Etter å ha brukt litt tid på å rigge til, viste klokken 12:15 da standen offisielt var i gang. Etter flere uker med – mildt sagt – ruskevær, fikk vi sol for alle penga denne dagen. Venstreekstremistene hadde som vanlig også troppet opp, og prøvde for anledningen å overdøve SIANs stand med diskomusikk(!) Ja, du leste riktig. Deres tragikomiske parole denne gangen var nemlig Disko mot rasisme.

SIANs forrige leder, Arne Tumyr, hadde påtatt seg oppgaven å presentere talerne under dette arrangementet. Han presenterte første taler som var SIANs nåværende leder, Stig Andersen. Stigs tale var velkjent fra de tidligere standene i år, hvor han snakket om politikernes «rullett» med land og folk, hvor muslimsk innvandring importeres i stor skala uten at det sees på hverken kostnader eller konsekvenser for det norske samfunnet på sikt. Rett og slett en politikk som ikke er i takt med folket.

Stig Andersens tale kan du se og høre her (del 1) og her (del 2).

Etter å endelig ha fått orden på musikken, presenterte Tumyr neste taler ut – SIANs nestleder, Mona Solvang. Mona hadde en flunkende ny tale for anledningen hvor hun – klart og direkte – tok et oppgjør med muslimene som står til ansvar for drap, terror, vold og islamisering av våre ikkemuslimske samfunn. Islam er årsak og inspirasjonskilde, mens muslimer er ansvarlige for at det hypervoldelige budskapet i islam blir praktisert og utøvd. Dette var det gjennomgående hovedtemaet i denne talen.

Mona Solvangs tale kan du se og høre her.

SIANs trofaste medlemmer fra Rogaland, Kjersti Margrethe Adelheid Gilje og hennes mann, Tom, var også på plass denne dagen. Tom styrte lyden – noe han også gjorde under SIANs stand i Stavanger i fjor, samt i Skien og Kristiansand tidligere i år. Kjersti Margrethe var derimot tredje taler ut. Budskapet i hennes tale var at det norske folk ikke bør la seg bedra av det bildet politikere, media og Norges muslimer forsøker å skape av ideologien islam. Hun nevnte blant annet den storstilte demonstrasjonen mot IS i august i fjor, hvor muslimer, kulturrelativister og politikere – i kjent stil – stod skulder til skulder og forsøkte å oppretholde løgnen om at jihad og terror ikke har noe med islam å gjøre. Hun nevnte også litt om hvor villedende uttrykket moderat islam er, og at begrepet blir helt feil da islam er islam – enkelt og greit.

Kjersti Margrethe Adelheid Giljes tale kan du se og høre her.

Iranske Neda Soltanfar har etter hvert blitt en kjent skikkelse under SIANs markeringer. Hun har flere ganger tidligere holdt svært personlige appeller med egen oppvekst og førstehåndserfaringer med islam som grunnlag. Denne standen var ingen unntak, og appellen hennes var like god og personlig som alltid. Denne dagen fikk hun også selskap av to andre fra Iran: Kareem Sadraee og Mansour Talebi. Disse to holdt også noen personlige appeller hvor de på en klar, kort og konsis måte forklarte hva som skjer med samfunn hvor islam får inntog. Tross alt, dette er jo akkurat hva som skjedde med deres en gang respektive land.

Neda Soltanfars tale kan du se og høre her.
Kareem Sadraees tale kan du se og høre her.
Mansour Talebis tale kan du se og høre her.

Under Kareem Sadraees tale så det ut til å være noe oppstyr på venstreekstremistenes side av Rosenkrantz' gate. Politiet satte seg i bilene og måtte rykke bort til gjerdet der disse ekstremistene stod og ropte sine vanlige fraser. Fra der hvor SIAN hadde sin stand var det vanskelig å se hva som foregikk, men ifølge politiet tålte de ikke å bli beordret om å skru ned lyden på diskomusikken sin, og ble derfor meget rabiate.

Et lite opptak av oppstyret kan du se her.

Helt til slutt ville Stig Andersen ha noen avslutningsord, hvor han måtte påpeke venstreekstremistenes oppførsel som igjen beviste hvem som er de ekstreme og rabiate. Vi som holder oss rolige, følger loven og benytter oss av vår ytringsfrihet er de som ironisk nok blir kalt ekstreme fordi eliten og kulturrelativistene ikke liker vårt budskap. Stig oppsummerte også litt av tematikken fra dagens taler, og takket også de fremmøtte for en vellykket stand.

Stigs avslutningsord kan se og du høre her.

SIANs neste stand er nede på torget i Stavanger, lørdag 12. september fra klokken 13:00 til 15:00. Alle som støtter SIANs sak og som skulle befinne seg i nærheten denne dagen, oppfordres til å møte opp og delta på standen. Vi gir oss aldri. Vel møtt!

Redaksjonen,

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

I dag roper islamistene og deres norske kollaboratører «rasist» og tilsvarende negative karakteristikker etter enhver som våger å ytre bekymring over den åpenbare menneskefiendtlige ideologien islam. Som vi vet har islamister et langt større skadepotensial for menneskeheten enn det KKK hadde i sin tid. De bruker begge den samme stigmatiseringsteknikk. En liten digresjon i denne sammenheng er at gode muslimer myrder flere mennesker hver eneste dag fordi de er ikke-muslimer, enn det KKK har drep i løpet av de siste 70 år fordi de er negre.

Muslimenes folkemord
Graden av voldsutøvelse og befalinger om å utføre vold er så omfattende i den islamske trilogien at det er naturlig å betrakte shariauniformene niqab og burka som minst like problematiske tekstiler som KKK sin hvite hette.
Dersom du kritiserer kommunisme eller hinduisme løper du ikke noen risiko for å bli utsatt for meningsterrorisme, karakterdrap eller drap. Det er også risikofritt å problematisere flerkoneri blant mormoner eller å gjøre narr av flettene til ultraortodokse jøder. Men nåde den som nevner for eksempel kvinnens underordnede slavelignende status i islam, muslimenes rutinemessige folkemord på ikke-muslimer, muslimenes drap på homofile eller snikmord på kritikere og satirikere. Alle de nevnte handlinger utføres av gode muslimer på direkte ordre fra Allah og Muhammed. Alle doktriner og religiøse ideologier er i frie land ansett som legitime mål for kritikk. Unntatt islam. Dette er et problem, og det er ikke islamkritikeren som er problemet. Det er islam sin overfølsomhet for kritikk som er problemet. Dette på grunn av de virkemidler som gode muslimer er villige til å ta i bruk for å håndheve det islamistiske verdensomspennende terrorvelde som knuger også oss i den foreløpig frie verden, ved at vi ikke tillates å beskrive, kritisere eller gjøre narr av kritikkverdige eller latterlige aspekter ved islam.

Muhammed - en landeveisrøver
Muslimenes profet var i følge muslimene sine egne hellige skrifter en brutal landeveisrøver, voldtektsmann, snikmorder, massemorder og så videre. Det er derfor åpenbart at muslimene trenger sterkt krutt for å stoppe kjeften på kritikerne. Dersom islamkritikk tillates, vil det medføre at ellers dårlig opplyste muslimer vil få kjennskap til ondskapen i islam, hvilket ville medføre ideologiens kollaps. Den onde ideologien islam er i seg selv ikke levedyktig uten kunstig åndedrett i form av massiv undertrykkelse og hemningsløs vold i varierte former. Denne ofte dødelige volden utøves av gode muslimer mot ikke-muslimer som våger å ytre seg, så vel som mot muslimenes egne kvinner og barn.

Islam vokser i Vesten
Islams vekst i Vesten er et farlig faktum. Dette må diskuteres ærlig. Akkurat dette frykter islamistene. Dårlige nordmenn i blant annet akademia gjør derfor sitt beste for å undertrykke sannhet og folkeopplysning gjennom simple hersketeknikker og språklig ekstremsport i den hensikt å stigmatisere islamkritikere. På grunn av sine roller og kontakter i skoleverket og deres offentlige eksponering ved hjelp av likesinnede i norske medier, blir enkelte av bøkene til mennesker med en farlig agenda lagt inn i pensumlistene på norske universiteter, og de får publisere ideene sine ukritisk i media. Slik hjernevaskes flere generasjoner med unge gjennom uredelig og uriktig faktafremstilling. Ellers intelligente studenter blir på denne måten satt ute av stand til å agere adekvat på den trusselen som de selv står midt oppe i, som representanter for fremtidens nordmenn. Den som ukritisk leser islamistpropaganda forfattet av islamister eller norske islamapologeter, forledes til å tro at islam ikke er farlig, og at islamistisk voldsutøvelse bare er en respons på at Vesten har gjort muslimene urett på en eller annen måte.

Islam over alt og alle
En kan spørre seg; hvorfor er det så mye ståhei om en rasismeparagraf som egentlig fungerer såre godt og som tilbyr en lik beskyttelse for alle mennesker uavhengig av den enkeltes livssyn? Svaret er at likhet ikke er ønskelig for islamistene. Likhet er strengt forbudt i følge Allah. Islam skal stå over alle andre livssyn, og enhver kritikk skal knuses med den største brutalitet slik koranen og sunnaen klart og tydelig foreskriver. Muslimenes propagandamaskineri OIC har i årevis jobbet hardt for å få innført internasjonalt forbud mot kritikk av islam. Det går sakte fremover for islamistene, men de har god tid. Vi skal på ingen måte forestille oss at de ikke vil lykkes. De stadige fremstøt i hele Vesten for å forby såkalt islamofobi er et sterkt bevis på dette. Aldri ser vi disse folkene promotere lovforbud mot hindufobi eller buddhistfobi, simpelthen fordi islams ondskap er helt enestående i verdensmålestokk. Islam fortjener kritikk. Når islam eksponeres og kritiseres faller denne illusjonen og det blir for tungt for de venstreekstreme som ser sin livsløgn rakne. Derfor iler de til forsvar for denne bedervede ideologi.

Reell rasisme uakseptabelt
Alle er enige om at reell rasisme er noe ordentlig fælt, men etter at 68-generasjonens lærerhorder med fotformsko og palestinaskjerf har manipulert et par generasjoner hvite skoleunger, så er det svært lite reell rasisme igjen i den vestlige verden. For å skape mening i hverdagen til venstreekstremistene hiver de seg derfor på krenkelsestyranniet som regisseres av OIC i den hensikt å stilne islamkritikken som forpurrer islamistenes pågående utrulling av verdenskalifatet.Formålet til islamistene så vel som de norske islamapologetene er å stilne kritikk av islam. Kunnskap om islam vil få normale mennesker til å reise seg i protest. Kunnskap om islam vil få muslimer til å forlate islam. Det er ingenting islamistene frykter mer enn kunnskap og sannhet om islam.
Derfor er kampen om definisjonen av innholdet i rasismebegrepet avgjørende for sivilisasjonens fortsatte eksistens.

Naive islamapologeter
Adferden til islamapologetene skyldes ikke at de er genuint onde. De er bare ekstremt naive og ikke så rent lite stupide. Mennesket har et iboende ønske om å tro at opponenten snakker sant. Vi ønsker å tro at det er mulig å få motpartens problematiske adferd til å opphøre ved hjelp av resonnering og argumentering. Islam fungerer ikke slik. Ingen onde ideologier fungerer slik. Absolutt alle islamister – enten de snikislamiserer, driver åpen politisk agitasjon eller væpnet islamisering - har et kall som går hinsides de begrensninger som settes av humanistiske anstendighets- og medmennesklighetsnormer. Ingen islamist lar seg affisere det minste av den fundamentale mellommennesklige nestekjærligheten som er helt sentral i alle verdensreligionene utenom islam (den eneste av verdensreligionene som ikke har en versjon av den universelle etikkens gylde regel). Ditt, mitt og deres eget liv betyr absolutt ingen ting for gode islamister. Det er kun Allahs klare og evig gyldige befaling om å herje og myrde inntil islam har verdensherredømme som gjelder. Der er koranen klokkeklar. Adolf Hitler oppsummerte dette prinsippet på en grei måte da han sa; «Hadde vi vært muhammedanere ville vi eid verden». Dette forsto ikke politikerne da Hitler rustet opp i 1930-årene. Man ville så gjerne tro at Hitler var i besittelse av samme grunnleggende verdinormer som normale folk. Dessverre hadde han ikke det, og de naive godhetsapostlene den gang kostet sitt folk dyrt, idet de unnlot å ruste opp til den krigen som måtte komme.«Ideen å gjøre Hitler til rikskansler kan komme til å minske den nazistiske trusselen» kunne man lese i The New York Times 29.1.1933. Det er altså ikke bare i vår tid at de såkalte intelligente elitene er åndsforlatte, men vi har en plikt til å lære av fortidens feil. I vår tid er trusselen fra islam enda større enn trusselen fra nazismen den gang. Likevel ser vi at godhetsapostlene er ute av stand til å ta inn over seg at Vesten i dag står midt oppe i et pågående angrep. I vår tid er det dårlige nordmenn i politikk, akademia og medier som arbeider for å gi den nye islamistiske hitlerkalifen de best mulige arbeidsvilkår og kortest mulig vei til makten.

Om rasisme
Rasistklistremerket kan innebære tap av familie, jobb, bolig, sosial anseelse - og livet. Rasismeanklagen stigmatiserer og merker den urettmessig utpekte folkefienden på samme måte som den gule jødestjernen gjorde. En interessant digresjon i så måte er at det var muslimene - ikke nazistene - som var først ute med å merke uønsket menneskemateriale med egne tøymerker.
At ordet rasisme har noe med rase å gjøre er for normale mennesker like innlysende som at en campingvogn benyttes til campingformål. Ikke så blant muslimer og venstreekstreme. De har siden åttitallet jobbet aktivt for å utvide rasismebegrepet slik at de skal oppnå lovlig adgang til å begrense ytringsfriheten til «de andre». Muslimene har allerede noen tiår bak seg med iherdige internasjonale påvirkningskampanjer både lokalt og i overnasjonale fora, for å få aksept for at islam er noe helt spesielt som fortjener en unik beskyttelse mot kritikk, helt uavhengig av kritikkens objektive berettigelse. At islam har behov for en slik særskilt beskyttelse finner man saklig begrunnelse for i all den ondskap som Allah har foreskrevet i sine samlede verker, og som er formidlet til menneskeheten gjennom møkkasprederen Muhammed. At islam av denne grunn må gis en helt unik beskyttelse mot kritikk er imidlertid vanskeligere å akseptere for rettskafne mennesker.

Når er man rasist?
Dersom man mener at noen raser er mer verdt enn andre, da er man en rasist. Dersom man ønsker å beskytte folk, kultur, nasjon og velferdsstat mot angrep utenfra er man ikke en rasist. Dette har mange venstrevridde individer vanskelig for å forstå. Jeg vil hevde at muslimer er forskjellige fra ikke-muslimer ved at muslimer bekjenner seg til en ideologi som beviselig predikerer at pedofili, voldtekt, slaveri, plyndring, mishandling og drap er helt akseptabelt, ja i mange sammenhenger faktisk en religiøs plikt. Jeg vil hevde at muslimene er forskjellige fra oss fordi de har valgt å følge aldeles groteske leveregler diktert dem av en dilerisk stormannsgal selvoppnevnt profet med en tvers i gjennom bedervet karakter. (Joda – også de som er født som muslim har gjort dette valget, vi er alle utstyrt med fri vilje). Jeg vil ikke hevde at muslimer er født til å være dårligere mennesker enn deres ikke-muslimske medmennesker. Jeg hevder bare at muslimer har dårlig vurderingsevne og en mangelfullt utviklet medmenneskelighetsfølelse, når de velger å basere sin livsførsel på barbariske dogmer fra en svunnen tid. Jeg er med andre ord ikke en rasist. Som Sylfest Lomheim har konstatert; «Å hevde at en rase står over en annen rase er rasisme. Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.». Islam er ikke en rase. Det er en ideologi, en religiøs doktrine der politikk beviselig er et større element enn forholdet mellom muslimen og hans Gud. Problemet til islam er at det er en temmelig skrøpelig og lett gjennomskuelig ideologi. Derav det ekstreme beskyttelsesbehovet mot offentlig søkelys, kritisk tenkning og kritiske spørsmål. Sistnevnte er faktisk ulovlig i henhold til koranen 5:101. Det skal ikke mye folkeopplysning om islam til, før makkverket slår sprekker slik som vikingtidens hedenske gudebilder, hvor ormer og rotter krøp ut. Møtt med sannheten om islam vil islams følgere falle fra i hopetall.

Islam er ingen rase
Normale mennesker forstår selvfølgelig at islam ikke er en rase, like lite som katolisisme, buddhisme, fascisme eller andre –ismer er begreper som er egnet til å definere menneskeraser. Islamfans har som en følge av dette faktum gjort iherdige forsøk på å utvide rasismebegrepet til å omfatte alle de forseelser som de etter egne subjektive betraktninger mener at kvalifiserer til fordømmelse på linje med rasisme. Ergo definerer de fenomenene som rasisme. Spør ikke etter logikken i resonnementet, den er selvfølgelig fraværende. At islamkritikk ikke er rasisme bør være temmelig opplagt for alle som kjenner historiene til en rekke kjente exmuslimer som i dag bruker mye av sin tid på kraftig og saklig islamkritikk; Mona Walter, Ali Sina, Nonie Darwish, Wafa Sultan, Ibn Warraq, Brigitte Gabriel, Mark Gabriel, Walid Shoebat, Ayaan Hirsi Ali og Walid Phares. De har alle sin opprinnelse i forskjellige muslimske land. Du kan også se mengder av mindre celebre exmuslimer som kritiserer islam her; http://www.wikiislam.net/wiki/People_Who_Left_Islam#All_Testimonies. Er alle disse menneskene rasister? Ja, i følge våre hjemlige islamapologeter. Mangelen på logikk og godhet i et slikt standpunkt er skrikende.

FN sin rasismedefinisjon
Av FN sin konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering fremgår det av artikkel 1; «I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv.»

Legg spesielt merke til at begrepet religion ikke inngår i FNs rasismedefinisjon!

Da FNs komité mot rasediskriminering reviderte den norske diskrimineringsloven i 2011 fremmet de kritikk som gikk på at FN er bekymret for at vår definisjon av «diskriminering» ikke er bred nok, og ber Norge om å revidere Diskrimineringsloven slik at den bruker den samme definisjonen som FN-konvensjonen. Når FN angriper Norges diskrimineringsdefinisjon for å være annerledes enn FN sin egen, innebærer det samtidige fraværet av kritikk fra FN av Norges rasismedefinisjon, at FN mener at Norge allerede har og skal ha den samme rasismedefinisjonen som FN, det vil si den som knytter rasisme til rasebegrepet.
Rasismedefinisjonen til FN er bekreftet av UNESCO sin erklæring fra 1978 som kan lastes ned her; www.sos.rasisme.no/sentralt/view/119. Legg spesielt merke til at SOS Rasisme selv løfter frem UNESCOs erklæring på sin egen hjemmeside. Vi må derfor legge til grunn at SOS Rasisme er enige med SIAN i at FN sin definisjon av rasismebegrepet må være den gjeldende. Dette sparker beina vekk under venstreekstreme islamapologeter sine konstruerte nyrasismebegrep. Av artikkel 2, nr 1 og nr 2 fremgår det klart hva som reelt sett er å anse som rasisme; «Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig.»
For alle de nasjoner (herunder Norge) som har sluttet seg til FN sin konvensjon vil FN sin klart angitte definisjon av rasismebegrepet styre de juridiske grensedragninger. Norges lovgivende, utøvende eller dømmende makt kan ikke etter eget forgodtbefinnende fravike FN sin vedtatte linje. En kan trygt si at dette er en gjennomtenkt og innarbeidet definisjon. Språkrådet og ordbokforfattere legger denne definisjonen til grunn. Som vi konstaterte ovenfor blander ikke FN inn religion i rasismebegrepet. Dette er trolig bakgrunnen for islamistenes årelange iherdige kampanje for å gjøre islamkritikk straffbart. Det er som ledd i denne kampanjen at enkelte dårlige nordmenn kaster seg inn i kampen mot frihet og demokrati ved aktivt å arbeide for en integrering av islamkritikk inn i rasismebegrepet. Disse mørke kreftene korrumperer også rasismebegrepet ved å sette likhetstegn ved kritikk av en religion og kritikk av utøverne av religionen. På den måten kriminaliseres religionskritikk. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Lars Gule
Ekstremisten Lars Gule sier i Dagbladet 25.3.2015 at «Regjeringens definisjoner av ”radikalisering” gjør oss alle til voldelige ekstremister». Det har han for så vidt rett i, men bjelken i sitt eget øye ser han ikke; Lars Gule sin egen definisjon av begrepet rasisme gjør oss alle til rasister. Og det faktum har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om vi alle skulle være definert som ekstremister. Hovedårsaken til dette er at rasisme kan rammes av Straffeloven. Ekstremisme er lovlig.
Lars Gule mener at det klassiske rasismebegrepet som er definert av FN er foreldet. Dette argumentet er ikke gyldig. Vi bygger i dag vår sivilisasjon på filosofi og rettsprinsipper som er et par tusen år gamle. Dette fungerer utmerket for de aller fleste av oss. En femti år gammel konvensjon er i så måte ganske ung. Gule mener at rasisme i dag må defineres mye bredere enn FN gjør, og Gule er en av de som introduserer begrepene «nyrasisme» og «kulturrasisme». Det er viktig å holde fast ved at landets lover skal formuleres og vedlikeholdes av helt andre enn Lars Gule og hans medsammensvorne. Hva Gule måtte mene om rasismebegrepet er interessant nok for den som liker en god debatt, men det må være helt uten relevans når for eksempel en anklaget rasist skal føres til doms.
Gule har faktisk hevdet på ramme alvor at fordi Straffeloven § 135 populært kalles rasismeparagrafen – når paragrafen påviselig omfatter mer enn bare den klassiske rasismen - så må dette skyldes at lovgiver ønsker å utvide rasismebegrepet i tråd med hans egne forestillinger. Gule mener at det må være legitimt å kalle nær sagt en hver form for kritikk som Gule selv ikke liker, for rasisme i henhold til Gules introduserte nyrasistiske begrepsunivers. Gule hevder at «begrepene nyrasisme og kulturrasisme er omfattet av den utvidede forståelsen av diskrimineringsfenomenet som uttrykkes i utvidelsen av § 135a sitt virkeområde». Hvem sin forståelse Gule snakker om, går han dessverre ikke nærmere inn på. Lars Gule ignorerer fullstendig at terminologien «rasismeparagrafen» bare er et folkelig begrep som ikke på noen måte har snev av rettskraft til å definere en hver del av innholdet i paragrafen til juridisk sett å innebære straffbar rasisme i ordets rette forstand. Paragraf 135a omfatter fenomenene diskriminering og hatefulle ytringer. Paragrafen burde derfor mer korrekt ha blitt omtalt som diskriminerings- og hatparagrafen. Det er grovt tendensiøst og ikke så rent lite uredelig av en mann i Lars Gules posisjon å fremsette et så tøvete argument som støtte for en fundamental endring i forståelsen av hva som ligger i begrepet straffbar rasisme. Lars Gule voldtar rasismeparagrafen. Lars Gule sine uttrykte holdninger til hva som er lov og ikke lov til å gi uttrykk for i den norske offentlighet gjør ham til en farlig mann, fordi han ved dette har gjort seg selv til en fiende av ytringsfriheten som er en forutsetning for at det frie samfunnet kan overleve. Ytringsfriheten er kompromissløs. Det er tilsynelatende også Lars Gule. De kan i så fall vanskelig sameksistere.

Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving
Sindre Bangstad har i notat 31.1.2015 hevdet at FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (ICERD) gir dekning for en forståelse av rasismebegrepet som går ut over rent biologiske faktorer (rase). Det er en sannhet med modifikasjoner, sett i forhold til den forståelsen Bangstad selv legger til grunn. I artikkel 1 av konvensjonen fremgår det at « I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv». Denne ordlyden er det viktig å merke seg, før vi nå ser nærmere på de kyniske og manipulative angrep på ytringsfriheten som Bangstad i samarbeid med Cora Alexa Døving begår i boken «Hva er rasisme». Her forsøker forfatterne å skape et bilde av at deres eget utvidede definisjonsregime er anstendig og at dette er i overensstemmelse med hva FN legger til grunn. Det er ikke reelt grunnlag for å hevde noe slikt. Bangstad/Døving sin rasismedefinisjon er formulert slik; «Rasisme kan dermed forstås som en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at det utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering og underordning av mennesker kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur» (sitat fra boken «Hva er rasisme» side 16). Her sniker forfatterne plutselig begrepet «religion» inn i rasismedefinisjonen. Slik skapes det en falsk legitimitet for deres egen simple forfølgelse av islamkritikere. De ønsker å danne inntrykk av at deres egen rasismedefinisjon har eksistensberettigelse basert på dens tilsynelatende likhet med FN sin definisjon. Bangstad og Døving misbruker ordlyden i FN sin rasediskrimineringskonvensjon i propagandering for sine egne ekstreme synspunkter. Uansett er det ikke faglig grunnlag for å blande religion inn i rasismebegrepet. Dette har FN forstått, og FN sin tilnærming må legges til grunn av alle seriøse aktører.

Legg også merke til begrepene «menneskerettighetene» og «grunnleggende friheter» i ICERD artikkel 1. Målet med konvensjonen var å skape et regelverk som var fargeblindt, som holdt disse rettighetene ukrenkelige for alle. Det har aldri vært hensikten at noen positiv diskriminering skulle fremmes, når enkeltgruppers like vilkår som andres, var oppnådd. Ingen gruppe (islam) skal ha særskilte rettigheter, slik OIC likevel arbeider hardt for å oppnå blant annet gjennom tvilsomme økonomiske ytelser til FN-representanter og vestlige akademikere. Enhver promotering av det utvidede rasismebegrep som inkluderer islamkritikk, er en praksis som tydelig bryter med ICERD sitt formål om like rettigheter for alle, og det er en grovt umoralsk praksis.

Døving beskriver rasisme slik; «Rasisme kan ikke fanges i en enkel påstand om hva det egentlig er. Rasisme som fenomen utarter seg på ulike måter og rettes mot ulike grupper, og rasistiske holdninger begrunnes ulikt ulike steder i verden og til ulike historiske tider. Rasisme vil dessuten utarte seg på ulikt vis i forhold til i hvilken grad rasisme er del av hvordan et samfunn er bygget opp og fungerer.» Dette utsagnet oppsummerer på en grei måte Døving sitt ståsted; Enhver mening som hun selv ikke liker er rasisme. For å muliggjøre dette gjør hun rasismedefinisjonen så vid og bred at rasismebegrepet blir enda mer ubrukelig enn det var før hun selv kom på banen. Professor Lars Johan Materstvedt har 12.3.2015 i Dagbladet skrevet artikkelen «Meningsløst om rasisme - Religionskritikk er ikke rasisme» der han imøtegår Døving sin virkelighetsoppfatning. I denne artikkelen påpeker Materstvedt det som for alle andre enn islamfansen er åpenbart; «Rasisme er for øvrig absurd: Du har ikke valgt å bli født svart, jeg ikke hvit (…) Derimot velger man, såfremt man er fri, å etterleve den ene eller andre skikken. Kultur og religion er åpenbart ikke rasekategorier. Å inkludere kritikk av disse i rasismedefinisjonen, noe Døving gjør, er derfor å begå et kategorimistak.» Videre sier Materstvedt; «Hvor meningsløst det er å kalle kultur- og religionskritikk for rasisme, understrekes av at muslimske kvinner som bærer hijab kan ha afrikansk, arabisk, asiatisk eller vestlig etnisk opprinnelse. En hvit person som kritiserer hvite kvinner som velger å bære hijab fordi de har konvertert til islam, er da ifølge Døving sin definisjon rasist. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige.» Materstvedt lanserte i dette avisinnlegget begrepet «kritisme» som en mer korrekt beskrivelse av den kultur- og religionskritikk som av Døving feilaktig blir forsøkt kategorisert som rasisme. Personlig lanserte jeg begrepet «kulturisme» da jeg første gang ble beskyldt for rasisme på 1990-tallet. Hvilket begrep man foretrekker blir hipp som happ, så lenge man erkjenner at rasismebegrepet er fullstendig malplassert som karakteristikk på fenomenet islamkritikk.

Perspektiv straffelov
Når meningsekstremister ønsker å kneble islamkritikere med stigmatiserende uttrykk er dette svært alvorlig. Både befolkningen og statsmaktene må ha den samme forståelsen av begreper som benyttes i lovverket. Slik er det dessverre ikke i Norge i dag, og de nevnte norske akademikere er medskyldige i denne uholdbare situasjonen har oppstått. I en rettstat må en borger ha forutsigbarhet for at hans ytring er innenfor lovverket slik at han kan begrense sin ytring til å være straffefri. Pr dags dato er derfor ikke Norge en rettsstat. Dersom begrepsapparatet tillates å forkvakles etter apologettroikaens ønske så fratas borgerne den nødvendige forutsigbarheten i forholdet til statsmaktene. Dette vil føre til at gode borgere legger unødvendig sterke bånd på seg selv for å unngå straffeforfølgelse på grunn av objektivt sett aktverdige ytringer. Ytringsfriheten er med andre ord under et alvorlig angrep fra Gule, Bangstad, Døving og likesinnede. Debatten om innholdet i rasismebegrepet går inn i kjernen av alle friheters mor, ytringsfriheten. Apologeter og islamister må derfor stoppes i sine forsetter om å ødelegge det norske samfunnet ved hjelp av meningsterror.
Med straffbar diskriminerende eller hatefull ytring menes i Straffeloven § 135 a det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion/livssyn, eller homofili. Vi har med andre ord et godt lovverk som beskytter mot diskriminerende eller hatefulle ytringer. Det er rett og slett ikke behov for å utvide rasismebegrepet for å tilby folk beskyttelse mot de i loven nevnte ytringer. Motivasjonen til de ytringsfrihetsfiender som blander en rekke uvedkommende begreper inn i rasebegrepet må derfor være å utvide kretsen av straffbare ytringer, til det de selv av politiske årsaker mener det må være ulovlig å ytre, ut over det som lovgiver allerede har forbudt i sine vide definisjoner av straffbare ytringer som pr i dag ligger i § 135a. Dersom lovgiver hadde ment at begrepet «rasisme» skal ha det utvidede meningsinnholdet som demokratifiendene legger opp til (hvor religion inngår som komponent), så ville ikke lovgiver ha nevnt «religion» blant de øvrige faktorene som utløser straffeansvar. Da ville jo rasismebegrepet alene vært nærmest altomfattende, og overflødiggjort spesifisering av de øvrige nevnte straffbare ytringer. Ordlyden i det eksisterende norske lovverk underbygger helt åpenbart det faktum at islamfansen sin utvidede forståelse av rasismebegrepet er feilaktig og må avvises.
At det også utenfor Norges grenser finnes akademikere av samme ulla som Gule/Bangstad/Døving er ikke egnet til å underbygge godheten i deres anførsler. Jane Elliot sa det slik; «Hvite mennesker oppfant rasismen. Ødelegg hvite mennesker, så ødelegger du rasismen». Denne logikken ligger langt fremme i hjernebarken på venstreekstreme suicidale hvite akademikere i Vesten i dag. Den såkalte intelligentsiaen er i ferd med å snu rett og galt på hodet, og noen må nå si stopp. Et utsagn blir ikke en sannhet selv om det er publisert i bøker. Tullball blir ikke sannhet uansett hvor mange ganger det gjentas. Tullball blir heller ikke sannhet uansett hvor imponerende titler tullebukkene holder. Et hvert utsagn må stå seg mot saklig kritikk. Det utvidede rasismebegrepet tåler ikke denne testen.
Erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo ved Den syrisk-ortodokse kirken i Södertälje sier i avisen Vårt Land 20.12.2014 følgende; «Europa er naive. De tar i mot alt for mange muslimer. Vi som har levd sammen med muslimer i århundrer vet hva det innebærer. Se bare på hva som skjer i Irak, i Syria.». Dersom vi skal legge nyrasismebegrepet til fremtoninger som Gule/Bangstad/Døving til grunn så er det å være kritisk innstilt til muslimsk innvandring en form for rasisme. Er den syriske erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo en rasist, eller er det apologettroikaens begrepsunivers som er helt på jordet?

Dersom apologetene skal ha rett i sine språklige krumspring så må det også være full anledning til å skape nye definisjoner på begreper som drap, tyveri, og andre straffbare begivenheter. At språket mister sin betydning dersom meningsinnholdet i begreper tillates å endevendes av kreti og pleti er i seg selv en alvorlig sak, men det er desto større grunn til å sette ned foten når den ene part som her, omdefinerer innholdet i begreper som beskriver straffbare handlinger. Dersom det skal innføres språklig anarki i Norge vil det bli umulig for lovlydige borgere å kunne manøvrere på rett side av loven fordi grensene ikke er synlige. Det vil også bli umulig for rettsvesenet å gjøre jobben sin, og «likhet for loven» blir en illusjon. Slik sett er apologetene sin kamp mot FN sin rasismedefinisjon bare en naturlig tilpasning til den islamske sharialov. I Kalifatet eksisterer det nemlig ikke likhet for loven. Ikke-muslimer er tilnærmet rettsløse i islamistiske stater. Dette er en rettstilstand som vi ikke kan tillate islamistenes kollaboratører å innføre i Norge.

Islam er rasistisk
Nordmenn er flinke til å skille mellom rase og ideologi. Vi angriper ikke en etnisk gruppe til tross for at mange av folkegruppens representanter bekjenner seg til en ond ideologi. Nordmenn med sin judeo-kristne humanistiske kulturarv er i så måte langt mindre rasistiske enn tilhengerne av islam. Segregerte toaletter der ikke-muslimer ikke har adgang, forbud mot bilder av Nasse Nøff, adskilte svømmehaller, halaldyreplageri som samtidig er en kilde til terrorfinansiering – dette er bare noen eksempler på muslimsk rasisme mot ikke-muslimer, dersom en utvider rasismebegrepet slik som islamister og deres medløpere foreskriver. Kritikere av islam blir karakterisert som rasister, til tross for at den mest åpenbare rasismen i vår tid forkynnes av islam. Dette faktum er klart konstatert i en tidligere artikkel her; http://sian.no/artikkel/muslimer-har-en-tro-som-foreskriver-rasisme. I denne konteksten er det påfallende at ikke våre hjemlige godhetsapostler konfronterer utøverne av islam med islams egen rasistiske og menneskefiendtlige natur. Har muslimer frikort for utøvelse av rasisme?

Konvertittenes raserenhet i islam
Norske avvikere som konverterer til islam er det god grunn til å se nærmere på, i konteksten av de nye utvidede rasismebegrepene som promoteres av venstreekstremistene. Islam er nemlig skrudd sammen slik at kun muslimer blir ansett som rene og aktverdige mennesker. Islam anser ikke-muslimer som regelrette søplemennesker. Mohyeldeen Mohammad er behjelpelig med å presisere dette faktum for oss, i facebookinnlegg fra 2010 der han skriver; «Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter». Her beskriver altså dette unorske sjarmtrollet, som åpenbart har prioritert koranstudier fremfor norsk rettskrivning, den islamistiske doktrinen på en likefrem og sannferdig måte. At denne ideologien fremstår som tiltalende for norske konvertitter er ganske ubegripelig.

Konvertitten får en ren kropp
Ayatollah Khomeini skriver i «The Little Green Book» Vol 2 Kap 12; «En ikke-muslimsk mann eller kvinne som konverterer til islam har automatisk en ren kropp, rene kroppsvæsker, ren snørr og ren svette. Når det gjelder konvertittens klær, forblir de urene dersom de har vært i kontakt med konvertittens svette kropp før han konverterte». Som vi forstår må en muslimsk konvertitt med andre ord påregne visse økonomiske utlegg til innkjøp av ny raseren garderobe. Dette med renhet har i islam en langt mer omfattende og alvorlig betydning enn bare det vi i Vesten forbinder med personlig hygiene. Islamsk raserenhet går på hvorvidt delinkventen er å anse som en god muslim eller ikke, hvorvidt han følger de ekstremt detaljerte anvisningene i sharialoven. Kort sagt, om han er et godt eller dårlig menneske etter islamistisk målestokk.
Vil vi noensinne oppleve at Gule/Bangstad/Døving offentlig definerer islam som rasistisk?

Oppsummering
Vi beskyldes for å være rasister. Men for flere og flere gode nordmenn vil det være mer ønskelig med en innfødt rasist fremfor en feilkulturell islamistisk invasjonsstyrke. Vesten skal undertrykkes gjennom meningsterror, og slik degenereres til det absolutte barbari under Allahs svarte piratflagg fordi islamapologetene er redde for imaginære rasister og deres budskap. Tro meg, når den norske totalitære islamistiske filialen av Kalifatet er operativ vil pappskallene på den politiske venstresiden savne «rasistene». Det er langt å foretrekke å være levende og fri rasist enn å være død eller slavebundet apologist. Det er på tide å diskutere innholdet i budskapet, hvilket samfunn vi ønsker for våre etterkommere, snarere enn å henge ufortjente merkelapper på varslerne.
Den overlevende Charlie Hebdo journalisten Zineb el Rhazoui har følgende å si om rasisme; «Det finnes mennesker som angriper muslimer på en rasistisk måte. I betydningen av at de angriper muslimer som gruppe – eller rase. En gruppe som ikke bare er annerledes, men også dårligere. De som gjør det, er rasistiske fordomsfulle. Å kritisere religion derimot er ikke rasisme. Det er kritikk mot et syn, eller en idé. Også når kritikken oppfattes som støtende».

Raymond Ibrahim sier det slik; «Dersom en person av en hvilken som helst farge går amok med våpen, ville det vært rasistisk å knytte det til hans rase. Men hvis en person av en hvilken som helst farge går amok med våpen, samtidig som han vifter med koranen og roper Allahu Akbar, eller på annen måte rasjonaliserer sin handling med islamistisk terminologi, da snakker vi om en hendelse som er motivert av en ideologi eller verdensanskuelse som ikke har noe å gjøre med terroristens rase.»
Mosab Yousef, sønn av Hamasleder Sheikh Hassan Yousef stempler seg selv som rasist etter de forkvaklede utvidede nyrasismebegrepene, når han uttaler følgende; «Enhver muslim som leser koranen, hvis de tillater seg å lytte til koranen, og samtidig tror at dette er fra Gud – Jeg mener de er syke og de trenger hjelp.» Mosab Yousef beviser på denne måten at apologettroikaens utvidede rasismebegrep er åndsforlatt.
Mange kritiserer islam fra samme ståsted som når de kritiserer andre ensrettede ideologier. Kritikk av islam og islamisme omhandler religion, ideologi, politikk, kultur m.m. og må ikke blandes sammen med rasisme. Alle argumenter skal og må få leve sitt eget liv og gis adgang til å bevise seg levedyktig stilt opp mot saklige og sannferdige motargumenter. Budbringerens politiske ståsted og graden av moralsk forankring er i så måte helt irrelevant. De fleste som forsvarer islam vet meget vel at islamkritikk ikke er rasisme. De fortsetter likevel sine bestrebelser på å reformere i filler rasismebegrepet, fordi deres meningsterror er den mest effektive måten å stoppe kjeften på islamkritikere. Hadde islamfansen hatt saklige argumenter ville de ikke hatt behov for å trakassere gode nordmenn med rasismebeskyldninger.

Hatefulle ytringer
Ytring av muslimhat rammes av straffeloven på samme måte som rasisme. Eventuelt islamhat er fortsatt straffefritt fordi ideologier ikke beskyttes av loven. Derfor jobber ytringsfrihetsfiender aktivt med å utvide rasismebegrepet, blant annet til å omfatte det obskure uttrykket islamofobi i tillegg til nær sagt en hver ytring som de selv ikke liker. I nyere tid ser man videre at islamkritikere stadig oftere i offentlig sammenheng betegnes som hatere, da primært muslimhater, jamfør den ufine og uredelige tilbøyeligheten til å omdefinere ideologikritikk som individkritikk i den hensikt å inkriminere meningsmotstanderen. Å beskylde folk for å hate er så drastisk, så umoralsk og så unorsk at anstendige mennesker vil snu seg vekk i avsky overfor de som på den måten skjender meningsmotstanderens gode navn og rykte. Videre er det slik at haterbeskyldninger er så alvorlige at venstreekstremisten fort kan finne seg selv saksøkt for injurier. I rettsalen vil det være svært vanskelig for apologeten å føre sannhetsbevis for at saksøker faktisk hadde en bestemt (hatefull) tanke inne i hodet sitt når han ytret noe som islamfansen ikke likte å høre.
Det er intet rasistisk i å kritisere en totalitær ideologi som avviser å anerkjenne universelt aksepterte fundamentale menneskerettigheter. Hetskampanjene mot islamkritikere må nå få en slutt, ved at lovgiver tydelig konstaterer at definisjonen av rasismebegrepet fortsatt skal ligge der FN pr i dag setter den, og at utenforstående ikke har noen rett til å definere hvem jeg hater.
Lars Thorsen

Europa islamiseres. Hvis vi skal stoppe denne utviklingen må Europa snarest lære av Israel.

16. september 1942 uttalte president Franlin D. Roosevelt de berømte ordene:

"If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway. If there is anyone who has any delusions that this war could have been averted, let him look to Norway; and if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway."

Den frie verden føler seg igjen truet. Og den viktigste trusselen er etter manges oppfatning en kombinasjon av ekstrem islam og overbefolkning.

Verdens befolkning vokser raskt, og fattige (og ofte muslimske) land kan komme til å oversvømme de rike rike og fredelige landene bebodd av vantro med de forferdelige konsekvenser det har.

Når det gjelder evnen til å beskytte sin egen nasjon er det nok ingen som vil hevde at Norge er et foregangsland denne gang.

Men det finnes et lite rikt land bebodd av vantro som merker presset fra fattige muslimske masser, og som evner å motstå presset: Israel.

Barrierene mot islamsk demografisk overtagelse av Israel kan deles inn i juridiske og fysiske barrierer.

Juridiske barrierer

Seleksjon på bakgrunn av religion

I Israel er det enighet om at landet skal være en jødisk stat. Jødene er, og skal være, majoriteten. Muslimer, kristne og andre religiøse minoriteter som ikke flyktet i 48 og 67, tillates å bli boende i landet. Men Israel skal forbli en jødisk stat. Jøder blir forfulgt i en rekke land. Israel har derfor helt åpne grenser for mennesker som bekjenner seg til denne religionen fra hele verden. Det betyr imidlertid ikke at araberne fritt kan konvertere til jødedommen og så slippe inn. Konverteringer må godkjennes.

Flyktningene

Israel opplever et enormt press når det gjelder kravet om muslimsk masseinnvandring. I krigen 1948 flyktet mellom 700 og 800 tusen arabere fra Israel. Og under krigen Seks dagers krigen i 1967 flyktet mellom 280 og 350 tusen arabere. Etter krigene nektet Israel araberne å flytte tilbake. Dette til tross for press fra FNs hovedforsamling som i sin resolusjon 194 vedtok at de flyktningene som ønsket å vende hjem og leve i fred med sine naboer skulle få tillatelse til dette...

Arabernes krav om å flytte tilbake til Israel har vært et av de største hindrene for fred mellom Israel og araberne. Til tross fra et et enormt press ser det ut til at Israel foretrekker å leve i permanent ufred med sine naboer fremfor å akseptere arabisk masseinnvandring.

Når det gjelder arabernes krav om at flyktningene og deres etterkommere skal kunne innvandre til Israel så er det viktig å understreke Israel for en stor del består at flyktninger fra arabiske land. Israels argument er at disse ikke kan vende tilbake. Araberne må forbli arabiske land mens jødene må forbli i Israel. Ideen som multikulturell sameksistens som mange tror på i Europa, er forkastet etter å ha vært prøvd i 2600 år. Med svært dårlig resultat sett med jødiske øyne.

Giftemål – selektiv praksis

En viktig forklaring på masseinnvandringen til Europa basert på at innbyggerne henter ektefelle i utlandet. Mange muslimer i Israel ønsker å hente ektefelle fra muslimske land. Men en israelsk lov fra 2003 gjør at ektefeller fra 9 land og to selvstyrte områder følgende land (alle muslimske) ikke har noen automatisk rett til å flytte til Israel. Landene dette gjelder er: Iran, Afghanistan, Libanon, Sudan, Syria, Irak, Pakistan og Jemen. I tillegg rammes ektefeller fra de selvstyrte territoriene Vestbredden og Gaza. Denne praksisen er høyst selektiv, og det er åpenbart at Israel ikke ønsker muslimsk innvandring fra disse landene. Israelske borgere kan finne ektefeller fra disse landene, men da må de leve sammen i landet til ektefellen som ikke har israelsk statsborgerskap.

Fysiske barrierer

Hindringene mot muslimsk innvandring ovenfor er av juridisk art.
For sørge for at den ekstremt restriktive innvandringspolitikken overfor muslimer lar seg håndheve har Israel støttet de juridiske barriære mot innvandring med fysiske hindringer.

Muren

Den første av disse hindringene var muren mot Vestbredden. Vestbredden er et område som Israel okkuperte Jordan etter å ha beseiret araberne i seks dagers krigen i 1967. I påvente av en varig fredsavtale er området fremdeles okkupert, men de styres av såkalte selvstyremyndigheter. Denne muren ble opprinnelig bygget først og fremst for å forhindre terror, men den gjør det selvsagt også enklere å hindre ulovlig innvandring. Muren har blitt møtt med betydelige internasjonale protester. Ikke fordi den hindrer muslimer å ta seg inn i Israel, men fordi den delvis er bygget på områder som ikke er innenfor Israels anerkjente grenser. Ca. 10 % av Vestbredden ligger således på israelsk side av denne muren.

Gjerdet mot Egypt

Muren mot Vestbredden ble påbegynt i år 2000. Israel har i tillegg til terror opplevd betydelige problemer med illegal innvandring fra Afrika. For å stanse denne innvandringen ble det igangsatt bygging av et stort gjerde på grensen til Egypt. I tillegg til et høyt gjerde med piggtråd er det satt opp kameraer, radarer og bevegelses detektorer. Hoveddelen av barrieren mot Egypt var ferdig i januar 2013, og siste del av barrieren ble fullført i desember 2013.

Det kan nevnes at det var et lavt gjerde på denne grensen også tidligere. Under Hosni Mubaraks regime hendte det at det at egyptiske grensevakter løsnet skudd mot afrikanere som forsøkte å ta seg inn i Israel.

Etter at det nye gjerdet ble bygget har det så vidt jeg har forstått ikke vært nødvendig å løsne skudd for å hindre ulovlig innvandring til Israel. I første halvdel 2012 kom det 9570 afrikanere ulovlig inn i Israel. I løpet av de første 6 månedene av 2013 var antallet redusert til 34. Reduksjonen i ulovlig innvandring fra Afrika var med andre ord 99,6%.

Muren mot Vestbredden har som nevnt skapt en storm av protester ettersom den delvis ligger utenfor Israels anerkjente grenser. Men barrieren mot flyktninger på grensen til Egypt har ikke astekommet protester. Egypt har erklært at landet ikke motsetter seg barrieren så lenge den ligger på israelsk jord. Barrieren er godt laget, og fler land, inkludert USA og India har sendt delegasjoner for å lære av israelerne.

Mot Libanon og Syria

Også ved øvrige grenser har Israel satt opp fysiske barrierer. Mot Libanon ble det satt opp barrierer alle rede i 1948, året da Israel ble etablert. I 2001 ble denne barriere oppgradert, og det ble satt strøm på slik at inntrengere får elektrisk støt. I 2012 ble det bygget en mur på deler av grensen mot Libanon.

I følge Wikipedia skal det også eksistere en barriere på grensen mot Syria.

Ny barriere mot Jordan

8. juli 2015 meldte NrK.no om at Israel nå også vil opprette en barriere mot Jordan.
I oppslaget heter det: «Grensen mellom Israel og Jordan har vært den eneste israelske grensen uten et massivt sikkerhetsgjerde. Nå er det slutt. Med det ønsker Israel å forhindre at ekstremister fra Den Islamske staten (IS) og immigranter tar seg over grensen, skriver NBC News.»
http://www.nrk.no/verden/israel-bygger-nytt-supergjerde-mot-jordan-1.124...

Ikke bare Israel

I en tid da islamister forsøker å okkupere Europa ved å igangsette en flodbølge av immigranter bør Europa la Davids stjernen vise vei: Som Israel bør Europa etablere fysiske hindringer mot migrasjon.

Det er for øvrig ikke bare Israel som har etablert slike barrierer.

Denne lenken (https://en.wikipedia.org/wiki/Border_barrier) viser en rekke barrierer i ulike land. Sist ute er Ungarn som nylig besluttet å bygge et 175 km gjerde mot Serbia.

Jordens befolkning vokser med 80 millioner pr. år. Hvis Europa skal unnlate å bli nedrent av horder fra andre verdensdeler, (ofte muslimer) må kontinentet gjerdes inn snarest.

Enhver muslim som er hellig overbevist om at profeten Muhammed er det edleste menneske som noen gang har levd, vil trolig oppleve det som en «dypt skadelig holdning» når anti-islamisten sier at «profeten» var barne-sex-misbruker, massemorder og krigsforbryter.
Konflikten mellom etnisk norske og islamistene blir skjerpet med den nye loven, for anti-islamister nekter å la seg kriminaliseres på bakgrunn av at de angriper Koranens barbariske budskap, sharialovenes despoti og tyrannen Muhammeds bestialske lære.
Ethvert normalt menneske i vår kulturkrets vil hate politisk-religiøse ideologier og handlinger som steiner kvinner, pisker og dreper homofile og som truer med dødsstraff overfor dem som faller fra islamsk tro.
Med den nye straffeloven legger myndighetene opp til en hatsk, fremtidig religionskrig mellom etniske norske grasrot-borgere på den ene siden - og på den andre - domstoler, politiske myndigheter, media, akademia og islam-vennlige miljøer.
Loven som skal bekjempe «hatkriminalitet og fordommer mot religioner» direkte og indirekte, nærmer seg i bokstav og ånd den samme holdningen som man finner i FN: Forbud mot negativ kritikk av islam.

Det er vanskelig å forstå at norsk lov kriminaliserer borgere som i berettiget harme verbalt tar til orde mot islam og muslimer - som bærer fram og bygger ut den samme ideologien og politikken som man finner i de islamske terrorregimer.
Enda islam er en ideologi med innebygget terrorisme og ond politikk - (VG skrev 8. august at muslimer er i ferd med å utkjempe en verdenskrig mot hverandre) - så holder myndighetene fast ved at islam er å regne som en religion på linje med kristendommen.
De som har satt seg inn i hva islam representerer, vil derimot hevde at muhammedanismen ikke er en religion - slik vi i siviliserte samfunn opplever religionenes fredelige budskap.

Det går fram av den nye loven at en straffbar handling er det dersom «motivet er hat eller fordommer mot religion, etnisk bakgrunn, etnisk bakgrunn eller nedsatt funksjonsevne».
«Fordommer» i denne sammenheng må bety at hvis man har «dømt islam på forhånd» da mener myndighetene at man mangler kunnskap om islam. Går man på Koran-skole eller i moskeen vil man få «den rette og lovlige forståelsen av islam».
Med andre ord: Fullstendig galskap.
Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttalte nylig frykt for at borgernes forhold til religionskritikk ville bli innsnevret i fremtiden. Han hadde neppe forestilt seg at det skulle komme så raskt - og da med en reell innskrenking av ytringsfriheten overfor islam.

Politiførstebetjent Monica Lillebakken som leder Oslo-politiets hatkriminalitetsgruppe erkjenner at det ikke finnes klare retningslinjer for hvordan de skal håndtere såkalt hets mot muslimer på internett. Aftenposten gir til beste noen eksempler på slik «hets»: «Kom dere ut av Norge, Koranvirusinfiserte steinalder Allah-parasitter!!» «Skjær av dem ballan og send dem til Jan Mayen!!» og «95 % av muslimer i Norge hater det nordmenn og det vi står for».
Høyesterett har på generelt grunnlag slått fast at det må være takhøyde og ytringsfrihet også for personer som ikke har de samme forutsetninger - som høyskole- og universitetsutdannede har når det gjelder å kunne ikle sine argumenter en sømmelig form.
Hatkriminalitetsgruppen bør heller konsentrere seg om hatet, volden og drapstruslene mot ikke-muslimer og terroren som islam og islamismen står for - deretter kan Monica Lillebakken fortelle den politiske og kulturelle eliten: Vi kommer ingen vei ved bare å bekjempe symptomene. Vi må nedkjempe islam - både i Norge og resten av verden - til vi får bukt med sykdommen og det hav av lidelser den fører med seg.

«Hetsen på nettet» er imidlertid også uttrykk for noe mer alvorlig - nemlig den fortvilelse og avmakt mange på grasrotnivå føler som følge av myndighetenes massive støtte til islam. Våre politikere er på kant med egne borgere, på samme måte som politikerne var det i 1940 overfor dem som ville sabotere nazismens inntog.
Det er ikke vanskelig å se konturene av en fremtidig borgerkrig – som denne generasjons myndigheter helt og fullt må ta ansvaret for.
Landets borgere har tidligere vist at de er villige til å kjempe for fred og frihet - det samme kan skje igjen om enn i andre former. Dette dreier seg om å ta en nødvendig konfrontasjon og ikke vike en tomme overfor krefter som tar fred og frihet fra folket.
Arne Tumyr

Vesten har vært utsatt for angrep fra islam helt siden 600-tallet, men har selv valgt å kvele og undertrykke sin egen kunnskap om islams blodige historie og massive voldspotensiale. Dette har vært så vellykket at da den islamske revolusjonen rullet over Iran i 1979 var det få i Vesten som skjønte at det islamske villdyret igjen hadde våknet. I takt med befolkningens stigende bekymring for hva som sto på, oppsto det deretter et selsomt kompaniskap mellom det muslimske propagandaapparat og vestlige kollaboratører med et kortsiktig ønske om å profitere på sin medvirkning til destruksjon av den vestlige sivilisasjon. I sosialismen og de liberale ideers gullalder drysset vestlige regjeringer og Saudi Arabia i fellesskap milliarder over enhver som ville gjøre seg til fiende av den vestlige sivilisasjon. Mang en svikefull vestlig 68-er har tjent til det daglige brød på dette viset. Slik oppsto det et klima av uvitenhet og direkte feilinformasjon som gjorde det mulig å snike begrepet islamofobi inn i diskursen når multikulturalisme, fremmedfrykt (berettiget eller ei) og rasisme (reell eller imaginær) var på agendaen. Islamofobibegrepet er trolig den største suksessen i islamistenes ordkrig – den verbale jihad – mot den del av verden som fortsatt er fri fra islams åk.

Det muslimske samfunnet
Ayatollah Khomeini sier i «The Little Green Book» Vol 1 Kap 6 at; «Den personen som styrer det muslimske samfunnet må alltid ha dets interesser i fokus, ikke sine egne. Dette er grunnen til at islam har drept så mange mennesker [sic]; for å sikre interessene til det muslimske samfunnet. Islam har utryddet mange stammer fordi de var kilde til uro og var skadelige for muslimenes velferd». Sitat slutt. Dette er klar tale fra den henfarne pedofile gode muslimen, som oppsummerer islams læresetninger på en lettfattelig og utvetydig måte. De fleste muslimske religiøse/politiske ledere med ormetunger i vår samtid skjuler islamismen sin i tåkeprat, utelatelser, forvrengninger, snikksnakk, muslimsk lurendreieri og blank løgn. Khomeini derimot fremsto som islams svar på Thorbjørn Berntsen. Han leverte reine ord for penga. Sjefsislamist Khomeini gjorde det klinkende klart for ikke-muslimer som ennå ikke har oppdaget islams sanne natur; Enten så er du med islam, eller så er du mot islam. Dersom du er mot islam, så vil muslimene drepe deg. Punktum. Frykten for å bli offer for den onde islamske ideologien blir av muslimer, ikke-muslimske folkefiender og idioter betegnet som «islamofobi».

Berg av avhogde hoder
En god muslim er en muslim som først og fremst har omsorg for det muslimske samfunn. Muslimen er forpliktet til alltid å kjempe med alle tilgjengelige midler for å utrydde ethvert menneske som står i veien for utbredelsen av det muslimske samfunnet, verdenskalifatet. Dette følger av direkte befalinger fra Allah i Koranen. Unntak for denne grunnleggende muslimske plikten gjelder kun for muslimer som er invalide eller av lignende grunn er ute av stand til å oppfylle sin muslimske plikt. Denne barbariske og morderiske mentaliteten er selve kjerneverdien i islam. Grunnfjellet i islam består bokstavelig talt av veritable berg av ikke-muslimske avhogde hoder, som muslimske okkupasjonsstyrker i tidligere tider moret seg med å stable opp etter at de hadde begått sine sedvanlige folkemord på ikke-muslimer. Gode muslimer har plikt til å sette oppfyllelsen av islams militære målsetning foran hensynet til seg selv og sin egen familie. Ikke-muslimer er å anse som verdiløst menneskemateriale og kan uten videre drepes eller undertrykkes, alt ettersom hva som for øyeblikket gavner den muslimske Ummaen mest. «Fredens religion» er følgelig en særdeles misvisende betegnelse på islam. Dette bakteppet må alle ha klart for seg, dersom en skal vurdere om islamkritikk er å anse som legitim kritikk, eller om kritikken tenderer over til å være såkalt islamofobi, en anført form for rasisme.

Dødsstraff for islam-kritikk
Islamapologetenes konstante misbruk av rasismebegrepet gjennom de siste tiårene har gjort det nødvendig for dem å hente ny ammunisjon i sin kamp mot den vestlige sivilisasjonen som de tilsynelatende misliker så sterkt. Her kommer islamofobibegrepet inn. Rasisme er i utgangspunktet et reelt fenomen som gjør det mulig å føre saklige diskusjoner om hvorvidt noe eller noen faktisk er eller ikke er rasistisk. Islamofobi derimot, er ikke annet enn et konstruert uttrykk som aldri har hatt noe reelt meningsinnhold. En fobi er en irrasjonell frykt for et konkret fenomen. Det kan være frykt for høyde, lukkede rom, edderkopper etc. Bare dette enkle faktum er tilstrekkelig til å konstatere at begrepet islamofobi er en gedigen selvmotsigelse. At islam ikke tolererer kritikk kommer til utrykk i at islam foreskriver dødsstraff for blant annet satire, fornærmelser, saklig islamkritikk og frafall. Frykt for en slik ideologi kan pr definisjon umulig kalles en fobi. Alle opplyste mennesker vet at islam er en trussel mot hele den ikke-muslimske verden, og sågar mot muslimene selv. Dette faktum har vært klart påviselig og ganske uendret i hvert fall siden år 622 da profeten sluttet med misjonering og henga seg til det ytterste barbari som siden har vært islams varemerke, og som har medført spredning av det islamistiske virus over store deler av verden. Formålet med å bruke terminologien «fobi» om islamfrykten, er å skape en illusjon av at islamfrykten ikke er fundamentert i realiteter. Når islamkritikeren defineres som islamofob vil han holde oftest kjeft av frykt for ubehagelige konsekvenser for sitt yrkesliv, samfunnsliv og liv. På denne måten slipper muslimene å produsere et verbalt forsvar for ondskapen i ideologien sin.
Ordet islamofobi er funnet opp for å dra oppmerksomheten vekk fra fanatismen og volden i Koranen. Ordet islamofobi diskrediterer en reell bekymring for en religion hvis helligste bok har beordret drap på mesteparten av menneskeheten, inntil det tidspunkt da kun Allahs religion gjenstår, islams guddommelig foreskrevne «Endlösung». Når offeret in spe hever stemmen til motstand, så er det plutselig offeret det er noe galt med. Jeg håper det er flere enn meg som ser at logikken brister et sted her. Islamofobi er et begrep som er skapt som et våpen for å fremme islamistenes totalitære sak gjennom å stigmatisere og stilne islamkritikerne. Det som muslimer og ikke-muslimske nyttige idioter betegner som islamofobi er egentlig islamorealisme. Begrepet islamofobi innebærer at den smittede (islamkritikeren) må besitte feilaktige oppfatninger kombinert med fremmedfrykt. Begrepet fobi impliserer at det ikke finnes noen fornuftige begrunnelser for å rettferdiggjøre negative følelser overfor fenomenet islam. Vi snakker her ikke om negative følelser overfor mennesker som kaller seg muslimer, men om konkrete og begrunnede synspunkter på en ideologi. Islamofobi betyr frykt for islam. Dersom det reelt sett eksisterer objektive grunner til å frykte fenomenet islam, er fobibegrepet derfor pr definisjon ikke egnet til å beskrive islamfrykten, og bruken av begrepet må avvikles.

Grunner for å frykte islam
All foreliggende kunnskap er egnet til å underbygge det faktum at det er rikelig med rasjonelle grunner for ikke-muslimer til å frykte fenomenet islam. En islamofob er derfor i verste fall bare en person som plages med fremmedfrykt, så får man heller diskutere i hvilken grad de fremmede ved sin adferd eller på grunn av sin kulturelle bagasje objektivt sett gir grunnlag for den opplevde frykten. En udiskutabel del av gode muslimers bagasje er Koranen, som pålegger muslimene å sette frykt (terror) i ikke-muslimenes hjerter, og med alle tilgjengelige midler (våpen inkludert) å tvinge ikke-muslimene til å underkaste seg islam. I møte med autoritære ideologier velger mennesket enten underkastelse eller opposisjon. Ingen står likegyldige. Muslimer velger underkastelse, derav navnet islam. At gode mennesker derimot velger opposisjon til den islamske ondskapen kan ikke legges dem til last. Det er faktisk ikke mer enn et par generasjoner siden opposisjon var ansett å være den eneste anstendige responsen, forrige gang nordmenn opplevde at en tilsvarende menneskefiendtlig, totalitær og undertrykkende ideologi feide over Norge. «Islamofobene» er i realiteten vår tids jøssinger.
Det å fremstille islamfrykt som en sykdom ved bruk av fobibegrepet, er en helt bevisst strategi fra så vel gode muslimer som dårlige nordmenn. Slik ugyldiggjør de sine meningsmotstanderes argumenter, uten at islamfansen selv behøver å streve med å finne på noen egne selvbærende argumenter, hvilket naturlig nok er en håpløs oppgave, islams ondskap tatt i betraktning.

Islamistenes krigslist
Forsøk på sykeliggjøring av meningsmotstandere er en helt alminnelig form for psykologisk krigføring som ofte er brukt av sosialister og kommunister, men det blir ikke noe mer aktverdig av den grunn. Islamistene som definerte islamofobibegrepet visste nøyaktig hva de gjorde. Enhver apologet som tar begrepet i sin munn har et medvirkeransvar for å rive i filler vår vestlige sivilisasjon, fordi han er med på å støtte islamistenes krigslist. Anstendige mennesker ville aldri funnet på å benytte en terminologi som sykeliggjør meningsmotstanderen, slik islamofobibegrepet gjør. At enkelte venstreekstreme mennesker faktisk erkjenner at fobibegrepet har sine svakheter er i denne sammenheng utilstrekkelig. For de store massene vil nemlig stigmatiseringseffekten være maksimal når de uvergelig assosierer den anførte islamofobien med en sykelig og ubegrunnet mental tilstand. Dette er også hensikten bak ordvalget til de som oppfant begrepet islamofobi.

Guddommelig muslimsk jødehat
I følge kriminalitetsstatistikk fra FBI er hatkriminalitet mot religiøse grupper fordelt med 62 % mot jøder og på andreplass, 12 % mot muslimer. Hvorfor er det ingen som tar seg bryderiet med å problematisere jødeofobi når dette er fem ganger så hyppig forekommende som den hatkriminaliteten som rammer muslimer? Svaret er ganske enkelt at jødehaterne er muslimer, og de er det ikke tillatt å kritisere. Det muslimske jødehatet er tross alt basert på guddommelige befalinger, i den grad man anerkjenner Allah som en gudeskikkelse. Dette gjør det muslimske jødehatet tilsynelatende uangripelig. Det kunne også vært interessant å konstruere fobikarakteristikker for den interne sekteriske muslimske hatkriminaliteten, fordi denne høster mengder av dødsofre i motsetning til den ganske så ufarlige såkalte islamofobien. Basert på at muslimske minoriteter myrdes i Allahs navn som kjettere er det naturlig å konstruere begrepene shiafobi og ahmadiafobi.

Alawittene skal utryddes
ISIL konstaterte nylig at de har til hensikt å utrydde alle Alawitter, en moderat shiasekt. Muslimers rett til å hate og myrde jøder og muslimer fra andre sekter skal tilsynelatende ikke problematiseres. Det synes å være etablert en illusjon om at en slik fobi bare er noe som kan ramme hvite ikke-muslimske mennesker. En slik tilnærming er slett ikke egnet til å løse problemet med vold og mistillit mellom religiøse grupper.
Abdur-Rahman Muhammad er et tidligere medlem av International Institute of Islamic Thought, men han har tatt til vettet. IIIT er tenketanken til terrororganisasjonen Det Muslimske Brorskap. Han vet bedre enn noen hva for et kynisk taskenspilleri islamofobikonstruksjonen er. Han sier; «[Islamophobia] This loathsome term is nothing more than a thought-terminating cliche conceived in the bowels of Muslim think tanks for the purpose of beating down critics».
Ikke alle har like mye vett i skallen som Abdur-Rahman Muhammad. I følge den svenske venstreekstremisten Torbjörn Jerlerup er muslimske innvandrerkvinner som kritiserer islam å regne som islamofobe rasister som sprer hat og rasisme. Dette kun fordi kvinnene ytrer seg kritisk om islam, som de naturlig nok har adskillig bedre kunnskap om enn Jerlerup selv. Venstreekstremistens angrep på disse ofrene for islam er vel ett av de klareste bevis for at islamofobibegrepet er hinsides enhver fornuft.

Islamkritiker - rasist
Følgende historie fra www.rights.no illustrerer også galskapen i bruken av islamofobibegrepet; «Hanna Gadban har nettopp gitt ut boken “Min Jihad – Jakten på liberal islam”. Den svensk-irakiske forfatteren er troende muslim, men blir likevel kalt islamofob og rasist på grunn av sin kritikk av islam, islamisme og æreskultur. Gadban var tidligere aktiv i Vänsterpartiet, men forlot partiet i skuffelse over at den svenske venstresiden fortier problemene hun tar opp (…) I Gadbans irakiske familie har islamofob-etiketten blitt en stående vits som alle ler godt av. ”Min islamofobi har blivit ett skämt. De går runt och berättar för varandra: I Sverige finns det något som kallas islamofob som alla som kritiserar religion kallas”.»
Det svenske Miljøpartiet er i likhet med de fleste andre europeiske miljøpartiene hemningsløst og selvutslettende proislamistiske. Miljøpartiet arbeider med å erstatte islamofobibegrepet med ordet «antimuslimisme». Bakgrunnen er ikke at de politiske grønnskollingene har noen kritisk holdning til islam, men de erkjenner at islamofobibegrepet ikke duger. De ønsker samtidig å være tydelige på at de anser enhver kritikk av islam som en direkte kritikk av muslimer. Dette er dessverre ikke en dårlig svenskevits.
Islamofobibegrepet er latterlig, men det må tas på fullt alvor. Så sent som ved valgkampinnspurten i Storbritannia i 2015 lovte sosialisten Ed Miliband at han ville forby det juridisk sett udefinerbare begrepet islamofobi og straffeforfølge anstendige briter som ytrer bekymring for islams udiskutable og lett påviselige ondskap. Kanskje var dette en medvirkende årsak til at britene to dager senere valgte å begå sakte selvmord med Cameron som statsminister, fremfor hurtig selvmord med Miliband.

Grande inkompetent
Venstreleder Trine Skei Grande har i en kronikk påstått at «Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke.» Ord blir fattige i møte med slik monumental inkompetanse. At lederen for lilleputtpartiet Venstre er en regelrett analfabet på islam er alvorlig, men det er langt verre at Statsminister Erna Solberg fra Høyre også er farlig dum, slik det fremgår her; http://sian.no/artikkel/allah-sier-at-moderate-muslimer-er-hyklere
Når vestlige politikere er så åndsforlatte er det ikke bare deres egen skyld. De er påvirket av akademikere og mediefolk med destruktive agendaer. Ikke minst i akademia er det hyppige tendenser til at exhippier med tvilsom teoretisk bagasje under topplokket gjør sitt ytterste for å medvirke til å islamifisere sine hjemland. Oljerike arabiske nasjoner bruker milliardbeløp på å spre islam i Vesten. Dette fullbyrdes ved hjelp av nyttige ikke-muslimske idioter blant annet i akademia, samt velbetalte toppolitikere, som belønnes med høye stillinger i internasjonale organisasjoner for sin innsats for islams fremme. I USA skjer denne snikislamifiseringen ikke sjelden som en følge av at universiteter bestikkes av Saudi Arabia for å fremsette forvrengte halvsannheter og løgner som setter islam i et positivt lys. Berkeley University of California synes å være ett eksempel på ukritiske islamapologeter. De har konstruert følgende definisjon på islamofobi; «Islamofobi er en utstudert frykt eller fordom fremkalt av eksisterende eurosentriske og orientalistiske globale maktstrukturer. Den er rettet mot en opplevd (perceived) eller reell muslimsk trussel gjennom opprettholdelse og utvidelse av eksisterende forskjeller i økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forbindelser…» For islamfansen ved Berkeley er det altså helt uten betydning hvorvidt trusselen fra islam bare er «opplevd» eller om den er høyst reell. Islamofob er du uansett. Dette er dessverre essensen i venstresidens virkelighetsforståelse.
Psykologen Nicolai Sennels, som vet mye om både islam og fobi, har i en artikkel her; http://10news.dk/?p=782 anført at det korrekte ordet for islamofobi egentlig er islamokvalme. Sennels skriver; «Det er ikke rart at muslimer er så fokusert på islamofobi. I mangel på overbevisende argumenter, sjarm eller andre positive bidrag til sine omgivelser, er det å være fryktet deres eneste sjanse til å oppnå i det minste en slags ”respekt”, og å skremme de mindre modige til ikke å varsle verden om islams åpenbare morderiske natur og dens profets tørst etter blod og mindreårige piker».

Rapport som ikke holder mål
Runnymederapporten er islamofobi-fanatikernes hellige gral.
Den britiske tanketomtanken Runnymede har begått en rapport der de hevder at islamofobi er et eksisterende fenomen, og gir definisjoner på hvordan fenomenet kan gjenkjennes. Når man leser bøker forfattet av venstreekstremister om det anførte fenomenet islamofobi så blir Runnymederapporten brukt som referanseverk langt ut over hva rapporten fortjener, basert på dens helt åpenbare fravær av kvaliteter. Rapporten er så dårlig at Runnymede selv unnlatere å gjøre den tilgjengelig på internett. Hvorfor denne rapporten er et referanseverk blant islamfans over hele verden er en stor gåte. Organisasjonen er ikke anerkjent i vide kretser for noe kvalitetsforskning. Alle islamkritikere må ha klart for seg hvordan Runnymede fullstendig feiler i å påvise at islamofobi eksisterer. Runnymederapporten tilbyr ikke noe utvetydig anvendelig definisjonsapparat. Definisjonene i rapporten er det reneste vås. Runnymederapportens urettmessige opphøyde status blant islamfans gjør det nødvendig å se nærmere på den. Det er tre ting som er viktige å merke seg ved Runnymederapporten;
(1) Runnymede er en selvoppnevnt «tenketank» bestående av muslimer og venstreekstremister. De er følgelig notorisk ensidige og kvalifisert upålitelige i ethvert spørsmål som rører ved fundamentet for eksistensen av deres eget imaginære lykkeland, den multikulturelle verdensstaten der alle danser hånd i hånd og synger «små barn av regnbuen». Rapporten er utarbeidet i samarbeid med muslimske miljøer i Bradford og Tower Hamlet. Der befinner de muslimske miljøene seg, som i dag river Storbritannia i filler med muslimske terrorhandlinger, muslimsk shariapoliti og muslimske massevoldtekter i industriell skala av tusener av etniske britiske ungjenter. Runnymede er følgelig ikke en pålitelig aktør og har ikke definisjonsrett for noe som helst.
(2) Rapporten definerer islamofobi så vagt og vidt at nær sagt en hver uttalelse om islam vil kunne rammes av islamofobibegrepet. Det er trolig også hensikten. Runnymede sin overordnede definisjon av islamofobibegrepet kan oversettes til «UBEGRUNNET hat mot islam og derfor frykt eller avsky for muslimer eller de fleste muslimer». Denne oversettelsen er bekreftet av Store norske Leksikon (snl.no). Det er ikke usannsynlig at Runnymede faktisk er så gærne at de mener at enhver frykt for islam pr definisjon er å anse som ubegrunnet, fordi det i en sosialistisk forkvaklet virkelighetsoppfatning ikke er mulig å finne reelle årsaker til islamfrykt. Imidlertid vil en normal tolkning av definisjonen helt åpenbart innebære at en frykt som kan begrunnes i for eksempel empiri, er å anse som saklig og sannferdig begrunnet, og således aldri kan defineres som islamofobi. Jeg vil derfor hevde at en hver frykt rettet mot islam derfor må bevises å være objektivt sett uten saklig grunnlag før den kan klassifiseres som islamofobi basert på Runnymedes definisjonsapparat. Dette faktum hopper svært mange islamfans bukk over. I henvisninger til Runnymedes rapport i ettertid, blir derfor ofte ordet «unfounded» - «ubegrunnet» - bevisst utelatt. Dette er selvsagt ikke Runnymede sin skyld, men det er all grunn til å holde gluggene åpne når islamfans argumenterer. Enten mener islamfansen at all frykt for islam pr definisjon er ubegrunnet, eller så er vedkommende faglig uærlig, ved at han manipulerer definisjonen utarbeidet av Runnymede. Bevisst feilsitering er bare ett av mange skitne triks som inngår i islamfansen sin kyniske debatteknikk. Forvrengning og utelatelse er blant de vanligste formene for retorisk taskenspilleri som luremuslimer i Team Islam og deres kollaboratører Islamfansen benytter når de selv ikke besitter saklige argumenter mot islamkritikere. Hva som er de objektive kriteriene for å skille begrunnet frykt fra ubegrunnet frykt sier ikke Runnymede noe om. Realitetene i forfølgelsen av islamkritikere viser oss at tilnærmet ingen kritikk blir ansett å være vel «begrunnet». Runnymede er genuint dårlige mennesker som søker å etablere som en falsk sannhet at det å kritisere islam er synonymt med å hate muslimer. Runnymede sin tilnærming innebærer at når jeg engasjerer meg i kampen for å tilgodese muslimske kvinner med de samme rettigheter som muslimske menn har, så er jeg plutselig blitt en muslimhater.
(3)De åtte punkter i Runnymedes definisjonsmatrise for å skille islamofobi (closed view) fra legitim islamkritikk (open view), tåler ikke en kritisk gjennomgang;

Ingen rett å spørre Allah
Det første kjennetegnet Runnymede setter på en islamofob er at vedkommende ser på islam som en enkel, monolittisk blokk, en statisk størrelse som ikke responderer på nye realiteter. Dette innebærer at islam (etter Runnymedes mening urettmessig), blir ansett å utgjøre en rigid fastsatt enhet, udifferensiert og uniform. Runnymede overser åpenbart følgende fakta; Koranen er Allahs ord. Intet menneske har rett til å stille spørsmål ved Allahs ord. Koranen 5:48 og 6:155 befaler muslimene til å følge Koranens ord og ikke vike vekk fra dem. Dette innebærer ikke å forvrenge eller ignorere innholdet. De som bryter denne ordren er hyklere og hører hjemme i helvete jamfør vers 4:145. Realiteten er at den eneste form for islam som ikke er «en rigid fastsatt enhet, udifferensiert og uniform», er rene piratutgaver av islam, modifisert av hyklere og kjettere som kaller seg muslimer. Ahmadiyya er ett eksempel på slik piratkopiering/modifisering av Muhammeds ekte islam. Allah er tydelig på at islam skal være rigid, og tolkning er forbudt. Den som ignorerer Allahs befaling er en frafallen, og skal drepes i henhold til Reliance of the Traveller o8.7 nr7. Når vi kan konstatere at islam er endelig definert av Allah/Muhammed, og at fikling med tekstene er straffbart, må vi ha lov til å konstatere at Muhammed har skapt en monolittisk ideologi. Den falske profeten Muhammed og hans imaginære gudeskikkelse er derfor å anse som islamofobe, hvis vi skal legge Runnymedes begrepsapparat til grunn. Tyrkias statsminister Erdogan konstaterte følgende i en tale i 2007; «Begrepet moderat islam er stygt og fornærmende. Det fines intet moderat islam. Islam er islam». Denne uttalelsen definerer helt klart islam som en monolittisk uforanderlig enhet. Runnymede definerer altså Erdogan som en islamofob. Det er han i realiteten neppe. Islam er beviselig monolittisk, punktum. Den tilsynelatende dualiteten i de hellige tekster er tilsidesatt og opphevet av senere vers med et innhold som stemmer svært godt overens med muslimske terrorister sine herjinger i vår tid. Denne logikken er hjemlet i vers 2: 106, se også 16:101, 13:39 og 17:86.

Det islam som gjelder
Det eneste islam som gjelder er det islam som Muhammed forkynte i perioden 622-632, dersom en skal legge Koranens anvisninger til grunn. Noe annet vil være hyklersk. Muhammed selv sier i Bukhari 9.84.57: «Den som endrer sin islamske tro, drep ham». Det er et relativt rigid standpunkt etter mitt syn, og det gir overhodet intet rom for å «respondere på nye realiteter» for å bruke Runnymedes egne ord. Når Runnymede rammer så vidt at selv islams oppfinner Muhammed faller innenfor deres vide definisjoner av islamofobi så må vettuge mennesker forstå at Runnymederapporten ikke har livets rett.

Runnymedes punkt to beskriver islam som «grunnleggende annerledes enn andre kulturer. Islam deler ifølge dette synet ikke verdier og mål med andre kulturer, muslimer påvirkes ikke av andre kulturer og påvirker heller ikke noen andre». For å ta det siste først; Islam påvirker definitivt andre kulturer. Gode muslimer har drept 270 millioner ikke-muslimer fra andre kulturer. Islam har utryddet større og eldre kulturer enn den vestlige kultur som nå står for hugg. Det finnes ikke en eneste ærlig historiker eller islamkjenner i verden som vil hevde at islam ikke påvirker andre kulturer. Islam er også beviselig grunnleggende forskjellig fra andre kulturer og religioner, blant annet fordi islam er den eneste av verdensreligionene som ikke har en gylden regel. Grunnleggeren av Det muslimske Brorskap Hassan Al-Banna skriver i «Toward the Light» side 8; «The nature of Islamic teaching is quite unlike that of any other religion». Runnymede mener altså at Hassan al Banna er en islamofob! Runnymede beviser her at de er idioter. Islam deler beviselig ikke verdier og mål med andre kulturer, fordi Allah har befalt at islam skal være enerådende i verden. Denne «verdien» deler ingen ikke-muslimer utenom de venstreekstreme kollaboratørene i media, akademia og politikk. Resten av ikke-muslimene er ikke islamofobe av den grunn.

Muslim-strøm mot Vesten
Videre mener Runnymede i punkt tre at man er islamofob hvis man mener at islam er underlegen Vesten, barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexistisk. Å hevde at islam er mindreverdig ser jo fryktelig slemt ut, men alle relevante levekårsindekser plasserer de dysfunksjonelle islamske statene lavere enn Vesten, noe som også er en av årsakene til at muslimer velter inn over Vesten. Islamske stater beviser selv at de er underlegne Vesten, ved at alle borgere som får muligheten, rømmer som rotter fra et synkende skip. Det genuine muslimske barbariet behøver neppe noen utfyllende redegjørelse i denne artikkelen, det fyller jo nyhetsmediene hver eneste dag. Sexfikseringen i islam er tydeliggjort ved at normal seksuell omgang mellom kjønnene er forbudt, og at gutta som belønning får evig ereksjon og 72 barmfagre jomfruer i Paradis dersom de ofrer livet sitt for islams sak. Jeg vil hevde at dette sistnevnte er både irrasjonelt, primitivt og sexistisk. Konklusjonen er at alle momentene i punkt tre er beviselig sanne, gode og treffende betegnelser på islam slik Muhammed selv definerte ideologien. Alle opplyste nordmenn vil følgelig forstå at Runnymederapporten er søppel, når de bruker disse faktorene som hjemmel for å hevde at du og jeg er islamofobe.
Runnymede hevder i punkt fem at man er islamofob dersom man anser islam som «en politisk ideologi, brukt for politiske eller militære formål». Profeten Muhammed brukte islam for politiske og militære formål, dersom en skal tro på innholdet i islams egne hellige skrifter. Den selvoppnevnte profeten er følgelig en islamofob etter Runnymedes definisjoner. Egypts president Abdel Fattah al-Sisi kalte islam for en ideologi i en tale 28.12.2014. Han er følgelig en islamofob i følge Runnymede. Det muslimske Brorskaps sjefsideolog Sayyid Qutb skrev i «In the shade of the Quran» at islam er en ideologi. Han er følgelig en islamofob i følge Runnymede. Dette bør være tilstrekkelig til å konstatere at Runnymedes definisjonsapparat er alvorlig feiljustert.
Runnymede blander grovt forsettlig sammen begrepene individ (muslim) og ideologi (islam). Vi får stadig høre at vår islamkritikk egentlig er muslimkritikk, eller sågar muslimhat. Ingen andre religiøse grupper har denne kunstige og manipulative koblingen mellom begrepene individ og ideologi, og vi forbeholder oss retten til å fortsette å kritisere ideologien. Dersom en muslim føler seg støtt av kritikk som ikke er rettet mot ham, er dette en funksjon av hans eget forstyrrede virkelighetsbilde og den særegne muslimske offermentaliteten. Dette er ikke noe som normale mennesker kan tillegges ansvar for.
Å dømme noen som islamofob for å hevde at islam faktisk er slik som beskrevet i de ovennevnte punktene som i følge Runnymederapporten definerer islamofobi, blir som å ta fra folk førerkortet for å ha kjørt på grønt lys.

Legitim forsvarskamp
Richard Stone, som var med og laget Runnymederapporten, var senere leder for en gruppe som i 2004 laget oppfølgerrapporten «Islamophobia issues challenges and action, A report by the Commission on British Muslims and Islamophobia». I kapittel 2 presterer denne faglig dønn uærlige islamapologeten å definere europeiske ikke-muslimer sin høyst legitime forsvarskamp mot muslimske okkupasjonsstyrker som islamofobi. Jeg siterer; «For example, the hostility in Spain in the fifteenth century was not the same as the hostility that was expressed and mobilised in the Crusades. Nor was the hostility during the time of the Ottoman Empire or that which prevailed throughout the age of empires and colonialism. It may be more apt to speak of “Islamophobias” rather than of a single phenomenon. Each version of Islamophobia has its own features as well as similarities with, and borrowings from, other versions». Tullingen mener på ramme alvor at enhver form for ikkemuslimsk opposisjon mot muslimsk krigføring, er en form for islamofobi. Spanjolene kastet ut de muslimske okkupantene i 1492, etter at muslimene først hærtok landet deres i 711. De kristne korstogene fra 1095 var et direkte tilsvar på de muslimske angrepskrigene som startet hele 463 år tidligere. Tyrkernes folkemord på siviliserte ikke-muslimske mennesker er også grundig dokumentert, men for islamapologetene er åpenbart ethvert forsvarstiltak fra muslimenes ofre å anse som islamofobi. Dette sitatet bør være tilstrekkelig til å konstatere at oppfinnerne av Runnymedes islamofobidefinisjoner tilsynelatende er splitter pine gærne. Etter dette må det være lov å hevde at enhver som tar Runnymedes rapport i bruk som forsvar av sin egen sivilisasjonsfiendtlige posisjon, er et krapyl som fortjener å få sitt statsborgerskap inndratt.

Antirasistisk senters faktamanipulering
ARS er blant de som erkjenner at islamofobibegrepet ikke er godt. De omtaler ordet slik i rapporten «Høyreekstremisme i Norge» side 8 at «… det vi – i mangel av et bedre ord – ofte omtaler som ”islamofobi” eller alternativt ”muslimhat”…» Videre side 16; «Islamofobi benyttes i dag om islam- og muslimhat, hverken mer eller mindre». ARS melder seg dermed på blant de uredelige debattantene fra islamfansen, som forsettlig blander sammen ideologi- og individkritikk i mangel av selvbærende argumenter mot vår ideologikritikk. Videre er det kompliserende for den konstruktive dialogen, at ARS leverer en annerledes definisjon enn for eksempel apologettroikaen Gule/Bangstad/Døving. ARS fremstiller i rapporten seg selv som en anstendig aktør, ved å anføre følgende på side 16; «Er så islamkritikk i seg selv det samme som islamofobi, eller er islamkritikk i seg selv høyreekstremistisk? Svaret her er selvsagt nei». Dessverre ser vi at det innledende utsagnet fra ARS bare er skuebrød og hykleri på høyt nivå, for i neste øyeblikk henviser ARS til Runnymede sin islamofobidefinisjon, som i realiteten definerer all islamkritikk som islamofobi, jamfør gjennomgang av Runnymederapporten ovenfor.

Videre sier ARS på side 9; «Vi vil her bruke begrepene ”islamofob” og ”muslimhater” om
de som går over den (ofte flytende) grensen mellom saklig religionskritikk på den ene
siden og fordomsfull og hatefull retorikk på den andre (…) Problemet er videre todelt. Enkelte kritikere av islamofobi er altfor rause med bruken av begrepet. De kan bruke ”islamofob” om enhver islamkritiker, noe som er feil mot den som beskyldes og samtidig med på å vanne ut begrepet. Samtidig er det naturligvis slik at de aller fleste som faktisk er islamofobe, gjerne vil prøve å pynte på fernissen og fremstille seg simpelthen som islamkritikere, ettersom dette oppfattes som mer legitimt. Lederen i Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), Arne Tumyr, bedyrer eksempelvis at han ikke er islamofob, samtidig som han innstendig advarer mot at islam – som han sammenligner med nazismen – kommer til å ta over det norske samfunnet hvis vi ikke står imot». I denne teksten er ikke ARS tydelige på hvorvidt de faktisk mener at Arne Tumyr er islamofob eller muslimhater etter ARS sine definisjoner. Når vi ovenfor kan konstatere at ARS sin egen definisjon av islamofobi forutsetter at delinkventen innehar enten fordommer eller hat, så kan vi enkelt konstatere at humanisten og islameksperten Arne Tumyr åpenbart ikke oppfyller ARS sin kravspesifikasjon for å defineres som verken islamofob eller muslimhater.

Pervertert seksualmoral
I ARS sin høyreekstremismerapport side 16-17 hevder ARS at de gjengir Runnymede sin definisjon på islamofobi. Runnymede sitt punkt tre lyder i original slik; «Islam seen as inferior to the West – barbaric, irrational, primitive, sexist». Dette oversetter ARS slik; «Det lukkede [islamofobe] synet ser på islam som mindre verdt enn Vesten.» Når ARS setter prematurt punktum der, før de har gjengitt hele det faktiske innholdet i Runnymedes punkt tre, begår ARS en grov og forsettlig feilsitering av Runnymedes rapport. Mens Runnymede trekker inn synspunktet at islam er barbarisk, irrasjonelt, primitivt og sexistisk som tegn på islamofobi, unnlater ARS å nevne dette. Som nevnt i avsnittet om Runnymede er det ikke saklig grunn til å stigmatisere islamkritikere som påpeker det faktum at islam er genuint barbarisk, og står for en sykelig og pervertert seksualmoral. Dette vet ARS fordi ARS har ansatt muslimer som utvilsomt kjenner sannheten om islam. Derfor ser vi at ARS på uredelig vis manipulerer og sensurerer innholdet i Runnymedes definisjon når ARS urettmessig hevder at de gjengir innholdet i Runnymederapporten.
Runnymedes punkt fire lyder slik; « Islam seen as violent, aggressive, threatening, supportive of terrorism, engaged in a clash of civilizations». Dette oversetter ARS slik; «Det lukkede synet [islamofobi] viser frem islam som en fiende og ser verden gjennom briller som gjør all interaksjon til del av en sivilisasjonskamp». På samme måte som under punkt tre unnlater ARS her å referere Runnymedes anførsel om islams voldelige, aggressive, truende, terrorbaserte skrekkregime. Dette gjør ARS fordi assosiasjon til disse negativt ladede ordene naturligvis er nærliggende når gode nordmenn med faktakunnskapene i orden hører ordet islam. De islamske hellige skrifter så vel som islamistisk 1400 års interaksjon med ikke-muslimer er jo de facto nettopp voldelige, aggressive, truende og terrorbaserte. Dette vet ARS godt, og de velger derfor å gjengi en uriktig beskrivelse av teksten i Runnymederapporten.
ARS dokumenterer ved sin gjennomført uredelige omgang med fakta i denne rapporten at de definitivt ikke fortjener den statsstøtten de tilgodeses med fra dine og mine skattepenger.

Sindre Bangstads lurendreieri
I AGORA nr 3-4 2014 side 6 presiserer Bangstad at det bare er de «harde» formene for islamofobi som med rette kan karakteriseres som rasistiske .Det er sannelig ikke lett å være islamofob. Aldri har jeg sett det presisert fra min meningsmotstander i hvilken grad jeg beskyldes for å være smittet av henholdsvis myk eller hard islamofobi. Bruken av ordet islamofobi er kontroversiell nettopp fordi islamskepsis så åpenbart ikke passer inn i fobibegrepet. Når Bangstad deler opp islamofobi i mild og sterk utgave gjør han dette i et forsøk på å rettferdiggjøre anvendelse av en simpel stigmatiserende terminologi. Jeg misunner ikke rettsvesenet som må sortere den straffefrie milde islamofobi fra straffbar hardcore islamofobi. Hvor sterk islamofobi må det til for at bermen fra Blitz skal komme på døra, eller for å miste jobben? Det ligger til rette for en rekke interessante grensedragninger dersom elementer av Bangstads kaliber skal tillates å la meningsterroren sin definere rettstilstanden her til lands.
På side 9 fremholder Bangstad at «Enhver islamofobisk teori eller praksis knytter på et eller annet nivå sammen en teori om «hvordan muslimer er» med en forestilling om «hva islam essensielt sett er» (…) «Ideen om muslimen – og hva muslimer er og kan være – er av sentral betydning i islamofobe diskurser». Her dokumenterer Bangstad at «islamofobi» slik han selv definerer ordet har mer med muslimer enn med islam å gjøre og at begrepet derfor er alt annet enn godt. Samtidig gjør han islamkritikerens tankeforbrytelse nærmest altomfattende, når det etter Bangstad sin mening er tilstrekkelig at den foregår «på et eller annet nivå». Orwells visjoner om det totalitære diktatur fra «1984» er en realitet i Bangstads univers.
Bangstad påstår på side 11 at Runnymede sin definisjon av islamofobibegrepet er «frykt for eller hat rettet mot islam – og derfor til frykt for eller avstandtaken til alle eller langt de fleste muslimer». Jeg viser til avsnittet «Runnymederapporten, islamofobifantastenes hellige gral» ovenfor, der Runnymedes definisjon under punkt 2 er gjengitt slik; «UBEGRUNNET hat mot islam og derfor frykt eller avsky for muslimer eller de fleste muslimer». Bangstad utelater Runnymede sitt meget viktige ord «unfounded» - ubegrunnet - når han holder Runnymederapporten opp som hjemmel for sitt eget forskrudde begrepsapparat. Til og med muslimaktivistene og islamapologetene i Runnymede skriver at det å ha en BEGRUNNET frykt er akseptabelt. Det gjør ikke Sindre Bangstad. Basert på Bangstads feilaktige gjengivelse av faktum ser jeg to muligheter, hvorav begge to utmerket godt kan være sanne; 1: – Bangstad mener at enhver frykt, uansett om den objektivt sett er velbegrunnet – er å definere som islamofobi (og dermed også rasisme). Dette samsvarer godt med Bangstads Orwellianske univers nevnt ovenfor. Bangstad tillater ingen islamfrykt, ei heller den velbegrunnede. 2: – Bangstad misbruker og feilsiterer forsettlig den definisjonen som er gitt i Runnymedes rapport. I så fall utviser Bangstad her en oppsiktsvekkende faglig uærlighet når han skal forsvare sin egen posisjon. Uansett hvilket av de to scenarioer Bangstad vil hevde er korrekt; Sindre Bangstad har dokumentert at han ikke kan tas seriøst i noen offentlig debatt som omhandler islamisme, rasisme og islamofobi.

Forsettelig avsporing
Bangstads narrativ er også at man ikke må tillegge en muslim spesielle egenskaper eller meninger bare fordi han er muslim. Dette er en helt uinteressant problemstilling, en forsettlig avsporing fra Bangstad. Jeg bedriver islamkritikk, ikke muslimkritikk. Jeg har rett og slett ikke noe behov for å spekulere i hva den enkelte muslim måtte mene om dette og hint. Det er ideologien hans som er problematisk. Muslimen selv blir ikke problematisk før han velger å følge ideologien islam. I det øyeblikk muslimen velger å være en god muslim – dvs følge Muhammeds eksempel – så er muslimen pr definisjon blitt et dårlig menneske, og et alvorlig sikkerhetsproblem for vår vestlige verden. Det forbeholder jeg meg retten til å si høyt, uavhengig av hvorvidt muslimen eller Bangstad liker å høre sannheten. Jeg vil dessuten hevde at Bangstad ikke har noen som helst rettighet til å sette seg i muslimens sted og uten videre legge til grunn at enhver muslim han møter helt sikkert er en hyggelig fyr som sannsynligvis ikke legger profeten Muhammed og Koranens definisjoner av islam til grunn for sin egen gjøren og laden her på jord. Dersom jeg var en muslim ville jeg følt min religiøse integritet dypt krenket av Kafir Bangstad som uten videre legger til grunn at jeg ikke ønsker å oppføre meg som en god muslim. Bangstad fornærmer alle muslimer når han legger til grunn at de er anstendige mennesker. I islam innebærer dette at vedkommende er hykler eller kjetter. Det faktum at islam i seg selv objektivt sett er svært problematisk overser Bangstad – fordi han formoder at muslimer flest sannsynligvis er hyggelige folk – og derfor unnlater å følge islamsk praksis. Bangstad blander snørr og barter når han som islamfans flest roter sammen begrepene individ og ideologi.

Lars Gules uredelige tilnærming
Lars Gule skrev i 2012 boken “Ekstremismens kjennetegn”. I litteraturlisten bakerst i boken nevner han to bøker av Kari Vogt om islam. Lars Gule har av naturlige grunner ikke funnet det nødvendig å nevne noen andre religioner enn islam i samme åndedrag som ordet «ekstremisme». Dette faktum er egnet til å underbygge at islamfrykt er berettiget.

I et møte på Humanismens hus 3.8.2011 har Lars Gule følgende versjon av begrepet islamofobi «..når noen sier at islam er en farlig religion og derfor må vi begrense antallet muslimer. Når du skifter fra kritikk av en ideologi og til demografiske argumenter». Gule beskriver i realiteten her et fenomen som kan kalles muslimfrykt. Det som Gule beskriver her, har absolutt intet med hverken ordet «islam» eller ordet «fobi» å gjøre. Lars Gule sier i realiteten det samme som meg. Fobibegrepet er malplassert. Islamofobi betyr egentlig noe helt annet enn «fobi for islam». Islamofobi er et forsettlig konstruert stigmatiseringsverktøy, og Gule bruker det villig.

Lars Gule har i rapport 30.1.2015 hevdet at «Islamofobi er et hat rettet mot muslimer fordi de er muslimer». Dersom dette medførte riktighet, ville vi snakket om muslimofobi, ikke islamofobi, forutsatt at Gule evnet å skille mellom individkritikk og ideologikritikk. Gules utsagn indikerer at han mangler denne evnen. Når Gule trekker inn muslimer i begrepsdefinisjonen på ideologikritikken er det sannsynligvis fordi Gule faktisk besitter tilstrekkelig faglig innsikt til å vite at islam er en ond ideologi. Men sannheten tjener ikke Gules politiske prosjekt, og den må derfor undertrykkes. Islam kan rett og slett ikke forsvares. Derfor vrir Gule forsettlig fokus vekk fra islam og over på muslimene. Dette er et tarvelig retorisk krumspring fra Lars Gule, fremtvunget av en desperat mangel på aktverdige og sannferdige argumenter til forsvar for islam.

Islam er skremmende
Normale mennesker vet at kritikk og hat er to fundamentalt forskjellige størrelser. Lars Gule vet tilsynelatende ikke dette. Når Lars Gule i sin bok «Ekstremismens kjennetegn» beskriver islamofobi, så er «uriktige/overdrevne negative oppfatninger om islam og muslimer» ett av tre momenter han mener kjennetegner den islamofobe. Gule ignorerer her fullstendig at en objektiv og sannferdig gjengivelse av verdenshistorien gir samtlige ikke-muslimer i hele verden all mulig grunn til å være vettskremte for islam. Detaljene om islams herjinger er alt for omfattende til at vi kan gå inn på det her, men den dokumenterte islamske ondskapen er så overveldende at det er all saklig grunn til å henfalle til dyp depresjon kun over islams blotte eksistens. Videre peker Gule på «Essensialisering av islam som en negativ/ond religion eller ideologi». Denne essensialiseringen vil jeg nødig ha skylden for. Den jobben har islams profet klart fint helt på egen hånd. Realitetene er tydelige for alle som har lest Koranen og islams øvrige hellige skrifter, hvor særlig Ibn Ishaq og al-Tabari utmerker seg som grundig dokumentasjon på Muhammeds umennesklige gjøren og laden. Det er ikke vakkert. Til sist fremholder Lars Gule at islamofobi kjennetegnes ved «Konspirasjonsteoretiske forestillinger om at islam søker verdensherredømme». Gule ignorerer her med vilje Allah sine evig gyldige befalinger i en rekke koranvers, blant andre 8:39, 9:29, 9:73 og 9:123. Det er ikke islamkritikerne som skapte ideen om islamistisk verdensherredømme. Dette er beviselig Allah sin egen ide, og muslimene har etter fattig evne forsøkt å gjennomføre denne onde planen i 1400 år. Det er svært betenkelig at Lars Gule som kjenner islam godt, er så til de grader uredelig i sin argumentasjon.

Cora Alexa Døving
Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving definerer i sin bok «Hva er rasisme» islamofobi som «en systematisert, generaliserende og ideologisk form for fordomsproduksjon og praksiser som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer på grunnlag av en antatt eller reell tilknytning til islamsk tro og praksis». Legg merke til at forfatterne likestiller antatt (opplevd) tilknytning, med reell tilknytning. Definisjonen som forfatterne her gir er en praktisk helgardering, en «alt og ingenting» definisjon som gjør det umulig for den ulykkelige anklagede islamkritikeren å styre unna stigmaet. Det må være åpenbart at vi i offentlig ordskifte og rettsvesen ikke kan benytte begreper som så til de grader tillater enkeltindivider å henfalle til personlig synsing om islamofobibegrepet, når drodlingen har så potensielt alvorlig effekt at budbringeren kan bli satt i fengsel for å ha åpnet kjeften. Realiteten er jo at venstresidens destruktive sjeler betrakter islamofobi som en form for rasisme.
I en kronikk på www.utrop.no kan Døving opplyse oss om at islamofobi betyr «redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer (eller de som oppfattes som muslimer)». Døving kriminaliserer med dette fenomenet «redsel». Dette er jo en grei avklaring av hennes holdning til meningsmotstandere. Døving fremholder i kronikken at «Det er en vesentlig forskjell mellom islamofobi og kritikk av islam. Den viktigste forskjellen er at relevant religionskritikk er direkte rettet mot noen eller noe (som en ideologi eller en bestemt organisasjon), mens ett av islamofobiens tydeligste trekk er at den er rettet mot en generell mottaker: kategorien muslimer». Dette høres i utgangspunktet nesten akseptabelt ut. Problemet er imidlertid at det finnes ingen muslim eller islamapologet som forholder seg til den beskrivelsen som Døving her gir. Realiteten er dessverre den at islamfansen konsekvent setter likhetstegn mellom ideologikritikk og individkritikk. Det har Runnymede, ARS, Gule og Bangstad selv bevist ovenfor. Slik blir det i realiteten ikke noen «godkjent» kritikk igjen, som islamfansen vil akseptere berettigelsen av. Døving sitt tilsynelatende anstendige resonnement er i praksis bare et tomt falskt skall av anstendighet.
Muslimer og islamapologeter bruker generelt islamofobibegrepet ukritisk om enhver som problematiserer fenomenet islam, uavhengig av hvor saklig og begrunnet islamkritikken er. Merkelappen islamofob innebærer ikke at det man sier er en løgn. Det er bare en ubehagelig sannhet som kanskje ikke er politisk korrekt for tiden. Begrepet islamofobi er et politisk verktøy brukt til psykologisk krigføring av dårlige mennesker som mangler anstendige argumenter til støtte for sin sak. Bangstad og Døving sier i Bergens Tidende at «Det er mennesker, ikke religioner, som i henhold til grunnlagsforståelsen av rasisme i vår bok kan rammes av rasisme. Når vi like fullt har valgt å bruke begrepet islamofobi istedenfor muslimhat eller antimuslimske holdninger, er det blant annet av den pragmatiske grunn at begrepet etter hvert er veletablert i internasjonal forskningslitteratur, og regelmessig brukes i både FN- og EU-sammenheng.». Bangstad og Døving er altså helt ubekymret over sitt eget bevisste misbruk av stigmatiserende feilinformasjon, fordi dette bare rammer «de slemme» samfunnsdebattantene. Døving konstaterer at fobibegrepet har sine svakheter, og «begrepet antimuslimske holdninger ville slik sett vært mer dekkende». Likevel hevder hun at «Islamofobi har blitt et akseptert begrep i de fleste sammenhenger». Den påstanden tillater jeg meg å være uenig i. Absolutt ingen anstendige mennesker aksepterer denne simple stigmatiseringen av meningsmotstandere. Mange mennesker bruker uttrykket på autopilot fordi hjernevasken fra nettopp folk som Døving villig utbasuneres fra de venstreekstreme mediehusene, men når begrepet islamofobi undergis saklig kritikk vil det sprekke som troll i sol.

Hva som er Gule/Bangstad/Døving sine motiver for å innta et politisk ståsted som innebærer å medvirke til total ominnredning av det Norske Hus er for meg vanskelig å forstå. De bør i det minste sørge for selv å få bestemme fargen på tapetet. Islams farge er blodrød, og rødfarge på soverommet skal visstnok gjøre det vanskelig å få sove særlig godt om natten.

Hege Storhaug om islamofobi
Islamofobibegrepet er glimrende omtalt av Hege Storhaug i hennes bok «Rundlurt» side 125:«Det er nok ikke tilfeldig at begrepet islamofobi likestilles med xenofobi, altså fremmedfrykt, en etikett antagelig svært få er begeistret for å ha hengende ved seg. Ved slik ordbruk manes forestillinger om hat, forfølgelse, diskriminering og rasisme frem. Og nettopp dette har skjedd i det offentlige ordskiftet: Får man merkelappen islamofob kastet etter seg, er man langt på vei satt i kategorien ”rasist”. Dette har den franske forfatteren Pascal Bruckner merket seg. Han omtaler bruken av ”islamofobi” slik; ”Begrepet er en smart oppfinnelse da det klarer å gjøre islam til noe ukrenkelig, noe man ikke kan røre uten å bli beskyldt for rasisme”. Bruckner mener rett og slett at vi i dag vitner en verdensomspennende fabrikasjon av en meningsforbrytelse, på størrelse med den som foregikk i Sovjetunionen mot fiender av folket. (…) Spørsmålet er om ikke konstruksjonen islamofobi er kontraproduktiv: En av samfunnets viktigste oppgaver er å videreføre det frihetsgrunnlaget staten er tuftet på, og ikke minst, å bekjempe reell rasisme. Ved å tåkelegge eller utvanne sentrale begreper, svekkes mulighetene for å fange opp eksisterende og presserende problematikk. Hvordan oppsto begrepet islamofobi? Den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest mener hun har funnet opphavet til nyvinningen (…) I følge Fourest ble begrepet islamofob første gang brukt av islamister mot feminister på 1970-tallet. (…) Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons islamistiske miljø i kampanjen mot Salman Rushdie (…) Begrepet islamofobi er derved opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres formål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og hvis røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse.»

Islams egne svin på skogen
Dhimmisystemet, som er utøvd i utstrakt grad i islamske land i mer enn 1200 år, er i sin natur reinspikka rasisme. Dette umenneskelige islamske verktøyet for segregering og undertrykking basert på menneskers tro, er vel kjent og godt dokumentert. Jeg har til gode å se en eneste venstreekstremist problematisere muslimenes rasisme. Dersom islamapologetene hadde vært anstendige mennesker med en genuin antirasistisk agenda, så ville de brukt resurser på å motarbeide den muslimske rasismen fremfor å henge ut islamkritikere for den påståtte meningsforbrytelsen islamofobi. Dhimmisystemet er en av mange gode grunner til å frykte islam. Derfor forbigås det i stillhet fra kollaboratørene på venstresiden.

Islamfrykt er sunn fornuft
Den akademiske teoretiserende tilnærmingen til det konstruerte begrepet islamofobi er egentlig en gigantisk avsporing av den helt nødvendige islamdebatten. I stedet for å diskutere om den ene eller andre aktøren har meninger som motparten ikke føler seg bekvemme ved, burde Team Islam hatt anstendighet til å møte islamkritikken med saklige argumenter. De har tilsynelatende hverken anstendighet eller saklige argumenter. Gjennom å bygge illusjonen om islamofobiens eksistens har islamistene og deres klakører klart å bevege debatten vekk fra spørsmålet om hvorvidt islamofobi er en realitet, til å hevde at islamofobi er en realitet, og deretter bruker alt sitt skyts på å definere enhver mening de selv misliker som en meningsforbrytelse – islamofobi. Realiteten er at det individet som betegnes som islamofob ofte kan kjennetegnes ved følgende karaktertrekk;

En såkalt islamofob foretrekker fred, frihet og demokrati fremfor islam. Sistnevnte betyr underkastelse, og er i evig opposisjon til alle de tre forannevnte fenomener. Fred i islamsk forstand eksisterer bare når all opposisjon og alle andre religioner er utryddet eller underkuet. Dette er et udiskutabelt faktum, foreskrevet av Allah. Frihet og demokrati er de to virkemidlene som islamistene i Vesten benytter flittigst for å ødelegge nettopp frihet og demokrati, som jo er ugudelige uislamske uakseptable konsepter.

En såkalt islamofob ser skriften på veggen (eller skriften i Koranen for å være mer presis), og er ikke redd for å advare omgivelsene, uavhengig av om dette påfører ham selv alvorlige sosiale, yrkesmessige eller personlige konsekvenser som følge av gjengjeldelse fra den islamske fienden.

En såkalt islamofob er i stand til å skille mellom den destruktive ideologien islam, og mennesker som i varierende grad bekjenner seg til denne ideologien – såkalte muslimer. Dette er en realitet, til tross for at islamister og deres medsammensvorne forsettlig omskriver begrepet islamkritikk til muslimkritikk.

Store deler av befolkningen i Vesten har en negativ oppfatning av islam. Dette er ikke et tegn på at det hersker massiv islamofobi i Vesten. Det er et tegn på at det er noe alvorlig galt fatt med islam, og med mange av de personene som bekjenner seg til islam. Store skarer av hemningsløse barbarer er villige til å oppføre seg nøyaktig slik som Allah har befalt dem å gjøre. Muhammed har gjort en glimrende jobb i å bygge et rammeverk som med stor suksess hjernevasker muslimene til å følge hans læresetninger og å kopiere hans bestialske livsførsel. En hver ikkemuslim som har lest Koranen har derfor gode grunner til å være vettskremt.

Løgn er akseptert
En muslim som er moderat i dag kan meget vel være en ekte fundamentalist i morgen (det er sjelden motsatt). Hva en muslim er – og hva han sier han at han er – kan meget vel være to vidt forskjellige ting. Dette på grunn av den muslimske taqiyya (løgnaktig praksis foreskrevet av Muhammed), dobbeltprat, tåkeprat og lignende muslimsk språklig lurendreieri. Sharialoven paragraf r10.3 hjemler løgn når det gavner islams sak. Islam er islam. Punktum. En muslim som hevder at han forstår islam annerledes enn det islams oppfinner Muhammed gjorde, er i realiteten ikke en muslim. Koranen gir ikke adgang til noe teologisk slingringsmonn i tolkningsspørsmål etter den enkelte muslims forgodtbefinnende. Summen av disse enkle realiteter forteller oss at gode nordmenn med islamkunnskap har saklig grunn til å frykte tilstedeværelsen av fenomenet islam.

Intellektuelt selvmord
Salman Rushdie sier følgende om islamofobi: «Et ord jeg misliker sterkt, islamofobi, er laget for å diskreditere de som peker på ekstreme forhold ved å stemple dem som fordomsfulle». Rushdie konstaterte også at «Den største fare ved den tiltagende trussel er at gode mennesker begår intellektuelt selvmord og kaller det fred. Gode mennesker gir etter for frykten og kaller det respekt.» Det er ingen grunn til at mennesker som er uenige med islamister og islamkollaboratører skal måtte tåle å få hengt stigmatiserende islamofobmerkelapper på seg, kun fordi vi ønsker å la våre etterkommere få oppleve den samme fred og frihet som vi selv nyter inntil videre.

Det er tabu blant islamapologeter i politikk og media å erkjenne at muslimer systematisk begår religiøst sanksjonerte overfallsvoldtekter av ikke-muslimske jenter og kvinner, samt at grov familievold og drap på egne hustruer og døtre er etablert og akseptert praksis innen islam. Drap på egne barn og barnebarn er sågar straffefritt for muslimer etter den anerkjente sharialoven “Reliance of the Traveller” o1.2 (4). Ingen annen religion er så ond at den tillater de troende å drepe sine egne barn. Vi må ha lov til å kjempe mot at muslimenes barbariske lovverk blir implementert i vårt eget land og brukt mot våre egne etterkommere den dagen muslimene utgjør 51 % av befolkningen. Muslimene har en udiskutabel religiøs plikt til å innføre Allahs sharialov på okkupert område så snart de er sterke nok til å gjøre det. Å invitere muslimer innenfor landets grenser er derfor ren gambling med skjebnen til fremtidens nordmenn. Det kan gå bra, men det kan også gå jævlig dårlig. Hva er den potensielle gevinsten som lokker venstresidens islamklakører til å begå et slikt veddemål med en slik innsats?

Virkelighetens verden
Lars Gule uttalte i 2006 at han ikke er enig i at «islam er en voldelig og aggressiv religion og kultur». Dessverre er virkeligheten ikke i samsvar med Lars Gule sin oppfatning. I en nylig undersøkelse på aljazeera.net sin arabiskspråklige nettside svarte 81 % av de arabisktalende (formodentlig muslimske) leserne at de støtter ISIL sine herjinger i Irak og Syria. I 2006 svarte halvparten av de arabiske respondentene på aljazeera.net sin arabiskspråklige nettside at de støttet Osama bin Laden. Hele 75 % (!) av muslimene i Europa mener at Koranen må tas bokstavelig. Dette innebærer som vi vet å undertrykke, voldta, slavebinde og hugge hodene av ikke-muslimene. Nesten 60 % av Europeiske muslimer mener at muslimer bør vende tilbake til islams røtter. Dette er som kjent terroristenes egen ideologi. 1 milliard muslimer ønsker å innføre sharialov. I tillegg mener 65 % av muslimer i Europa at sharialover er viktigere enn landets nasjonale lover. Sharia er terroristenes og islamistenes undertrykkende barbariske og menneskefiendtlige lover. I 2011 og 2012 pågikk samtlige borgerkriger i verden i muslimske land. Islamister sto bak 70-80 % av terrordrapene i perioden 1999-2004, der den ansvarlige gruppe er kjent. Muslimer var involvert i 2/3 av verdens 32 væpnede konflikter i år 2000.
Ikke-muslimer sine bekymringer for sivilisasjonens fortsatte eksistens kan derfor ikke defineres som «ubegrunnet», slik islamofobibegrepet forutsetter. Videre er det opplagt at islamfrykten beviselig ikke er basert på verken fremmedfrykt, fordommer, islamofobi, rasisme eller andre fyord. Det foreligger overveldende empiriske bevis for at islamfrykt er en vel berettiget sinnsstemning, fremkalt av muslimene sin egen håndheving av Muhammed aka Allahs evig gyldige onde befalinger til sine følgere. Det er vesentlig større sjanse for at islamistene vil utløse en fullskala utryddelseskrig mot ikke-muslimer – når muslimene er sterke nok – enn at de vil avstå fra å gjøre det. Historisk sett er det absolutt ingen ting som støtter en antagelse om at det er mulig for oss å leve i fredelig harmonisk likeverdig sameksistens med følgere av Muhammeds lære. Det har ALDRI skjedd. Hvor enn du blander gode (muhammedlojale) muslimer sammen med gode mennesker blir det helvete, når muslimene blir mange nok til å iverksette sitt overtagelsesprosjekt.

Islam skaper kriger
I dag er islam involvert i 85 % av verdens større og mindre blodige konflikter. Dette beviser at muslimer er 20 ganger så voldelige som ikke-muslimer. Det er islam som har gjort dem slik, gjennom systematisk massiv hjernevask, tvangsmemorering av hatefulle koranvers, voldelig barneoppdragelse og indoktrinering med hatretorikk på barne-TV. Den islamistiske fascistiske ideologi indoktrinerer muslimene fra barnsben. De lærer jødehat og de lærer Koranens guddommelige bud om at muslimene er bedre enn alle andre folk. Gode muslimer begår fem dødelige terrorhandlinger hver eneste dag. Gode muslimer dreper 100 000 kristne i året, det vil si 11 kristne i timen. Dette bør bekymre flere enn de kristne, fordi Allah og alle gode muslimer hater ateister enda mer enn de avskyr kristne. Det er viktig å ha klart for seg at islam i tidligere tider har utslettet langt større og eldre sivilisasjoner enn den judeokristent fundamenterte europeiske sivilisasjon. Ingen av verdens muslimske land er demokratier. Muslimske land topper listen over «failed states». Meningsmålinger i Norge og flere andre vestlige land viser at flertallet av vestlige ikke-muslimer har forstått at islam utgjør en større trussel mot verden enn det den globale oppvarmingen gjør. Halvparten av oss mener at islam truer verdier som ytringsfrihet og likestilling mellom kvinner og menn. Er halve Norge islamofobe rasister? Den islamske ondskap rulles ut på TV-skjermene hver eneste dag. Folk må jo være åndsforlatte dersom de ikke erkjenner det faktum at islam er en trussel. Islam har ikke forandret seg til det bedre siden Muhammeds tid, og det foreligger ingen momenter som tilsier at islam ønsker eller er i stand til å forbedre seg. Tvert i mot. Det er bingo med sivilisasjonens fremtid å tillate en slik unik erobrerideologi å få fotfeste i vårt land. Våre politiske ledere nekter å erkjenne at vi er under angrep, og vi er «sitting ducks». Islamofobibegrepet har aldri fremstått som så åpenbart latterlig og uberettiget som etter at ISIL fikk sving på islamiseringsprosessen sin. Bare det faktum at det nå er flere britiske muslimer i ISIL enn det er i det britiske Forsvaret, underbygger jo at det kan være grunn til bekymring over hvor «fredelig» islam er. Det gir også en meget god pekepinn på hvor muslimene har sin lojalitet. Det er intet fobisk over en slik evaluering av fakta.

Vesten ved veis ende?
Det er utvilsomt et behov for å bytte ut islamofobibegrepet. Det er viktig med et objektivt og utvetydig begrepsapparat. Det er viktig at all ordbruk i islamdebatten er sannferdig, nøyaktig og treffende. Dette uavhengig av den enkeltes ståsted i debatten. Selv blant venstreekstremister er det folk som innrømmer at islamofobibegrepet er upresist og misvisende. Ordet islamofobi er en stor ulykke for den konstruktive debatt. Individer som ikke er i stand til å skille mellom saklig kritikk av en ideologi og rasistiske holdninger til eventuelle individer som bekjenner seg til ideologien, er fullstendig ødeleggende for den offentlige debatt, og de samme individene er en fare for sine omgivelser i det de utgjør et alvorlig og effektivt hinder for det frie ord. Slik motarbeider våre hjemlige islamapologeter sin egen kultur. De pisser på sine forfedres graver. Mange apologeter forsvarer ikke islam fordi de elsker islam. De forsvarer islam fordi de hater Vesten, og islam er det beste verktøy for å bringe den vestlige sivilisasjon til en ende.

Det er intet uanstendig ved islamkritikk. Eksempelvis må det være uproblematisk å konstatere at røyking er en dårlig vane, men det gjør ikke røykerne til dårlige mennesker. På samme vis; Islam er beviselig noe jævla dritt, men det betyr ikke at alle som kaller seg muslimer er møkkamenn. Alle mennesker, muslimer inkludert, har i utgangspunktet krav på respekt. Ideer, trosretninger, ideologier og hellige bøker har ikke krav på respekt. Det må være åpenbart at fobi som sådan ikke er inne i bildet hos kritikeren, og ved å benytte slike stigmatiserende hersketeknikker vil debatten bli polarisert og utsikten til en gjensidig utveksling av konstruktive argumenter er blitt satt i fare av venstreekstremisten eller muslimen som fremsatte fobibeskyldningen. En hver ideologi bærer selv ansvaret for hvordan den fremstår og oppfattes av utenforstående. Når den berettigede frykt oppstår, er det fordi islam og de praktiserende muslimers adferd gir god grunn til bekymring blant alle de som rammes når islams læresetninger settes ut i praksis. Det er muslimene sitt ansvar gjennom endring av adferd å få den helt berettigede islamfrykten til å opphøre. Ofrene har all rimelig grunn til å være bekymret. Dersom du ikke støtter muslimsk voldelig adferd til tross for at du er muslim, så er det din fordømte plikt å ta grep innad i egne rekker for å bringe det muslimske barbariet til opphør. Å trakassere og stigmatisere det livredde offeret er helt feil medisin, så fremt muslimen har et snev av anstendighet innabords og faktisk ønsker en fredelig sameksistens på tvers av religion og kultur. Du må gjerne fortelle oss at drap på ikke-muslimer er uislamsk, men det hjelper lite på situasjonen. Det er dessuten en løgn. Slike ord er verdiløse med mindre de ledsages av en endring i adferd fra de utallige barbariske islamister som meier ned ikke-muslimer daglig, eller som aktivt jobber for å shariatilpasse vestlige nasjoners lovverk slik at vi plutselig en dag våkner opp i en islamsk nasjon. Eventuelle anstendige muslimer oppfordres til å rette oppmerksomheten mot islamistene, og slutte med patetiske verbale angrep på siviliserte mennesker hvis redsel for islams barbari er dokumentert å være vel begrunnet. Skylden for islamfrykten ligger hos de islamistiske barbarene, ikke hos ofrene. I en slik situasjon er det kuriøst å bli stemplet som islamofob. All tilgjengelig kunnskap er klar og entydig på at islam er en dødelig pest. Det er uhørt at gode nordmenn skal behøve å bli trakassert for å påpeke det åpenbare. Islamofobi er den perfekte totalitære doktrine fordi dens første steg er å forby ytringsfriheten (og derved selve friheten), i den religiøse toleransens navn.

Si din mening
Religionskritikeren Christopher Hitchens konstaterte at «Islamofobi er et ord skapt av fascister, og brukt av feiginger, for å manipulere idioter».
«Mange mennesker, spesielt uvitende mennesker, ønsker å straffe deg for å si sannheten, for å ha rett, for å være deg selv. Unnskyld deg aldri for å ha rett, eller for å være år forut for din tid. Dersom du har rett og du vet det, så si din mening. Si din mening. Selv om du er en minoritet på bare en, vil sannheten fortsatt være sannheten» (Mahatma Gandhi.)

Lars Thorsen

Max Hermansen uredde holdning får norsk skolevesen ideologiske formål ut på gyngende grunn. Spørsmålet er kort og godt: Skal norsk skole fortelle muslimer sannheten om islam, eller skal skolen – for å få fred – undervise med opplæringsplaner godkjent av Islamsk Råd Norge?

Norsk skolevesens svik
Norsk skolevesen er allerede involvert i en aktiv islamiseringsprosess. Grunnskolerådet, (Nasjonalt læremiddelsenter) og Læringssenteret - som Stortinget i siste instans har ansvaret for - har begått et intellektuelt svik ved at sannhet forties til fordel for religiøs opplæring. Islam har i realiteten allerede hånd om hvordan muslimene blir undervist i norsk skole.
Nazistene kontrollerte hva barna lærte, det samme gjorde Stalin og hans folk - i Norge var det teologene som godkjente kristendomsundervisningen. I vår tid er det Islamsk Råd Norge som godkjenner hva elevene lærer om islam.

Fritt fram for islam
Islams fatwa-general i Europa, Yusuf Al-Qaradawi, sier det helt korrekt: «Islamiseringen skjer ved et samarbeid med myndighetene.»
Hva norske barn skal lære om islam kan summeres opp i få ord: Elevene skal gå ut av skolen med et positivt bilde av islam.
Dette skjer til tross for det som er skolens grunnvoll: En undervisning som er tuftet på fakta-orientert sannhetssøken.

Ned gjennom tidene har det særlig kostet kristne lærere hodebry når diskusjonen om kristendom har fått temperaturen til å stige i klasserommet. Resultatet av denne undervisningen er imidlertid at storparten av det norske folk har en helt annen holdning til kristne postulater og dogmer enn hva tilfellet var for bare 100 år siden – da enhver diskusjon om Guds eksistens var tabu.
Den samme diskusjonen og de samme refleksjonene kan ikke gjøres gjeldende overfor islam – da krenker man muslimske elevers tro, de
krever sammen med sine foreldre «respekt» for islam og «minoritetenes menneskeverd». Sinte unge muslimske elever kommer med trusler overfor lærere som sier noe negativt om deres religion – selv om det læreren sier er sant!
Det horrible er at dagens lærere har plikt til å styrke og støtte de muslimske elevene i sin tro: Islam og sharia er bra for Norge. Islam er fredens religion.

Skal Hermansen sparkes?
Max Hermansen skulle nå etter ferien begynne som lærer ved Kuben skole i Oslo, men foreløpig er han ufrivillig permittert i en måned. Utdanningsetaten i Oslo skal ta stilling til om Hermansen skal sies opp. I en opinionsundersøkelse Nettavisen har foretatt er det over 3000 som har svart – 29 prosent mener Hermansen bør sparkes – 71 prosent mener han skal fortsette.
Ankepunktene mot denne læreren er at han har på sin Facebookside gitt uttrykk for islam-kritikk. Han er blitt truet på skolen av muslimske elever som mener at Hermansen har uttalt seg negativt om islam. Han ba foreldre som har døtre på skoler der det er mange muslimer - ta forholdsregler.
Under en demonstrasjon Skien sa Hermansen at han aldri ville våge å si i et klasserom med muslimske mannlige elever det samme om Muhammed som historiker Halvor Tjønn skrev i sin bok.
Men Hermansen er ikke villig til å la seg bli slått ned uten videre. Han skrev på Facebook: «Jeg vil ikke gå som en sau til slakterbenken om jeg ble angrepet, men forsvare meg innenfor nødvergeparagrafen.»
Islam-negative ytringer Hermansen har kommet med har funnet sted på privat grunnlag – ikke som lærer. Tvert imot sier Hermansen at han som lærer lojalt vil forholde seg til læreplanen og undervise i samsvar med lærebøkene.
Han skal undervise i historie og samfunnsfag.

Saklig oppsigelsesgrunn?
Advokat Håvard L. Bjørnstad som har arbeidsrett som en av sine spesialiteter, sier til Nettavisen at en lærer som er ansatt i den norske skolen, som skal undervise elever fra alle samfunnslag og etnisiteter/nasjonaliteter, er avhengig av deres tillit og respekt. Eventuelle uttalelser som krenker minoritetenes menneskeverd, er lite forenlig med dette utgangspunktet, sier Bjørnstad, som peker på at i en eventuell rettssak vil summen av Hermansens ytringer bli vektlagt. Det fremgår ellers av avisens omtale at det vil kanskje være saklig grunnlag for oppsigelse.

Ytringsfriheten
Hvor langt strekker ytringsfriheten seg for en lærer? Kan han eller hun uttrykke seg kritisk om islam - uten at det får betydning for vedkommendes stilling som lærer for muslimske elever?
Et annet – og kanskje det viktigste poenget er: Alt det Hermansen sier om islam er faktabasert! Selvsagt er han villig til å debattere - det er opp til enhver å komme med motforestillinger.
Er det politikerne og skolemyndighetenes mening - at lærere i ytringsfrihetens navn kan si sannheten i et debattmøte - men fortie for muslimene ubehagelige faktiske forhold når det undervises i skolen?
Kan Hermansen i sin fritid hevde at Muhammed var en brutal landeveisrøver, voldtektsmann og massemorder, men til muslimsk ungdom i klasserommet må han fremsi de muslimske «lærde» sin versjon: «Muhammed var og er menneskehetens mest høyverdige etiske enkeltmenneske.»

Lov med presedens
Grunnskoleloven av 1969 må trolig skape presedens for Hermansen-saken. Inntil da kunne ingen lærere ha kristendomsundervisning med mindre at de hørte til «Den evangelisk-lutherske kirke.» Den nye loven gjorde det klart at hva lærerne mente privat om religion – om de var agnostikere, ateister eller human-etikere - var saken uvedkommende - men de måtte forplikte seg til å undervise i samsvar med kristendomsundervisningens læreplan.
Forestiller man seg at Hermansen skulle undervise også i religionsfaget (herunder islam), og selv om han hadde bedyret at han ville undervise i samsvar med læreplanen, ville muslimer formodentlig ha gått til ekstrem motaksjon. Hermansen skal imidlertid undervise i historie og samfunnslære, der islam også har sin plass - men selv på dette undervisningsområdet aksjonerer islamistene med voldelige trusler. Hermansen føler seg utrygg - alt mens myndighetene ser en annen vei.
For skolens ledere og politikerne gjelder det å skape «ro i skolen» - «ro i samfunnet» - det får de hvis muslimenes krav til enhver tid blir imøtekommet.
Hermansen-saken avdekker at norsk skole er på gyngende grunn - notorisk sannhetssøkende undervisning overstyres av den islamske lære og muslimers trusler.
Arne Tumyr

Lørdag 3. oktober er en dag du bør sette av. SIAN skal avholde en konferanse med temaet islam i Europa. Det skal være flere foredragsholdere på denne konferansen, blant annet Ingrid Carlqvist fra Sverige (sjefsredaktør for Dispatch International).

Hvis du er BETALENDE medlem i organisasjonen og har mulighet til å delta denne dagen, bør du melde din interesse til Mona Solvang (936 26 910) eller per epost til post[att]sian[dot]no. Da vil du også få vite eksakt sted.

Hvis du ikke er betalende medlem, er det ennå ikke for sent og fremdeles mulighet til å melde seg inn her eller ved oppmøte. Vi har innmeldingsgiro.

Det vil også bli servering av mat og drikke (SIAN spanderer).

Tatt i betraktning den massive innavlen som pågår innen muslimske miljøer er den ovennevnte og i islamsk forstand lovlige incesten neppe egnet til å sjokkere gode muslimer. For alle oss andre fremstår det som avskyelig. Ayatollah Khomeini skrev i «The Little Green Book» Vol 2 Kap 19; «Hvis en mann sodomerer sønnen, broren eller faren til sin kone etter deres bryllup, fortsetter giftemålet å være gyldig». Vi registrerer at det i de islamske lønnkamre tilsynelatende forekommer så ymse av seksuelle utskeielser. Sharialoven Reliance of the Traveller § o1.2 nr 4 konstaterer at en far eller mor som dreper sitt avkom, ikke skal straffes for drapet. I islam er det altså uproblematisk å ha sex med sin egen søster, svoger og svigerfar. Videre må du gjerne drepe din egen datter hvis hun for eksempel har besudlet familiens ære ved å skaffe seg mobiltelefon eller facebookkonto. I normale kulturer og religioner defineres æres- og moralbegrepene åpenbart helt motsatt av hva islam gjør. Konvertitten må følgelig knuse og kaste sitt moralske kompass når han velger å sverge troskap til Muhammeds kamp mot menneskeheten. Selv ville dyr holder ikke på slik som islam foreskriver. Den perverterte islamske seksualumoral er jo kvalmende nok, men islams totale fravær av menneskelighet og empati som dokumenteres av nevnte hjemmel i sharialoven er verre. Hva er det som gjør at islam finner det hensiktsmessig å lage slike leveregler? Ingen annen religion kan mistenkes for å forskrive en slik oppførsel for de troende. Disse eksemplene sier oss noe om hva islam er, og det er noe helt annet enn det som luremuslimer og inkompetente apologeter forsøker å innbille oss; Islam er en ond pervers og sexfiksert kult der den mannlige muslimens hemningsløse utfoldelse skal forberede den gode muslim på de strabaser som venter i Paradiset, der han skal feie over mannlige og kvinnelige tjenere i hopetall. Samtidig beviser sharialoven islams totale mangel på respekt for menneskeliv, og islams ekstreme behov for å straffe enhver som ikke underkaster seg. Hva i helsike er det med islam som har et slikt forkvaklet menneskesyn? Hva er det for noe galt med konvertittene som gjør dem tiltrukket av denne skitne kulten? Konvertittene må utvilsomt ha gått glipp av sannheten om islam, i den grad de er ved sine fulle fem.

Hva er så sannheten om islam?
Blant ikkemuslimer er sannheten en observerbar størrelse. Blant muslimer er sannheten rett og slett det som Allah til en hver tid gjør, og det Allah vil at muslimer skal gjøre. En gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier at den er det. Dette er en av årsakene til at muslimer og ikkemuslimer befinner seg på forskjellige planeter når vi diskuterer. Det er sannsynligvis også en årsak til at konvertitter lar seg lure til å bli muslimer. De begår den feilen å benytte sitt vestlige judeokristent definerte begrepsapparat i debatt med muslimer. På denne måten tror de at muslimen sier noe helt annet enn det muslimen egentlig mener å fremføre. En fatal forbisnakking.

Den gang jeg var ung ble man punker dersom man ville gjøre opprør mot samfunnet. Alternativt søkte man seg til venstreekstreme eller høyreekstreme miljøer, men det var ikke samme schwung over disse ytterpunktene på den politiske høyre-venstre aksen. Punkerne parkerte seg selv helt utenfor dette kartet og de representerte slik motpolen til alt som var ansett som aktverdig i vår kulturkrets. Det er naturlig å utgyte negative superlativer i stort monn over fenomenet punk, men islam er utvilsomt en enda mer samfunnsskadelig bevegelse. Islam er også en tydelig motpol til alt som er aktverdig. I vår tid ser vi tragisk nok at ungdom med sterk motvilje mot samfunnet velger å søke seg til islam, og da oftest til ekte og usminket islam med alt av dertil hørende antidemokratiske og antimenneskelige tilbøyeligheter. Ekte islam slik Muhammed designet det, tilbyr nye og gamle muslimer muligheter for en spenningsfylt tilværelse preget av plyndrings- og erobringstokter i Allahs navn. Utsiktene til å bedrive voldtekt, slavehandel, mishandling og drap på ordentlig, ikke bare på PC-spill, leder ubehagelig mange patetiske sjeler inn i islams fold. Den meget vellykkede motivasjonsfaktoren som Muhammed tok i bruk i Medina fra år 622 har tiltrekningskraft på skjeggefanter også i vår tid. I USA viser en undersøkelse at 49 % av konvertittene var under 21 år gamle. Ved å opplyse ungdommen om hva islam faktisk er allerede i grunnskolen, vil vi derfor kunne redde svært mange unge fra en dyster fremtid.

Konvertering, et fatalt feilskjær
Det er menneskelig å feile. Alle gjør det i varierende grad. Å melde seg inn i Team Islam er en fatal feil ikke bare fordi det ødelegger livet til konvertitten, men det dømmer også alle hans/hennes etterkommere til et liv som muslim. De fleste av oss nedstammer fra forfedre med visjoner om en bedre hverdag for sine etterkommere. De bygde landet fundamentert på verdier og normer som konvertitten vender ryggen til, i det han pisser på sine forfedres minne. Sviket mot forfedrene, deres verdier og mot det samfunnet som har oppfostret konvertitten er alvorlig nok i seg selv. Men enda verre er det at konvertitten dømmer sin fremtidige slekt til et liv under koranens åk. Det deles bare ut enveisbilletter til Islam. Når konvertitten er blitt lurt inn i islam er det ingen vei tilbake. Det er ingen angrefrist på medlemskap i Team Islam. Det er dødsstraff for å melde seg ut. Koranen, hadithene, siraen og sharialoven er alle sammen klokkeklare på dette faktum. Yusuf al-Qaradawi sier det slik; «Hvis de hadde kvittet seg med dødsstraffen for frafall ville ikke islam eksistert i dag (…) Å hindre frafall er det som har bevart islam til denne dag».

Bastian Vasquez og Anders Cameroon Østensvig Dale er eksempler på hvordan det går når ikkemuslimer roter seg inn i islam. Begge har gjort karriere i terroristorganisasjoner. Men disse gutta skal i det minste ha kredit for å ha forstått hva islam egentlig går ut på. De har utvilsomt tatt Muhammed på ordet og følger hans befalinger til alle gode muslimer. Slik fremstår terroristene som skikkelige og gjennomførte muslimer, i motsetning til de fleste konvertitter som innledningsvis lures til å tro at islam er en anstendig religion.

Islam kan ødelegge offerets hjerne
For at norske konvertitter skal forstå alvoret i hva de gjør mot sine egne etterkommere gir jeg et eksempel fra boken «Imamens datter» av ex-muslimen Hannah Shah, side 108 om hennes bror som ble sendt på koranskole; «Jeg vil aldri, aldri tilbake dit sa Raz omsider. Hvis noen prøver å sende meg tilbake, tar jeg livet av meg først. Broren jeg kjente og elsket var nedbrutt og ødelagt, og erstattet av en skadet ung mann som var vridd av frykt. Senere i livet skulle Raz få alvorlige psykiske problemer, og arrene fra madrasaen skulle aldri bli helt borte. (…) Mange madrasaer i Pakistan forbereder guttene på å gå i jihad mot Vesten. De tar guttene fra familiene når de er i en sårbar alder, torturerer dem og bryter dem ned. Når de har fått guttene under kontroll, indoktrinerer de dem med hat og sender dem av gårde som kanonføde». I disse dager sender muslimen nok en gang inn søknader om å få drive islamske indoktrineringsanstalter for barn i Norge. Dette må stoppes!

Norske medier bidrar til å lure folk inn i islam
I den forhenværende kristne avisen Vårt Land kan vi lese om en norsk avviker i moskeen til Akmal Ali i Kristiansand, som frivillig har valgt å bli muslim, etter påvirkning fra en muslimsk anført «venn». Konvertitten begrunner det slik; «Det kjennest som at islam oppklarte mykje av det som er ulogisk i kristendomen. I kristendomen er det mykje som ikkje passar overeins med moderne vitskap. Islam er annleis». Vi kan dessverre konstatere at stakkaren er blitt lurt av sin muslimske bekjente. For det første; Muslimer har ikke lov til å ta ikkemuslimer som venn. Det er 13 vers i koranen som befaler muslimer til ikke å være venn med ikkemuslimer. Muslimer har dog lov til å late som de er venn med ikkemuslimer, dersom dette tjener islams sak. For det andre; koranen er selv så full av vås, feil, selvmotsigelser og påstander som totalt bryter med vitenskaplige sannheter, så vel som etikk og moral. Å bruke vitenskap som argument for å bli muslim er tvers i gjennom tragisk og vitner om en fundamental og potensielt fatal mangel på faktakunnskap hos konvertitten. Dersom gutten hadde fått en reell religiøs åpenbaring og oppriktig trodde at Allah var en god Gud, så ville det vært akseptabelt. Men når sleipe luremuslimer greier å fordreie sinnet til en søkende norsk avviker, med løgn og falske påstander, da er det en borgerplikt å si i fra om at konvertitten har blitt lurt. Slike tragiske misforståelser muliggjøres ikke bare av medvirkningen fra norske medier. Muslimene selv, med Saudi Arabia i spissen, pløyer milliarder av kroner inn i Vesten for å drive islamisering av vår sivilisasjon. Pengene brukes blant annet til å produsere propagandamateriell inneholdende forfalskninger av islams innhold, formidlet av luremuslimske nettsteder.
En hver ikkemuslim må forstå følgende: Du har ikke en muslimsk venn. Dersom du har en venn som sier han er muslim, så er han en dårlig muslim, fordi han ikke følger Allahs påbud i koranen. En slik person vil ikke jobbe aktivt for å omvende deg, fordi han til en viss grad erkjenner at islam har negative sider, og han anerkjenner din rett til å leve et liv i frihet (dvs utenfor islam). Din muslimske bekjente som jobber aktivt for å konvertere deg til islam, er ikke din venn. Han bruker din uvitenhet og din søken etter et fellesskap som et våpen mot deg, for å lure deg inn i kulten sin.
En norsk konvertitt som ble intervjuet av Aftenposten presterte sågar å begrunne sin konvertering slik; «Jeg følte Muhammad var mannen jeg kunne se opp til. Han var litt som meg: Litt misforstått, grublende, ærlig og med en ned-på-jorden-mentalitet». Dersom denne nordmannen har lest koranen og sunnaen fremstår det som komplett ubegripelig at han kan bli sjarmert av personligheten til muslimenes onde og falske profet. Jeg ser intet i trilogien som kan underbygge konvertittens påstand om at Muhammed var misforstått, grublende og ærlig. Folk i Muhammeds samtid forsto meget godt hva Muhammed holdt på med. Likevel viser Muhammeds egen biografi at de arabiske hedningene utviste en ufortjent stor tålmodighet og toleranse med bråkmakeren Muhammed. Den toleransen måtte de betale dyrt for, slik vi nå er i ferd med å gjøre. Islams profet var definitivt ikke ærlig. Muhammed siteres flere ganger i sunnaen på at det er helt greit å lure og bedra ikkemuslimer. Muhammed sier selv i Bukhari vol 7 bok 67 nr 427 at han er en løgner og at du ikke bør stole på ham. En selvoppnevnt profet som hevder å ha flydd på et esel til Jerusalem og der steget opp til den syvende himmel fra et tempel som beviselig ikke eksisterte fordi det var revet ned 500 år tidligere, kan ikke sies å ha en «ned-på-jorden-mentalitet». Basert på fortellinger i Muhammeds biografi og hadither, som begge er kilder forfattet av Team Islam, kan vi konstatere at Muhammed var en løgner, kvinnehater, voldtektsmann, landeveisrøver, plyndrer, blodsuger, pedofil, nekrofil, slavedriver, slavehandler, torturist, terrorist, snikmorder og massemorder. Beklager dersom jeg har uteglemt noe. Jeg vil gjerne vite hvilke konkrete positive egenskaper ved Muhammed som denne konvertitten har oppdaget, og som medfører at konvertitten sitt bilde av Muhammed i sum kommer ut med positivt fortegn. Beklager gutt, men du er blitt lurt!

En grunn til at søkende ungdom ikke selv er i stand til å avsløre islam, kan være at de ikke leser trilogien i det hele tatt, eller leser den på feil måte. Lesning av koranen i kronologisk rekkefølge, samtidig med lesning av Ibn Ishaq er helt essensielt for å forstå islam. Konvertitter har åpenbart ikke gjort dette, siden de har valgt å konvertere. Jeg anbefaler Halvor Tjønns Muhammedbok som en lettfattelig innføring i ekte islam. Tjønn sin bok har den store fordelen at den sammenfatter fortellinger fra flere, slik at man enkelt ser for eksempel når Ibn Ishaq og Tabari har avvikende beskrivelser av begivenheter. Dette er den eneste leseverdige norskspråklige islamlitteraturen pr dags dato. En god bok som utvilsomt vil avverge mange tragiske konverteringer, i motsetning til for eksempel Kari Vogts tendensiøse og selektive fremstillinger samt Einar Bergs forvrengte koranoversettelse. Disse to er ikke egnet til å gi folk reell innsikt i islam.

Kvinnelige konvertitter
Kvinner konverterer primært i forbindelse med at muslimer trenger deres norske pass for selv å få oppholdstillatelse med dertil hørende sugerør til den norske honningskrukken. Den tilsynelatende sympatiske muslimen kan ofte endre karakter etter ekteskapet. Se mer om dette på http://alisina.org/. Det kan redde livet ditt å se filmene «Not without my daughter» og «The Stoning of Soraya M» på youtube før du svarer ja på imamens spørsmål. Mannen er kvinnen overlegen (2:228). Kvinnen er mannens eiendel på linje med gull og sølv, hester, kveg og åkrer i følge koranen 3:14. Kvinnen er i koranens egne ord bokstavelig talt en åker som mannen kan harve over når han måtte lyste (dersom din koran har en annen ordlyd besitter du en av de mange moderne forfalskede oversettelsene). Kvinnens lyst er naturligvis ikke et tema (2:223). Å få barn med en muslim fratar barnet den friheten du selv hadde til å velge livssyn. Du har dømt dine etterkommere til et liv i smerte og mørke, fordi du selv fattet en feil beslutning. Mer om kvinnens degraderte status i islam her;
http://sian.no/artikkel/kvinner-i-islam og her http://www.sian.no/artikkel/kvinner-i-islam-slor-og-pryl

Det er intet guddommelig ved islam
Det er viktig å være klar over at når muslimer lurer konvertitter inn i islams edderkoppnett, gjør de det ved gradvis manipulering. Delinkventen utsettes for koranvers fra tidlig mekkaperiode til tross for at alle vet at disse er opphevet og ugyldige. Deretter utsettes konvertitten gradvis for vers som åpenbarer islams sanne onde ansikt. Metodikken med gradvis manipulering av hjernen til muslimkandidater er i tråd med ideene fra Sayyid Qutbs Milestones. Det ligger en bevisst strategi bak den islamske prosessen med å lure ikkemuslimer inn på islams vei, fordi islamske verdier er i opposisjon til all menneskelig fornuft og anstendighet. Disse to egenskapene må derfor nøytraliseres eller omdefineres i konvertittens hjerne. Det krever mye innsats gradvis å tilvenne en nyrekruttert muslimhjerne til alle fasetter av islams ondskap. Da Ayman al-Zawahiri i sitt brev 9.7.2005 kritiserte Abu Musab al-Zarqawi for utstrakt voldsbruk i Irak var det ikke fordi voldsbruken var uislamsk, men omstendighetene var etter al-Zawahiris syn ikke de rette ennå. De gode muslimer burde ha ventet litt med barbariet sitt. Terroristenes gradvise manipulering av befolkningen var ikke kommet langt nok til at det ekte usminkede islamske barbari ville bli applaudert av folk flest.

Flere og flere muslimer erkjenner i dag at volden som utøves av deres trosbrødre faktisk er religiøst motivert, og at urmuslimen Muhammed var et avskyelig menneske med en adferd som dagens muslimske terrorister speiler på en svært god måte. Muslimer som forlater islam, har gått lei av det genuine islamske hatet mot alt og alle. De forstår at islam er inkompatibel med vitenskap, logikk, etikk og menneskerettigheter. Flere og flere muslimer forstår at terroren som truer verdensfreden og krigene som herjer de muslimske nasjoner og deres naboer, ikke er politisk eller økonomisk, men religiøst motivert. Siden islam er den involverte religionen, er det mer presist å konstatere at det er hat som er motivet. Allah hater nemlig alle som ikke underkaster seg hans diktatur. Svekkelse av islam betyr seier for menneskeheten.

Dersom du savner en dypere mening med livet og mener at løsningen kan ligge i å søke tilknytning til en religion, så velg for Guds skyld ikke islam. Allah er en ond antigud. Enhver religion er bedre enn islam. Mens vi i Vesten ser at enkelte ikkemuslimer velger å konvertere til islam på grunn av manipulering og/eller ekteskap med muslimske menn, så ser man i muslimske land en motsatt trend. Uten å ville bli mistenkt for å misjonere for noe som helst nevner jeg at misjonæren David Garrison i boken «A Wind in the house of Islam» konstaterer at det de første 12 årene av dette århundret er oppstått like mange kristne bevegelser i muslimske land som i de foregående 1200 år. Muslimene selv er med andre ord i ferd med å innse at islam stinker. Ateisme er det raskest voksende livssynet. Islams dramatisk fallende popularitet – trass hemningsløs formering blant muslimer - skyldes økende grad av utdanning og ikke minst informasjonsalderen, som bidrar til at imamene ikke lenger kan lyve til muslimene uten å bli avslørt. Råttenskapen i islam er så omfattende at den ikke kan skjules i internettalderen.

Filosof og professor Bertrand Russell konstaterte i sin tid følgende om islam; «Over en milliard mennesker tror på Allah uten virkelig å vite hva Allah angivelig står for eller hva han egentlig krever av dem. Og mindretallet som forstår fortsetter å være muslimer fordi de har omdefinert sin moral og etikk for å passe til islams lære, som fullstendig mangler moral. De troende har derfor omdefinert hva som er godt og ondt for å tilpasse sine liv til det som forkynnes av islam, i stedet for å utforske islam for å se om det passer inn i det gode liv. En bakstreversk tenkning, påtvunget av en bakstreversk religion».
Dersom man etter å ha lest ovenstående fortsatt synes at det høres ut som en god ide å konvertere til islam, må konvertitten forberede seg på at hans egne innvoller vil endre seg dramatisk i det han fremsier trosbekjennelsen og trer inn i muslimenes rekker; Hadith Sahih Muslim Bok 23, Nr 5113: «Ibn 'Umar reported Allah's Messenger (may peace be upon him) as saying that a non-Muslim eats in seven intestines whereas a Muslim eats in one intestine». Alternativt kan konvertittkandidaten ta til vettet, og erkjenne at Muhammed bare var en stor bløffmaker som intet menneske med vettet i behold kan ta på alvor.
Lars Thorsen

Ressurssterke, mobile og økonomisk privilegerte mennesker i Syria og fra andre islamske krigsområder - tar Merkel på ordet og invaderer ikke bare Tyskland men hele Europa. I år vil 800.000 muslimske flyktninger komme til Tyskland. Med en tilsvarende hodeløs politikk i Norge blir vi bare i inneværende år påtvunget 50.000 muslimer. KrF vil at Norge skal gjøre som Tyskland - kanskje vil andre politikere henge seg på. Det europeiske folk kan bare anklage seg selv - de har valgt politikere som leder Europa mot et fullstendig kollaps. Kortsiktig vurdert er det mennesker som utgjør flyktningestrømmen - på sikt er det islam som invaderer europeisk samfunnsliv.

60 mill. på flukt
Det er 60 millioner mennesker som er på flukt - praktisk talt alle kommer fra islamske land. I Syria er 10 millioner mennesker på flukt, 5 millioner flykter ut av landet. Ca. 2 prosent kommer seg i båter til Europa. Hver og en har måttet betale flere tusen dollar til smugler-mafiaen.

Risikerer livet
Flyktningene risikerer sitt eget liv i farkoster som ikke er sjødyktige. I de verste perioder er det 1 av 50 som drukner. Det er vanskelig å forstå at vestlige politikere er så hjerteløse og passive - de gjør intet forsøk på å stoppe disse menneskesmuglerne og forebygge tragediene på havet. Denne virksomheten har som konsekvens uaktsom medvirkning til drukningsdød for tusener mennesker.

Snur ryggen til
Ca. 98 prosent av Syria-flyktningene som ikke har penger havner i flyktningeleirer i Jordan, Libanon og Tyrkia. De ressurssterke som klarer å komme seg inn i Europa oppnår et liv i luksus, mens Angela Merkel og hennes meningsfeller snur ryggen til de millioner av mennesker som må ta til takke med et traurig liv i en flyktningeleir.

Blokade nødvendig
Fra fransk sjømilitært hold har det vært gitt uttrykk for at det vil være mulig for europeiske makter å stenge havnene på kysten der de fleste syriske flyktningene kommer fra. På land har smuglerne svære haller der de samler de som kan betale for «billetten» - som kommer opp i flere tusen dollar. Er det mye vind hoper antallet flyktninger seg opp - båtene er så elendige at de kun kan legge utpå i vindstille.
Marineskip vil altså kunne hindre båtene i å legge i vei over Middelhavet – farkostene kan geleides tilbake dit de kom fra.

Blir et blodbad?
Skeptikere til en slik operasjon sier at smuglerne og flyktningene er så desperate at de hadde hoppet eller blitt kastet på sjøen - overbevist om at de ville blitt plukket opp av marinebåtene. Motstanderne av en mulig blokade skremmer også med at en slik ordning ville ha blitt et blodbad.
Man kan selvsagt ikke utelukke at liv ville ha gått tapt, men hvis politikken her hadde vært entydig og konsekvent, ville man fått den situasjon at også de 2 prosentene som nå kommer i båter måtte enten ha funnet andre veier til Europa, eller de kunne ha funnet sin plass i en av flyktningeleirene i nærområdene - Jordan, Libanon, Tyrkia.

Grensene må sikres
På samme måte som en konsekvent tilbakeføring av båtflyktningene er nødvendig, også av hensyn til syrernes egen sikkerhet, må det enkelte europeiske land sperre sine grenser for islam ved å erklære innvandringsstopp. Flyktningekonvensjonen, Schengen- og Dublinavtalen må vike for den trusselsituasjon Europa i dag står overfor.

Men samtidig - og det er det viktigste - at det må gå en strøm av penger og varer til de aktuelle flyktningemottak i nærområdene. Der må de fordrevne menneskene oppholde seg midlertidig - til det har lykkes å oppnå fred i Syria og i de andre nesten utallige konflikter og kriger i den islamske verden.

Vestens ansvar
Vesten må bære hovedansvaret for at det ikke er blitt fred i Syria. Man gjorde nemlig den samme feil i Syria som i Libya, Egypt og Irak. Den samme situasjonen gjorde seg gjeldende i Jugoslavia. Vestlige politikere trodde at fikk man bare fjernet den sittende diktator, ville muslimene juble! De ville straks gå i gang med å bygge demokratiet som styreform. Vi husker alle forventningene til «den arabiske våren». Det vi har sett burde for lengst blitt fanget opp av vestlige politikere: I de islamske stater står valget mellom en diktator som bryter menneskerettighetene og som brutalt slår ned opprørstendenser - eller man fjerner diktatoren- og med en evigvarende borgerkrig mellom islamske kampgrupper.

Assad må få hjelp
Vesten hilste opprøret mot den syriske diktator, Bashar al-Assad, velkommen. Nå skulle det bli demokrati i Syria! Man trodde at det var bare et tidsspørsmål før Assad ble fjernet, men de tok feil. Vi vet at det er kanskje flere hundre ulike islamske opprørsgrupper som nå kriger i Syria - dels innbyrdes og dels mot regjeringsstyrkene til Assad. Dersom det skulle lykkes å fjerne diktatoren vil borgerkrigen fortsette i det uendelige.
Russland og Putin har forstått det Vesten ikke har villet innse - at framveksten av islam i Syria må stoppes.
Får Assad tilstrekkelig militærhjelp vil de islamske horder kunne nedkjempes, fred kan opprettes og Vesten kan forhandle med Assad og kreve reformer på demokratisk grunnlag, respekt for menneskerettighetene m.v. Assad har tidligere vært villig til å gå inn på denne linjen, men først må hans suverenitet over hele Syria sikres.
Når alt dette er på plass har man i Vesten oppnådd en helt ny og forbedret i Syria hvor de som har flyktet kan vende tilbake.

60 millioner på flukt
Ca.50 millioner mennesker er på flukt fra islamske landområder: Syria, Palestina, Sudan, Afghanistan, Irak, Iran, Somalia, Sør-Sudan og andre land. Det er muslimer som flykter fra islam, men i bagen har de Koranen. I Ungarn ville Røde Kors dele ut mat til flyktningene, men de nektet å ta imot mat fra kristne. I Makedonia nektet flyktningene å ta imot mat som folk hadde samlet inn fordi det var ikke halalmat.

Luksusliv i Vesten
Smuglerne har fortalt flyktningene hvilket luksusliv som venter dem dersom de kommer til et europeisk land med høy levestandard og gode velferdstilbud. Her kan de få mange penger hver dag selv om de ikke arbeider.
Flyktningene vet hvilke land som ikke gir dem velferdsgoder - disse landene skyr muslimer som pesten. Det gjelder først og fremst Bulgaria, men også Serbia og Ungarn og problemer har hopet seg opp i Hellas og Italia. Høyest i kurs står Tyskland og andre nordeuropeiske land med Skandinavia og Sverige som drømmeland.

Den islamske invasjon
Millioner av nye muslimer vil på politisk og kulturelt grunnlag destabilisere hele Europa, inklusive Norge. Vi har allerede erfaring for at «gode muslimer» ønsker verken integrering eller assimilering. Muslimene vil ha «sitt eget land», sine egne lover og kultur i islamske bosettingsområder - som de oppretter suksessivt i takt med konsentrasjonsøkningen i de europeiske land de invaderer. I disse gettoene blir brann- og ambulansepersonell angrepet. Biler settes i brann. Sverige er blitt et av Europas mest belastede kriminelle land.
Det er vår tids politikere som må bære ansvaret for at vår verdensdel og vårt land over tid blir endret fullstendig. De feiger unna problemene og nekter å ta konfrontasjonen med islam.
Arne Tumyr

Vi gjengir foredraget i sin helhet:
Ja, kjære tilhørere, jeg foretrekker å gå rett på sak.
Stortingets svik består i at de folkevalgte, som også bestemmer innholdet i norsk skole, har sviktet undervisningen om islam - ved å sette til side det helt grunnleggende – nemlig kritisk, nøktern og sannferdig undervisning.

Fredens religion?
Islam fremstilles som fredens religion og som i samfunnsmessig sammenheng er innenfor lov og rett, eller rett og sømnd, som det heter.
Stortinget bevilger, sammen med kommunene, hvert år ca. 200 millioner kroner som brukes til å fremme islam som en politisk strømning i det norske samfunn – på bekostning av de grunnleggende verdier vårt samfunn er tuftet på.
Så kan man spørre: Hvordan kan de folkevalgte ta så grundig feil, i forhold til slik PEGIDA og SIAN oppfatter islam?

«Islam står i brann»
Politikerne leser jo bøker, de ser på TV, hører radio og registrerer nyhetene i avisene. Her går det vitterlig fram at islam er politikk - en destruktiv politikk med en fiendtlig holdning til alle ikke-muslimer!
En av de fremste islamistene i Norge, Bushra Ishaq, sa i ytringsfrihetsdebatten under Arendalsuka at i dag står islam i brann. Underforstått - det var ikke slik før i tiden!
Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund og nå leder i Kringkastingsrådet, Per Edgar Kokkvold, er inne på det samme i en artikkel i Aftenposten 23. august. Han skriver at muslimene - sitat «må ta tilbake sin religion - de må reise seg mot islamistenes voldsforherligelse».

Islam er vold og krig
Nei, kjære venner - islam har alltid vært vold og krig. Muhammed truet til seg med våpenmakt den arabiske halvøy, og i år 632 stormet en beduinerhær den ene ørkenby etter den andre - og snart sto de ved Jerusalems porter. Landområder i hopetall ble satt i brann.
Det første kalifatet strakte seg fra Iran i øst til Pyrenéhalvøya i vest. Siden har kalifater og osmanske krigere fortsatt med fiendskap over tre kontinenter i snart 1400 år.
Den 29. juni 2014 utropte jihadistgruppen Den islamske stat et nytt kalifat. Ny vold, kriger og massakrer er resultatet.
I vår tid har islam satt hele Midt-Østen i brann. 50 millioner mennesker er på flukt fra de islamske krigene.
I de områdene muslimer har kontroll over - er uten unntak opprettet religiøse-politiske diktaturer.

En totalitær samfunnsmodell
Tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg skrev i sin siste bok: «Som totalitær ideologi stiller islamismen i klasse med nazismen, fascismen og kommunismen.»
De islamske skrifter er også entydige - islam er ikke bare en religion – men en totalitær samfunnsmodell med et Allah-basert lovverk.
Redaktør i satiremagasinet Charlie Hebdo, Gerhard Biard, sa i sitt foredrag i Arendal følgende:
«Når Koranen brukes som fundament for en stat. Da må Koranen behandles som andre politiske programmer som kan diskuteres og kritiseres. Ingen politiske programmer er hellige.»
Enda bevisene er overveldende at islam er politikk, fastholder Stortinget at islam er en religion på linje med kristendommen.

Respekt for islam?
De folkevalgte har bestemt, som Kunnskapsdirektoratet og grunnskolerådet viderefører - at lærerne skal behandle den barbariske islamske lære med «respekt». Kan vi se for oss at norsk skolevesen behandler Hitlers nazisme med respekt?
Læreplan i kristendom, religion, livssyn og etikk har som formål at - sitat «alle skal bli møtt med respekt». Og videre: sitat: «Dette innebærer ærbødighet for religiøse verdier.» Sitat slutt.
Det er nettopp denne erklæringen - og holdningen - som hindrer reell islam-kritikk i skolen.
Nøyaktig det samme argumentet benyttet imam Akmal Ali overfor meg. Jeg hadde ikke «respekt for hans religion». Det vil si: Jeg viste ikke islam aktelse, ærbødighet og ærefrykt.
Vårt svar her er at vi har ikke respekt, ikke aktelse og ærefrykt for islam, men vi aksepterer fullt ut at islamistene skal ha sin ytringsfrihet der de kan promotere sin forkynnelse.
Hva er det islamske lærde krever vi skal respektere?
Jo, vi skal respektere de barbariske hududstraffene slik disse er omtalt i Koranen og sharia.
Men kjære venner, humanister og liberalister - kan vi akseptere de islamske regler og lover som står i motstrid til menneskerettighetene og norsk lov?
Skal vi respektere den lære som påtvinger alle islamske troende - at de skal ha en fiendtlig holdning til alle ikke-muslimer?
Skal vi underkaste oss Allah, «profeten» og det religiøse-politiske diktaturet?

Unge, sinte muslimer
I utgangspunktet er det oppmuntrende at opplæringsloven legger til grunn at islam–undervisningen også skal være - sitat - «objektiv og kritisk».
La oss da tenke oss at læreren underviser klassen som har et overveiende flertall av sinte, unge muslimske menn ¬- som har Koranskole og moské-undervisning som bakgrunn. Læreren sier: Under slaget ved Badr skar Abdulla ibn Masun hodet av Muhammeds fiende, Abu Jahl. Abdulla gikk til Muhammed med hodet og kastet det foran Profetens føtter. Muhammed priste da Allah. Dersom læreren legger til: På bakgrunn av Profetens eksempel er det mange islamister som skjærer hodet av sine fiender utsetter han seg selv for fare. Det er nemlig bred enighet blant lærde i islam om at krenkelse av profeten Muhammed skal
straffes med døden.

Steining til døde
La oss ta dette litt videre: Hvis læreren under henvisning til at undervisningen skal være objektiv og kritisk - hadde sag til de muslimske elevene følgende: Innen islam straffes utroskap med steining - da ville ventelig de unge muslimene si: Lærer, hvor i Koranen står det? Da må læreren medgi at nei, det står ikke i Koranen, men hun eller han kan vise til Muhammed som ifølge Halvor Tjønn's hadith-referanse ga ordre om at et jødisk par skulle steines til døde.
Ibn Ishaq beskriver hendelsen slik: Da den dødsdømte jøden kjente den første steinen, bøyde han seg over kvinnen for å beskytte henne inntil begge to var døde. Dette er hva Allah gjorde for apostelen ved å kreve straffen for utroskap for paret.

Islamske straffemetoder
Læreren kan også henvise til Islams Nets store fredskonferanse i Oslo i 2013. 1500 muslimer er til stede. Fahad Qureshi spurte salen: Hvor mange er enige om at straff beskrevet i Koranen og i Sunna- om det er dødsstraff eller steining for utroskap, uansett hva det er- om det er fra Allah og hans budbringer, så er det den beste straff overhodet mulig for menneskeheten, og den bør innføres i hele verden. Hvem er enig i dette?
Alle var enige.

Fritt fram for islam
Muslimer behøver strengt tatt ikke opprette egne islamske skoler, for våre politikere har gjort det mer eller mindre fritt fram for islam som er i ferd med å innta den norske enhetsskolen - særlig i Oslo. Her har elever helt ned til 1. klasse hijab - dette plagget som er islams demonstrasjons- og uniformsplagg. Elevene blir bærere av islam på skolen - de flagger ærbarhet og renhet og gir beskjed om at integrering i det norske samfunn er uønsket.
Politikerne og skolemyndighetene har lagt et løp der jentene med hijab og muslimske sinte unge menn med alle pigger ut mot det norske samfunn - skal føle seg komfortable med det som sies av norske lærere og norske elever. De innfører islamske regler - man kan ikke dusje sammen med andre elever, intet nært forhold til det annet kjønn - derfor kan de ikke delta i skolens sosiale arrangementer eller dra på leirskoler. Servelatpølse og skinke er bannlyst skolemat-pålegg. Det er et vedvarende islamsk press på barna at de skal ta islam på alvor. Blir de «for norske» får de ubehageligheter.

Frihetsberøvelse
Vi husker hva Eilert så - en ungjente iført hijab satte seg inn i pappas bil. Idet hun sank ned i setet rev hun hav seg hijab'en. Resultatet: Pappa slo til henne i ansiktet - hijaben kom på igjen.
Islamiseringen i skolen har enda større omfang utenom skoletiden. Muslimske elever tvinges til å delta på Koran-skoler, religiøs opplæring foregår moskeene om ettermiddagene og i helgene. Kravene her er så omfattende og restriktive at det i realiteten dreier seg om frihetsberøvelse av barn. På dette området er det total svikt av barneombudet. Koran-skoleundervisningen går sin gang i Norge etter samme mønster som i Pakistan.
I den norske barneskolen, så vel som i den videregående norske skole - får man i realiteten en videreføring av Koran- og moské-opplæringen. Det er ikke slik at den undervisningen Stortinget har bedt om er et korrektiv til Koran-skolene - Islamsk Råd Norge har tvert imot fått gjennomslag for islam-opplæring i norsk skole.

Positivt islam-bilde
Når islam drøftes i klassen må læreren ha klart for seg at vel kan han eller hun ha et faktabasert nøkternt syn på islam, men aldri slik at det - sitat - «krenker den enkelte elevs religiøse følelse»! Læreren skal ifølge læreplanen behandle islam - sitat – «ut fra sitt særpreg og mangfold». Ja, nettopp - og da må underviseren den islamske manns rett til å pryle kona dersom hun nekter å gå til sengs med ham.
Det er derfor ikke å undres over, kjære venner at når elever det være seg norske eller islamske - er ferdig med skolen og når de med sitt positive bilde av islam - møter det PEGIDA og SIAN står for - ja, da blir de unge sjokkerte. De har jo lært, tror de, «alt» om islam - og det vi forteller dem opplever de som bevis for at vi har ikke kunnskaper om islam.
Hovedinntrykket er - etter å ha tatt en titt på lærebøkene at elevene må sitte igjen med det inntrykk at islam og sharia er bra for Norge.
I Høyskoleforlagets lærebok for 8. klasse presenteres Islam som en del av «Jordens religiøse rikdommer». I boken fremstilles sharia som «islams hellige lov». Lovens barbariske straffer forties - likeledes at sharia er i strid med norsk lov og menneskerettighetene.
Forfatteren ville ha et bilde i boka av en kvinne i burka, men Islamsk Råd nektet - det ville virke negativt på norske elever! I stedet ble brukt et bilde av daværende generalsekretær i Islamsk Råd, Kebba Sceka. I boken heter det at Sceka er «engasjert medlem av verdikommisjonen.» Som noen av dere vet kastet Bondevik Sceka ut av kommisjonen etter at han hadde anbefalt Kadra Yusuf å la seg omskjære. Han er formodentlig fortsatt lærer i skolen.

Misvisende lærestoff
I Universitetsforlagets bok «Broene» for 3. klasse heter det: «Etter som Muhammed vokste opp kunne alle se hvor snill han var. Den han elsket mest var Aisha. Hun var ung da de giftet seg.»
På denne måten tåkelegges de faktiske forhold. Læreren kan jo ikke si at «Profeten» begikk et grovt sexovergrep mot et barn idet Aisha ble tvunget til å gifte seg 6 år gammel, og at den 53 år gamle Muhammed fullbyrdet ekteskapet da hun var ni år.
Det heter også i boken at Profeten er et forbilde for muslimene. Ja, forbilde til de grader at Khomeini innførte 9 års ekteskapsgrense for jenter i Iran.
Læreren har ikke lov å si at islam bryter med de grunnleggende humanistiske og demokratiske idealer vårt samfunn bygger på. Heller ikke kan han si: «Islam er menneskehetens svøpe.»
Elevene får i denne boken følgende spørsmål: «Konflikt eller dialog, hva velger du?» Formodentlig vil nærere 100 prosent av ungene i klassen svare: Vi velger dialog. Ja, nettopp. Lærebokforfatteren kunne like gjerne ha spurt: Krig eller fred, hva velger du.
Vi kunne ha påpekt de barbariske islamske straffemetoder og spurt: Islamske eller norske lover, hva velger du?

Islam fredens religion
Det kan skrives med bred penn at undervisningsopplegget for islam i den norske barneskolen, er en fortsettelse av det muslimske barn lærer på Koranskolen, mens norske barn får inntrykk av at islam er fredens religion.
Men hva med den videregående skolen - er man der mer islam–kritisk?
Over hodet ikke.
Det kom ut nå i høst en ny lærebok «Tro og tanke» der nærmere 40 sider er viet islam. Boken er skrevet av tre forfattere, hvorav en mann med navnet Jan Opsal har skrevet om Islam, selv om alle forfatterne står bak det som er skrevet. Jan Opsal var i sommer på et møte i Sunnmøre der han sa: «De fleste muslimer er religiøst moderate og fredselskende». I boken skriver han: Et riktig bilde av islam og muslimer må være nyansert.» Også her fremstilles islam på en sympatisk tiltrekkende måte - med glorifiserte fargebilder av moské - bygg og heldekkende islamske klesdrakter.

Ungjente skal piskes
Rett skal være rett - det finnes i boken et bilde av en ung jente iført hvite heldekkende klær med to kvinnelige vakter, også de iført pene klær, og i billedteksten opplyses det at den hvitkledde skal piskes etter at hun er blitt kjent skyldig i utukt av en sharia-domstol. Her er intet bilde av sannheten som ville ha vist en svartkledd islamsk vokter - et beist med tildekket ansikt - som pisker ei lita småjente til døde i påsyn av mange hundre muslimer.
Det er religionsvitere, ofte med en kristen grunnholdning, som skriver lærebøkene om islam. Her omtales i ærbødige ordelag religiøse islamske tekster - her føres elevene inn i en irrasjonell verden der overtroiske forestillinger fremstills som sannheter. I denne undervisningssammenheng er islam som politisk strømning fraværende.
Spørsmålet er om ikke sannheten hadde kommet bedre fram dersom lærebøkene var skrevet av forfattere med statsvitenskapelig bakgrunn med politikk som fagfelt. For det er jo islams sanne ansikt på den lokale - og verdensomspennende politiske arena elevene først og fremst trenger å få kunnskap om. Den religiøse biten kan de få i trossamfunnene.

Lærerne svikter
Under krigen tvang Quisling lærerne til å undervise i den nasjonalsosialistiske lære. En samlet lærerstand gikk til streik og nazifiseringen ble en fiasko.
I vår tid tvinger myndighetene lærerne til å undervise i samsvar med den islamske lære. En samlet lærerstand lar seg underkue - og islamiseringsprosessen er en suksess for Islamsk Råd Norge.

Islam er politikk
I skolen, så vel som i kulturlivet og innen det politiske engasjement er det sannhetssøkende kunnskap og fri flyt av ideer og informasjon som er helt grunnleggende for demokratiet. Religiøse «hellighetsforestillinger» kan ikke og skal ikke hindre en åpen og fri debatt.
Når islamsk teologi har proklamert i snart 1400 år at islam skal underlegge seg hele verden, deriblant Europa, da har det intet med religion å gjøre - det er politikk!
Kjære venner - SIAN må intensivere folkeopplysningen med dette utsagnet: Islam er politikk!
Takk for oppmerksomheten.