdiktatur – ja til ytringsfrihet.» De var ingen helter i Aftenpostens redaksjon.

Vi har sett i alle disse årene  at avisen har vært talerør for en forfalsket islam – båret fram i særlig grad av avisens brennende islamist-skribent, Mohammad Usman Rana. Selv i dag er hans budskap at Koranen er hellig og Profeten  ufeilbarlig.

Aftenposten kommer eventuelt på banen for sent – utviklingen har gått for langt. Norge er ikke lenger vårt – Europa går oppløsningstider i møte som følge av den islamske invasjon som samfunnseliten har ønsket velkommen. Det samme bildet er en realitet over hele Europa.

Det er lenge siden SIAN sendte brev til Stortinget der det heter:

Vi ber regjeringen sette ned et utvalg  for å vurdere om islam i teori og praksis er en religion, slik vi oppfatter religionsbegrepet i den vestlige verden, eller om vi har å gjøre med en monolittisk og totalitær ideologi som i sin praksis er i strid med menneskerettighetene og norsk lov – og som i fremtiden vil skape et konfliktfylt Norge.

Hege Storhaug har i sin bok tatt til orde for det samme, begrenset til noen moskeer. Resultatet  ble et ramaskrik: Hun vil sensurere våre hellige tekster – det er i strid med religionsfriheten!

Nettopp: Ingen sensur av nazistenes tekster om jødeutryddelse – det er sensur og i strid med den politiske frihet!

Ingen innen samfunnseliten hadde eller har sans for at islam må bekjempes – på samme måte som nazismen. Tvert imot var det og er det slik at vi som vil ha islam og alt som hører til fram i lyset er for rasister å regne. Arbeiderpartiets Terje Næss sa det slik i Kristiansand bystyre: «SIAN står for en hat- og konfrontasjonsideologi.»

Politikere og kommentatorer i avisene  får stadig større problemer med å opprettholde de absurde bortforklaringene at terrorisme har ikke noe med islam å gjøre. Noen fikk floskelen i vrangstrupen etter at muslimer drepte 72 og skadet 300, alle kristne,  som feiret påske i Pakistan.  Ifølge meldingene fra landet er menneskene der redde for å protestere – det kan bety at de selv blir rammet av Taliban neste gang.

Det er ikke til å forstå at presumtivt  oppegående mennesker innen samfunnseliten ikke vil se at det er nettopp «de hellige skrifter», den «ufeilbarlige profet»  og  «Allahu Akbar» som er de islamske terroristers inspirasjons-  og oppildningskilde til massakrene.  Jo mer politikere , politi og korpset innen  integreringsindustrien prater, diller og daller om utenforskap, fattigdom og utdropping av skolen som bakgrunn for radikalisering, jo mer vender mange seg bort fra tåkeforklaringene.  Folk innser etter hvert at de må forholde seg til realitetene – invasjonen fra islamske land og etableringen av det multikulturelle samfunn, Det ny Norge –  er en ulykke for land og folk.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
leder

Islam-
Paki-
stan
dreper
Vil sterke militante islamske krefter i Pakistan utrydde de kristne i landet?

Våre politikere bryr seg ikke – skjønner ikke. Kulturdirektøren i Kristiansand, Stein Tore Sorthe ordlegger seg på denne måten: «Islam blir håndhevet og praktisert på ulik vis, slik også kristendommen blir.» Holdningen er fullstendig likegyldighet til islams terrorvelde – kristendom og islam er hipp som happ, mener åpenbart kulturdirektøren i Sørlandets hovedstad – og mange med ham.
Den marokkanske skribenten, Zineb El Rhazouni som har skrevet en bok som handler om de islamske attentatene i Frankrike den 13. november 20015, hevder: «Politikere tror de demper konflikter ved stadig å påstå at islam er en «fredsreligion». Hvor har de det fra?»
Hun åpner sin bok med et forord der hun siterer fra Koranen 9:29 som angivelig oppfordrer de troende til å ydmyke de vantro ved å kutte av dem hendene.
Pakistans myndigheter makter ikke å beskytte de kristne i landet som teller 2,5 mill. av landets nesten 200 millioner innbyggere. Til stadighet foregår demonstrasjoner med krav om at landet skal styres etter sharialover med Koranen som grunnlov.
Det ventes flere angrep. Taliban som står bak lover at det skal flyte mer blod – Allahu Akbar.
Over alt hvor islamske krefter har makt foregår en systematisk undertrykkelse av kristne. I Midt-Østen finnes snart ikke flere kristne igjen – de fleste er fordrevet fordi livet blant dem som forfektet «fredens religion» var ikke levelig.
Til og med Tybring-Gjedde er med på notene i den korrekte politiker-verden, selv om han protesterer for all verden. Heller ikke Per Sandberg har noe å bidra med på denne politiske arenaen. «Titanic» sank langsomt – alt meds orkesteret spilte: «Nærmere deg min Gud!»
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN),
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder

Med så mange penger på konto kan vi forvente forseggjorte glansete trykksaker som er «kvalitetssikret» der islam-motstandere fremstilles som høyreekstremister. Kanskje får vi se bilde på TV av Bjørgo og hans forskerteam når hovedrapporten overrekkes statsråden.
Vi i SIAN må bare forberede oss mentalt på at denne forskningen er det rene tulliball. Vårt forslag til regjeringen og disse forskerne er: Snu om 180 grader og forsk heller på: «Islam – en trussel?
Vi har allerede fått en forsmak på hovedholdningen i dette forskermiljøet. Bjørgo intervjues i Aftenposten i dag og her hevder han at Hege Storhaug står for ekstremisme. Muslimer landet over vil nok applaudere – Bjørgo får kanskje klapp på skulderen for at han så tydelig signaliserer sin anti-holdning til islam-motstandere.
Hva er så Bjørgos begrunnelse for denne uttalelsen? Han formulerer seg på denne måten: «Hun (Hege Storhaug) undergraver grunnleggende demokratiske verdier – religionsfrihet. Det er etter mitt skjønn ekstremisme.» Bjørgo burde heller reflektert over de flere hundre utsagn i Koranen, muslimenes «hellige bok», som massivt står i motstrid nettopp til våre grunnleggende demokratiske verdier , menneskerettigheter og vår religionsfrihet.
Hadde Bjørgo forsket i 30-årene hadde han kanskje kommet til at det er ikke Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei som er en fare for samfunnet. Det er de som motsetter seg disse positive kreftene i Det nye Tyskland – Hitlers motstandere – som undergraver orden og disiplin. Bjørgo hadde i tilfelle vært på høyde med Ole Hallesby som sa: Nasjonalsosialismen er en nasjonal og religiøs bevegelse.
Til denne internasjonalt kjente forsker, som på TV framstår som en sympatisk og vennesæl mann, har Hege Storhaug dette skjellsettende svaret: «Bjørgo bør antakelig lese seg opp på islam før han karakteriserer frihetsaktivister som ekstreme.»
Kanskje Bjørgo svarer det samme som politisk redaktør i Fædrelandsvennen skriver i dag: «Det er mange som er ute etter å trekke islam ned i søla».
Refleksjonene gjør seg selv.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder

Man kan trygt si at SIANs stand i Fredrikstad ble ganske amputert. To av de annonserte taleholderne måtte dessverre av forskjellige årsaker melde forfall i siste liten. Ute i det smårufsete været tok derfor SIANs leder, Stig Andersen, ansvar og holdt praten gående i omtrent en times tid. Til å være en lørdag var gatene overraskende tomme for folk ute på lørdagstur i sentrum. Oppslutningen av sympatisører av SIANs sak bar også preg av dette.

Den lokale LO-avdelingen i Fredrikstad hadde satt opp sin egen «stand» denne dagen med det eneste formål å gi oss motstand ved å vise oss ryggen og synge (!). Kommer tilbake til dette senere.

Stig forsøkte iløpet av den timen han pratet å få til en diskusjon med disse «motdemonstrantene» som i all hovedsak så ut til å bestå av barnehagetanter og skoleungdom som knapt så ut til å ha stått til konfirmasjon. Med andre ord ikke særlig lovende for byens fremtid. Stig fortsatte med å stille dem et enkelt spørsmål om de tror tilstandene i Norge – med stadige tilpasninger for islam, hvor blant annet politiet advarer jenter mot å ferdes ute om kveldene – er blitt slik av seg selv og at islam ikke har noen ting med det å gjøre. Ikke et knyst var det mulig å høre fra den kanten, og som vanlig hadde de ikke ett eneste argument å komme med. For anledningen hadde disse motdemonstrantene også laget sin egen pamflett hvor gjennomgangstonen var «Respekt for menneskerettighetene» og «Snu ryggen til SIAN». Menneskerettighetene! Så ironisk! De viste altså med all tydelighet at de anser motstand mot en ytterst menneskefiendtlig ideologi som ikke har hatt sitt like i historien, som motstand mot FNs menneskerettighetserklæring av 1948. De hadde nemlig også sitert menneskerettighetserklæringens artikkel 1 og 2. I tillegg til det simple faktum at menneskerettigheter ikke gir ideer – religiøse, politiske eller filosofiske – noen lovfestet beskyttelse mot kritikk og motstand, var det også svært påfallende at de ikke hadde tatt med de neste artiklene i erklæringen. Da kunne de nemlig spurt seg selv om lovverkene og samfunnene i de landene muslimene i Norge har kommet fra minner mye om respekt for menneskerettigheter. Det kan bare spekuleres i om det var av uvitenhet eller selektiv forståelse at de glatt hoppet bukk over dette.

Etter hvert begynte også disse barnehagetantene å dra i gang allsang. Det startet med den alltid så «rørende», men fryktelig idealistiske Barn av regnbuen – som de repeterte flere ganger – og etter hvert også We Shall Overcome. De sammenlikner altså sin «gode» kamp for mer islam i Norge med afroamerikanernes kamp mot undertrykkelse på 50- og 60-tallet. Logikk: Kjemper man mot den ideologien som i dag står for kvinneundertrykking, jødehat, hat mot homofile, barnemisbruk satt i system, trakassering av ikke-muslimer (i skolene og andre steder) m.m., er man i samme bås som historiens rasistiske undertrykkere. Det finnes ikke ett fnugg av rasjonell argumentasjon hos kulturrelativistene.

Da Stig hadde sagt sitt kom han med én siste oppfordring: Saklig debatt når SIAN kommer tilbake til Fredrikstad i fremtiden. Tausheten fra de som løper islams ærend var øredøvende. På grunn av SIANs frafall av taleholdere denne dagen ble standen rundet av 45 minutter før annonsert sluttidspunkt.

Alt i alt kan det trygt sies at dette ikke var SIANs beste stand, men vi kommer sterkt tilbake. Allerede lørdag 7. mai – denne gangen på Hamar. Vel møtt!

I Aftenposten beklaget en student seg over at enkelte kom på forelesningene uten å ha satt seg inn i det stoffet de ble pålagt å sette seg inn i forut for forelesningene. De sløset bort masse tid for de andre studentene ved at de igjen og igjen stilte spørsmål til foreleseren – spørsmål som de hadde fått svar på dersom de hadde lest leksen sin.
Hadde Hedda ytret de samme synspunktene dersom hun hadde satt seg inn i noen av de hundrevis av artikler og annet informasjonsstoff SIAN har publisert? Vi har nemlig redegjort for våre synspunkter igjen og igjen, men jeg har mistanke om at for Hedda og hennes meningsfeller vil alle anklager mot islam bli avvist eller bortforklart. Dessverre er det grunn til å frykte at denne gruppen (islams vennegruppe) er så fastlåst i sine holdninger at fakta som går mot deres oppfatning blir stemplet som rasisme, hatretorikk, islamofobi eller vi sprer fremmedfrykt.
Når man har samtale- og/eller diskusjonspartnere som monomant avviser fakta, vil meningsutveksling være dømt til å mislykkes. For andre som derimot har et åpent sinn og som gjerne lytter til motargumenter, kan man peke på følgende forhold knyttet til islamiseringen av Norge:
Av de ca. 200.000 muslimene i landet kan enhver se at mange går med islamske uniformsplagg (hijab, nikab og endog burka) som er demonstrasjonsplagg for sharia og islamsk levesett. Bærere av hijab signaliserer segregering fra det norske samfunn og at de vil ha en islamsk samfunnsmodell.
I Oslo-området er det foreløpig tre bydeler med flertall av innvandrere, med muslimer som den største gruppen. Den som går i den islamske getto i Oslo øst ser ikke stor forskjell på folkelivet her og i Pakistan. I Groruddalen flytter etniske nordmenn ut og muslimer inn. (Kilde: Dagspresse, radio, TV, Statistisk sentralbyrå.)
Muslimske kvinner kan ikke delta i offentlige badeanlegg der det er fellesbadning. (Kilde: Islams lære.)
Islamsk Råd vil ha halalslakting i Norge, som er i strid med dyrevernloven fordi dyr lider ved denne slaktemetoden. (Kilde: Mattilsynet).
Omfattende islamisering foregår i norsk skole der lærere har forbud mot å kritisere islam (Kilde lærebøæker i KRLE-faget som brukes i grunnskolen, jfr. Oppsigelsesbrev fra kunnskapsetaten i Oslo til lærer Max Hermansen.

Avisen Vårt land april 2014: – Mitt største ønske er en svømmehall i Oslo spesielt egnet til svømmeopplæring for muslimske kvinner, og ikke minst små jenter. Jentene får sjelden lov til å delta i svømmeundervisningen når både gutter og jenter er med, sier Jamila Bougrag.

Nyhetsoppslag 10. april 2014: Fylkesmannen i Telemark, Kari Nordheim-Larsen, har nå bestemt at skoler i fylket må følge islamske regler, også kalt sharia, for kjønnsdeling under den daglige undervisningen. Dette gjelder i særdeleshet fag som kroppsøving, hvor jenter og gutter må være adskilt.
«Neste steg i denne utviklingen vil være kjønnsdelte klasser og deretter kan man kreve kvinnelige lærere med hijab for jenter og mannlige lærere med skjegg for gutter. Alt dette kan for noen begrunnes med religiøse og/ eller filosofiske overbevisning. Det vil være i god politisk korrekt ånd å gi etter, men vil neppe bidra til et bedre samfunn eller bedrer integreringen.» (Human Rights Service).

En lang rekke oppslag i media: Få kvinner våger å gå hjem alene i flere norske byer etter mørkets frembrudd. Frykt for overfall og voldtekt er bakgrunnen. Nesten alle overgrepsvoldtekter utendørs begås av menn fra islamske land i Midtøsten og Nord-Afrika der sexslaveri er i overensstemmelse med islams lære.
I boken «Muhammeds piger» av Lars Hedegaard kan «Hedda-folket» lese mer om undertrykkelse, vold, voldtekter, æresdrap og seksuelle familieovergrep innen den islamske «kultur» som stort sett forties i Norge.

VG 19.08 2005: Muslimske folkevalgte på tvers av partigrensene krever en eldreomsorg som er tilpasset islamsk kultur. Her er kravene:
• Halalmat
• Fjernsyn, aviser på arabisk/urdu
• Bønnerom på sykehjem
• Tilpassede bad eller lignende for bønnevask
• Tilbud om pleiere av samme kjønn
• Opplysningsarbeid overfor norske eldre om innvandrere
• Egne innvandreravdelinger
• Imamer tilknyttet sykehjemmet
• Separate tilbud for kvinner/menn
• Personell som kjenner kultur og språk
Saera Khan, sentralstyremedlem i Ap, mener at eldre innvandrerkvinner må få slippe nærkontakt med mannlige pleiere.
Imamer på sykehjemmene, bønnerom og bad som er tilpasset bønnevask, er noen av kravene fra innvandrerpolitikere.
Fjernsynskanaler og aviser på urdu og arabisk på sykehjem og eldresentre, bør også være en selvfølge, mener flere av dem.

Ifølge internasjonale eksperter er det ikke et spørsmål om det blir et muslimske befolkningsflertall på det europeiske kontinentet, og dermed også i norske byer. Spørsmålet er når dette er en realitet. (Human Rights Service).
Det mest skremmende er dog at Koranen gjelder også i Norge og her er faktagrunnlaget:
I Koranen er 532 vers som omhandler vold og drap av ikke-muslimer. De som har underlagt seg islam defineres som mennesker. De troende, som jøder og kristne, kan være i fred, men de må betale (jazieh) ekstra skatt til islamsk stat og må leve som annenrangs mennesker. Alle andre er definert som vantro og skal utryddes.
Jeg vil tro at alt det som her er skrevet vil styrke Hedda i troen på at hun har rett. Hvem klarte vel under krigen å overtale nordmenn som gikk tyskernes ærend til å stå opp i kampen for friheten?

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder.

Tankeforbrytelse er et begrep fra Orwells 1984 scenario, som beskriver en mening som går på tvers av hva den totalitære staten aksepterer. Analogien er relevant fordi islam er en fascistisk totalitær ideologi. Siden 1990-tallet har mange totalitære muslimer, akademikere og politikere i praksis agitert for et forbud mot å gi uttrykk for holdninger til islam som ikke gavner islams ekspansive ambisjoner. De nevnte ondskapens disipler får heretter problemer med å begrunne sin gjerning.  

Islam er en ideologi som tar sikte på å detaljregulere alle menneskers liv, enten de er muslimer eller ei. Kafir (ikkemuslimer) er av Allah definert som undermennesker og må underkaste oss muslimenes styre dersom vi vil beholde livet. Muslimske kvinner er også sekunda mennesker. Folk som misliker islams bedervede menneskesyn blir ofte betegnet som islamofobe, for at muslimer skal slippe å finne på saklige argumenter til forsvar for erobrerideologien sin.

Islamofobi er et begrep som er oppfunnet av muslimenes schützstaffel OIC i den hensikt å stigmatisere og stilne islamkritikere, slik at islams gjerning med å gjøre Allahs religion enerådende på jorden, skal få pågå uforstyrret av oss som motstår ondskapen med saklig faktabasert informasjon om hva islam er, og om islams selverklærte krig mot menneskeheten gjennom de siste 1400 år.

Islamofobibegrepets hensikt er å stigmatisere, demonisere, marginalisere og i ytterste konsekvens kriminalisere de som kritiserer islam. Det overordnede formålet med denne taktikken er å bidra til at gode muslimer kan fortsette sin hellige krigføring (verbal eller væpnet) mot sivilisasjonen – og erstatte vår sivilisasjon med islamsk barbari etter Muhammeds evig gyldige eksempel.

Islamofobibegrepet er en selvmotsigelse og en sykeliggjøring av islamkritikeren. Det er psykologisk krigføring etter beste totalitære oppskrift. Men de onde muslimene i OIC ville ikke ha lyktes med denne stigmatiseringen uten hjelp fra dårlige mennesker i Vesten. Sosialister og liberalister, - svikere som anser islams innmasj på sivilisert territorium som en god ting, trolig fordi disse innfødte femtekolonnistene hater vestlig sivilisasjon.

Denne stigmatiseringskampanjen har vært svært vellykket i mange år, men nå har den fått et viktig skudd for baugen.

I 1997 utga Runnymede Foundation rapporten  «Islamophobia, a challenge for us all». Her forsøkte de å underbygge at kritikk av islam er grunnløs og bunner i usaklig begrunnede fobier. Rapporten fremsetter en rekke påstander, som i all hovedsak ikke er riktige. Runnymederapporten er blitt dissekert og utførlig kommentert av undertegnede i en tidligere artikkel på [denne linken].  Artikkelen er stor, 9 800 ord. Men så er da også retten til å kritisere islam av eksistensiell betydning for vår sivilisasjon. Les den!

Runnymederapporten er ganske ufortjent blitt en bibel i islamforsvar. Den brukes som referanse for å henge ut anstendige mennesker for deres berettigede frykt for en ond og morderisk erobrerideologi. Men nå bør den tid være forbi. Trevor Phillips ledet gruppen som utarbeidet Runnymederapporten. Phillips erkjenner nå at det de trodde på var feil. Muslimer er ikke som «andre folk». Gode muslimer ønsker ikke å være det. Problemer oppstår. Det «går seg ikke til».  Phillips erkjenner nå at han har spilt for feil lag; «I thought muslims would blend into Britain… I should have known better».

Phillips sier; «Twenty years ago, when, as chair of the Runnymede Trust, I published the report titled Islamophobia: A Challenge for Us All, we thought that the real risk of the arrival of new communities was discrimination against Muslims. (…) Non-Muslims who live and work in areas with a large Muslim presence have been uneasily aware of the emerging differences for a long time, but many are too worried about being tagged as Islamophobes to raise the debate».

Takket være Phillips kan nå gode nordmenn rope ut om islams ondskap uten å risikere stigmatisering fra islamister og deres medløpere. Phillips erkjennelse kommer til utrykk i medieoppslag i forkant av et TV program der han gjentar sine nyvunne erkjennelser om islams åpenbare inkompabilitet med vestlig sivilisasjon.  Phillips har nemlig observert – i likhet med alle oppegående borgere med påskrudd hjerne – at muslimene sin adferd i årene etter Runnymederapporten har bevist at gode muslimer ikke ønsker å integreres. Gode muslimer hater kvinner, Gode muslimer hater homoer. Gode muslimer ønsker å erstatte sekulære demokratiske lover med Allahs onde sharialover. Og de unge muslimer som er født og vokser opp i Vesten er enda mer radikale (gode muslimer) enn sine foreldre. Alle piler peker med andre ord lukt til helvete. I en slik situasjon er det vanskelig å påstå at frykten for islam kan sammenlignes med en psykisk sykdom. Tvert i mot må man være idiot for å fortsette å leve i fornektelse, og å tro at det er mulig å integrere gode muhammedtro muslimer inn i et sivilisert vestlig samfunn.

Muslimene vet dette. SIAN vet dette. Men det har bokstavelig talt vært en forbrytelse å si det høyt, i følge de som definerer islamofobi som en form for (straffbar) rasisme. Dette må være et hardt slag for våre hjemlige meningsterrorister; Lars Gule, Sindre Bangstad, Cora Alexa Døving samt Antirasistisk Senter, som alle har benyttet Runnymederapporten på det mest nedrige vis for å undergrave Norges fremtid ved agitere for å kriminalisere aktverdige islamkritikere.

Det er i folkeopplysningens tjeneste svært fortjenestefullt av Trevor Phillips at han nå har erkjent at bøfferapporten fra 1997 ikke har noen faglig tyngde og at dens konklusjoner er feilaktige.

Sharia er den islamske loven som gjelder på islamskokkupert område. Muslimer i Vesten bruker den også til internjustis i islamskokkuperte enklaver av den frie verden. Sharia er et oppkok av alle de rettsregler som kan utledes av koranen, sira og hadith. Sharialoven er lett å lese, og den bør leses. Den redegjør enkelt for islams ondskap, og siden den er 100% basert på islamsk teologi, vil det ikke være mulig for luremuslimene å lyve seg bort fra islams ondskap, når de blir konfrontert med sharialoven.

Det er nå 13 år siden den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast at muslimenes sharialov er inkompatibel med demokrati og menneskerettigheter. Vi ser nå at flere av de som har arbeidet  f o r  spredning av islam, er i ferd med å forstå at Vesten er på en livsfarlig kurs, når vi tillater islams nærvær her. Å tillate islam på sivilisert område er bingo uten utsikt til gevinst, men med åpenbart store muligheter for å miste alt. Denne erkjennelsen blir stadig flere normale mennesker til del. Den kommer trolig som en effekt av ekte muslimsk jihadisme (terror), ekte muslimsk kvinnehat (voldtektsepidemier, grooming), ekte muslimsk barnemishandling (barnebruder, barnevoldtekter, tafsing) samt den muslimske invasjonen fra 2015 (pågående), hvor muslimske predatorer og potensielle terrorister i tusentalls strømmer inn i Vesten  for å gjøre ende på vår sivilisasjon.

Islamofobi – om man skal finne seg i ordets innebyggede sykeliggjøring av delinkventen – er utvilsomt en trussel mot islam. Dette fordi opplysning om islams sanne vesen vil skremme folk vekk fra islam. Muslimer som ser sannheten om islams ondskap vil falle fra. Ikkemuslimer som får den samme kunnskapen vil definitivt ikke la seg lure til å konvertere til islam. Siviliserte politikere som får korrekt informasjon om islam vil utvilsomt sette begrensninger på adgangen for islams invasjons- og okkupasjonstilbøyelige hærskarer. Dette ser vi nå at skjer i Tsjekkia, Ungarn, Polen, Japan for å nevne noen. Av disse grunner er det helt avgjørende for OIC å hindre sann informasjonsdeling om islams onde vesen. Nå har de heldigvis mistet det mest kraftfulle våpenet de hadde for å skremme Kafir i Vesten til taushet.

Lars Thorsen