Europa rystes av terror. PST konstaterer at Norge sannsynligvis vil rammes av terror i år. Felles for terroristene vi snakker om er at de har en religion, og at det er denne som har motivert ugjerningene. Religionen heter islam. Toppolitikere i hele verden så vel som muslimer selv påpeker det faktum at de fleste ofre for muslimske terrorhandlinger selv er muslimer. Det jeg savner fra meningsbæreren er en fullføring av et resonnement omkring dette faktumet. Hva er det vedkommende forsøker å si? Jeg har ingen grunn til å tro at påstanden ikke er sann, men hvorfor fremsettes den? Hva har offerets livssyn å gjøre i samfunnsdebatten som følger i kjølvannet av de stadig tilbakevendende muslimske terrorhandlinger? Den mest logiske årsaken til at en del folk peker på at muslimer selv er ofre for muslimske drapsorgier, må være å få belyst for oss alle at islam er en så ond ideologi at den til og med spiser sine egne barn. Formålet med anførselen kan være å få oss til å vise omtanke for muslimene som er født inn i en så ond ideologi. Det er jo prisverdig å vise omtanke for ofre for hensynsløs vold uavhengig av offerets livssyn, men vi må ikke la dette avspore jakten på årsaken til faenskapet. At det tidvis ligger daue muslimer strødd i baksporet til de muslimske jihadistene endrer ikke på det faktum at det er Allah og profeten Muhammed som har ansvaret for at terrorhandlingen ble utført. At mange terrorofre selv er muslimer er helt uegnet som begrunnelse for at islamsk terror og elendighet ikke støttes av skremmende store deler av muslimene. En rekke meningsmålinger bekrefter at alt for mange muslimer støtter terror. Jeg har til gode å se en meningsmåling som viser at muslimer støtter terror i like liten grad som innfødte vestlige borgere støtter terror. Muslimer er konsekvent mer tilbøyelige til å støtte terror enn oss som er oppdratt i den judeokristne humanistiske tradisjon. En meningsmåling utført av Al-Jazeera viste at 49,9 % av muslimene støttet terror. Denne er kun tilgjengelig på den arabiske nettsiden, ikke på deres engelskspråklige nettside aljazeera.net. Man vil jo nødig vise de vantro sannheten. Dersom denne meningsmålingen hadde vært gjengitt i norske medier ville overskriften trolig vært «Flertall av muslimer støtter ikke terror». Verden vil bedras.

Hvert tolvte vers i koranen omtaler Allah sitt hat mot ikkemuslimer. Allah beordrer deres død, tvangskonvertering eller underkastelse. En kan derfor vanskelig si at ikke terroristene har teologisk ryggdekning for sin adferd. At de fleste muslimer foretrekker ikke å implementere alle disse koranversene i sin livsutfoldelse betyr ikke at versene er ugyldige eller at terroristene tar feil. Det vi kaller terror er for en rettroende muslim bare jihad, en religiøs plikt. Jihad er en helt sentral del av islam. Ikke bare fordi profeten selv var en terrorist, men koranen er full av befalinger om å begå terror. Den eneste grunnen til at terror/jihad ikke offisielt er definert som den sjette søyle i islam er at terroren teoretisk sett ikke er tidløs, slik de fem søyler i islam er. Den islamske terror skal bare vedvare inntil det ikke tilbes andre guder enn Allah, og alle de vantro er drept eller slavebundet. Dersom fundamentalistiske muslimer bare slutter med å anse andre muslimske grupperinger som vantro, vil terroren opphøre når alle ikke muslimer er drept eller slavebundet, dersom en skal tro på koranen. Det er jo en stor trøst.

Folk som ikke ønsker å ta slike realiteter inn over seg, leter ofte etter mer verdslige forklaringer på islamsk elendighet, som de kan servere til uvitende vantro. Felles for disse unnskyldningene er at de fleste av dem plasserer skylden for elendigheten hos Vesten, det britiske imperiet, USA og Jødene. Det synes å eksistere et premiss i Europa om at etnisk vold alltid er resultat av sosial urettferdighet eller de innfødtes rasisme. Slik er det dessverre ikke. Dessverre, fordi slike vikarierende forslag til årsaker ville vært vesentlig enklere å gjøre noe med enn den virkelige årsaken – islam.
At det skulle være USA sin feil at muslimene oppfører seg slik de gjør reduserer muslimene til barn som ikke kan opptre selvstendig. De reagerer bare, de agerer ikke. Realiteten er at islamsk teologi og terror eksisterte tusen år før USA ble grunnlagt.
På dn.no 20.9.2014 er John Kerry sitert på å si «Den beste måten å bekjempe ekstremisme på er å utrydde fattigdom og satse på helse og utdanning.» Dette tror han at han vil klare å oppnå i bakstreverske muslimske samfunn der innovasjon og utvikling belønnes med en kule i skallen. Hvordan har sosialister og venstreliberale tenkt å utrydde fattigdommen i islamske strøk? Ett åpenbart problem er at enhver form for hjelpearbeidere slaktes av de lokale jihadistene. Helsearbeidere som drar til underutviklede muslimske regioner skytes og steines som CIA agenter. Skoler destrueres og skolejenter myrdes. Alt i islams navn. Det var ingen analfabetisme i Nazi-Tyskland, likevel hadde ekstremismen gode vilkår. Utryddelse av fattigdom har vist seg å være umulig ikke minst på grunn av hemningsløs og ikke bærekraftig barneproduksjon. Denne er muliggjort av den massive kvinneundertrykkelsen i islam. Det er umulig å utrydde fattigdom og analfabetisme uten samtidig å kastrere ekte islam.
«Uansett om det er snakk om ISIL, Al Qaeda eller Boko Haram, ideologien inkluderer ikke nasjonsbygging» sier John Kerry. Det har han helt rett i. Den imperialistiske ideologien islam fornekter nasjonalstater og de menneskeskapte lover disse statene styres etter. Det mest overraskende i denne sammenheng er at John Kerry våger å si hvor bakstreversk islam er (eller var det en forsnakkelse?).

Påstanden om at sult og fattigdom - da implisitt at dette er en tilstand påført av europeerne - skal være grunnen til ekstremisme og terror holder ikke. Påstanden felles av det faktum at de materielt dårligst stilte muslimer i verden ikke driver med terror. Samtidig er det slik at de relativt godt utviklede Islamske Republikk (Iran) og Tyrkia ikke er fattigdomspregede, men likevel driver aktiv støtte av terrorjihadister. Det er også et faktum at de fleste terroristene 11.9.2001 og 7.7.2005 samt senere arresterte terrorister har vært velutdannede og bemidlede. Slike materialistiske analyser ignorerer eller rasjonaliserer den historiske teologiske kontekst til moderne islamsk vold.

Vestlig imperialisme anføres som årsak til araberverdenens elendighet. I følge Mulla Krekar ser ikke Vesten noen annen maktpolitisk løsning enn å utslette islam fullstendig (Krekar 2004:208). Når muslimer krangler og dreper hverandre er det med andre ord Vesten som står bak. Den samme absurde muslimske logikk ser vi i dag, når de mest fremstående muslimske sunniteologer i Al-Azar beskylder ISIL for å være en jødisk konspirasjon.

Det ottomanske imperiet styrte den arabiske verden i 600 år før det kollapset i kjølvannet av første verdenskrig. Det ble da innført et vestlig mandatstyre, dog med en del uheldige grenseoppganger mellom land, hvor religiøse og etniske forskjeller ikke ble hensyntatt av europeerne. Når shia, sunni og vantro på sett og vis klarte å leve sammen under det islamske imperiet i århundrer (riktignok med muslimer som übermensch og vantro som untermensch) er det meningsløst å legge skylden for muslimenes elendighet på et meget kortvarig vestlig mandatstyre. Var muslimenes egentlige problem med mandatstyret at muslimene ikke lenger ble tillatt å suge beskyttelsespenger (jizya) ut av de vantro slik de hadde gjort med koransk velsignelse i århundrer? Måtte muslimene selv begynne å arbeide for føden? Ble muslimene hindret i sine røvertokter og utnytting av sine naboer etter innføringen av det nye mandatstyret? Det kan vel antas at staten Israel ikke hadde sett dagens lys uten vestlig fødselshjelp. Slik sett var perioden etter kalifatets fall en ulykke for islam. Likevel var den meget kortvarige tilstedeværelsen av vestlig sivilisasjon i Midt-Østen og India en adskillig mer behagelig opplevelse for lokalbefolkningen enn den islamske kolonisering av europeisk territorium som pågikk i 700 år. Når muslimer kritiserer vestlig kolonisering har de med andre ord en meget selektiv hukommelse.

«Globalisering er bare en ny form for kolonialisme. Det er Amerikas forsøk på å dominere verden økonomisk i stedet for militært» og «I Vesten er det pengene som styrer. Det fører til katastrofe i mange samfunn». Slike lavpannede utsagn leveres av muslimer. Et relevant kontrollspørsmål blir da; Hvor mange vestlige samfunn opplever katastrofale tilstander? Er tilstanden gjennomgående bedre i tilbakestående og fattige muslimske land enn i velstående vestlige land? Er tilstanden bedre i rike muslimske land, der diktatorens klan undertrykker store deler av sine trosfeller? Hva er i så fall grunnen til at store deler av den yngre befolkning i muslimske land ønsker å emigrere til Europa? Forestillingen om at globaliseringen er ansvarlig for alt som er galt i samfunnet er meget utbredt i muslimske miljøer, blant så vel mullaer som menig-muslim. Dette har åpenbart sammenheng med USA sin støtte til Israel men også fordi muslimske undertrykkende regimer gjør at folk må rette frustrasjonen annetsteds enn mot egne diktatorer. De fleste stater der muslimer utgjør flertall er korrupte, skjøre, og uten vilje eller evne til å tilby innbyggerne elementære tjenester som helse og skole. De siste tiårene har levestandarden sunket eller stått uendret i de fleste muslimske land. Basistjenester leveres av muslimske terrororganisasjoner (Hamas/Brorskapet og lignende), ikke av myndighetene. Vi vet at 80 % av muslimske land er ikke-demokratiske. De få islamske «demokratier» er svake, korrupte og langt i fra liberale demokratier. De tilbyr for eksempel ikke reell mindretallsbeskyttelse, noe som er et fundamentalt element i vestlige demokratier.
Arab Human Development Report utgis av FN og dokumenterer klart at muslimske land ikke er i stand til å tilby borgerne verdige levevilkår. Realiteten er at ingen muslimske land kan tilby sine vanlige borgere en levestandard som er i nærheten av det frie humanistiske vestlige demokratier kan tilby. En kan således konkludere at problemet til de islamske nasjoner heter islam.

«In the history of the nations, Islam, a secretion of the Arab brain, has never been an element of civilization, but on the contrary has acted as an extinguisher upon its flickering light. Individuals under Arab rule have only been able to contribute to the advance of civilization in so far as they did not conform to the Musulman dogma, but they relapsed into Arab barbarism as soon as they were obliged to make a complete submission to these dogmas» (…) «Islamized nations, who have not succeeded in freeing themselves from Musulman tutelage, have been stricken with intellectual paralysis and decadence. They will only escape as they succeed in withdrawing themselves from the control of Musulman law.»

Andre Servier, The Mind of the Musulman, 1923.

«Islamistene er i sine hjerter tilhengere av terror og tortur og potensielle landsforrædere. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannhet i øynene, selv om det for mange blir en uhyggelig opplevelse»

Dette sitatet kommer fra Einar Gerhardsen sin berømte Kråkerøytale i 1948. Den eneste modifikasjon fra min side er at Einar Gerhardsen den gang ikke snakket om «islamistene», men om hva man den gang oppfattet som den største trussel mot land og folk, Norges Kommunistiske Parti. Gerhardsens tale utløste en stor demonstrasjon der 15.000 markerte støtte for Gerhardsens linje. Ordbruken til landsfaderen var sterk og den var berettiget.

Dessverre finnes det ikke politikere på Stortinget i dag som er villige til å ta samme kraftsalve i bruk mot vår tids «tilhengere av terror og tortur». Dersom nåtidens politikere hadde uttrykt nøyaktig det samme som Gerhardsen sa den gang, men nå pekt på vår egen tids største trussel mot sivilisasjonen, nemlig islam, så ville det avstedkommet et ramaskrik, vedkommendes øyeblikkelige politiske død og 15.000 demonstranter mot vedkommende politiker. Einar Gerhardsen advarte mot at det for mange ville bli en uhyggelig opplevelse å se realitetene i øynene. Denne uhyggen ønsker ikke norske politikere, de lukker derfor øynene og håper at det skal gå over. Alt for mange av det norske folk deler også deres tafatte strutsepolitikk. Hva er det som er skjedd med norsk politikk og nordmenns virkelighetsorientering (eller fravær av sådan) på de tiårene som er gått siden den kalde krigen, gjennom oljealderen og frem til vi feite og mette strutter av historieløshet og hemningsløs stortingsvedtatt (eller EU-vedtatt) godhet overfor alle som vil hit inn og rive ned det samfunnet som tidligere generasjoner har bygget?

Vi må kvitte oss med islamismen på samme måte som kommunismen nå er henvist til historiens skraphaug. Vestlige folkevalgte synes å lide av en nærmest totalt fraværende innsikt i hva islam er og hvordan islam har gruslagt adskillig større sivilisasjoner enn vår egen, tidligere i verdenshistorien. Der kommunismen bare har vært et lite blaff i menneskehetens historie har islam vært en vedvarende dødelig pest for enhver sivilisasjon befengt med sykdommen.

Likevel fremstår våre politikere som uvitende og apatiske til trusselen fra islam. Politikerne er selv i spissen for tåkeleggingen av faktum. Det er på høy tid at de som er folkevalgte tar til handling for å berge det som berges kan av den sivilisasjonen som valgte dem til å tjene innbyggernes interesser.

Det var ikke noe ord for demokrati i muslimske språk før i 1890-årene. Dette burde være en tankevekker for de vestlige sosialister og venstreliberale som ønsker å erstatte den relativt homogene europeiske befolkning med ymse uintegrerbare stammefolk fra regioner som ikke kjenner andre samværsformer enn krigstilstand og destruksjon, og som ikke omfavner de prinsipper som våre samfunn er bygget på.

Som Christopher Caldwell sier i sin bok «Betraktninger over revolusjonen i Europa»; «Fornyet kunnskap om islam har gitt europeerne en klarere forestilling om hva Europa er, fordi islam har gitt dem en klarere forestilling om hva Europa ikke er».

Islam handler ikke primært om hvordan være muslim. Muhammed var besatt av de vantro. Koranen dreier seg i hovedsak om hvordan muslimen skal behandle oss vantro. Det er derfor en løgn å påstå at islam bare er en religion. Dette må vi være klar over når vi tillater ideologien innpass. Alt i islam som omhandler vantro er ikke religion, det er politikk. 64 % av koranen er om de vantro. Ikke om å være muslim. 81 % av Muhammeds biografi (Sira) er om de vantro, ikke om å være muslim. 37 % av hadithene er om de vantro, ikke om hvordan være muslim. Islam er mer politikk enn det er en religion.

Islam har siden Muhammeds ankomst til Medina vært tuftet på det ytterste barbari. Spredning av islam gjennom fredelig forkynning hadde den gang vist seg å være en flopp. Muhammed sin suksesskurve viser at han forkynte islam i 13 år og fikk 150 personer til å bli muslimer i mekkaperioden. Han dro til Medina, ble jihadist og politiker i de siste 10 år frem til sin død.

Tre av fem stammer i Medina var jødiske da han ankom byen. Det var ikke en eneste jøde igjen der da han døde. Religionsforkynnelse ville ha gitt Muhammed 300-600 muslimer totalt basert på suksessraten i forkynnelsesperioden i Mekka. Når han valgte å gå over til røveri, slaveri, mord og forfølgelse steg antall krigsbyttekåte muslimer med 10.000 i året, til 100.000 da han døde. (Bill Warner, An Abridged Koran, s 201). Siden den gang har islam okkupert et område større enn Europa, og det er omlag 1,6 milliarder av dem der ute. Deres barnelærdom er at muslimer har plikt til å legge verden under seg.

«Menn, vet dere hva dere forplikter dere til når dere lover troskap til denne mannen (Muhammed)? Ja, vi lover troskap til ham og forplikter oss til å føre krig mot hele menneskeheten.» Ibn-Ishaq, side 204.

«De som var til stede under eden ved Aqabah hadde sverget troskap til Muhammed. Det var et løfte om krig mot menneskeheten. Allah hadde tillatt kampen.» Al-Tabari VI: 138.

Lebansraum

Disse to skriftstedene er tilstrekkelig til å dokumentere islams totale krigføring mot menneskeheten. Islam er gjennom verdenshistorien dokumentert å være adskillig verre enn nazisme. Hitler handlet blant annet ut i fra behovet for mer Lebensraum. Samme problem har muslimene på grunn av en ikke bærekraftig yngling i muslimske samfunn. Disse muslimske land klarer på ingen måte å ta vare på sine egne innbyggere på en god måte. Islams svar på problemet blir det samme som Hitler sitt; ekspansjon, emigrasjon, undertrykking og drap på opprinnelige innbyggerne i de okkuperte områdene.

Med fredelige midler der den muslimske overtagelsen bifalles av ikke-muslimene (som i Europa), men med vold der det er nødvendig. Se koranen 9:29. Den politiske servilitet og handlingslammelse som preget de europeiske politikere i forbindelse med Hitlers invasjon av Tsjekkia og Anschluss ser vi også i dag når vår sivilisasjon er stilt overfor islams dødsskygge. Man vil så gjerne tro at det skal gå bra. «Gå seg til» som våre hjemlige politikere sier i våre dager. Men det går aldri bra – det går seg ikke til – når en stilles overfor ideologier der vanvidd er normalen. Nazismen var slik og islam har alltid vært slik. Etter andre verdenskrig var parolen «Aldri mer». Parolen burde heller være «Aldri mer toleranse for intoleranse». Dersom denne setningen hadde vært tatt inn i grunnloven i verdens frie land ville ikke en intolerant og totalitær ideologi som islam vært i stand til å smyge seg inn i den siviliserte del av verden. Islam slik Muhammed definerer ideologien, er en evig fare for friheten og ville blitt forbudt.

Politikerne skal mobilisere lærere, politi, nærmiljø og jeg vet ikke hva, i en grenseløst naiv tro på at dette har noen effekt. Journalister latterliggjør debattanter som problematiserer eksistensen av islamsk sharia. Moskeer tillates å spre hat i siviliserte strøk uten noen offentlig kontrollvirksomhet, til tross for at moskeene er utklekkingsanstalter for terrorister. Dette vitner om fravær av kunnskap om hva islam er og hvilken rolle islam har hatt historisk i degenerering og destruksjon av menneskelig kultur og sivilisasjon.

En pyroman er bare farlig for omgivelsene når han praktiserer. Det samme gjelder han som bekjenner seg til Muhammed sin ideologi. Mens vi har behandlingsopplegg for pyromaner har vi ikke avprogrammeringstvang for islamister. For femti år siden ble folk lobotomert i Norge dersom de ga uttrykk for holdninger som var langt mindre ødeleggende for samfunnet enn det den islamske doktrine er. Fredningen av islam i Vesten skyldes et misforstått forhold til begrepet religionsfrihet, som islam skjuler seg bak til tross for at islam først og fremst er noe helt annet enn en religion, jamfør det overveiende politiske innhold i trilogien.

«Enhver muslim som leser koranen, hvis de tillater seg å lytte til koranen, og samtidig tror at dette er fra Gud – Jeg mener de er syke og de trenger hjelp.» Dette utsagnet kommer fra Mosab Yousef, sønn av Hamasleder Sheikh Hassan Yousef. Tross muslimsk oppvekst har Mosab Yousef vett i skallen til å forstå at koranen er alt for ond i sitt innhold til å kunne være Guds ord.

Allah liker ikke de vantro, det ser vi av bla koranen 3:32, 22:38, 30:45. Muslimer skal derfor heller ikke bli venn med vantro. Koranen 33:60 De vantro er forbannet og skal drepes. Koranen 48:29 Vær nådeløs mot de vantro. Koranen 2:10 De (vantro) har en sykdom i sitt hjerte. Koranen 2:99 Bare de perverse avviser koranen. Koranen 2:98 Allah er de vantros fiende. Koranen 8:55 De verste krek overfor Allah er de vantro. Koranen 60:4 Mellom oss (muslim vs vantro) skal det være hat inntil dere tror på Allah alene. Koranen forteller oss at sinnamuslimene har sitt på det tørre rent teologisk når de dreper ethvert medmenneske som de selv bedømmer som vantro.

I lys av dette kan det være interessant å minne om Johannes Evangelium 16:2, «Det skal komme en tid da hver den som slår dere i hjel, vil tro at han ved dette tjener Gud». Islamister som tror at Gud blir glad når de myrder medmennesker er syke i hodet. Inspirasjonen deres er profeten Muhammed, som selv storkoste seg når muslimene hakket hodet av folk de hadde tatt til fange. Muhammed er målestokken på hvordan muslimer skal oppføre seg. Muhammed er et utmerket forbilde i følge koranen 33:21. Muhammed var dessverre ikke et godt menneske. Han gikk ikke av veien for å slå i hjel meningsmotstandere, så vel som folk som fornærmet ham. En god muslim er derfor pr definisjon nødvendigvis et dårlig menneske. Dette fordi han følger Muhammed sitt eksempel og opptrer voldelig og hatefullt overfor sine medmennesker. En person som kaller seg muslim, og som samtidig er et godt medmenneske, er i realiteten en dårlig muslim fordi han ikke følger profeten Muhammed sitt eksempel. Min definisjon av begrepet «medmenneske» inkluderer ikkemuslimske mennesker.

Noen har funnet opp begrepet moderat islam, og det er ikke å finne i koranen i andre sammenhenger enn at Allah fordømmer det i en rekke vers. Begrepet har ikke noen presis definisjon. Kanskje skal begrepet illustrere at ikke alle muslimer er like sinna. Når Tyrkias statsminister Erdogan uttaler at det ikke finnes moderat islam er det grunn til å ta ham på alvor. Han leder den foreløpig eneste islamske nasjonen i vår tid som ligger (delvis) i Europa. Erdogan fremstår ikke som noen ummamørkemann. Han ser til forveksling ut som han kommer fra et møblert hjem. Likevel er han kompromissløs på at moderat islam er et tomt begrep. Samme holdning som Erdogan finner vi naturligvis hos samtlige skjeggete sinnamuslimer. Moderat islam er et begrep som er funnet opp for å skape et fåfengt håp blant folk om at det går nok bra til slutt. Ingen liker å innrømme at vi sitter på et ekspresstog til Helvete.

Det største problemet med moderate muslimer er at de er egnet til å forlede ikkemuslimer til å tro at islam ikke er farlig. Dessverre har ikke de moderate muslimene definisjonsmakten i islam. Den har profeten Muhammed. Agendaen settes av sinnamuslimene fordi det er disse som følger den islamske lære slik den er beskrevet av Allah. De «moderate» muslimene, som tolker og skreller vekk utrivelige koranvers gjør noe de ikke har lov til i henhold til koranen, og de vet det. Likevel kaller de seg muslimer.

Den islamske trilogi og sharialoven er krystallklar på at disse moderate ikke er mer muslimer enn deg og meg. Muhammed selv kaller dem hyklere. De er frafalne, som kan drepes. Derfor er det mest sannsynlig at de moderate muslimer vil logre for jihadistene den dagen det er vår tur til å bli hærtatt.

I de tre tusen år med nedtegnet historie mellom 2500 før Kristus og 500 etter Kristus er det ikke en eneste begivenhet der araberne forlater Arabia for å plyndre og erobre land og rikdommer fra noen utenforstående. Men så kom Muhammed og oppfant en ond ideologi, en dårlig kopi basert på jødenes og kristendommens Gud, men med hellig krig og plyndring som de viktigste motivasjonsfaktorer for de troende. Muhammed kalte ideologien sin for Islam – Underkastelse. I løpet av de første hundre år hadde de muslimske terroristene plyndret og underkastet seg alle sivilisasjoner fra Spania til India. Hva var det som plutselig forandret araberne den gang, dersom det ikke var ideologien islam?

I koranen finnes det ikke ett eneste gyldig vers som foreskriver kjærlighet overfor de som står utenfor islam. Muslimer og vantro islamforkjempere lyver stadig om dette forholdet, blant annet gjennom falske fremstillinger av koranens vers 5:32, som i realiteten er et ondt vers. Det finnes 493 koranvers som enten foreskriver vold eller redegjør for Allahs hat mot de vantro. Velbekomme. Les aldri en koran på norsk, de er alle modifiserte for å skjule ondskapen. Les engelsk.

Til tross for at koranen er lett tilgjengelig for alle som søker kunnskap, presterer Aslak Nore å beskrive de voldelige jihadistene sitt teologiske fundament som «apokryfe minioritetstolkninger av islam». De av oss som aldri har hatt tid eller penger til universitetsutdannelse kan lese i leksikon at apokryf betyr skjult, uekte, falsk, og brukes om skrifter som ikke var i det hebraiske gamle testamentet, men som finnes i de greske oversettelsene.

Aslak Nore insinuerer altså at jihadistenes islam ikke er i overensstemmelse med profeten og Allah sin originale koranutgivelse. Nå er jo akkurat det litt vanskelig å vite, siden Uthman fikk avvikende koranutgaver brent da han komponerte den nåværende koranutgaven, men koranen slik vi kjenner den i dag gjør hevd på å være direkte fra Allah, og er evig og uforanderlig. Fancy språkbruk kan ikke skjule at Aslak Nore hopper bukk over sannheten når han ønsketenker seg frem til at jihadterroristene besitter en ugyldig koranforståelse. Enhver som kan lese engelsk er i stand til å se at terroristene har tydelige hjemler i koranen for alt de gjør. Terroristene tolker ikke, hvor ubehagelig den sannheten enn må være.

Ved minnemarkeringen i Paris den 11.1.2015 etter Charlie Hebdo drapene lød en av parolene «Fred begynner der uvitenheten slutter». Det lover ikke godt for Europas fremtid, når man ser hvordan muslimer, medier og politikere samarbeider for å hindre spredning av kunnskap om årsaken til ufreden. Som eksempel kan nevnes at den britiske innenriksministeren Jaqui Smith i 2008 sluttet å bruke uttrykket «islamsk terrorisme» og i stedet begynte å kalle islamsk terrorisme for «anti-islamske aktiviteter». (Daily Telegraph, 19.1.2008).

«Allah's Apostle said...I have been made victorious with terror. Hadith Sahih Bukhari 52:220.
«Vi kjemper ikke for at fienden skal anerkjenne oss og tilby oss noe. Vi kjemper for å utrydde fienden» Hezbollahs tidligere leder Hussain Mussawi.
«Europa er naive. De tar i mot alt for mange muslimer. Vi som har levd sammen med muslimer i århundre vet hva det innebærer. Se bare på hva som skjer i Irak, i Syria.» Erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo, Den syrisk-ortodokse kirken i Södertälje (Vårt Land 20.12.2014)

Nettavisen gjengir her mesteparten av Tumyrs prosedyreinnlegg:

Ærede rett!
Da må denne part bare konstatere at saksøkte har ikke ført bevis for min angivelige rasisme og injuriens innhold for øvrig. I rettssaken mot Human-Etisk Forbund i 2005 bemerket retten - jeg siterer: «Retten er ikke i stand til å se elementer av rasisme, slik dette begrepet normalt oppfattes.» Muligens vil retten i denne sak komme til samme konklusjon.

Vi har her å gjøre med en særdeles alvorlig og altomfattende beskyldning om rasisme – som ikke ble fremsatt i aktsom god tro – og som ikke har grunnlag i objektive fakta. Flere dommer som har relevans til denne sak viser at beskyldninger av denne karakter anses som alvorlige. Det er også rettspraksis for at saksøkte i en sak som denne må gjøres ansvarlig i forhold til skadeerstatningslovens §3-6.

Beskyldningens innhold – rettsstrid
Det er vanskelig å forstå hvorfor Akmal Ali i den offentlige debatt veler å stigmatisere undertegnede som en kriminell person – all den tid han hadde og har et hav av muligheter til å tilbakevise mine argumenter.

Kort om rettspraksis
Rettspraksis er entydig med hensyn til at beskyldninger om rasisme som hovedregel er rettsstridig krenkelser av strl. § 246 og 247. Høyesterett avsa kjennelse 24. juni 1978 i en ankesak mot fem personer – som hadde injuriert daværende politimester i Bergen, Asbjørn Bryhn. De fem påstod at Bryhn under krigen var nazist og at han hadde samarbeidet med Gestapo. Dommen lød på mortifikasjon, bøtestraff og oppreisningsbeløpet ble satt til 20.000 kroner en – 1/3 av en fagarbeiders årslønn den gang – som i dag vil tilsvare nærmere 200.000 kroner.

Retten vurderte også om Grunnlovens § 100 hadde en innskrenkende virkning i forhold til tolkning av ærekrenkelsesbestemmelser i forhold til politiske utsagn, slik at det måtte foretas en interesseavveining. Retten kom til at et slikt synspunkt ikke kunne få noen anvendelse i forhold til grove og usanne personlige beskyldninger som det her var spørsmål om. Også en interesseavveining måtte her klart falle ut til fordel for den injurierte, mente retten.
Det samme resonnement bør være aktuelt i denne saken.
Det vises til dommen i Høyesterett i Vivi Krogh-saken (Rt.1981 s. 1305) der retten åpner for en vid islam-kritikk som ikke er straffbar. Her anførte førstevoterende: «Selv om Vivi Kroghs uttalelser om den islamske religion og kultur utvilsomt må føles krenkende av islamske innvandrere, og selv om uttalelsene indirekte kan tenkes å ramme denne folkegruppe på en slik måte som er beskrevet i str.l. §135a, kan bestemmelsen etter min oppfatning ikke forstås slik at den gjør meningsytringer av denne karakter straffbare. Likeledes er det klart at løpesedlenes meget krasse karakteristikk av samfunnssystemene i de islamske land, uansett om disse uttalelsene kan ha skadelige følger for islamske innvandrere her i landet, ikke kan rammes med straff.» Videre heter det i domspremissene: «Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens §100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsom kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion.»

Borgarting lagmannsrett avsa dom 18.10.1996 knyttet til ærekrenkelser, straffelovens § 247, skadeerstatningsloven § 3-6. En person (Inger Marie Løkling) ble omtalt i en bok om rasistiske grupper i Norge. Det ble ikke ført sannhetsbevis for beskyldningene om at vedkommendes holdninger og uttalelser var rasistiske og beskyldningene ble ansett for utilbørlige.
Innklagede (Henrik Lunde) hevdet under hovedforhandlingen at «etter nyere teori er begrepet rasisme vesentlig mer omfattende enn etter den klassiske leksikale definisjonen hvor en rases overlegenhet i forhold til andre er det sentrale element, hvortil retten bemerket: «Lagmannsretten finner at den mer omfattende definisjon av begrepet rasistisk, som muligens er utviklet i nyere statsvitenskapelig teori, ikke kan være av betydning i saken. Slik vitenskapelig teori vil etter alt å dømme være ukjent for den jevne leser av boken.»
I tråd med dette er saksøker av den oppfatning at de vitenskapelige sprikende personlige teorier om en nytolkning av rasimebegrepet retten er blitt tilført av de sakkyndige partsvitner – er ukjent for folk flest – og kan dermed ikke være av betydning for saken. Her bør tolkningen i Bokmålsordboken legges til grunn, på samme måte som ved rettsavgjørelsen i Oslo tingrett i desember 2005 – Arne Tumyr mot Human-Etisk Forbund.
Borgarting lagmannsrett bemerker at «grensen for ytringsfrihet må anses å gå ved angrep på personlig vandel, hederlighet, motiver, lovlydighet eller moral» Det vises til Rt-1999 - 257, særlig side 264 og Rt. 1994, særlig side 55.
Innklagede ble av lagmannsretten dømt for å ha fremsatt grunnløse beskyldninger om rasisme. Erstatningsbeløpet ble satt til 20.000 kroner. Dommen ble anket til Høyesterett, som avviste saken - den ble videreanket til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) der den heller ikke nådde opp.
Strasbourg-domstolen legger også vekt på at det er alvorlig å bli stemplet som rasist, og at det skjedde i en bok som fremsto som vitenskapelig.

Et avis-innlegg undertegnede skrev i Fædrelandsvennen 06.08 1999, mente Human-Etisk Forbund «oste av rasisme» og «menneskeforakt». Undertegnede reiste injuriesak , og i en rettskraftig dom i Oslo tingrett 02.12.2005 heter det:

«Retten må legge til grunn at Tumyr hadde belegg for sine påstander og at disse var trukket fram for å belyse en utvikling han fryktet ville inntreffe også i Norge. Retten kan vanskelig se dette som hets mot folkegrupper, men en advarsel om en utvikling, som han mener vil kunne inntreffe ved assimilering av et større antall innvandrere i en etablert kultur som den norske. Brit Nustad har på vegne av sentralstyret i Human-Etisk Forbund, anført at Tumyrs innlegg «oser av menneskeforakt». Retten er ikke i stand til å se hvor denne menneskeforakten skulle ligge. Videre «spiller» Tumyr ifølge Nustad på «fremmedfrykt og rasisme».

Rasisme er i bokmålsordboken beskrevet som «Menneskesyn, politikk, el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne, rasefordommer», hvilket retten anser for å være en gjengs oppfatning av ordet.
Retten har imidlertid vondt for å se at Tumyr i sitt innlegg gav uttrykk for at nordmenn menneskelig sett er andre raser eller folkeslag overlegne. Det som Tumyr uttrykte, var at norsk kultur og normer er best for nordmenn, en oppfatning som retten antar deles av flertallet i befolkningen, videre at stor grad av innvandring setter disse i fare og dertil i seg selv er konfliktskapende. Dette er en politisk meningsytring som man kan si seg enig eller uenig i, og som muligens ikke ble ansett som såkalt politisk korrekt, i hvert fall ikke tilbake til 1999. Men retten er ikke i stand til å se elementer av «rasisme», slik dette begrepet normalt oppfattes.

«Retten må etter dette konkludere dit hen at Brit Nustad ved sitt leserinnlegg av 24august 1999 på vegne av sentralstyret i HEF har ærekrenket Tumyr, og at det ikke er ført sannhetsbevis for de utsagn som er referert ovenfor. Retten finner det videre klart at så vel en karakteristikk som «menneskeforakter» som en påstand om vilje til å benytte en så belastet holdning som rasisme til å fremme sine synspunkter klart er egnet til å skade Tumyrs gode navn og rykte og således vil være stridende mot straffeloven § 247. Tumyr vil etter dette i medhold av skadeserstatningsloven § 3-6 være berettiget til oppreisning.»

Human-Etisk Forbund ble dømt til å betale undertegnede en oppreisningserstatning på kr. 30.000.

I febr. 2012 hadde Bergensavisen etter et debattmøte i Bergen studentersamfunn en omtale der undertegnede ble karakterisert som «rasist». Det ble reist injuriesøksmål mot BA, som den 07.12.2012 beklaget og skrev at avisen hadde ikke dekning for tittelen. Det ble inngått forlik der undertegnede ble tildelt en oppreisningserstatning på kr. 30.000 I tre rettsinstanser er Dagbladet blitt dømt for uberettiget å ha kalt ambulansesjåfør Erik Albin Schjenkens handlemåte – ved en utrykning i Oslo i august 2007 – for rasistisk motivert.

Som det fremgår av rettspraksis er hovedregelen innen injurielovgivningen at påstander om rasisme innebærer en krenkelse av det moralske omdømmet. Det samme gjelder ytringer om at noen er uærlig, løgnaktig eller hensynsløs. Høyesterett har gjentagne ganger påpekt at det er uttalelser som krenker den personlige hederlighet eller faglige integritet som rammes. (Rt. 1993 s. 537, Rt. 1994 s. 50, Rt. 1994 174 og Rt. 1994 s. 1574.)
Det er rettspraksis for at det må normalt trekkes en grense mellom ytringsfrihet – de utsagn som kan passere – og de som går på den annens personlige lovlydighet, hederlighet eller motiver. Det vises her til Rt. 1990 s. 257 og Rt. 1991 s. 1069 hvor det fremheves at man «må således være på vakt overfor utilbørlig angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel.»
Det er på disse områdene saksøktes lovstridige ærekrenkelser har rammet undertegnede.
Innklagede har overtrådt de to viktigste gjerningsbeskrivelsene i strl. § 247 – når ytringen (1) er egnet til «å skade en annens gode navn og rykte» – og (2) når utsagnet er egnet til «å utsette ham for tap for tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit».
Domstolen kan, etter denne parts oppfatning ut fra rettslig praksis, vanskelig vurdere denne saken annerledes enn at innklagede har overtrådt grensen for ytringsfrihet som går ved angrep på personlig vandel, hederlighet, motiver, lovlydighet og moral.

Særlig EMDs praksis i saker av denne karakter skiller mellom anklager knyttet til «facts» og verdivurderinger «value judgements». Det kreves faktisk belegg for ærekrenkende beskyldninger knyttet til konkrete handlinger som det her dreier seg om. Uansett i hvilken bås denne ærekrenkelsen plasseres, er det ikke ført sannhetsbevis.
Det er imidlertid rettspraksis ved injuriespørsmål at den som selv bruker sterke ord i debatten, må tåle mer når han selv blir omtalt jf. Rt. 1993 s. 537. En politiker eller en offentlig person må finne seg i angrep i større grad enn en privatperson.

I boken «Ytringsfrihet» skriver Kyrre Eggen på s. 768 at en persons deltagelse i samfunnsdebatten «bør normalt ikke bety at vedkommende nyter et lavere vern mot ærerørige faktiske opplysninger, enn hva som gjelder for andre personer.»

Høyesteretts og EMDs rettspraksis godtgjør at det skal mye til for at angrep på personers meninger og holdninger uttrykt i den offentlige debatt skal anses å være straffbart ærekrenkende. Det finnes imidlertid en grense. Høyesterett har foretatt grensedragning på følgende måte: «Grensen for ytringsfrihet må anses å gå ved angrep på personlig vandel, hederlighet, motiver, lovlydighet eller moral.» Det vises til Rt-1990 -257, særlig side 264 og Rt 1994, særlig side 55.
Etter saksøkers oppfatning har Akmal Ali på en graverende måte overtrådt grensen som vår øverste domstol her har trukket opp. Undertegnede mener at retten i denne sak må erkjenne at den ærekrenkende ytringen har skadet saksøkers omdømme, dernest må retten konkludere med at saksøkte var ikke i aktsom god tro med hensyn til ytringens sannhet.
Vi har å gjøre med en generell, usann beskyldning om rasisme som er rettsstridig, med mindre man kan føre sannhetsbevis, jfr. Strl. § 249. Det er ikke ført sannhetsbevis for beskyldningen som vi har fått bekreftet i retten i dag.

Ærede rett!
En dom i samsvar med saksøkers påstand vil ha stor samfunnsmessig betydning – idet den vil bidra til å redusere frykten for å ytre seg. En slik dom vil gjøre det klart at å ta til motmæle mot islam innenfor ytringfrihetens ramme er legitimt og har intet med rasisme å gjøre.
Etter denne parts oppfatning vil en dom i denne sak som følger opp tidligere rettspraksis, være en klar melding fra staten om at man skal ikke miste jobben, bli utstøtt fra samfunnet eller brennemerket som rasist fordi om man er motstander av islam.

Ikke minst viktig: En dom i samsvar med denne parts premisser og påstand – vil være ren folkeopplysning overfor de tusener muslimer som er tilknyttet Muslimsk Union Agder så vel som for muslimer ellers i landet. De vil ikke lenger urettmessig rope opp om rasisme når deres ideologi, religion og politikk får motbør.
Endelig vil en dom av denne karakter gjøre det klart at også SIAN står for en redelig, åpen og ærlig samfunnsdebatt – og bør ut fra ytringsfrihetens prinsipp anses som aktverdig i vårt demokrati.
Men la meg føye til: Skulle dommen gå saksøker imot – står vi overfor en av de svarteste dager i ytringsfrihetens historie i dette land – ikke minst fordi en slik dom vil bli oppfattet dit hen at islamkritikk er rasisme og må forbys.

Erstatningskravet
Saksøkte er etter saksøkers vurdering erstatningsansvarlig etter skadeerstatningsloven. § 3-6. Det kreves erstatning for ikke-økonomisk skade, oppreisning, i medhold av samme bestemmelse. Bestemmelsen og rettspraksis åpner for at oppreisningen skal inneholde et element av straff – det skal svi litt på lommeboken å bryte ned andres omdømme. Dette elementet bør komme i betraktning i denne sak. Forutsatt at EMD opprettolder oppreisningserstatningen av Høyesterettsavgjørelse i Schjenken-saken på 200.000 kroner, har retten i denne sak et utgangspunkt for et skjønnsmessig beløpsstørrelse. Mediepresset og arbeidssituasjonen for Schjenken var imidlertid langt tyngre enn hva situasjonen er i denne sak. Derimot er beskyldningen her langt grovere og av en dypere prinsipiell karakter. Den rammer ikke bare undertegnede, men SIAN som organisasjon og alle dens tilhengere.
Akmal Alis grove beskyldning fester grepet, ikke bare om undertegnede, men alle SIAN-medlemmer. Vi er for rasister å regne – som vanlige mennesker ikke vil ha noe med å gjøre.

Etter denne parts mening vil halvparten av Schjenken-erstatningen være passende. Når så dette er noe nedtonet og etter rettens skjønn oppad begrenset til 75.000 kroner – bør det være et etter forholdene rimelig beløp Kristiansand Tingrett lander på. Denne dommen bør signalisere et preventivt element – og at det saksøker står for som samfunnsmedlem – og det SIAN står for – er aktverdig – at vi ikke er annenrangs mennesker med et avstumpet menneskesyn med grumsete holdninger.

Retten kan markere sitt syn ved å fastsette oppreisningsbeløpet som fremkommer i påstanden, oppad begrenset til 75.000 kroner.

***
Trolig vil det sitte langt inne å karakterisere flesteparten av artiklene i SIANs nettavis, som i stor grad er skrevet av Tumyr, som rasistiske. Det står også sentralt i saken hvilket rasismebegrep retten legger til grunn – det klassiske om andre rasers overlegenhet – eller Gule sin forståelse som nesten kan knyttes dit hen at krass kritikk og overdreven frykt for islam er rasisme.

Dom faller om ca. 3 uker.

Ragnar Tellevik - SIANs nettavis - redaksjonen

Dette budskapet var det derfor etter min mening riktig å videreformidle fra bystyrets talerstol til biblioteksjefen - om hvordan noen av våre eldre heders kvinner og menn føler den rådene atmosfæren på Kristiansand folkebibliotek - når innvandrere tar "stor plass" på biblioteket i Kristiansand.

Et eksempel på dette er at den lovlige organisasjonen, SIAN - stopp islamiseringen av Norge, frem til nå ikke har fått lov til å leie av lokaler på Kristiansand folkebibliotek på "lik linje" med muslimske organisasjoner. Dette medførte at bystyret på onsdag gjennom vedtak måtte "rydde opp" i denne forskjellsbehandlingen ovenfor SIAN.

Det er også i følge biblioteksjefen i Kristiansand et faktum at folk med innvandrerbakgrunn bruker bibliotekene i større grad enn nordmenn. Jeg synes det er viktig at biblioteket skal være et sted for alle mennesker i alle aldre - der det tas hensyn og vises nødvendig respekt også for eldre mennesker.

At et velmenende råd fra meg til biblioteksjefen om at de bør se på sine rutiner for bruk av biblioteket har medført denne "støyen" er etter min mening en avsporing av mitt budskap om likeverd og respekt - for alle som bruker Kristiansand folkebibliotek.

Vidar Kleppe
Gruppeleder for Demokratene i Kristiansand

DOM
20.02.2015 i Kristiansand tingrett, Kristiansand
Tingrettsdommer Jostein Johannessen
Krav om oppreisningserstatning

Arne Tumyr mot
Akmal Ali Advokat Frank Irian Hind

DOM
Saken gjelder krav om oppreisningserstatning for pastatte aerekrenkede beskyldninger.
Saken har blitt behandlet etter tvistelovens kapittel 10 - smakravsprosess - da kravet i saken ikke overstiger kr. 125.000,-. Ingen av partene har krevet saken overfort til allmennprosess etter tvisteloven kapittel 9. Reglene om smakravsprosess begrenser blant annet kravene til domsgrunner, jff. tvisteloven § 10-4 fjerde ledd.
Saksokte Akmal Ali er imam i menigheten Muslimsk Union Agder. Saksoker Arne Tumyr leder organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (Sian), avdeling Agder. Han var for inntil ca. ett ar siden leder av foreningen pa landsbasis.
I desember 2013 sokte Sian ved Tumyr om a arrangere et opplysningsmote i folkebiblioteket i Kristiansand i slutten av februar 2014.1 denne forbindelse kontaktet han Ali med foresporsel om han kunne delta i en debatt. Etter at foresporselen hadde blitt vurdert i menighetens styre, takket Ali nei til dette. Bakgrunnen for dette var tidligere erfaringer med Tumyr.
Soknaden om a arrangere mote ble avslatt av biblioteksjefen. Saken ble gjenstand for medieomtale.
Ali ble i slutten av mars eller begynnelsen av april 2014 intervjuet av NRK. I denne forbindelse har journalisten skrevet folgende i en artikkel som blant annet ble publisert pa NRK's hjemmeside den 02.04.2014. Deler av artikkelen har slik ordlyd:
VIL IKKE M0TE SIAN
-Nei, jeg har ikke lyst til a stille i noen debatt med SIAN og Arne Tumyr.
Det sier imam Akmal Ali fra Muslimsk Union Agder.
-Han bygger hele sin virksomhet pa rasisme, hat, propaganda og mye logn. Han er aldri villig til a hore pa andre. Derfor kan vi ikke ha noen dialog eller debatt med ham, sier Akmal Ali.
I brev av 03.04.2015 varslet Tumyr at stevning ville bli inngitt til Kristiansand tingrett for brudd pa straffeloven § 247, bestemmelse om serekrenkelse, samt at han ville kreve oppreisningserstatning. Stevning ville imidlertid bli ffafalt dersom Ali betalte kr. 30.000,- til Tumyr innen 14 dager.
Saken ble behandlet i forliksradet den 24.09.2014 - uten at forlik ble oppnadd.
Stevning ble tatt ut for Kristiansand tingrett den 06.10.2014.
Advokat Hind har pa vegne av Ali inngitt tilsvar.
Det ble holdt et telefonmote den 20.11.2014 hvor advokat Hind varslet forskerne Lars Gule og Sindre Bangstad som sakkyndige vitner. 
Tumyr protesterte mot at Gule og Bangstad skulle fa status som sakkyndige vitner i saken. Tvisten om dette ble avgjort av tingretten den 22.12.2014. Gule og Bangstad ble tillatt fort som sakkyndige vitner av saksokte Ali.
Sluttbehandling av saken ble holdt den 12.02.2015. Foruten partene ble det fort seks vitner. To av vitnene var de sakkyndige som nevnt.
Tumyrs pastandsgrunnlag:
Tymyr har i det vesentligste anfort:
Ytringene som saksoker han kommet med er om islam er, enten man er enige i dem eller ikke, innenfor ytringsfrihetens rammer.
Saksoktes Alis ytringer er asrekrenkende og rammes av straffeloven § 247. Det er ikke fort sannhetsbevis for denne.
Det ma legges til grunn et rasismebegrep som er alminnelig akseptert og forstatt av en alminnelig leser. Rasisme handler forst og fremst om antipati av mennesker som folge av uforskyldte forhold og bakgrunn. Nar rasismebegrepet skal defineres ma det legges til grunn den forstaelse som fremgar av bokmalsordboka.
Alis beskyldning er meget grov. Det anfores at hele virksomheten bygges pa rasisme. Ali har satt et vanaerende stempel pa saksoker. Det er en ondsinnet anklage som har skadet saksoker sitt omdomme - uten at Ali har vaert i aktsom god tro. Den som bygger hele sin virksomhet pa rasisme er rasist. Nar Ali vil delta i demokrati, ma han tale kritikk uten a gripe til lovstridige handlinger. Grensen for ytringer gar ved personlige angrep. Denne grensen har Ali overtradt.
Ytringsfrihetens grenser er vide. Alle ma tale kritikk. Fri diskusjon er onskelig og nodvendig. Det er bred enighet om dette i dag. Det er enkeltmennesker som skal vemes, ikke religion. Islam taler ikke debatt. Det er islam som er hovedbasen for Taliban og lignende grupper i dag. Ali var i sin fulle rett til a nekte a delta pa debattmote, men grunnlaget var en lovstridig asrekrenkelse.
Organisasjonen Sian er en lovlig organisasjon, registrert i Bronnoysundregisteret. Organisasjonen bygger sin virksomhet pa norsk lov, demokrati et, rettsstatens prinsipper og FN's menneskerettighetserklsering. Den driver utelukkende med opplysning. Etter vedtektene kan ikke rasister eller nazister oppna medlemskap. Det a karakterisere Sians holdninger til islam som rasisme er absurd. Islam er politikk, en ond politikk forkledd som religion. Sian hetser ikke muslimer og driver ikke ffemmedhat. Sian har en lang rekke aktiviteter som ikke har noe med rasisme a gjore.
En frifinnende dom vil oke frykten for a ytre seg. Det er legitimt a ta til motmasle mot islam.
Tumyr har nedlagt slik pastand:
1. Akmal Ali dommes til a betale til Arne Tumyr erstatning etter rettens skjonn oppad begrenset til kr. 75.000,- innen 14 dager.
2. Akmal Ali dommes til a betale saksomkostninger med kr. 28.559,-. 
Alis pastandsgrunnlag:
Advokat Hind har pa vegne av Ali i det vesentligste anf0rt:
I saken er det to grunnleggende rettigheter som star mot hverandre. Ytringsffihet og forbudet mot a krenke en annens cere.
Rettsutviklingen de siste 10-15 ar har gatt i favor av ytringsffihet - pa bekostning av krenkelsen av cere. Dette er ledd i den demokratiske utviklingen i Europa og USA.
Retten ma ta stilling til om uttalelsen oppfyller den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 247. For at Tumyr skal ha krav pa erstatning, ma utsagnet/krenkelsen ffa Ali vasre rettsstridig. Dersom utsagnet i det vesentlige er sant, er det ikke rettsstridig.
Selv om uttalelsen i det vesentlige ikke er sant, ma Ali ffikjennes. Ytringsfrihet ma veies mot aerekrenkelser. Saken hadde stor allmenn interesse, uttalelsen var uttrykk for en verdivurdering og den ble ffemsatt mot en offentlig person. Siden det er holdepunkter for at ytringen var sann, har ytringen et sterkere vem.
Uttalelsen som Tumyr ffemsatte til joumalisten, var uttrykk for Alis oppfatning av Sian som organisasjon - representert ved Tumyr.
Vurderingene og konklusjonen ffa de sakkyndige understotter at Alis utsagn til joumalisten i NRK var sann. Den var derfor ikke rettsstridig.
Sian kan ikke selv definere seg bort ffa rasismebegrepet. Sian sympatiserer med Pegida. Det er bred enighet i Europa/Tyskland at organisasjonen har rasistiske holdninger/motiver. Lederen i Sian hevder at Sian star for det sammen som Pegida.
Selv om retten skulle komme til at uttalelsen er sa grov at den vemes av straffeloven § 247, har Tumyr ikke krav pa erstatning pa bakgrunn av egen medvirkning, jff. skadeserstatningsloven § 5-1.
Ali har vaert villig til a beklage uttalelsene overfor Tumyr. Tumyr har bare vasrt villig til a akseptere dette dersom han mottar penger.
Advokat Hind har pa vegne av Ali nedlagt slik pastand:
1. Akmal Ali ffifinnes.
2. Arne Tumyr dommes til a betale Akmal Ali sine saksomkostninger.
Rettens merknader
Retten legger til grunn, som forklart av Ali, at han gjennomforte et intervju med en journalist i NRK pa om lag 20 minutter mens han var pa sin arbeidsplass. Han ga da uttrykk for at virksomheten til Sian er preget av rasisme, hat og propaganda. Tumyr var en sentral representant for organisasjonen, og Ali var ikke interessert i a mote han til debatt. Retten vil ogsa presisere at Ali ikke har pastatt at Tumyr er en rasist. I likhet med Gule er retten av den oppfatning at det at man bygger sin virksomhet pa noe, ikke det samme som
at man er dette "noe" som det bygges pa. Den som for eksempel forteller en jodevits, er ikke nodvendigvis en rasist.
Tumyr har utvilsomt vasrt en sterk og klar talsmann for Sian. Etter bevisforselen legger retten legger til grunn at Ali har mott Tumyr pa diverse dialogmoter for tro og livssyn og lignende. I folge Ali har Tumyr her tatt til orde for og an fort at muslimer star for en religion/ideologi som ikke er villig til a integreres i det norske samfunn. Ali har ogsa opplevd at det er pastatt fra Tumyr og hans meningsfeller at dersom en muslim har gjort noe gait, sa har alle gjort noe gait.
For at Tumyr skal ha krav pa oppreisningserstatning, ma vilkarene i straffeloven § 247 vasre oppfylt, jff. skadeserstatningsloven § 3-6. Straffeloven § 247 har slik ordlyd:
Den som i ord eller handling optrer pa en mate som er egnet til a skade en annens gode navn og rykte eller til a utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller naering fornodne tillit, eller som medvirker dertil, straffes med boter eller med fengsel inntil 1 ar. Er aerekrenkelsen forovet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under sasrdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 ar anvendes.
Det er et vilkar for domfellelse at uttalelsen var rettsstridig. Det fremgar av straffeloven § 249 at straff etter § 247 ikke kommer til anvendelse dersom det fores bevis for beskyldningens sannhet. Retten legger til grunn at det er tilstrekkelig a fore bevis for at uttalelsen i det vesentlige var sann, jff. ot.prp. nr. 22 (2008-2009) pkt. 5.14.2 og Rt. 1970 s. 1087.
Dersom uttalelsen i det vesentlige var sann, var den heller ikke rettsstridig. Da har Tumyr heller ikke krav pa erstatning. Det kan likevel foreligge ansvar dersom uttalelsen ble fremsatt uten noen aktverdig grunn til det eller dersom den ellers er ubetinget utilborlig pa grunn av formen eller maten den er fremsatt pa eller av andre grunner, jfr. straffeloven § 249 nr. 2.
Det er Ali som har bevisbyrden for at uttalelsen var sann. Retten legger til grunn at bevisbyrden er tilnasrmet lik den patalemyndigheten har i straffesaker, jfr. Rt. 1988 side 1398.
Retten firmer at Ali hadde grunnlag for sin uttalelse som han ga til NRK-journalisten. Slik saken er opplyst var uttalelsen i det vesentlige sann. Uttalelsen var heller ikke ubetinget utilborlig. Det er derfor ikke grunnlag for a tilkjenne oppreisningserstatning til Tumyr.
Rasismebegrepet har ikke noen eksakt juridisk defmisjon. Retten legger imidlertid til grunn at begrepet har et annet og mer omfattende omfang enn det som Tumyr har hevdet, og som fremgar av bokmalsordboka. Rasisme skal i folge fremlagt dokument fra Tumyr vaere et Menneskesyn, politikk el. sett av holdninger som bygger pa den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne, rasefordommer.
Retten kan ikke se at bokmalsordboka er noen rettskilde av nevneverdig vekt i denne sammenheng. 
Ved vurderingen av rasismebegrepet har retten har sett hen til definisjonen av forbudet mot hatefulle eller diskriminerende ytringer slik dette kommer til uttrykk i straffeloven § 135a. Begrepet gar ut over det som tradisjonelt er rent biologiske faktorer. Det fremgar her at
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det a true eller forhane noen, eller fremme hat, forfolgelse eller ringeakt overfor noen pa grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile legning, leveform eller orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
Sakkyndig Sindre Bangstad og medforfatter Cora Alexa Dovig har i boka "Hva er rasisme?" defmert begrepet slik:
Rasisme kan dermed forstas som en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper pa bakgrunn av sin tilhorighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defmeres som sa negative at det utgjor et argument for a holde medlemmer av gruppen pa avstand, ekskludere dem og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering og underordning av mennesker kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, sprak eller kultur.".
Retten legger til grunn at Sian og Ame Tumyr har opptradt slik som beskrevet i definisjonen som Bangstad og Dovik har anfort.
Som grunnlag for rettens vurdering vises det blant annet til at Tumyr i en artikkel pa Sians websider i november 2011 skrev, i forbindelse med overfallsvoldtekter i Oslo, at
Diagnosen er udiskutabel: Perversiteten som sitter i hodet pa forbryterne kalles islam. Den Allah-infiserte hjernen ma desinfiseres og vaskes med salmiakk. Deretter ma de mentalt forkvaklede religionsslavene fra koranskolene plasseres i en omskoleringsleir - eller sendes tilbake til opprinnelseslandet.
Sakkyndig Bangstad har som kommentar til dette blant annet anfort, og retten slutter seg til dette, at
Det er vanskelig a se dette pa noen annen mate enn at islam her beskrives i termer av et "virus" som muslimer generelt er "infisert av". Denne type retorikk fmner vi blant annet i moderne historie i mye retorikk som foregriper folkemord fra Holocaust til Rwanda.
Sentralt i rasistiske forestillinger og ideer er ogsa generalisering og essensialisering: ffa Tumyr og SIANS side er det et gjennomgaende trekk at islam og muslimer generelt knyttes til radikal islamisme eller mao. de mest militante og voldelige uttrykkene for islam i samtiden, og at moderate muslimer konsekvent mistenkeliggjores som "nyttige idioter" for muslimske ekstremister.
Tumyr og SIANs opptatthet av spesifikt muslimske overfallsvoldtektsmenn som angivelig handler "i pakt med islam" og som ledd i "islamsk krigforing" ved a voldta ikke-muslimske kvinner (horer) knytter ogsa an til forloperne i rasistisk tenkning og praksis: Sa vel i sorstatenes USA ffa 1865 til 1965 som i apartheids Sor-Afrika var man manisk opptatt av farene sorn antatte eller reelle svarte voldtektsmenn representerte, og forestillingen om at den svarte mannens angivelige "dyriske 
seksualitet" og forestillinger knyttet til farene ved "raseblanding" inngikk som en sentral begrunnelse for rasistisk og diskriminerende lovgivning som forbod sa vel seksuelle relasjoner som ekteskap mellom svarte og hvite.
I folge forklaringen fra Bangstad var det pa landsmotet til Sian i 2013 en diskusjon/debatt om Sian skulle sla inn pa en moderat linje og akseptere at muslimer kunne dyrke sin religion. Dette ut ffa synspunktet at det ville vsere i strid med religionsfriheten a nekte den islamske trosutovelsen. Flertallet, som Tumyr representerte, awiste den moderate linjen og ideen om at det skulle finnes noe skille overhodet mellom det som ble karakterisert som moderate muslimer og konservative muslimer.
I sitt innledningsforedrag redegjorde ogsa Tumyr for at islam er en kreftsvulst for samfunnet. I henhold til de sakkyndiges vurdering, og retten slutter seg til dette, bekrefter han et sasrdeles unyansert og stereotyp holdning overfor alle muslimer. I folge de sakkyndige vektlegger Tumyr enkeltepisoder ffa ekstreme personer med muslimsk bakgrunn, og tillegger dette alle som bekjenner seg til denne religionen. Tumyr skiller ikke mellom islamisme og vanlige muslimer. Han gjor alt til en farlig ideologi.
I folge forklaringene til de sakkyndige talte Tumyr i tale pa Sians landsmote 2012. Her plasserte han Sian inn i en lang historisk rekke av aktorer og bevegelser som ikke bare klart og utvetydig har hatt et uttalt rasistisk program og beveggrunner, men som i flere 'tilfeller ogsa er domt for det i norske domstoler. I talen viste Tumyr blant annet til Vivi Krogh - domt for overtredelse av straffeloven § 135a, Arne Myrdal - domt for voldsutovelse og forsok pa brannstiftelse pa asylmottak, Erik Gjems-Onstad - mangearig sympatisor av det rasistiske apartheidregimet i Sor Affika og Ian Smiths rasistiske regime i Rhodesia, Jack Erik Kjuus - domt for overtredelse av straffeloven § 135 a og Arne Borgir - tidligere frivillig Waffen SS pa 0stfronten i Ukraina i 1941-42, nazist og Holocaustfornekter til sin dod. Han anforte at "alle har hatt som formal mer eller mindre det samme som Sian star for."
Tumyr omtaler gjennomgaende islam som en ideologi, ikke religion. Retten legger til grunn, i samsvar med de sakkyndiges forklaringer, at islam er en religion. Nar Tumyr og Sian legger dette til grunn, gir de ogsa uttrykk for at muslimer ikke skal vsere omfattet av de tros- og livssynsfrihet som inngar som en sentral og fundamental del av norsk og internasjonal menneskerettighetslovgivning. Sians arbeid overfor politiske myndigheter for at muslimer ikke skal tilstas offentlige tilskudd pa linje med andre trossamfunn er en aktiv handling for a diskriminere personer med muslimsk tro ffa personer med en annen tro. I leserinnlegg i Faedrelandsvennen den 14.10.2014 har Tumyr som leder av Sian tatt til orde for at politikere bor hindre muslimer a bygge moskeer pa bakgrunn av innholdet i religionen. Dette er uttrykk for samme differensiering av muslimer og personer med annen religion.
Uttalelsen ffa Ali var, slik retten ser det, ikke utilborlig eller ffemsatt uten aktverdig grunn slik dette er beskrevet i straffeloven § 249 nr. 2. Retten har lagt vekt pa at uttalelsene ffa Ali gir uttrykk for verdivurderinger. Tumyr er ogsa en offentlig kjent person og ma, som folge av hans deltakelse i den offentlige debatt, finne seg i sterkere utsagn mot sin person enn andre som ikke har sokt offentlighetens lys. Det ffemstar som et paradoks for retten at Tumyr har anfort at islam er en kreftsvulst for samfunnet. Det synspunkt er ekstremt, men det er tillatt a si det. At han deretter paberoper seg aerekrenkelser for a bli kritisert av Ali i
ordelag som ikke er i nasrheten sa sterkt, fremstar som underlig for retten. Dette pa tross av at ogsa Tumyr skal nyte vern mot krenkelse av asren.
Ali blir etter dette a frifinne for kravet om erstatning.
Sakskostnader
Advokat Hind har pa vegne av Ali ffemmet krav om erstatning med kr. 18.750,-. Tumyr har ikke hatt innsigelser til kravet. Kravet er ikke i strid med reglene i tvisteloven § 10-5.
Retten firmer at kostnadene var nodvendig for a fa saken tilstrekkelig faktisk og rettslig opplyst.
Ali har vunnet saken fullstendig, og kravet tilkjennes. Retten kan ikke se at det er grunnlag for at sakskostnadsansvaret skal lettes eller falle bort etter prinsippene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
DOMSSLUTNING
1. Akmal Ali frifinnes.
2. Arne Tumyr dommes til a betale sakskostnader til Akmal Ali med kr. 18.750,- -attentusensjuhundreogfemti- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.
Retten hevet

I oppslagsverk defineres «islam» som er religion basert på profeten Muhammeds lære. Men det finnes likevel ingen felles oppfatning blant de som kaller seg muslimer, om hva ide-systemet «islam» går ut på.

Man kan for eksempel forsøke å dele muslimene inn i kategoriene «ekstreme» og «moderate». De ekstreme mener at islam skal praktiseres slik religionen opprinnelig ble praktisert av Muhammed og de fire første khalifene på 600-tallet. De «moderate» vil er derimot av den oppfatning at islam er nå er noe annet, og at religionen ikke kan praktiseres på samme måte i dag som den ble praktisert for over 1000 år siden.

Hvis man tenker seg at alle verdens muslimer ble enige om at islam i dag må praktiseres på en måte som er forenlig med verdier som demokrati, menneskerettigheter (som innbefatter ytringsfrihet og religionsfrihet) og fred, ville ikke islamisering være noen fare for våre vestlige samfunn. (Men masseinnvandring kan uansett være farlig.) Muslimene kan på mange måter stemme med føttene ved å velge å slutte opp om moderne ideer. Det kan nevnes at nesten alle jøder har valgt å se bort fra moselovene, og intet ville være bedre om verdens muslimer fikk det samme forholdet til sharia-lovene som jødene har til moselovene.

I løpet av kort tid har imidlertid ekstremistene i Europa kunnet glede seg over profesjonelt gjennomførte, vellykkede aksjoner i både Paris og København. I begge aksjonene har de angrepet både folk som har hånet profeten og jøder. Begge grupper er svært forhatte blant verdens islamister. Tidligere har hemmelige tjenester klart å avverge veldig mange aksjoner, men det kan nå se ut til at islamistene i Europa er i ferd med å løse «terror-koden». I både Paris og København synes terroristene å ha skaffet seg god etterretningsinformasjon i forkant av aksjonene.

Men evnen til å gjennomføre aksjoner er ikke tilstrekkelig. Vår hjemlige terrorist klarte det samme, men lyktes høste politisk gevinst ettersom han ikke klarte å få noe støtte for det han hadde gjort. Til tross for at aksjonene hans var vellykkede, lyktes han ikke å kapitalisere på dem politisk.

Hvis de europeiske muslimene hadde vist at de tok avstand fra terroristene, ville de suksessfulle aksjonene vært politisk mislykkede. En gruppe moderate muslimer har etter alt å dømme ønsket å frata islamistene den politiske gevinsten etter aksjonen i Danmark ved å slå ring om synagogen i Oslo. Et klarere markeimg av at norske muslimer tar avstand fra ekstremisme kan man knapt tenke seg.

Markeringen fikk massiv forhåndsomtale. Mens de som møter i SIANs markeringer vet at de risikerer å bli hetset av offentlig finansiert pøbel eller forfulgt på annen måte, visste de som kom i denne markeringen at de ville bli hyllet som helter i pressen. Og mediene utbasunerte da også at arrangementet var en stor seier i kampen mot ekstremistene.

På VG.no het det for eksempel: «Norske muslimer slo lørdag en menneskelig ring rundt synagogen for å vise at de tar avstand fra jødehetsen, etter terrorangrepene i Paris og København. Om lag 1300–1400 personer var til stede ved synagogen på St. Hanshaugen i Oslo.»

Leseren får inntrykk av at et massivt muslimsk oppbud islolerte ekstremistene slik Rosemarsjen markerte at Breivik var islolert i 2011.

Men bildene fra markeringen forteller dessverre en helt annen historie. Se her, her og her. De fremmøtte massene var ikke muslimer som demonstrerte mot terroren. De nordmenn som markerte hva de håpet at muslimene i Norge skulle mene. Bildene viser en kort lenke av et lite antall muslimer. Det er all mulig grunn til å gi honnør til disse muslimene for å markere at de ikke mener at islam skal være ekstremistisk. Men de synliggjorde også at de moderate muslimene ikke er veldig representative for den muslimske befolkningen i Norge. Et nederlag for de moderate mao.

Hva så med de ekstreme? Ved terroristens begravelse kunne muslimer bo satt i Danmark ha holdt seg hjemme for å markere at de ikke delte terroristens ideer om hva islam er.

Men det var ikke det som skjedde.

Vi håpet de muslimske massene i Norge skulle vise støtte til jødene. Det som skjedde var at mange muslimer i Danmark valgte å hedre den avdøde terroristen. VG rapporterte ikke sannferdig om støttemarkeringen utenfor synagogen. Om begravelsen skriver de:

«Opp mot 2000 mennesker møtte opp til fredagsbønn. Ikke alle fikk plass inne i moskeen, så flere måtte vente utenfor. Om lag 500 menn fulgte med videre til gravlunden, der i blant norske Ubaydullah Hussain, kjent som leder for Profetens Ummah, ifølge danske BT.»

Man kan håpe at disse tallene er like oppblåste som tallene for antallet deltagere i synagoge-markeringen. Men i dette tilfellet er det dessverre et deprimerende sammenfall mellom bilder og tekst....

Etter 22/7 tapte ekstremisten det politiske slaget. Etter terroren i København kan ekstremistene notere seg for en dobbelt seier. Den uhyre vellykkede terroraksjonen ble etterfulgt av en enda viktigere politisk / religiøs seier....

Budskapet er klart. Muslimene kunne ha definert bort ekstremismen fra islam. Men stemmegivningen med føttene etter aksjonene viser at bare så alt for mange deler ekstremistenes oppfatning om hva islam er. Og hva det ikke er...

Det blir meningsløst når muhammedanismens ondskap godtas fullt og helt av våre folkevalgte - mens en person ut fra sin «tro» forteller om hva ideologien i praksis innebærer - settes i fengsel. Man gjør ikke noe med systemet – det får utfolde seg fritt – men en trofast representant for denne «religionen» bringes til taushet. De som snakker høyt om religionsfrihet - må vel nå stå fram og si høyt og tydelig at Krekar må da i religionsfrihetens navn kunne ytre seg!

Hvordan er det mulig at deler av det norske folk – først og fremst den politiske venstresiden kan ønske velkommen og legge forholdene til rette for dette samfunnssystemet? Det er skremmende at ikke minst ved universitetene foregår denne islamske styrkeoppbyggingen med støtte fra universitetslærere og etniske norske studentmiljøer – hvor Norge som nasjon og nasjonalfølelsen er fullstendig fraværende. Her applauderes islam og «nyordningen» som følger med. Det samme gjør landets statsminister, Erna Solberg, som solidariserer seg med «våre nye landsmenn» i moskeen Islamic Cultural Centre i Oslo. Moskeen har sine aner til Mawlana Mawdudi - som forfekter det islamske diktatur med sharialover og islamsk ukultur. Vår kommende statsminister, skal man tro meningsmålingene, Jonas Gahr Støre, er mannen som prediker at vi må tilpasse oss «Det nye Norge».
Hele vårt politiske system kan kollapse fullstendig. I 1940 gikk stortingsrepresentantene seg vill og avsatte Kong Haakon. I vår tid velger Stortinget en fremtidig kurs for vårt land der man avsetter folkeviljen.
Nora Sunniva Eggen (f. 1966), (avbildet med hijab), er en norsk filolog, med hovedfag i arabisk, arbeider som bibliotekar og stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. Hun klargjør sin femtekolonnistholdning i følgende
ordelag: «At jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges lover fremfor Koranen eller føle en ideologisk lojalitet til Norge fremfor islam, det vil aldri skje.»

I fem uker står tre unge religiøst hjernevaskede IS-jihadister for retten - tiltalt etter straffelovens §147d. En av dem som oppholdt seg i Syria skrev hjem til kona i Norge: Kom hit. Ta med vår datter. Kanskje Allah er barmhjertig med oss – at vi alle kan forenes i Janna (paradiset) etter shahada (martyrdøden).
Arne Tumyr

Ytringsfrihet er en forutsetning for at Norge skal være et sted der siviliserte mennesker ønsker å oppholde seg. Enhver samfunnsskadelig politisk ideolog har innsett viktigheten av å begrense denne friheten. «Kierkegaard skrev at om det fra alle talerstoler uimotsagt forkynnes at månen er en grønn ost, vil folk til slutt tro det. Denne massesuggestion er åndelig voldtekt mot folket. Det eneste botemiddel er ytringsfrihet.» (Johan Scharffenberg Quo Vadis Norvegia 1945). Månen er en grønn ost og islam er fred, i dagens Europa.

Dagens dårlige kår for ytringsfriheten manifesterer seg ved at sosialistiske eller venstreliberale godhetsapostler i politikk og medier ikke tolererer eller slipper frem meningsytringer som går på tvers av deres egen tvilsomme agenda. Våre politikere vegrer av forskjellige grunner å ta tak i de problemene som de selv har skapt. Ikke bare unnlater mediene å konfrontere politikerne med deres skadelige adferd. Mediene bedriver i stor grad åndelig voldtekt av gode nordmenn. Dette materialiseres i feilaktig eller unnlatt fremstilling av virkeligheten, og sensur av kritiske røster.

Muslimers forsettlige faktaforvrengninger publiseres ukritisk, uten at det tillates relevante tilsvar i spalter og kommentarfelter. Muslimenes Jihad med pennen er kraftig tiltagende i våre dager, uten at anstendige innfødte tillates å ta til motmæle. Mediene svikter sitt samfunnsansvar grovt gjennom å selektere hvilke meninger som tillates formidlet. Menneskehetens beste har en lei tendens til å tape denne kampen til fordel for islams beste. Mediene er kjeppen i hjulet på demokratiet. Man benytter hersketeknikker som å stemple budbringeren som en hater, rasist, islamofob og ekstremist. Det er påfallende at slik stigmatisering av budbringeren benyttes i stedet for å drøfte de argumenter som faktisk fremsettes. Dette kan få en til å mistenke at «eliten» mangler gode argumenter om sak, og dermed er tvunget til å angripe budbringeren. Styrken i et argument avgjøres ikke av hvem som fremfører det. Implisitt i subtile personangrep mot islamkritikere ligger en forutsetning om at argumentet er ugyldig fordi budbringeren er anført å være et dårlig menneske.

Den enkeltstående viktigste anvendelsen av ytringsfrihet er kritikk mot politiske og religiøse autoriteter. Uten slik frihet finnes det ingen ytringsfrihet. Ytringsfriheten kan ikke begrenses selv om autoriteter eller menige skrikhalser er ukomfortable ved å høre ytringen. Følelsen av ubehag skyldes da ofte at ytringen er sann.

Usanne ytringer er ufarlige, fordi de er enkle å kontre med sannhet og argumenter, uten å ty til udemokratiske tiltak som begrenser ytringsfriheten.

En undersøkelse av Fritt Ord i september 2014 viste at nordmenn ønsket å begrense ytringsfriheten. Den er ikke viktig for folk flest. Ytringsfrihet taper når den settes opp mot trygghet for terror, trakassering og vern av religion. Naive nordmenn tror at de vil bli spart for islams ondskap hvis de sitter musestille i båten. Denne bekreftelsen på svakhet fra nordmenn blir registrert av muslimene! Man tror at nasjonal sikkerhet bedres ved å kneble ytringsfriheten.

Problemet er bare at man slett ikke oppnår mer trygghet mot politisk/religiøs vold ved å begrense ytringsfriheten. Meningsterror er bare en liten del av det totale konseptet for undertrykking og drap som er foreskrevet oss av Allah. Terrorfrykten hos enkelte blir kanskje mindre av å begrense ytringsfriheten, men den reelle faren for voldelig adferd fra islamister reduseres dessverre ikke. Tvert i mot vet vi at når islam vinner én seier mot vår frihet er dette en oppmuntring for islamistene til å øke takten i islamifiseringen. Selvpålagt begrensning av ytringsfrihet vil derfor være en direkte medvirkning til enda raskere islamsk destruksjon av norsk kultur, velferdsstat og befolkning.

Likevel er det dessverre konstaterbart at nordmenn helst ikke vil se og lese om ubehagelige fakta. Det viser seg også at befolkningen er mer innstilt på å beskytte muslimsk enn kristen tro. Enten skyldes dette at politikernes og muslimenes hjernevasking og sutring har virket etter hensikten, eller så skyldes det en erkjennelse i det norske folk om at islamsk doktrine er så ond og nådeløs at man for en hver pris må unngå å irritere utøverne av denne dødskulten. At det var Muhammed og ikke Jesus som ble tegnet med en bombe i hatten var neppe en tilfeldighet.
Nordmenn ønsker i følge undersøkelsen å begrense ytringsfriheten ut over dagens regler, slik at ytringen blir straffbar i det øyeblikk noen føler seg fornærmet. En slik utvikling viser at folk ikke skjønner betydningen av ytringsfrihet for å holde resten av samfunnet fritt. Feige nordmenn tror at ved å mate den islamske krokodillen vil den vente litt før den spiser dem.

Slik begår de forræderi mot sine etterkommere. Dette er muliggjort av årelang meningsterror fra islamister, journalister og politisk elite. Etter en eventuell ytterligere innskjerping av vår allerede snevre ytringsfrihet vil normale nordmenn bli arrestert for å lese høyt fra koranen. Dette skjer allerede i Canada og UK. Også i Danmark straffeforfølges de innfødte for å fortelle den objektive beviselige sannhet, kun fordi noen blir støtt av å høre sannheten. Det er ikke en rettsstat verdig å gjøre det straffbart å kritisere religion. I motsetning til rase, hudfarge og seksuell legning er religion et fritt individuelt valg den enkelte kan foreta. Enhver må da tåle å høre kritiske argumenter mot det valget en har tatt. Hvordan skal ellers folk kunne få informasjon tilstrekkelig til å forstå at de begår en feil når de velger å være muslimer?

I 2005 vedtok Stortinget diskrimineringsloven, etter praktisk talt ingen forutgående debatt. Kun Fremskrittspartiet stemte mot. Diskrimineringsloven gjør «diskriminerende» og «hatefulle» ytringer straffbare. Etter lovens § 10 er det omvendt bevisbyrde som betyr at den som er anklaget for å ha diskriminert en annen person for eksempel på grunnlag av religion, må bevise at han ikke har gjort det. Dette er å snu et grunnleggende bevisbyrdeprinsipp som gjelder i alle anstendige rettsstater helt på hodet. Det er et rystende overgrep fra våre lovgivere, mot sitt eget folk.

I 2009 var muslimene og deres norske medløpere frampå med nye lovforslag til innskrenkninger i ytringsfriheten. Den gang var det ikke Stortinget som tok opp kampen på ytringsfrihetens vegne. Det var uavhengige bloggere som tok kampen mot muslimsk meningsterror.
Theo van Gogh ble drept av en muslim fordi han lagde en film der muslimske kvinner fortalte sannheten om den vold, mishandling, undertrykkelse og fornedrelse som kvinner i islam utsettes for. Filmen var ikke en spekulativ propagandafilm, det var en dokumentar. Likevel var den utålelig for muslimene.

Vold er en helt essensiell faktor i islam for å hindre de muslimske kvinnene i å leve selvstendige liv og ta egne valg, siden dette ville medført sammenbrudd for den demografiske islamske overtagelsen av Vesten. Like viktig er det åpenbart å drepe enhver som retter søkelyset mot sannheten om islam. Mordet på van Gogh var tema på TV2 sitt program Holmgang 28.2.2007. I dette programmet sa Zahir Mukhtar fra Muslimsk Råd at han hadde forståelse for mordet på Theo van Gogh. Zahir Mukhtar var også tydelig på at folk som Carl I Hagen og Hege Storhaug «må bli stoppet», uten at han spesifiserte om også de burde bli stoppet ved bruk av våpen. (SIANs redaksjon har ikke sjekket om påstandene om Mukthars angivelige uttalelser i Holmgang er korrekte.)

Under Holmgangprogrammet i 2007 stilte TV2 seerne spørsmålet «er radikale muslimer en trussel mot vestlige verdier?» 97 % svarte ja. Dette er ingen overraskelse for enhver som har lest koranen. Abid Raja mislikte faktum. Han skrev et åpent brev til TV2 sin sjef Kåre Valebrokk der han hudflettet TV2 for overhodet å stille spørsmålet om radikal islam er en trussel. Rasjonelle argumenter til støtte for en eventuell påstand om at radikal islam ikke var en trussel mot vestlige verdier var selvfølgelig fraværende i Abid Raja sin argumentasjon, siden slike argumenter ikke eksisterer. Det er ingen overraskelse at selv ikke en talefør herre som Abid Raja evnet å fremme saklige og sannferdige argumenter til støtte for islam. For muslimer er angrep den eneste mulige form for forsvar, siden ideologien deres er grunnleggende ond mot andre enn mannlige muslimer. Abid Raja anklaget Holmgang for å stille generaliserende og ledende spørsmål. Anklagen er grunnløs. Hadde TV2 spurt om «islam» eller «muslimer» er en trussel mot Vesten ville dette ha vært en utilbørlig generalisering. Når TV2 spør om «radikal islam» er dette mye snevrere, svært spesifikt, og veldig relevant.

Abid Raja sin kritikk er grunnløs, uansett hvor lite han liker det faktum at nordmenn er redde for islam i sin opprinnelige form, den som av taktiske grunner omtales som «radikal islam», men som i realiteten bare er ekte og opprinnelig islam. Kåre Valebrokk var en bauta i norsk medieverden, en mann med hår på brøstet som ikke uten videre lot seg snurre rundt muslimske lillefingre. En sjelden blomst. Valebrokk konstaterte at Abid Raja forsøkte å begrense medias ytringsfrihet. Abid Raja fremholdt på sin side at det han ikke likte ved spørsmålet som seerne fikk presentert, var at debattprogrammer vinkles mest mulig polariserende når temaer som muslimer, innvandring og integrering skal diskuteres. Raja er en hårsår tullebukk. Selvfølgelig vil enhver TV-kanal sette opp debattanter med motsatte meninger i et debattpanel. TV2 lever av antall seere. Flere seere, mer reklamekroner. Et debattpanel etter Abid Raja sin smak, der alle deltagerne er sosionomer og sosialister som lovpriser islams fredsommelighet - og der de store viktige samfunnsspørsmål feies under teppet - er rett og slett ikke salgbart, ei heller samfunnsgavnlig. Dette prinsippet gjelder alle samfunnsområder, ikke bare kultur og religion. Abid Raja begår samtidig den meget vanlige muslimske krigslisten å omskrive virkeligheten. Spørsmålet som ble stilt på TV2 var om radikal islam var en trussel.

Når Raja i sin bok «Talsmann» omtaler episoden skriver han «Slik skulle man vel bekrefte at jeg som muslim per definisjon utgjør en fare for vestlige verdier». Enten er Abid Raja paranoid eller så er dette en bevisst fordreiing, en lavmåls hersketeknikk fra Abid Raja. Ordene «radikal islam» betyr noe helt annet enn «islam» eller «muslim». Abid Raja forholder seg rett og slett ikke til saken, han sutrer over en problemstilling som han har konstruert i sitt eget hode. Gjennom denne manipuleringen av debatten ser vi at Abid Raja avkler seg selv som en fundamentalist som misliker ytringsfrihet når denne ytringsfriheten rammer det han selv står for. Alternativt er han simpelthen ute av stand til å forstå innholdet i begrepet ytringsfrihet. TV2-episoden er omtalt i Bruce Bawer sin bok «While Europe Slept» på side 197, i Abid Rajas bok «Talsmann» på side 259, i tillegg til en rekke nettaviser.

Muslimer og deres vantro lakeier fremholder ofte at vi skal få nyte ytringsfrihet – men vi må vise ytringsansvar. Mehtab Afsar sier på nrk.no 9.1.2015 at «Ytringsfrihet er en universell verdi. Men med ytringsfrihet følger også ytringsansvar. Muslimer går ikke rundt og snakker nedlatende og krenkende om andres tro, og det skal vi aldri gjøre. Men vi forventer da også at det i det minste vises respekt for profeten Muhammed, ved ikke å tegne ham som et dyr.» Mehtab Afzar leverer her en utrolig deprimerende og akk så avslørende dokumentasjon av hans holdning til begrepet ytringsfrihet, et konsept han åpenbart ikke begriper noe av. Bruken av begrepet ytringsansvar er en uverdig avledning fra det faktum at når islam kritiseres er det ikke religionsaspektet som kritiseres. Det er den totalitære ideologien islam som kritiseres.

Mehtab Afzar unnlater å nevne at da de danske muhammedtegningene drev muslimer til drap på ikkemuslimer, så var ikke profeten tegnet som et dyr. Han var simpelthen bare tegnet. Som vanlig ser vi her at en muslim forvrenger faktum. Forøvrig har ikke muslimene behov for å snakke nedlatende om andres religion. Den jobben er allerede gjort i koranen. I muslimenes hellige bok bugner det av drittslenging om kristne og jøder. Med en slik evig kilde av religionsfiendtlig oppgulp trenger ingen muslim noensinne å finne på nye fraser.
Ytringsansvar er et begrep oppfunnet av islamister for å binde motstanderne, på samme måte som konstruksjonen «islamofobi». Ytringsansvar er ikke definert i lovverket, slik ytringsfriheten er. Dette har sin meget enkle grunn. Begrepet ytringsansvar er en simpel hersketeknikk fra skadelige elementer i vår midte, som ikke besitter saklige argumenter å bringe inn i debatten. Hensikten er å legge skyld på han som sier sannheten, når det er noen der ute som ikke liker sannheten. Begrepet ytringsansvar defineres aldri klart nettopp fordi en slik grensedragning vil tydeliggjøre at begrepet ytringsansvar brukes som en kniv i ryggen på ytringsfriheten. Ytringsansvar snur skyldspørsmålet på hodet. Han som ytrer en sannferdig ytring blir selv tillagt skyld og ansvar dersom ytringen ikke faller i smak hos tilhøreren. Med denne åpenbare amputasjonen av ytringsfrihetens lemmer vil demokratifiender stigmatisere den islamkritiske budbringeren.

En som nylig fikk føle urimeligheten i begrepet ytringsansvar var Imran Firasat. Denne kristne exmuslimen fikk sin asylstatus trukket tilbake i Spania. Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men han hadde offentliggjort informasjonsmateriell som fortalte den objektive sannheten om profeten Muhammed. Spansk Høyesterett mente at han var en fare for rikets sikkerhet, fordi hans handling ville kunne trigge muslimske terrorister til å gjøre noe ulovlig i Spania. Snakk om å rette baker for smed. Norske myndigheter har en æreløs rolle i historien. Imran Firasat søkte asyl i Norge for å unngå utlevering fra Spania til den visse død i et muslimsk land. Norge brukte i 1935 en million kroner av datidens penger på å losjere kommunisten Leo Trotsky blant annet i en praktvilla på Sundvolden etter at han hadde havnet i unåde hos Stalin. Men å spandere noen få kroner på en køyeseng i et asylmottak til Europas utvilsomt mest velberettigede flyktning, det ville ikke Norge. Firasat ble sparket tilbake til Spania uten asylbehandling her. Det er skammelig av de norske myndigheter.

Det er ikke bare offentlige ytringer i medier som må lide på mangfoldets alter. I Nederland ble to skolegutter i 2005 beordret til å fjerne klistremerker med det nederlandske flagget fra ryggsekkene sine. Begrunnelsen var at marokkanske elever kunne bli krenket. Det viste seg at slikt var forbudt på de fleste nederlandske skoler. I Sverige ble to skolejenter utvist fordi de hadde gensere med det svenske flagget på. Den årelange svenske diskrimineringen av det svenske flagget er senest bekreftet i medieoppslag 23.12.2014 (www.friatider.se). Slike begivenheter skyldes ikke muslimske massedemonstrasjoner mot nasjonalflagg.

De skyldes etablissementets massive frykt for å fornærme muslimer. I 2006 ble en koptisk flyvertinne hos British Airways suspendert for bruk av korssmykke til tross for at arbeidsgiver aksepterte slør. BBC tvang en kristen kvinne til å fjerne korset hun hadde på kontoret selv om man også der tillater slør (Frankfurter Allgemeine Zeitung 29.11.2006). I 2007 ble den britiske lærerinnen Gillian Gibbons nær lynsjet i Sudan etter at hun hadde latt de muslimske skolebarna kalle klassens teddybjørn for «Muhammed». Episoden fra Sørlandet Sykehus der Nasse Nøff bildet på barneavdelingen måtte fjernes fordi det fornærmet muslimer har også sin parallell på et sykehus i Dudley, British Midlands. Noe av det verste ved slike historier er at frykten for å fornærme. En altoppslukende redsel hindrer normale mennesker i å si til muslimene at dette må dere faenmeg tåle, alternativt kan dere gjerne forlate landet vårt. Dette er en redsel vi selv påfører oss. Vi setter selv rammer for egen adferd i et omfang vi bare kan drømme om at muslimer ville gjøre for å behage våre egne humanistiske følelser.

Den muslimske kamporganisasjonen mot sivilisasjonen, OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid) har i årevis påvirket FN, EU og andre for å oppnå forbud mot blasfemi og religionskritikk. Muslimer har ingen skrupler med å påberope seg menneskerettigheter som de selv nekter andre.
Ayatollah Khomeini konstaterte at «det er ingen humor i islam». Dette utsagnet er tydelig understreket etter gjentatte terrorforsøk og terroranslag mot blant andre danske og franske tegnere. Allah har i koranen 45:9-10 befalt at tegnere som driver ap med hans budskap skal ekspederes lukt til helvete. En hver som hevder at terrorhandlingen mot Charlie Hebdo var uislamsk er en løgner. Umiddelbart etter Charlie Hebdo drapene skrev Alice Petrén i Sveriges Radio om de franske ofrene for den muslimske terroren at «dette var ikke uskyldige personer». Charlie Hebdo har i mange år sparket i alle retninger, både politisk og religiøst. Men det er først når det er muslimer som føler seg krenket at noen finner det for godt å definere samfunnskritikken som ligger i satiren, som en så kritikkverdig handling at begrepet «skyldig» er det som først og fremst føles naturlig for en journalist å bruke om ofrene for den muslimske terroren. Slik uttrykker journalisten støtte til de totalitære undertrykkende kreftene som forsøker å stanse det frie ord og den frie strek. Ikke engang moderate muslimer ville tørre å bruke slike harde ord, men vantro apologeter tramper åpenbart gjerne på lik i sin iver etter å rive ned en av bærebjelkene i den europeiske sivilisasjon.

Frihetsverdiene som har brakt oss ut av føydalsamfunnet har paralysert oss idet vi tviler på om det er anstendig av oss å kreve at innvandrere til Europa skal tilpasse seg europeisk sedvane fremfor å la dem rive kontinentet i filler. Frykten for å støte innvandrerne med de rare skikkene og de komiske hodeplaggene gjør at vi legger bånd på oss selv og våre landsmenn langt ut over grensene for den ytringsfriheten som våre grunnlovsfedre mente at vi skulle nyte. Opplysningstiden og den franske revolusjon ga oss ytringsfrihet, i større grad enn man hadde tidligere. Likevel; Christian Krogh, Arnulf Øverland, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og «Life of Brian» er eksempler på at ytringsfrihet er et relativt fenomen, og at det ustanselig må kjempes for å holde den i live. Da Christian Krogh i 1886 utga «Albertine» ble han bøtelagt og boken inndratt fordi forfatterens virkelighetsbeskrivelse ikke passet med hva datidens styrende elite mente det var ønskelig å la folk få lese. I så måte er elitenes undertrykking av folkets behov for å si sannheten dokumentert å være et tidløst fenomen. Ikke desto mindre må kneblingen bekjempes. Ytringsfriheten er fundamental, og det er ikke uten grunn at den er tatt inn i Grunnloven.

Jeg runder av med et utdrag av Christian Krogh sin forsvarstale til Høyesterett i 1887. Den er en tidløs påminnelse om at retten til å beskrive sannheten i skrift eller tegning ikke er selvsagt. Ytringsfriheten må vernes mot demokratiets fiender, også mot de av fiendene som er folkevalgte.

«Det, som havde grebet mig mest af alt, hvad jeg har set, det skulle jeg ikke ha Lov til at fortælle om til andre, det skulde jeg ikke faa Lov til at skrike ud, saa de kunde høre det allesammen. Hvad betyr de da, høystærværdige Herrer – de Ord i Grundloven § 100: Trykkefrihed bør finde Sted?

Betyr de, at det, som er mig ligegyldigt, eller som ikke har grebet mig no` større, - det har jeg Lov at fortælle, men at det, som har grebet mig mest, det, som har grebet mig slig, at det har været i stand til at omkalfatre hele mit Indre, og git mig et helt nyt Syn paa Livet, det maa jeg holde indestængt herinde, selv om jeg skulde kvæles ved det. Jeg maa skrive, hvad jeg vil, men bare ikke det, som ligger mig mest paa Hjerte.
Er de da ironisk ment – de Ord i vor Grundlov: Trykkefrihed bør finde Sted?

Staar de der bare for at haane os, som føler Noe, ved det, vi ser, og som har en Trang til at skrike det ud til alle de andre der, vi ser og føler. Nei – højstærværdige Herrer!

Trykkefrihed bør finde Sted.»