VG skriver på lederplass i dag: «Terroristene bak massedrapene i Paris representerer de mørke kreftene.» Terroristene representerer islam, de utgjør infanteriet i Allahs hær. Egentlig er de ikke terrorister, men idealister som følger læreboka og som etter nedslaktingen istemmer muslimenes seiersrop: Allau akbar, Allau akbar. Lykkes det å bringe disse «idealistene» for retten, får vi trolig høre at de bare satte ut i livet den inspirasjonen de fikk fra Koranen og sharialovene.
Videre skriver VG at det er «terroristene mot alle oss andre». Feil. Det er islam og denne ideologiens 1,3 milliarder muhammedanere som dette handler om og som mer eller mindre intenst hater USA og de allierte. De fordømmer den vestlige livsstil og samfunnsordning – de vil bare ha islam – ikke demokrati, ikke frihet. Menneskerettighetene skal underlegges sharialovgivningen.
Når skal norske og Europas politikere, journalister, redaktører og akademia ta konfrontasjonen med det barbari islam står for? De som er i avisredaksjonene feiger unna – de tør ikke å fronte ytringsfrihetens og demokratiets fane overfor «de mørke kreftene».
Vi minnes: «Heller rød enn død» – og nå: «Bedre å krabbe på knærne enn å få hodet skåret av.»
I Dresden marsjerte 17.000 mennesker i protest mot islamiseringen. Vil ikke politikerne ta grep før en ny religionskrig i Europa er et faktum?
Arne Tumyr

Fra alle hold prises nå ytringsfriheten. Til og med muslimer står fram i media og bedyrer at selv om de er mot latterliggjøringen av Muhammed - er det noe de må leve med i vestlige demokratier - der det er ytringsfrihet. Fahad Qureshi i Islam Net, som med sine over 2000 medlemmer er en av de største frivillige islamske organisasjoner i Norge, rev i stykker de satiriske tegningene og slo fast at man opplever en trakassering av islam. Han mente vi står overfor misbruk av ytringsfriheten. Samtidig bedyret Qureshi at han var for ytringsfrihet.

Selv om noen hver kan lese om, observere og kjenne til «snille og gode muslimer» - er det tusener og atter tusener som vil kjøre den militante linje. Grunnen er at islam i seg selv er militant. Muhammed sto for seksuelt misbruk av et barn, han var en karavanerøver og krigsforbryter som godkjente halshugging av sine fiender. Islam er en kreftsykdom og en pest for vestlige demokratier - så vel som for hele menneskeheten.

Det er galt ensidig å fremstille vitsetegninger av Muhammed som noe stort i ytringsfrihetens tjeneste. Kan vi håpe at redaktører og journalister i neste omgang «går i flokk» for å informere om Muhammed slik han i virkeligheten var?
SIAN har klargjort - blant annet ved denne karikaturtegningen å avdekke profetens sanne profil. Lars Gule har stemplet tegningen som rasistisk. Muslimer på sin side søker imidlertid å promotere Muhammed som menneskehetens mest høyverdige etiske individ.
I en kronikk i Aftenposten i dag kommer Vebjørn Selbekk, redaktør i avisen i Dagen og tidligere redaktør i Magazinet, inn på dette forholdet m - riktig nok i forsiktige ordelag.

Vi ser endring i det norske pressebildet vi står trolig foran en kursendring fra det politisk korrekte - til sannhetssøkende islam-kritikk
Spørsmålet er - har vi krefter til å betale prisen i form av anda flere og kanskje større blodbad?

Slik politikere og samfunnseliten for øvrig har behandlet islam de siste 30 årene er det en fullstendig tragedie. Man skulle ha sagt nei og atter nei til alle former for dette totalitære systemet.
SIAN har hatt en klar profil og et korrekt formål: Stopp islamiseringen av Norge.
Ha en god sharia-fri helg.
Arne Tumyr

Christen Krogvig forsøker å resonere seg frem til hva profeten Muhammed ville ha ment om drapene i Frankrike.

Når det gjelder muslimenes reaksjoner på terroren i Frankrike tror jeg muslimene kan deles i tre grupper. En gruppe er forferdet over det som har skjedd. En annen gruppe er de som gleder seg over angrepene, men av taktiske grunner unnlater å støtte dem. Den tredje gruppen er de som er henrykt uten å legge skjul på det. Hvor store de forskjellige gruppene er er det antagelig for tidlig å si noe sikkert om.

En muslim som er spesielt viktig er den første av alle muslimer, Muhammed ibn Abdullah. Hva mente så denne profeten at burde skje med de som hånet ham selv?

Dette vet man ettersom det alle rede i profetens levetid fantes mennesker som hånet Allahs sendebud til menneskene. En av disse var 'Asma' bint Marwan. Hun var en kvine av Ummayd klanen som bodde i Medina på profetens tid. Hun skrev hånlige dikt om profeten og oppfordret til angrep på ham. Dette falt profeten tungt for brystet, og han skal ha uttalt: «Hvem vil hjelpe oss med Marwans datter?». En blind mann, Umayr bin Adiy al-Khatmi, skal ha respondert. Han skal ha krøpet inn til henne om natten der hun sov med sine fem barn og stukket et sverd gjennom henne.
Da profeten ble orientert om drapet skal han ha uttalt at morderen hadde hjulpet Allah og hans apostel. Og noen grunn til bekymring for at drapet skulle slå til bake på morderen selv var det ikke. Profeten uttalte: «Ikke en gang to værer vil stange hverandre på grunn av henne.»
Det skal nevnes at de skriftlærde strides om autentisiteten til denne og andre fortellinger fra profetens liv ettersom alle historiene om profeten ble nedtegnet lenge etter hans død. Men hvis man forutsetter at denne og / eller andre historier som er bevart for ettertiden, om Muhammeds liv er sanne, så er det åpenbart at profeten selv ville være henrykt over drapene på de satiriske tegnerne i Paris.

Spørsmålet om drapene har noe med islam å gjøre kan derfor omformuleres til et spørsmål om korrekt islam er: «Hva profeten ville ha ment om ulike spørsmål?» Hvis svaret på dette spørsmålet er ja, er det åpenbart at disse drapene var manifestasjoner av islam.

TV2's reporter, Kadafi Zaman, som for de fleste vil fremstå som en dyktig reporter og en «moderat muslim», maktet ikke under denne jobben med ca. 200 anti-islamske demonstranter på Rådhusplassen – å opptre som nøytral reporter. De muslimske pulsslagene økte åpenbart etter at Zaman ble kalt for «muslim-jævel» av en tilfeldig ungsau som skulle delta i PEGIDA-oppmarsjen. Som muslimer flest tok han aktivistisk til motmæle mot Max Hermansen – som hevdet med støtte fra Stattistisk Sentralbyrå – at kriminaliteten blant innvandrere fra islamske land var tre ganger så stor som blant norske borgerne. Her hadde reporteren behov for å forsvare muslimene og islam – samtidig som hans ordbruk under hele seansen viste sin anti-holdning til islam-kritiske miljøer. Arild Rise ga på 21-nyhetene i kveld kollegial støtte til Zaman som «fikk merke hatet». Motstandsmannen under krigen, Jan Høeg, fikk ingen støtte da formannen i AUF, Trond Giske, kalte Høeg for «nazi-jævel».
Høyesterett har gitt uttrykk for at det må aksepteres en viss høyde for uheldige og upassende ytringer.

SIAN som organisasjon var ikke til stede på Rådhusplassen i kveld, men en del medlemmer hadde møtt opp og støttet PEGIDA-marsjen – naturlig nok etter som PEGIDA og SIAN i det alt vesentlige står for det samme budskap. I den sammenheng kan det stilles spørsmål om hvorfor ikke MAX Hermansen har «våknet tidligere» og gjort en anti-islamsk innsats i SIAN, etter som denne organisasjonen i en årrekke har frontet de samme anti-islamske holdninger.

Alle som ser fram til at det skal vokse fram en folkefront mot islamismen, på samme måte som det ble et helt folk mot nazismen – hilser PEGIDA velkommen – som en del av det anti-islamske miljøet som presser på under overflaten.

Vi har en rekke nettsteder og personer som ser farene med islam – blant andre Vidar Kleppe, Øystein Hedstrøm, Christian Tybring - Gjedde, Martin Kolberg, Walid Al-Kubaisi, Hege Storhaug, Hans Rustad, Ole Jørgen Anfindsen – og for ikke å glemme de tusener medlemmer i Norges største anti-islamske organisasjon, SIAN . De er alle motivert for på ulike premisser å verne om de norske og vestlige demokratiske verdier. Kanskje er det ikke lenge før vi får en samlende organisatorisk og slagkraftig enhet – hvis medlemmer er villige til å kjempe – og om nødvendig betale prisen – for disse verdiene.

Arne Tumyr

Det er her vi har hele problemet knyttet til islam og islamiseringen i Europa og Norge. I islamske miljøer, i moskeene og Koran-skolene, blir elevene hjernevasket og ammet opp med den islamske lære. Sannheten om «Profeten» forties. Den nye generasjon muslimer blir opplært til å hate alle som sier noe annet enn det de blir fortalt av imamene og i de muslimske hjem.
Det er her myndighetene – politikere og skolemyndigheter svikter totalt: De har lagt opp til et undervisningssystem som skal understøtte og styrker de muslimske elevene i sine vrangforestillinger. Rektorene bøyer unna når elevene protesterer – ja, for rektorene har plikt til å hjelpe elevene med deres egen tro!

Det er her regjeringen må sette tiltak inn. Det er her konfrontasjonen må tas. Det brenner i skolen! Varslerne blir forvist og demonisert.

Send en norsk feminist av en kvinne inn i en muslimsk manneforening og foredra om kvinnefrigjøring og likestilling. Mennene vil le henne ut.

Arne Tumyr

Sharialoven er obligatorisk og retningsgivende for alle muslimer. Sharialoven omfatter alle aspekter ved muslimers liv fra vugge til grav.

Den regulerer bønn, begravelse, faste, handel, arv, ekteskap, skilsmisse, straffelov, osv. Det er svært få som kaller seg muslim som til fulle etterlever den muslimske sharialoven, men det er ikke gunstig for vedkommende muslims folkehelse å snakke høyt om dette. Årsaken til at folk som kaller seg muslimer, men samtidig unnlater å alltid slavisk følge den islamske sharialoven slik de er forpliktet til, kan ha sammenheng med at islams ekstreme ondskap gir mange muslimer samvittighetskvaler.

De fire sunni lovskolene Hanafi, Malaki, Shafi´i og Hanbali har laget en lovsamling kalt “The Reliance of the Traveller” som er en anerkjent kilde til islamsk sharialov. Lovsamlingen er også sertifisert av the International Institute of Islamic Thought ved al-Azar universitetet i Kairo. Det er den engelske utgaven av lovsamlingen som ligger til grunn for de henvisninger som følger nedenfor. Boken er fullt og helt basert på den islamske trilogi. Sharialoven er et konsentrat av koranen, sira og hadith.

I sharialoven paragraf o1.0 “Who is subject to retaliation for injurious crimes” konstateres at en muslimsk mann bare kan drepes som gjengjeldelse for et annet drap, eller dersom han er utro, eller dersom han forlater sin muslimske tro.
Paragraf o1.2 “The following are not subject to retaliation” lister opp de som ikke skal dømmes til døden selv om de har drept en annen muslim:

(1) Barn eller sinnsyke er unntatt fra gjengjeldelse dersom de har forvoldt en annen muslims død.
(2) En muslim som dreper en ikke-muslim er unntatt fra gjengjeldelse (ikke-muslimer er verdiløse i den islamske ideologi).
(3) En jøde eller kristen som dreper en frafallen muslim (en ex-muslim som har fornektet sin tro), er unntatt fra gjengjeldelse, fordi drap på frafalne muslimer alltid er fritatt for konsekvenser.
(4) En far eller mor (eller deres far eller mor) som dreper sitt avkom (eller avkommets avkom), skal ikke straffes for det.

Her er det for så vidt mye å si om den muslimske tankegangen bak det å straffefritt kunne drepe folk kun fordi de ikke er muslimer, men ut i fra et islamsk synspunkt er det åpenbart ikke noe oppsiktsvekkende ved dette.
Derimot skal vi se nærmere på muslimenes rett til å drepe sine egne barn.

Hva får en religion til å oppfordre til slikt? For det er en oppfordring når islams hellige lov gir utvetydig anvisning for at muslimer kan drepe sine egne barn uten å bli straffet slik du ville blitt straffet ved å slå i hjel den muslimske naboen.
Før islam ble oppfunnet var det stammen som sto i sentrum. Mannen var på karavanefart, damene gikk mer på omgang og ungene var mer stammemedlemmer enn sin fars barn. Islam satte familien i fokus. Herav den degenererende undertrykkelsen av kvinnen, som er en forutsetning for at islam som samfunnssystem skal fungere. Ingen kvinneundertrykking – ingen islam. En kvinne som kan følge sin frie vilje vil uten fare for represalier selv kunne velge hvem hun gifter seg med (også utenfor den islamske kretsen). Hun velger hvor mange barn hun skal ha, og hun velger selv utdannelse og karriere. Innenfor islam tilbys kvinnen mange barn, liten utdannelse og ingen karriere. Den islamske kvinnen bor i et fengsel innenfor husets fire vegger som en verpemaskin for nye islamister. Under slike forhold er det kanskje forståelig at muslimene må ha et sharialovverk som åpner for å drepe den som forsøker å flykte. For at det destruktive, menneskefiendlige samfunnssystemet islam skal fungere, er det helt avgjørende at kvinneundetrykkelsen opprettholdes. I en slik situasjon er det viktig at nye slekter muslimer impregneres med den nødvendige dose frykt, som skal gjøre dem i stand til å holde ut det trøstesløse livet som muslim, og bidra til slektens uhemmede gang og islams blomstring. Når du vet at din egen far uten videre kan drepe deg dersom du ikke følger de påbud og retningslinjer som islam setter for alle aspekter ved din livsførsel, er det åpenbart at dette har en oppdragende effekt.
En oppdragende effekt har det sikkert også når man konstaterer at muslimer steiner i hjel sine døtre for å velge kjæreste etter hjertet, for å se på en fremmed gutt, for å eie en mobiltelefon, for å ha en facebookkonto, være for sent ute om kvelden osv. Drap på sitt eget avkom forekommer i islamske land så vel som i vestlige land der muslimer og islamsk kultur er importert. De såkalte æresdrap straffes praktisk talt ikke i muslimske land. De fleste muslimske land har bare delvis implementert sharialov i sitt nasjonale lovverk. Det finnes islamske land der drap på eget avkom er straffbart, til tross for at sharialoven foreskriver straffefrihet. I den grad gjerningsmannen overhodet straffeforfølges her, resulterer slikt maksimalt i noen måneders fengsel. I de fleste stammeområder er de nasjonale lover bare et stykke papir som innbyggerne uansett er ute av stand til å lese. Sharialoven sitter i ryggmargen og trumfer alle menneskeskapte lover.
Det finnes dessverre flere eksempler fra europeiske domstoler der muslimske barnemordere som har myrdet egne døtre, får mildere straffer enn normalt på grunn av kulturelle forhold, dvs islam. Slik sett kan en vel hevde at sharia allerede har begynt å prege vestlig rettsvesen.

Det sitter i dag muslimske krefter på Stortinget som offentlig har uttalt seg som om sharialoven bør erstatte norsk lovverk i fremtiden, eller mer konkret, at norsk lovverk må endres slik at det blir i overenstemmelse med sharialovgivningen. Og dette er en muslim som alle omtaler som moderat. Hvordan er da hardcoremuslimene? Hvorvidt det tar ti, hundre eller to hundre år før Norges Lover er erstattet med sharialoven er egentlig uinteressant. Dersom du ikke ønsker at dine etterkommere skal myrdes i henhold til sharialovgivningen er det på høy tid å få vår lovgivende forsamling til å vedta forbud mot deler av den islamske trilogi, slik det i disse dager gjøres i Russland.

SIAN-
saken

Denne saken har vakt oppmerksomhet. Tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen skriver på bloggen sin følgende:

«I fjor ble organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) nektet å holde møte på Kristiansand Folkebibliotek, til tross for at biblioteket er brukt som møtelokaler for organisasjoner og lag i byen. Demokratenes bystyremedlem Vidar Kleppe tok opp saken i bystyret og ønsket å overprøve vedtaket gjort av biblioteksjefen, men nådde ikke fram. Nå tar Kleppe saken opp på nytt.
Kleppe mener det er en viktig prinsippsak at alle organisasjoner, uansett hva de mener, har lik rett til bruk av biblioteket. Derfor tar han saken opp på nytt i bystyret gjennom en interpellasjon til ordføreren.
«Drammen bystyre behandlet 13. desember 2013 i prinsippet et lignende saksforhold. Her sluttet bystyret seg til ordførerens konklusjon – jeg siterer: «Bystyret og rådmann vil fortsatt stå formelt ansvarlig for alt som skjer i biblioteket, inkludert valg av debattema. Biblioteksjefen vil fortsatt ha plikt til å rette seg etter overordnede beslutninger og iverksette overordnede vedtak.»
Kristiansand kommune har som hovedretningsmål: «Alle har like rettigheter, plikter og muligheter for samfunnsdeltagelse.»
Vil ordføreren, på bakgrunn av likebehandling og overnevnte prinsipper – henstille til bibliotekets ledelse om at SIAN for fremtiden også skal kunne få leie møterom på Kristiansand folkebiblioteket på «lik linje» med andre lovlige lag og organisasjoner,» skriver Kleppe i interpellasjonen til byens ordfører.
«Demokratene mener at beslutningen om å nekte en lovlig demokratisk organisasjon som SIAN å få leie et møterom i Kristiansand folkebiblioteker som en «demonisering» av organisasjonen som helt klart strider mot grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfriheten og likebehandling,» sier Kleppe.»

Uakseptabelt
Arne Tumyr sier til SIANs nettavis at Kristiansand kommunes behandling av denne saken er uakseptabel. Samme dag (21. januar) som jeg reiste spørsmålet til ordfører Arvid Grundekjøn i Kristiansand bystyre, hadde Ahmadiyya-muslimene møte i biblioteket med samme møteopplegg som SIAN, men vi fikk avslag med den begrunnelse at det var for ensidig. Bibliotekets ledelse foretar altså en forskjellsbehandling som er helt urimelig.
-Ordføreren antydet vel i svaret at dere kan få leie andre lokaler?
-Ja, men det er også en grov forskjellsbehandling. Muslimene slipper til på biblioteket, men ikke islam-kritikerne. Det er merkelig at ikke lokalpolitikerne i Kristiansand ser at dette er gal politikk.
-Men det blir en ny runde 18. februar?
-Ja, og det blir en spennende runde.
-Hvis det blir nei?
-Da blir det klagesak til sivilombudsmannen, sier lederen i SIAN's Agderavd. til slutt.

Muslimer påstår gjerne at Muhammed hevet kvinnens posisjon ved innføringen av islam.

Denne påstanden kan diskuteres, men hvorvidt Muhammed hevet kvinnens posisjon fra ekstremt forferdelig til bare forferdelig er ikke avgjørende for om islams kvinnesyn skal anses anstendig. At Muhammed ga kvinner rett til å arve halvparten av hva menn kan arve, og at han forbød utsetting av jentebabyer, som vi uansett ikke kjenner det reelle omfanget av, kan på ingen måte utligne det slaveregimet han innførte for kvinner i islam.
I virkeligheten er kvinnen i islam kun verdsatt for sin funksjon som fødemaskin. Hadith Ibn Majah 1:599 sier «Gift deg, for jeg vil overgå andre folk tallmessig med din hjelp». Dette budskapet fremføres i moskeer verden over i dag. Da Yasser Arafat snakket om syvdoblingen i den arabiske befolkningen i Palestina i løpet av en generasjon (450.000 1967 – 3,3 mill 2002) kalte han de palestinaarabiske kvinnenes livmor for det hemmelige våpen for hans sak. Muammar Gaddafi har i en tale vært inne på det samme, da han konstaterte at det var helt unødvendig å ty til våpen for å erobre Europa (Al-Jazeera TV 10.4.2006). I samme tale konstaterte for øvrig den innsiktsfulle muslim at i Skandinavia går alle kvinner nakne. Demografien gjør jobben for muslimene. Kanskje var det dette Oriana Fallachi siktet til da hun skrev at den islamske fundamentalismens disipler «formerer seg som om det skjedde ved celledeling».
Muhammed selv giftet seg med Aisha da hun var seks år, og fullbyrdet ekteskapet da hun var ni år gammel. Koranen 65:4 dokumenterer at det innenfor islam er tillatt å (gifte seg med og) skille seg fra småjenter som ennå ikke har hatt menstruasjon. Om man på denne bakgrunn finner det riktig å definere Muhammed som pedofil, seksualforbryter eller bare en mann av sin tid, kommer vel mye an på ens eget utviklingsnivå på det moralske området, i forhold til ørkenarabernes moralske standarder på 600-tallet. Det mest problematiske ved profetens kvinnesyn er at han blir ansett som det perfekte forbilde for muslimer i all tid, med den konsekvens at mange hundre millioner muslimske kvinner og jentebarn i vår tid lever som sexslaver i sitt eget hjem. Aisha selv har sagt «Jeg har ikke sett noen lide så mye som de troende (muslimske) kvinnene. Se, hennes hud er grønnere enn klærne hennes». Bukhari 7.72.715. Det er all grunn til å anta at Muhammed sin hustru visste hva hun snakket om. Hadith Abu Dawud 11.2142 lyder; «Profeten sa; En mann vil ikke bli spurt om hvorfor han slår sin kone». 96 % av selvmordene i Saudi Arabia begås av kvinner. Det er lett å forstå.

VG hadde for 20 år siden en artikkel over flere sider med overskriften «De brenner sine koner», om muslimske menn som skamferte og drepte sine koner med primitive kokeapparater. Mens drapsorgiene har fortsatt til dags dato har journalistenes eventuelle interesse for muslimske kvinners kår dessverre ikke materialisert seg i oppfølgende artikler om muslimenes fullstendig avskyelige behandling av sine kvinner. I Sverige har begrepet «balkongflickor» oppstått for å beskrive fenomenet med flyvende muslimske kvinner. Dette fenomenet skyldes at det er prekær mangel på primitive kokeapparater i Sverige. I England observeres et høyt antall pakistanske kvinner innlagt med permanente ansiktsskader etter «uhell» med frityrpanner til tross for at mange av dem ikke eide frityrpanne. (Christopher Caldwell, Betraktninger over revolusjonen i Europa, s 196).

Abu Ala Mawdudi var en av vår tids største muslimske ideologer og er et forbilde for alle de som har satt seg fore å endre verden til et speilbilde av den arabiske ørkenen på 600-tallet. I hans bok «Purdah and the status of women in Islam» konstateres at kvinnens øyne er en erogen sone som kan lede til hor. Parfyme kan lede til hor. Kvinnens stemme (djevelens agent)kan lede til hor. Lyden av kvinnens skohæler kan lede til hor. Skjeggenissen reflekterer ikke over at det er de muslimske horebukkene som er problemet, ikke det blotte nærvær av kvinner.

Amal Aden skriver i boken Det skal merkes at de gråter (2011 Side 16) om somaliske fedre;
«Ali har vært gift fem ganger, men har bare tre koner nå. (…)Siden han har så stort behov for sex er han ofte utro(…) Til sammen har han sytten barn.(…) Ali mener bestemt at barna har det best hos sine mødre. (…) Ali mener at kjærlighet gjør barn dumme og naive». Ali er neppe den eneste somalier som bedriver ulovlig polygami i Norge. Dersom somalierne ikke hadde kjønnslemlestet 98 % av sine kvinner (ifølge UNICEF) ville også Ali sine koner hatt lyst på sex. Da slapp NAV å forsørge så mange koner, samtidig som det er begrenset hvor mange barn hver enkelt kone er i stand til å produsere. Slik vil samlet barneantall å forsørge for den norske stat også gå ned. Når Ali forsvarer sitt fravær i barnas oppvekst snur han saken på hodet. Han hevder kjærlighet gjør barna dumme og naive. Realiteten er derimot en helt annen; I Somalia følges Ali sin oppskrift for barneoppdragelse. WHO har konstatert at i Somalia er hver tredje innbygger mentalt syk. I Somalia er gjennomsnittlig IQ på bare 70. Ali sin oppskrift har altså vist seg ikke å produsere intelligente eller velfungerende barn. Ali er selv et produkt av en ukultur som produserer et menneskemateriale som er svært lite anvendelig som arbeidskraft i et vestlig høyteknologisk samfunn. Ali mener oppskriften fungerer såre vel. Og det gjør den, så lenge Ali får ha begge hendene dypt i honningkrukka til den norske velferdsstaten. Første skritt på veien for at fremtidige somaliskættede generasjoner skal kunne delta i og bidra til det vestlige velferdssamfunnet de bor i, er gjennom å forkaste sitt bakstreverske islamske rammeverk, og begynne å behandle sine kvinner anstendig.
Slør er et undertrykkelsesinstrument som er helt avgjørende for at islamistene skal lykkes. «Islamisering og tildekking av kvinner går hånd i hånd. Samtidshistorien til eksempelvis Afghanistan og Iran bevitner dette uløselige forholdet». (Hege Storhaug, Men størst av alt er friheten 2007, side 91.) Slør er en samlebetegnelse på plagg som tildekker. Som antiislamister promoterer SIAN forbud mot enhver form for tilslørte muslimer. Det er vårt standpunkt at verken politikere, rektorer eller mediefolk går langt nok, når de kun ønsker å forby ansiktstildekking, men tillater for eksempel hijab. Hijaben er en religionspolitisk uniform som promoterer undertrykkelse. Islamister og norske apologeter som prøver å forlede befolkningen fremholder gjerne at sløret er et kulturelt betinget plagg på linje med skaut. Slik argumentasjon er uredelig og manipulativ. Skaut er et tradisjonelt plagg uten noen religiøs symbolikk og derfor helt uproblematisk. Skaut har hatt en praktisk og hygienisk funksjon, og har aldri vært et verktøy for å segregere norske kvinner fra samfunnet. Slørtilhenger anfører at sløret frigjør kvinnen fra mannens seksualiserte blikk. Sannheten er tvert om, idet vi vet at tilslørte jenter slett ikke unnslipper blikk, klåing og voldtekter i muslimske land. Muslimenes tåpelige anførsel om slørets funksjon som vern mot muslimske menns primitive seksuelle drifter underbygger også at det ikke er relevant å likestille slør med skaut. Når muslimske jenter forsvarer sløret er dette kun en overlevelsesstrategi. Det er alle frie menneskers plikt å befri dem fra åket. En muslimsk kvinne i Vesten som faktisk bruker slør frivillig gir med sin bekledning et bevisst og tydelig signal om at hun vender ryggen til de frihetsverdier som ligger forankret i det samfunnet som har latt henne ta tilhold der. Sløret symboliserer opposisjon til menneskerettigheter og menneskeskapte lover, og det viser underkastelse for mannen. Det er avskyelig.

Alle islamtolkere er enige om at sløret skal dekke håret. Det tolkerne er uenige om er nødvendigheten av hansker og ansiktstildekking. Det blir litt som med de homofile; alle de skriftlærde er enige om at homoene skal drepes, men det krangles om hvorvidt de skal steines eller henges. Muslimske kvinner har aldri hatt tolkningsrett om islamsk lov og kommer neppe noen sinne til å få det. De er henvist til å ikle seg det som kommanderes av deres far eller ektemann. Slørets viktighet i kvinneundertrykkelsen understrekes av en tolv år gammel jente som siteres av Amal Aden i boken «Det skal merkes at de gråter»; «Faren min sier at helvete er varmere enn hijaben, og at jeg må holde ut».

Hanne Skartveit er politisk redaktør i VG. Hun har en lengre artikkel i VG 8.11.2014 med tittelen «Jeg vil se hvem du er». Her argumenterer hun for at også muslimske kvinner må vise sitt ansikt. «Verken niqab eller finlandshette hører hjemme her. Det handler ikke om religion, det handler om folkeskikk». Tilsløring av kvinner er et overgrep. En enda mer alvorlig dimensjon ved tildekking av kvinner er likevel den menneskefiendtlige islamismen som sløret symboliserer og fremmer, som virkelig bør skremme siviliserte folk. Sløret, enten det er hijab, niqab eller noen annen form for tildekking av kvinner er en shariauniform som forteller oss at også Vesten er i ferd med å bli hærtatt. Jeg mener at dette er et viktigere moment å diskutere enn om hvorvidt jeg ser ansiktet til muslimaen på fortauet. «Niqaben disse kvinnene bærer representerer en ekstrem og kvinneundertrykkende ideologi» konstaterer Skartveit. Når hun har forstått at islam er som beskrevet kan en saktens undres over at hun ikke samtidig står opp til kamp mot en hver form for tilsløring av muslimske (ergo undertrykte) kvinner. Skartveit hevder at det ofte er slik at kvinnene har på seg shariauniform ikke fordi noen tvinger dem, men som en protest mot foreldre og mot samfunnet de lever i. Her havarerer Skartveit dessverre. Det finnes ikke empirisk grunnlag for å hevde at muslimske kvinner «ofte» benytter shariauniform som protest mot det siviliserte samfunn som forsørger dem, snarere enn at hennes mannlige overordnede foreskriver tilsløringen. Men, debatten er egentlig helt unødvendig. Vi vet at muslimer lyver så det renner når det gavner islams sak. Vi vet at undertrykte kvinner generelt lyver for å beskytte seg selv mot ytterligere mishandling. Vi vet også at en del av de hjernevaskede muslimske jenter tilsynelatende er besatt av et slags stockholmsyndrom overfor sin overgriper, som er hennes far, bror eller tvangsgiftede analfabete fetter og ektemann, direkteimportert fra en leirehytte på den pakistanske landsbygda. Å hevde at enkelte muslimske jenter ofte ifører seg tvangstrøyen frivillig er å motarbeide frigjøringen av alle de muslimske kvinner som lever i et fengsel, et jomfrubur, strippet for menneskerettigheter, midt i blant oss navlebeskuende nordmenn. Hanne Skartveit konstaterer at «Politiske retninger som hevder at noen mennesker er mer verdt enn andre, ender i vold og terrorvelde. For islamistene er de rettroende mer verdt enn kristne, jøder og ateister». Når Skartveit har oppdaget såpass mye av den islamske doktrine er det underlig at hun ikke har erkjent at enhver form for shariauniform og tilsløring er en promotering av den onde ideologien islam. Skartveit konstaterer at «de unge norske kvinner i niqab (…) representerer en ideologi som fostrer terrorister». Til tross for delvis manglende oppfølging av de sannheter som Skartveit selv erkjenner, er på mange måter Hanne Skartveit sitt angrep på ansiktstildekking en revolusjon innen norsk journalistikk. Ikke bare tillater hun seg å trå utenfor de politisk korrekte grenser. Hun våger også å sette navn på ondskapen, islamisme. Hanne Skartveit plasserer ansvaret der det hører hjemme, blant rikspolitikerne som i redsel for å støte sine innvandrervelgere valgte å overlate den ubehagelige saken om forbud mot ansiktstildekking til lokalpolitikere og rektorer. Like opplagt som at shariaklær ikke hører hjemme i norsk offentlighet er det at ansvaret for å forme samfunnet må ligge på rikspolitikerne, ikke hos rektorene.

Walid al Kubaisi peker på at alle former for tildekking av kvinner før islamismens renessanse i forrige århundre var knyttet til en nasjonal kultur som symboliserer et land, en kulturell identitet, og samtidig en tilhørighet til religionen islam. Men den islamske hijaben representerer ikke et bestemt land, kultur eller tradisjon. Den visker bort alle disse trekk til fordel for det islamistiske. Kvinnens opprinnelsessted og kultur er umulig å konstatere. Som bærer av hijaben er kvinnen redusert til en fanebærer for islamismen, og ribbet for alle andre karakteristika. Dette har ikke den norske eliten tatt inn over seg.

I Minnesota var det i 2014 stor ståhei omkring en somalisk kvinne som var nyansatt som politi. Tiltaket var kanskje verdt et forsøk, tatt i betraktning de massive problemene politiet i Minnesota har med de somaliske bandene som herjer byene som i sin tid ble grunnlagt av norske og svenske nybyggere. Somaliere har gjort den amerikanske drømmen til et muslimsk mareritt for innbyggerne i Minnesota. Den nytilsatte politikvinnen syntes ikke å være bekymret for den totale mangel på respekt og myndighet som kvinner lider under i islamske samfunn. Hun var derimot meget fornøyd med det nylagde spesialplagget som var designet for henne. En hijab med trykknapper slik at eventuelle «bad guys» ikke skulle kunne kvele henne med tørkleet. Muslimaen betegnet konsekvent shariauniformen som en «klut» uten at noen journalist fant grunn til å reagere verken på det betenkelige i å tillate shariauniform på en offentlig tjenestekvinne, eller hennes spekulative omskrivning av realitetene.

På det islamske forbundets nettside sies dette om tildekking av kvinner, i forbindelse med en debatt om forbud mot slør i norske skoler: «Hijab er obligatorisk fra det øyeblikket en jente kommer i puberteten (…) mange jenter får sin første menstruasjon allerede rundt 8-9 års alderen, og et forbud vil hindre de som ønsker å følge dette påbudet i å praktisere sin religion.» (Hege Storhaug, Tilslørt.Avslørt, 2007 s76). Når det islamske forbundet agiterer for at «de som ønsker å følge dette påbudet» må kunne bruke slør, ber de verken for sin syke mor eller sin underkuede datter. Ingen kvinne i islam blir spurt om hun har lyst til å gå med slør. Den kvinne eller unge som nekter å etterkomme foreldre og mullaers påbud om slør vil få pryl til frokost, middag og kvelds. Hun får skylden for at familien mister sin «ære». Islamske religionsfascister skyver ungene foran seg fordi de ikke har gode argumenter for å dekke til den kvinnelige del av befolkningen. Dersom en kvinne nektes å gå med slør på for eksempel jobben, vil hun temmelig sikkert slutte i jobben. Det bestemmer familieoverhodet. Dette er beklagelig av hensyn til den underkuede kvinnen, men det er likevel intet argument for at samfunnet omkring skal la sine normer og verdier forkvakle av den bedervede ideologien til en ørkenaraber.

Et tilsvarende dårlig argument har vi tidligere sett fra en ikke navngitt imam i Norge. Da han ble intervjuet av VG 24.7.1995 sa han «Kvinner har større selvbeherskelse enn menn. For oss menn er det så distraherende å se kvinner knele foran oss». Realiteten er altså at kvinnen må skjermes fordi muslimske menn ikke eier hemninger. Er dette rettferdig? De muslimske predikanter legger byrden på kvinnen, for mannens uanstendighet. I norsk skole er det gryende enighet om at det er mobberen, ikke den som blir mobbet, som bør bytte skole. Tilsvarende logikk bør gjøres gjeldende for muslimene. La de muslimske menn bli sittende i ørkensanden. La deres underkuede og mishandlede muslimske kvinner få asyl i et sivilisert land der de kan få leve et anstendig og verdig liv utenfor jomfruburet, frie fra muslimske menns undertrykking og mishandling.
At slør er obligatorisk i islam kommer tydelig nok frem i Koranen 24:31, 24:59-60, 33:53, og 33:59. Å dermed hevde at slør av denne grunn bør være tillatt i et sivilisert samfunn er derimot en kortslutning. I islam har kvinnen ingen fri vilje. Den som påstår det motsatte er en løgner. Hun er underlagt mannen og de begge er bundet av ideologiens bånd. Som leder av Islamsk Råd Norge sa Senaid Kobilica at alle muslimske ledere i Norge er enige om at hijab er obligatorisk – det er udiskutabelt. Realiteten er at tildekking av kvinner er som et flagg som forteller oss at islam er i ferd med å erobre territoriet. Kvinners bruk av slør i Vesten er ikke en stolt manifestasjon av tro og kultur. Det er en demonstrasjon av islams kvinnefiendtlighet, en demonstrasjon av at den islamske front nå står i våre gater og en hån av vestlige frihetsverdier. Forskjellige former for tilsløring av muslimske kvinner og jenter er et verktøy som islamistene bruker for å teste og tøye toleransegrensene til befolkningen i siviliserte stater som er i ferd med å bli okkupert av islam.

Mens muslimer bruker koranen som begrunnelse for tilsløring av kvinner, vil venstreliberale og sosialister forsvare denne kvinneundertrykkelsen ved å henvise til ytringsfrihet, toleranse og åpenhet. Det faktum at disse verdiene står for det stikk motsatte av islam, ser ikke ut til å affisere apologetene. Det at kvinneundertrykkelse, herunder tilsløring, er uttrykk for den totalitære islamske ideologi som på ingen måte er ønskelig i et sivilisert samfunn, burde være tilstrekkelig til å innse at toleranse for det intolerante ikke gavner andre enn muslimske menn. Intet sivilisert samfunn har plikt til å tilintetgjøre sine egne bærende prinsipper for å behage utøverne av en bakstreversk ideologi.

I den franske forstaden Corneuvre viste en undersøkelse at 77 % av de muslimske kvinnene som var tilsløret bar shariauniformen ikke fordi de hadde lyst, men fordi de fryktet fysisk mishandling dersom de gikk med siviliserte klær (New York Post 14.12.2003). Den konstante trusselen om å bli utstøtt av familien, innelåst, mishandlet eller drept, hindrer muslimske kvinner i å utfordre grensene som islam setter for deres livsutfoldelse. Regelmessige blodige eksempler på hva som skjer med de kvinner som opponerer mot islamsk kleskode, minner dem på hva som vil skje dersom kvinnen skulle insistere på å innrette livet sitt etter de normer og menneskerettigheter som gjelder utenfor muslimsk territorium. I dette liv venter mishandling og drap utført av ens nærmeste familie. Etter døden venter en sikker plassering i Helvete.

Et forhold som muslimske talsmenn unnlater å bringe inn i bildet når de bedriver sin usmakelige argumentasjon for tildekking av kvinner, er at også kvinner som bruker burka utsettes for seksuell trakassering i gatene i muslimske land. Muslimske jenter forteller at den seksuelle trakasseringen var omfattende da de gikk tilslørt på gata i Pakistan, men fraværende da de gikk i vestlige klær i Oslo (Hege Storhaug, Tilslørt.Avslørt 2007 s131 og note 156). Trakassering av kvinner materialiseres også i form av voldtekt. Det er ikke bare i Vesten at kvinner voldtas av muslimske menn i et hemningsløst omfang. 75 % av kvinnene i fengsel i Pakistan er der for den forbrytelsen det er å være et voldtektsoffer. Også i Nigeria utstedes det dødsdommer mot kvinner som har blitt voldtatt. (Robert Spencer, The Truth about Muhammed 2001, s68). Kvinnenes problem er at de ikke er i stand til å reise det nødvendige antall vitner, og ved å fremsette en voldtektsanklage innrømmer kvinnene derved at de har hatt sex utenfor ekteskap. Således av med hodet! Når det viser seg så vanskelig å endre på slik rettspraksis har det sammenheng med at rettspraksisen er fundamentert på Muhammeds eksempel.

Islam er mye mer enn en religion, det er også blant annet kultur. Og det er mange forskjellige kulturer, ettersom flere forskjellige okkuperte sivilisasjoner har inkorporert deler av sine gamle kulturer og skikker inn i islam, og kaller det islam, ofte med støtte fra religiøst hold. De kulturelle praksiser som familiebestemte tvangsekteskap, kjønnslemlestelse av kvinner (som profeten Muhammed selv anbefaler) mishandling, æresdrap og generell kvinneundertrykking er derfor å anse som integrerte deler av islam. Motstykket til en sivilisert nasjon er en islamistisk nasjon. Islamisme er et annet ord for politisk islam. Det vil si den delen av islam som ikke dreier seg om forholdet mellom muslimen og Allah, men om forholdet mellom muslimen og ikkemuslimen. Islamisme utgjør 64 % av innholdet i Koranen. (Bill Warner, An Abridged Koran, s 200). Siden islamisme = politisk islam, og sløret er en uniform for islamismen, må sløret rammes av forbudet mot å bære uniform i Lov om forbud mot å bære uniform av 1. juli 1937.

Kemal Atatürk som bygget opp en sekulær tyrkisk stat på kalifatets ruiner konstaterte at sløret er barbarisk og et hinder for en sivilisert nasjon. Når vi fortsatt er plaget med sløret i vår tid er det da tilsynelatende fordi muslimene selv ikke ønsker seg noen sivilisert nasjon. Tvert i mot er det islams ytterste mål å gruslegge de siviliserte nasjoner (Koranen 9:29). Sløret er et jomfrubur. Den dagen kvinnene ikke lenger holdes innesperret i jomfruburet, og fritt kan leve selvstendige liv, ta utdannelse, ha jobb, velge hvor mange barn de skal ha, hvem de skal gifte seg med, så vil islam raskt forvitre. Som alle andre totalitære ideologier er islam avhengig av å true massene til underkastelse, og å drepe dem som er for gjenstridige.

I Amal Aden sin bok «Det skal merkes at de gråter» side 22 har hun intervjuet Islamsk Råd Norge. IRN har der en interessant omskrivning av sannheten i følgende utdrag av intervjuet;
AA: Hva sier islam om kvinneundertrykkelse?
IRN: Islam i seg selv oppfordrer til likeverd mellom kjønnene. Foran Gud er ikke den ene bedre enn den andre, annet enn i gudfryktighet.
For å kvalitetssikre påstanden fra Islamsk Råd Norge tar vi en kikk på koranen. Vi legger til grunn at koranen må anses å være innenfor IRN sitt begrep «Islam i seg selv».
Koranen 2:220 gir muslimske menn adgang til å gifte seg med ikkemuslimske damer, mens koranen 60:10 begrenser muslimske kvinners utvalg til kun muslimske menn.
Koranen 4:34 Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Allah har utstyrt noen av dere (mennene) med fremfor andre (kvinnene) og på grunn av de utgiftene de (mennene) bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige.
Koranen 24:31 Og si til de rettskafne kvinner at de skal dempe sine øyenkast og holde sitt kjønnsliv i tømme. (Mannen kan derimot uhemmet leve ut sitt kjønnsliv).
Koranen 33:33 Kvinnen skal holde seg hjemme og be. (Mannen kan fritt gå ute og ta for seg av vantro kvinner).
Koranen 24:59-60 Kvinnen skal tilsløres fra pubertet til overgangsalder. (I et forsøk på å beskytte henne fra hemningsløse muslimske menn).
Koranen 34:4 gir muslimske menn adgang til å banke kona, men koranen gir ikke kona tilsvarende adgang til å banke mannen.
Dette er ikke likeverdighet. Hvorfor er det bare muslimske jenter og ikke muslimske gutter som må fritas for svømmeundervisning i skolene? Når du teller opp de 151 koranvers som omhandler kvinnens status i islam, ser du at 67 % av versene konstaterer at kvinnen har lav status. 25 % av versene omtaler kvinner og menn likeverdig. Bare 7,3 % av versene gir kvinner høy status. (Bill Warner, An Abridged Koran, s 202). Summa summarum; Islamsk Råd Norge gir en så feilaktig fremstilling av faktum at sannheten ikke kommer frem, når de hevder at mann og kvinne er likeverdige i islam, dersom de med islam mener den islamske trilogi. Påstanden fra Islamsk Råd Norge om at islam oppfordrer til likeverd mellom kjønnene er her dokumentert å være like troverdig som påstanden om at «islam er fred». Legg merke til at påstander av dette kaliberet aldri er underbygget med kildehenvisninger. Som profeten Muhammed selv sa; «Krig er bedrag». Hvor lenge har du tenkt å la deg lure?

Når det gjelder muslimer er det med dem som med tilhengerne av andre religioner: Noen er ekstreme, noen er moderate og noen er midt i mellom. Det er åpenbart. Det som er avgjørende er hvor stor andel av muslimene hver av diss gruppene utgjør?

Etter terroren i Frankrike der mennesker ble slaktet på grunn av noe så harmløst som tegninger, hadde jeg håpet at NÅ ville muslimene strømme ut på gater og torg og demonstrere mot dem som forsøker å kuppe religionen deres.

Og store demonstrasjoner har vi sett!

I Tsjetsjenias hovedstad, Grozny, en by på ca. 200 000 innbyggere, skal flere hundre tusen mennesker ha demonstrert. I den pakistanske byen Lahore skal 5 000 mennesker ha protestert.

I Niger har det vært store demonstrasjoner. Kirker er satt i brann, og 10 mennesker drept.

Også i Algeri, Jemen, Sudan, Somalia, Jordan har det vært demonstrasjoner.

Men demonstrasjonene har ikke vært mot ekstremister som kuppet islam. Muslimene har demonstrert mot karikaturtegninger! Når man ser slike demonstrasjoner like etter et massemord er det svært nærliggende å tolke demonstrasjonene som en støtte til terroren.

Her hjemme har lederen for islamsk råd, Mehtab Afsar, kommentert terroren i NrK Dagsrevyen.

I intervjuet uttalte Mehtab Afsar at han frykter for økt muslimhets etter terrorangrepet i Paris.

Han oppfordret også norske redaktører til å vise «modenhet og voksenhet» og forstå at profeten Mohammed har en plass i hjertene til muslimer. Med ytringsfrihet følger også et ytringsansvar, sa Afsar.

Afsar manet altså til forståelse for muslimens kjærlighet til profeten i stedet for å fråde av sinne over «misbruket av islam»...

Disse reaksjonene på massemordet i Paris tyder ikke akkurat på at muslimene selv er mest opptatt av «misbruket av islam», eller at slike drap er stikk i strid med hva de legger i begrepet «islam».

Dog finnes det hederlige unntak som klart viser at ikke alle muslimer er ekstremister. Advokat Abid Raja

twittret følgende om Afsars opptreden: «12 mennesker er drept, og generalsekretæren i @islamskraad flirer mens han svarer merkelig på direkten i @dagsrevyen – Skam deg Mehtab Afsar».

Virkelige moderate muslimer som deler våre vestlige verdier, finnes. Men reaksjonene verden over etter terroren i Paris tyder på ingen måte på at det overveldende flertallet er moderate mens ekstremistene kun er er en forsvinnende liten minoritet. Vi kan lulle oss inn i slike illusjoner. Men de muslimske massene vil før eller siden befri fler og oss alle disse illusjonene.

Den arabisk-islamske terroren har forgreninger til nazismen.

På toppen av listen over de mest ettersøkte nazi-forbyterne til Simon Wiesenthal senteret er det en mann som i dag ville vært hundre år gammel. Navnet hans er Alois Brunner, og han er ansvarlig for livene til over 130 000 jøder. Nazi-jegerne mener fremdeles at han er i Syria hvor han sist ble sett i 2001, beskyttet av Bashar al-Assads regime.

Brunner var en av de mest nidkjære ideologene og embedsmennene i «Den endelige løsningen»; planen om å utslette jødene. Ideen hjemsøkte ham så sterkt at han i 1985 uttalte til det tyske bladet Bunte : «Jeg beklager at jeg ikke fullførte jobben.»

Da «Den arabiske republikk Syria» ble grunnlagt, bosatte Dr. Brunner seg i ambassadedistriktet i Damaskus. I 1960 ble Adolf Eicmann fanget av israelerne i Buenos Aires. I 1961 mottok Brunner en brevbombe og mistet et øye. Avsender var sannsynligvis Mossad.

Brunner som var en personlig venn av Hafez el Assad deltok i arbeidet med å bygge opp Syrias hemmelige tjenester etter mønster av Gestapo.

Brunner er faktisk kun den mest berømte av en rekke nazi-embedsmenn som deltok i oppbyggingen av islamske regimer, og som døde i disse landene etter å ha konvertert til islam.

I november 1967 publiserte den vest-tyske ny-nazistiske organisasjonen «Bund Heimattreuer Jugend» en nekrolog over Karl van Kynast: «Løytnant i den Det tyske forsvar, kaptein i hæren til Den forente arabiske republikk (dvs. en union mellom Egypt og Syria) falt ved Suez-kanalen 12. september 1967.»

Denne alliansen mellom nazistenes hakekors og den islamske Koranen er godt forklart i en artikkel fra 1942. Forfatteren het Johann vol Leers, den mest kjente nazisten som konverterte til islam. Artikkelen ble publisert i avisen «Jødespørsmålet». Artikkelen fremstilte jødedommen og islam innenfor Hegels begrepsapparat tese og anti-tese. «Muhammeds fiendtligheten overfor jødene hadde den konsekvens at de orientalske jødene ble fullstendig paralysert. Hvis resten av verden hadde ført en tilsvarende politikk, ville vi ikke hatt noe «jødespørsmål». Verdens står i evig takknemlighet til islam ved å forhindre jødisk erobring av Arabia.»

En av lederne for «jødiske spørsmål» i Galicia (ligger i dagens Polen og Ukraina), Altern Erich, konverterte til islam og skiftet navn til «Ali Bella» i Egypt hvor han trente palestinske terrorister.

Leopold Gleim ble var kjent som leder av Gestapo i Polen. Men han skiftet navn til «Ali al-Nahar» og tjenestegjorde for den egyptiske diktatoren Nasser.

Oscar Dierlewanger drepte titusner av jøder i Ukraina før han ble livvakt for den egyptiske diktatoren. Dr. Heinric Willerman var kjent for noen av de frykteligste eksperimentene i Dacahu, og han organiserte terrorist leiren, «Sammara», i Egypt. Etter å ha likvidert Warsawa-gettoen sluttet Knut Baurmann seg til forsvarsdepartementet i Kairo og trente «Fronten for frigjøring av Palestina».
Lederen for Gestapo i Dusseldorf, Joachim Daemling, flyttet til Egypt for å jobbe i det egyptiske fengselsvesenet.

Til og med Francois Genoud, den kjente nazistiske bankmannen, tilgodesett i testamentene til Hitler og Goebbels, brukte rikets krigskasse til å finansiere arabisk-muslimske anti-jødiske formål. Og i 1959 etablerte han «Den internasjonale sammenslutningen av venner av Den arabiske verden».

Walter Rauf het mannen som fant opp de mobile gasskamrene som drepte 97 000 jøder. I 1948 torturerte han jøder i Damaskus.
Boeckler Wilhelm ble «Abd al Karim», SS-mannen Wilhelm Berner trente palestinske terrorister og general løytnant i SS Alois Moser ble «Hassan Sulayman».

I Kairo bodde «Hans Eisele», Dr. Eisele, som hadde vært beryktet i Dachau for å torturere fanger ved å injisere cyanid. Otto Skorzny var SS offiseren som befridde Mussolini fra hans fengsel i Grand Sasso. Han slo seg ned i Kairo der han lærte opp Nassers etterretning.

Blant Skorznys assistenter var det også en embedsmann fra Goebbels propagandaministerium; Franz Buensch. Buensch var ekspert på «jødeproblemet» og han hadde samarbeidet med Adolf Eichmann om «Den endelige løsningen». Og han hadde skrevet boken «jødenes sex-vaner», kanskje det mest frastøtende dokumentet som nazistene produserte.

I den egyptiske hovedstaden var det en annen beryktet lege; Aribet Heim / «Dr. Død». Navnet fikk han på grunn av sine grusomme eksperimenter i leirene Buchenwald, Sachsenhausen og Mathausen. Heim konverterte til islam under navnet «Tarek Hussein Farid». Han anla islamsk skjegg, gikk i Azhar moskeen hver morgen og leste Koranen i tysk oversettelse.

Goebbels' assistent, Johann von Leers, ble høytidelig mottatt i Kairo av stormuftien av Jerusalem; Haj Amin al Husseini: «Vi takker deg for å ha kjempet mot mørkets makter inkarnert i verdens jødemakt.» Etter konverteringen til islam tok von Leers navnet «Omar Amin von Leers», og han fylte flere poster i Nassers administrasjon.

I Tom Cruises «Valkyrien» fra 2008 hadde major Otto Ernst Remer, spilt av Thomas Kretschmann, en nøkkelrolle i å slå ned kuppmakerne som forsøkte å drepe Adolf Hitler. I 1993 intervjuet en egyptisk avis Remer. Remer hyllet Khomeinis revolusjon, hevdtet at gasskamrene var «løgner». Han sammenlignet Nazi-Tysklands tap med palestina-arabernes; «begge var ofre for jødene, og begge led under okkupasjon».

Og hvordan kan vi glemme at ny-nazister hjalp Yasser Arafat i Munchen-massakren i 1972?

Dette er ikke en historie om forhold som ligger langt tilbake i tid: Den kaster lys over den eksistensielle krigen mellom politisk islam og jødene.

Når jeg leser disse og andre historier om nazi-embedsmenn som kjempet for islam, minnes jeg stormuftien av Jerusalems som planla å bygge gasskamrene og krematorier Nabulus / Shechem. Det er den virkelige «okkupasjonen»: Okkupasjonen til en totalitær folkemords-ideologi i krig med jødene i deres eget land.

Et Birkenau i ørkenen. Et Mathausen som ønsket å sette sin fot på Sion-fjellet...