Dagsavisen publiserte 5. november et oppslag av Øyvind Strømmen. I oppslaget utsettes SIAN for usaklig kritikk.

Les oppslaget i Dagsavisen her: http://www.dagsavisen.no/innenriks/maktkamper-raser-og-hatet-vokser-1.29... .
Etter norsk lov og etter Vær-varsom-plakaten har SIAN rett på tilsvar. Men Stian Bromark i Dagsavisen nekter like vel å publisere et tilsvar. Det at Dagsavisen nekter SIAN å publisere et tilsvar, viser tydelig at Dagsavisen ikke ønsker å publisere avsløringer, men demoniserende kampanjejournalistikk. |

Følgende tilsvar ble nektet publisert:

Strømmen rir igjen

I et oppslag i Dagsavisen 5. november omtaler Øyvind Strømmen og Kjetil Stormark antiislamisters postinger i sosiale medier.

Det hevdes at SIAN er preget av intern splittelse. Faktum er imidlertid at det ved årsmøtet
28. mars var det en kampvotering om valg av styre. Og mange av de som var på den tapende
siden i denne voteringen, har meldt seg ut. Etter dette har organissasjonen vært preget av ro
og godt samarbeid. I stedet for å fortelle leserne at det nå hersker ro slår man opp en nyhet
om en gammel og avsluttet strid.

For øvrig er det i oppslaget henvist til en del postinger på Facebook. Som vi alle vet
forekommer det ekstreme og uheldige postinger i alle sosiale medier uten forholdssensur.
Det kan til og med virke som om enkelte debattanter poster ekstreme meninger under falsk
navn i den hensikt å bruke disse postingene som bevis på at SIAN er en ekstrem
organisasjon. Det å hevde at postinger, som har blitt slettet av moderatorene for lenge siden,
skal definere SIAN er som å hevde at ekstreme postinger for eksempel på VGs debattsider,
definerer VGs redaksjonelle ståsted. Dette er selvsagt rør noe Dagsavisen selv også må
innse.

Det hevdes også at et av styremedlemmene skal ha bånd til «Order 777» som visstnok skal
støtte Breivik. Det man ikke nevner er at denne tilknytningen består i at vedkommende ble
lagt til i en Facebook-gruppe, og at vedkommende klikket seg ut av denne gruppen for lang
tid siden. Selv er jeg lagt til i et utall grupper, og jeg har svært begrenset kunnskap om hva
som postes i de aller fleste av dem.

Stig Andersen
Leder av SIAN

I Muhammeds tidlige forkynnelse i Mekka refererte han ofte til jødenes hellige skrifter. Muhammeds egen hedenske Quraysh stamme ville sette ham på plass ved å få ham til å motsi de jødiske hellige skrifter. Hedningene oppsøkte derfor jødene i Medina og fikk beskjed om de tre spørsmål de skulle stille Muhammed for å avgjøre om han var en profet:

Spørsmål 1 Hva skjedde med de unge menn som forsvant for lenge siden?

Spørsmål 2 var om den som reiste og nådde grensene for både øst og vest.

Spørsmål 3 Hva er ånd?

Muhammed lovte stammen svar den påfølgende dag, men det tok Allah to uker å åpenbare svar som skulle være av en slik kvalitet at Quraysh stammen skulle forstå at Muhammed faktisk var en profet. Koranen kapittel 18 ble da overbragt av engelen Gabriel, for å underbygge at Muhammed faktisk var en profet. «Jeg er en profet fordi Allah sier det. Beviset er disse koranversene som Allah har åpenbart for meg». Arabisk uslåelig logikk.

Muhammeds svar på spørsmål 1, var historien om de unge mennene som ble værende i en hule i 309 år.

Muhammeds svar på spørsmål 2 var en historie om Dhul-qarnayn som reiste over hele verden. Hvorvidt mannen faktisk nådde et punkt der øst møter vest, og hvordan det så ut der sa dessverre ikke historien noe om.

Muhammeds svar på spørsmål 3 er likevel utvilsomt det mest patetiske. Muhammed svarte at det er en sak for Allah, «dere har liten kunnskap om dette» konstaterte Muhammed.

Ja… kanskje det var derfor de ba den selverklærte profeten om å opplyse dem.

Etter at jødene hadde hjulpet araberne i Mekka med de tre spørsmål fikk koranen sine første negative vers om jøder, og verre skulle det bli. Før denne tid forsøkte Muhammed å overtale jødene til å konvertere frivillig til islam. Se koranen 27:76 og 27:80.

Muhammed hadde nå dokumentert et latterlig fravær av guddommelighet. Etter to ukers betenkningstid er det oppsiktsvekkende hvor dårlige svar han klarte å levere. Jødene som komponerte spørsmålene for Quraysh stammen hadde sagt at hvis Muhammed kunne besvare spørsmålene, så var han en profet. Muhammeds fremste biograf Ibn Ishaq har dokumentert at det ikke er snev av guddommelig klokskap i svarene fra Muhammed. En kunne utvilsomt fått minst like gode historier fortalt dersom en banket på hos et hvilket som helst galehus.

Muhammeds biografi forteller da også at Muhammeds egen stamme fortsatte å være «misunnelige og uforskammede» mot Muhammed også etter hans tre svar. 

Christen Krogvig reiser spørsmålet om alle muslimer er ekstreme?

Hvis man leser Koranen, kjente haditer (dvs. og historier om det profeten Muhammed sa og gjorde) er det åpenbart at den opprinnelige formen for islam var en ideologi som var både undertrykkende og imperialistisk. Det vi ser islamist-gruppen IS gjøre i dag, som å ta kvinner til fange og bruke dem som sex-slaver, eller å drepe til fange-tagne soldater, er handlinger som profeten i følge muslimenes egne historikere også begikk.

Men betyr det at alle nålevende muslimer er tilhengere av denne type forbrytelser? Hva mener muslimene selv om den opprinnelige formen for islam?

Jeg har forsøkt å danne meg et bilde av dette ved å snakke med muslimer og orientere meg i andre kilder.

En gruppe muslimer mangler kort og godt kunnskaper om profetens liv og lære. De har latt seg fortelle at «islam betyr fred» og andre skrøner. Denne gruppen støtter heller de undertrykkende og imperialistiske delene av profetens lære ettersom de rett og slett ikke er kjent med hva profeten faktisk sto for.

En annen gruppe muslimer er de som i og for seg kjenner Koranen og profetens historie. Men de mener Koranen må tolkes i lys av tiden den ble nedtegnet. Slaveri og massemord var ikke noe profeten fant opp. Tvert i mot var slaveriet en viktig institusjon i Romerriket og andre oldtidsriker. Og romerne og andre begikk en rekke folkemord med langt flere ofre enn Muhammeds massemord på en av de jødiske stammene i Medina. Våre hjemlige vikinger holdt også slaver og for brutalt frem i Europa.

Dessverre er det også en tredje gruppe muslimer. Denne gruppen tror fult og fast på Koranen, at Allah faktisk finnes, at Koranen er en ordrett nedtegning av hans vilje, og at profeten Muhammeds gjerninger er perfekte eksempler på den type adferd som Allah liker.

Det å støtte islamisme er en logisk konsekvens av det å være innenfor den sistnevnte gruppen muslimer.

I likhet med Koranen er det en rekke beretninger om gudommelig sanksjonert vold også i det gamle testamentet. Hvorfor bare bekymre seg over de muslimene som ønsker å kopiere Muhammed, men ikke de kristne som ønsker å følge eksemplet til for eksempel hærføreren Joshva i Det gamle testamentet?

Svaret ligger i at det meg bekjent ikke finnes noen kristen politisk bevegelse med et slikt program i Europa i dag. (Det er en grunn til at religionen heter «Kristendom». Det er Kristus som er ledestjernen, ikke Joshva.)

Når det gjelder islam er det derimot slik at det i dag finnes en stadig sterkere politisk bevegelse med en ideologi basert profetens Muhammeds lære.

Hvor stor støtte har denne type islam blant verdens muslimer?
Lars Gule, en av yppersteprestene i den norske PK-menigheten, har skrevet følgende: "The Pew Global Attitudes Projec... er intressant i denne sammenhengen. Den viser at i Indonesia har 58 prosent tillit til at bin Laden gjør det riktige", i Jordan er tallet 55 prosent, i Marokko og Pakistan 49 prosent og i Palestina hele 71 prosent! Det blir ganske mange millioner av dette! Dette er ikke noen marginal bevegelse!" («Hvorfor jeg ikke er muslim». Humanist forlag, 2003)

I et oppslag i Dutch News svarer 80 % av en gruppe på 300 unge muslimer i Nederland at «det ikke er noe galt med jihad mot ikke-muslimer».

Wikipedia gjengir en rekke undersøkelser der muslimer har blitt spurt om deres syn på terror.
I følge nettstedet skal det finnes en undersøkelse fra NOP Reserch der det viste seg at nesten en av fire muslimer fra Storbritania støttet 7. juli 2005 i London. Dette til tross for at en skulle tro at mennesker ville være varsomme med å svare bekreftende på et slikt spørsmål... Men undersøkelsene det refereres til på dette nettstedet viser at støtten til for eksempel selvmordbombere er begrenset. Men støtten er alt for stor til å ikke ta fenomenet på alvor.

Når det gjelder kravet om å innføre sharia-lover så har slike krav langt bredere utbredelse enn støtten til ren terror. Denne videoen viser en stor forsamling av unge muslimer bosatt i Norge. Nesten alle rekker opp hånden for å vise sin støtte til innføring av sharia. Opptaket er fra et arrangement i regi av ungdomsorganisasjonen Islam.net. Det er grunn til å tro at ønket om sharia er mer utbredt i dette miljøet enn blant muslimer generelt. Ikke desto mindre viser videoen at det er langt flere muslimer bosatt i Norge som ønsker sharia, enn det PK-eliten erkjenner.

Alle rede på profeten Muhammeds tid fantes det muslimer som ikke var tilhengere av grusomheter.
Profeten Muhammed vant sitt første viktige slag ved al Bader i 624. Den muslimske historikeren al Tabari påpeker at jødene oppførte seg dårlig overfor Allahs sendebud etter slaget. De skal ha sagt at han ikke hadde møtt en verdig motstander på slagmarken. Muhammed gav derfor en av de tre jødiske stammene, Banu Qaynuqa, ordre om at de måtte konvertere til islam. Da jødene nektet, beleiret Muhammed jødene. Etter 15 dager overgav jødene seg.

Halvor Tjønn skriver i sin Muhammed-biografi: «Muhammed ønsket å drepe dem alle, men Abdullah ibn Ubayy talte deres sak. .... I forsøket på å overtale Muhammed la Ibn Ubayy sin hånd under hans krage. Muhammed ble så sint at han mørknet i ansiktet.» Enden på visa ble et kompromiss der jødene bla fratatt det de eide og sendt ut i ørkenen, men de fikk beholde livet.

Abdullah ibn Ubayy var en moderat muslim, og han ble derfor sett på som en hykler. Allah har latt åpenbare en rekke vers der han hudfletter hyklerne. Sure 63 heter endog «Hyklerne».
Sure 63 vers fire lyder for eksempel slik: «Men når du ser dem, behager deres fremtoning deg, og om de taler, lytter du til deres tale, der de står stive som stokker, og tror at hvert utrop gjelder dem. De er fienden, så pass opp for dem. Måtte Gud gjøre det av med dem! Hvor forvridde de er!»

I sure 3 vers 167 heter det: «Da det ble sagt til dem: «Kom, kjemp for Guds sak, eller i forsvaret,» svarte de: «Hadde vi bare visst noe om å kjempe, skulle vi nok blitt med dere.» Denne dagen var de nærmere vantro enn tro. De sa med sine lepper det som ikke var i deres hjerter. Men Gud vet hva de skjuler.»

Sure 9 er den siste åpenbarte sure (dvs. Kapittel) i Koranen og derfor den viktigste. I vers 73 heter det: «Hør, profet! Strid mot de vantro og hyklerne! Vær hard mot dem! Helvete blir deres herberge. Et sørgelig endelikt!»

Både Allahs ord og profeten Muhammeds eksempel gjør det vanskelig for de moderate muslimene å vinne frem med sitt syn på hva islam bør være.

Historisk har derfor de moderate muslimene hatt begrenset hell i sin kamp for et tolerant og menneskevennlig islam. Dog finnes det også eksempler på steder og epoker der muslimene har behandlet de vantro godt.

Nettstedet http://www.thereligionofpeace.com fører regnskap over antallet terrorangrep med islamsk inspirasjon. I skrivende stund er det registrert ikke mindre enn 24 466 dødelige angrep på de 13 årene som har gått etter 11. september 2001. Vi bombarderes av nyheter om forferdelige jihad-angrep fra Syria. Vårt naboland Sverige ikke lengre det trygge «Folkhemnmet», men det landet i verden der det anmeldes nest flest voldtekter, og svenskenes biler har blitt satt i brann i by etter by.... Norske politifolk skal nå bære våpen ettersom PST mener at sannsynligheten for terror på norsk jord er svært høy.

Svaret på det innledende spørsmålet «Er alle muslimer ekstreme?» er definitivt nei.

Men den moderate muslimen Abdulla ibn Ubayy klarte ikke å hindre at urbefolkningen i Medina ble fordrevet fra sin by og fratatt det de eide. I de 1390 årene som har gått fra den første gangen en moderat muslim forsøkte å skåne vantro, og frem til våre dager, har de moderate muslimene kommet til kort mot de ekstreme muslimene bare så alt for mange ganger.

Å basere norsk innvandrings-politikk på at de moderate muslimene i Europa skal lykkes bedre enn de moderate muslimene har gjort de siste 1400 årene er det samme som å spille russisk rulett med skjebnen til Det norske folk.

Sitatene fra Koranen er hentet fra en elektronisk versjon av Einar Bergs oversettelse til norsk.

Christen Krogvig stiller spørsmålet om uenigheten knyttet til islam er dreier seg om ulik begrepsforståelse?

Når noen kritiserer islam ved å vise til sider ved religionen som enten er i strid med menneskerettighetene eller imperialistiske, blir man ofte møtt med argumenter av typen «Det har ikke noe med islam å gjøre.» Det blir dermed uhyre vanskelig å fremsette noen som helst kritikk mot dette ide-systemet når alle tenkbare negative aspekter ved det avfeies som utenforliggende.
Det kan dermed se ut til at uenigheten mellom SIAN og den politiske eliten tilsynelatende ikke dreier seg om synet på kontroversielle spørsmål som hvorledes kvinner, homofile og religiøse minoriteter skal behandles, men om hva man legger i selve begrepet «islam».
Jeg vil derfor konferere med to kilder til definisjoner på dette begrepet.

I Store Norske leksikon heter det blant annet:

"Islam, den yngste av verdensreligionene, ble til på den arabiske halvøy på 600-tallet e.Kr.
Islam er den nest største av verdensreligionene.
Islam er en aktivt misjonerende religion.
I likhet med kristendom og jødedom er islam en monoteistisk religion, der det finnes bare én Gud (Allah).
Troen på Koranen som Guds ord og Muhammad som Guds største og siste profet er grunnleggende i islam.

Islam er en lovreligion; de klassiske lovskolene ser sharia som en del av åpenbaringen som verken kan endres eller oppheves, og legger vekt på overholdelsen av en rekke konkrete påbud og forbud, slik disse er uttrykt i Koranen og blir tolket av de rettslærde. Hvordan sharia tolkes og praktiseres i dag varierer imidlertid sterkt mellom stater, lokale kulturer og på individnivå.
Ordet islam betyr underkastelse (under én Gud) eller hengivelse. I Koranen brukes betegnelsen islam om den religionen profeten Muhammad forkynte (sure 5:5).

Enkelte muslimske tenkere har hevdet at bare troen og de rituelle pliktene er en bindende del av åpenbaringen; regler av sosial og politisk karakter kan endres og tilpasses tid og sted. Slike synspunkter ble formulert alt på 1000-tallet. Gjennom historien har det imidlertid vært en klar tendens til å understreke at budskapet ikke kan stykkes opp i en religiøs og en verdslig del: Islam omfatter både religion og samfunn. Hvordan denne helheten skal oppfattes, og hvilke regler som kommer til anvendelse, er til enhver tid blitt avgjort av de rettslærde, av innflytelsesrike religiøse grupper og/eller av politiske makthavere.
«Hellig krig», jihad, er et begrep i islamsk rettstenkning, og er knyttet til læren om de troendes plikter. I Koranen betegner jihad dels fredelig innsats for islams sak (jfr. sure 16,125) og dels krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium.
Rettsvitenskapen, fiqh, har en sentral plass i islam. Den behandler den hellige loven, sharia, slik denne kommer til uttrykk i Koranen og i tradisjonen (sunna, hadith).
Rettsvitenskapen omfatter en rekke viktige rettsområder, som familierett, arverett og strafferett. Familieretten (med spørsmål om polygami og skilsmisse) og strafferetten (med spørsmål om dødsstraff og harde fysiske straffer) står sentralt i den interne debatten om innføringen av sharia i en rekke muslimske land fra annen halvdel av 1900-tallet."

På norske Wikipedia står det:

"Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.

Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.

Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den helligeKoranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammedgjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.

Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.

Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord.

Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.[4]

Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia."

I begge disse definisjonene av begrepet «islam» er profeten Muhammeds lære det sentrale.
Hvis PK-eliten mener at ikke noe av alle de ugjerningene som begås i islams navn ikke har noe med islam å gjøre, bør denne eliten fortelle oss hvilken definisjon av begrepet de legger til grunn?

Eller klappe igjen.

CDU er et av Tysklands dominerende partier. Dresden er hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen.
Nå signaliserer Sachsen CDU at partiet vil ha en kritisk gjennomgang av innvandrings- og asylpolitikken.

I Tyskland er det etablert en protestbevegelse mot islamisering under navnet PEGIDA. (Patriotiske europeere mot islamisering av Vesten). Bevegelsens «episenter» er i den vakre byen Dresden øst i Tyskland. PEGIDAs første markering var så sent som 20. oktober 2014. Den skal i følge politiet i Sachsen ha samlet 350 mennesker. Deretter har det blitt holdt demonstrasjoner hver mandag med stadig voksende antall demonstranter. 22. desember møtte det hele i følge politiet opp hele 17 500 demonstranter. I følge arrangørene skal det ha vært over 20 000 fremmøtte. Det har også blitt arrangert flere motdemonstrasjoner i Dresden og andre byer. Bak motdemonstrasjonene er det en allianse av kristne, jøder og muslimer. (De kristne og jødene i Dresden synes å ønske å dele skjebne med sine trosfeller i muslimske land.) I følge politiet skal antallet motdemonstranter ha vært 9000 8. desember. Men antallet var halvert 22. desember. Åttende desember var det mao. Omtrent like mange PEGIDA-demonstranter som motdemonstranter. Men 22. desember var det nesten fire ganger så mange PEGIDA-demonstranter som mot-demonstranter! (Kan det hende at en del demonstranter har skiftet side etter å ha lest PEGIDAs manifest?)

CSU tvinges til å lytte

Det skal settes ned en ekspertkommisjon som skal foreta en kritisk gjennomgang av denne politikken. Dette i følge en kunngjøring fra generalsekretær Michael Kretschmer. (Les oppslag i Der Spiegel her.) CDU vil beholde asylretten, men behandligstiden for asylsøknader må reduseres, og mennesker uten lovlig opphold må forlate Tyskland. Det fastslås også at utsendelsestoppen som er innført i delstaene Thüringen og Schleswig-Holstein, er ulovlig. Kommisjonen skal klargjøre hva som forventes av innsats for integrasjon i samfunnet. Det å beherske tysk språk er en grunnleggende forutsetning for vellykket integrasjon. I oppslaget heter det videre at regjeringen i Sachsen har vært under press i flere uker. Fra 2015 skal Tunisia klassifiseres som et sikkert hjemland. Asylsøknader fra Tunisia vil ved dette bli betraktet som ubegrunnede. Det skal også opprettes egne politienheter som skal ha ansvaret for asylsøkere som begår straffbare handlinger.

Veldig mange muslimer – jeg vil håpe de fleste – lever et liv dedikert til en ideologi som de kaller islam, men som ikke samsvarer med den ideologi som er definert av koran, sira og hadith.

Hvorfor? Islam er spredd over store områder med mange kulturelle forskjeller. Kulturelle særegenheter ved de enkelte folkeslag kan ha blitt inkorporert i de islamske reglene for rett og gal livsførsel i de enkelte områder, og slik blitt definert som “islam”. Slik ser vi at mange som ikke slavisk følger anvisningene i den islamske trilogi kan ha en anstendig tilnærming til vantro til tross for at de kaller seg selv muslimer.

Når vi kritiserer islam er det islam vi kritiserer. Den islam som beskrives i trilogien, og som er konsentrert i sharialoven. At mange som kaller seg muslimer blir støtt av dette er bare naturlig, men vedkommende må da gå i seg selv, og vurdere om han selv synes de mange barbariske versene i koranen er verdt å forsvare? Det er kontraproduktivt dersom muslimen omskriver islamkritikk til muslimkritikk, eller til en kritikk av den kvasiideologi som vedkommende muslim selv har utledet av ekte islam. Det er i hovedsak bare ekte islam som er et problem for menneskeheten, og som må konfronteres.

Dette kompliseres av at muslimer selv ofte ikke er klar over i hvilken grad det de selv kaller islam er en kulturell overlevering eller en guddommelig befaling formidlet av Muhammed. Koranen 2:190-193 befaler muslimer å slakte “those who fight you”. Noman Mubashir har i Aftenposten 23.8.2014 brukt deler av disse vers til å begrunne at muslimer “ikke skal starte kampen”. Hobbymuslimen Mubashir kan trolig defineres som moderat muslim. Han tilhører en trosretning som er bannlyst i islamske land. Det han overser ved sin uttalelse er at innenfor islam er bare det å uttale noe ufordelaktig om Muhammed å anse som et “angrep” som gir god nok grunn for enhver muslim til å iverksette en islamsk “forsvarskrig”. Ut i fra denne særegne islamske logikken er dermed muslimer i stand til å rettferdiggjøre nær sagt enhver ond islamsk handling som en defensiv og berettiget forsvarshandling. “Those who fight you” vil med muslimsk logikk kunne være nær sagt alle vantro mennesker.

Ibn Ishaq skriver i sin muhammedbiografi at da Muhammed drepte en mann ved navn Al-Harith ibn Suwaid trådte en muslim ved navn Abu Afak frem som hykler. Det innebar at han viste sin misnøye med mordet. For å demonstrere hvor misfornøyd han var med at Muhammed tok livet av vennen, skrev han et dikt der han hyllet den døde. Muhammed spurte da sine menn “Hvem av dere vil ta seg av denne uslingen for meg?” Salim ibn Umayr meldte seg da og drepte den hyklerske muslimske dikteren. Muhammed hadde intet til overs for moderate muslimer, og tok livet av dem etter eget forgodtbefinnende. Koranen lover også at hyklerne skal havne i helvete. Når profeten Muhammed slik initierte et “forsvarsdrap” som respons på et “angrep” fra en moderat hykler, slår profeten samtidig beina under argumentet til Noman Mubashir.

Den norske konvertitten Yousef Assidiq fremstår som en moderat muslim. Han sa på NRK nyheter 20.10.2014 at det var barnelærdommen om alles likeverd som stoppet ham fra å bli terrorist/ekstremist. Som vi kan konstatere ut i fra denne uttalelsen er det Assidiq sin judeokristne humanistiske oppdragelse som reddet ham fra islams ondskap. Utrolig nok kaller denne mannen seg fortsatt muslim.

Påståtte moderate muslimer kan dessverre meget vel være det stikk motsatte. Det er Tariq Ramadan et godt eksempel på. Da Tariq Ramadan forsvarte dødsdom ved steining i debatt på France 2 med Nicolas Sarcozy i 2003, foreslo han “sympatisk nok” å innføre et midlertidig amnesti før innføring av shariastraffebestemmelser. Ikke en avskaffelse – kun en midlertidig utsettelse av implementeringen av sharialov. Sharia skal altså råde også i Vesten, i følge stifteren av det påstått sympatiske fenomenet “Euroislam”. Denne mørkemannen er rådgiver for EU-kommisjonen. Tariq Ramadan sier i Berlingske Tidene 6.2.2004: “Det kan i fremtiden bety at visse lovers innhold må tas opp til fornyet overveielse. Vestlig lovgivning er ikke absolutt, tidløs eller evig. Derfor må muslimer som nå er vestlige borgere og hjemmehørende i Vesten, engasjere seg i juridiske spørsmål og fremsette forslag som gjør det mulig for dem å utvikle en avbalansert vestlig identitet”. Legg nøye merke til at det er muslimens vestlige identitet som trenger balansering, ikke hans muslimske identitet. Den er evig og uforanderlig.

Historien om Tariq Ramadan har mye å lære oss om hvordan vi må forholde oss til de skolerte, tilsynelatende sympatiske og siviliserte muslimer som i den senere tid tyter frem i aviskronikker og TV-debatter med tittelen “samfunnsdebattant”. Hvilken grunn har vi til å anta at disse ikke er av samme islamofascistiske ulla som Tariq Ramadan? Norske medier og politikere er helt ute av stand til å se en islamist i fåreklær når de møter ham eller henne. De vil så gjerne ha bekreftelse på at ting går den rette vei, de vil så gjerne tro at også muslimer er i ferd med å akseptere grunnleggende menneskerettigheter. Realiteten er dessverre at islam aldri kan akseptere menneskerettighetene som fundament for noen nasjons lovverk, ganske enkelt fordi menneskerettighetene strider mot muslimenes guddommelige og uforanderlige sharialov.

Muslimer har et helt annet begrepsapparat enn oss. Ord betyr ikke det samme, uttalt av henholdsvis muslim og vantro. I tillegg har muslimene en gudegitt rett til å lyve vantro rett opp i ansiktet, når det tjener islams sak. Ingen av disse grunnleggende sannheter risikerer muslimske “samfunnsdebattanter” å bli konfrontert med, fordi de anstendige demokrativennlige krefter ikke slippes til i mediene. Dersom islam skal kunne fungere i en sivilisasjon må den politiske islamen frikobles fra den religiøse delen av islam. Den politiske islam må legges igjen hjemme i det landet muslimen “flyktet fra”. Den rent religiøse, åndelige delen av religionsutøvelsen er isolert sett enklere å akseptere for siviliserte folk.

Den ikkepolitiske delen av islam er ikke en trussel mot vantro sin eksistens, selv om den fortsatt innebærer forferdelige lidelser for islams kvinner. Dessverre er det en illusjon å tro at islam lar seg partere opp i en liten anstendig del som praktiseres i Vesten, og en stor uanstendig del som deaktiveres. Allah har ganske enkelt forbudt mennesket å tukle med ideologien hans. Enhver muslim som forsøker å bringe menneskeverd og anstendighet inn i islam vil med stor sikkerhet bli drept av Den Islamske Staten eller av en lynsjemobb i gatene.

Et annet problem er at det er umulig å reformere islam uten å samtidig reformere muslimene. Hvorfor ble muslimene tiltalt av Muhammed sine løfter om krigsbytte, slavepiker og billett til Paradis for 1400 år siden, og hvorfor er muslimene den dag i dag fortsatt motivert av de samme løfter fra vår tids mest primitive og umennesklige ideologi? Hva kan gjøres med muslimers mentale innstilling for å tilpasse dem til vår tid? Muslimene har ansvar for hva de selv gjør og ikke gjør, akkurat som alle andre mennesker. Muslimer må slutte med sin fatalistiske verdensanskuelse der alt som skjer på godt og vondt er et produkt av Allahs vilje, skjebnen, USA eller jødene. Muslimenes hjerner må rebootes samtidig med at deres hellige skrifter må få en total makeover. Og muslimene må gjøre det selv. Er dette sannsynlig? Alternativet er sivilisasjoners undergang.

PEGIDA fremstilles som en "høyre-ekstrem" organisasjon. Men PEGIDA har publisert et 19 punkts manifest. Manifestet er så moderat at store deler av Det tyske folk er enige i inneholdet.

SIAN har oversatt manifestet til norsk:

1. PEGIDA er FOR mottak av mottak av krigsflyktninger og politisk eller religiøst forfulgte. Det er en moralsk menneskeplikt!

2. PEGIDA er FOR å inkludere rett og plikt til integrasjon i Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov. (Per i dag er kun en rett til asyl nedfelt i grunnloven)!

3. PEGIDA er FOR desentralisert bosetting av krigsflyktninger og forfulgte, i stedet for tidvis uverdige bosteder!

4. PEGIDA er FOR en felles-europeisk fordelingsnøkkel for flyktninger og en rettferdig fordeling av byrdene mellom EUs medlemsstater. (Et sentralt flyktningemottak skal fordele flyktningene mellom EUs medlemsstater på samme måte som den innenlandske fordelingsnøkkelen for Tyskland.)

5. PEGIDA er FOR å senke fordelingsnøkkelenfor kostnader vedrørende asylsøkere. (Antall flyktninger pr. sosialarbeider er for tiden ca. 200:1. Dette er i virkeligheten tilnærmet ingen støtte til traumatiserte mennesker).

6. PEGIDA er FOR en asylsøkerprosess som følger den hollandske eller den sveitsiske modellen, og inntil dette blir innført, FOR en økning av midlene til BAMF (Den nasjonale immigrasjons- og flyktningeetaten) slik at behandlingstiden reduseres og en raskere integrering blir mulig.

7. PEGIDA er FOR å øke bevilgningene til politiet og i mot å kutte stillinger hos disse.

8. PEGIDA er FOR utnyttelse og implementering av de eksisterende lovene som regulerer asyl og utvisning!

9. PEGIDA er FOR en null-toleranse-politikk ovenfor asylsøkere og innvandrere som begår straffbare handlinger.

10. PEGIDA er FOR motstand mot en kvinneundertrykkende og voldelig politisk ideologi, men ikke i mot muslimer som bor her og som integrerer seg i vårt samfunn!

11. PEGIDA er FOR en innvandring etter mønster fra Sveits, Australia, Kanada eller Sør-Afrika!

12. PEGIDA er FOR seksuell selvbestemmelse!

13. PEGIDA er FOR videreføring og vern av den vestlige judo-kristne kulturen!

14. PEGIDA er FOR innføring av beslutninger fattet i folkeavstemninger etter sveitsisk modell.

15. PEGIDA er MOT våpenleveranser til grunnlovsstridige, forbudte organisasjoner som for eksempel PKK.

16. PEGIDA er MOT å tillate opprettelse av parallellsamfunn / parallell-lovgivning i vårt samfunn, slik som sharia-domstoler, sharia-politi, islamsk lov, osv.

17. PEGIDA er MOT de vanvittige «kjønns-nøytraliserende», ofte kalt «Gender Mainstreaming», politisk korrekte endringene som tvinges på språket vårt!

18. PEGIDA er MOT ekstremisme enten den er religiøst eller politisk motivert!

19. PEGIDA er MOT hat-predikanter, uavhengig av hvilken religion de tilhører!

Det hevdes at IS ideologi ikke har noe med islam å gjøre. Men Lars Thorsen er av en annen oppfatning:

De første kalifer stabiliserte det islamske riket som politisk enhet. Da det ottomanske imperiet kollapset etter første verdenskrig tok europeiske stater kontroll over store deler av Midtøsten. Da Atatürk gjorde Tyrkia til en sekulær stat sto muslimene tilbake som et folk uten en stat. Det er denne staten ISIL nå puster liv i.

I takt med ISIL sin suksess i bestrebelsene for å opprette et nytt kalifat titter det frem kjente og ukjente muslimer i hopetall med det oppsiktsvekkende budskapet om at islam er fred. Siden dette budskapet samsvarer med hva norske apologeter gjerne vil høre, og det gir håp til elitenes gamle råtne mantra om at “det går seg nok til etter hvert”, er vi lutter øre. Ukritisk. Vi sluker den ene absurditeten etter den andre. Profeten Muhammed var et vennlig og snilt menneske får vi vite, og ISIL sine handlinger har intet med islam å gjøre. Til tross for at slike påstander er enkle å tilbakevise med henvisning til koran og sunnah, er det ingen journalister som påtar seg å formidle sannheten til det norske folk.

På demonstrasjonsfloppen mot ISIL fikk shiaekstremismen boltre seg uimotsagt fra talerstolen, mot sunniekstremismen. Når “norske” shiamuslimer kritiserer sunniene i ISIL er det dessverre ikke synonymt med at shiaen støtter vår norske levemåte. Når en representant for en av Det Muslimske Brorskaps avleggere kritiserer ISIL, eller en tilhenger av Den Islamske Republikk (Iran) kritiserer ISIL – er det ikke for å beskytte vår sivilisasjon. Det er for å implementere sin egen form for barbari i verden, fremfor ISIL sin form for barbari. For siviliserte mennesker er forskjellen hårfin, og egentlig helt uinteressant. Også andre islamske sekter er frampå og fremsetter påstander om islam som savner reellt fundament i de islamske hellige skrifter. Mang en muslimsk “samfunnsdebattant” leser koranen slik Fanden leser Bibelen, og helt uten korreks fra pressen.

De forskjellige islamske variantene som dominerer talerstolene også i Norge er simpelthen konkurrenter i islamiseringen av verden. Ingen av dem ønsker demokrati og sivilisasjon slik det er normalt å definere begrepene i Norge. Demokrati er som kjent en uislamsk konstruksjon. I islam er det Allah alene som er sjefen, ikke folkevalgte broilere som aldri har hatt en skikkelig jobb. Den islamske trilogi inneholder de facto ingen holdepunkter for å hevde at Allah og hans budbringer er vennlig innstilte overfor noe annet menneske enn den muslimske (rettroende) frie mann.

I Ibn Ishaqs biografi om Muhammed fremgår følgende sitat fra profeten, til representanter for hans egen hedenske stamme som var uvennlig innstilt overfor denne urokråka som forkastet de gamle gudene deres; “Will you listen to me, O’ Quraysh? By him who holds my life in his hand. I bring you slaughter”. Dette løftet holdt Muhammed, ved plyndringsraid og drap mot handelskaravanene til sitt eget folk. Men i hovedsak var det de jødiske stammene i og omkring Medina som fikk mest nærkontakt med profetens slaktekniv.

En god pekepinn på hvor lite islam verdsetter fred og fordragelighet finner vi i den islamske tidsregning. Tidspunktet for starten på Muhammeds krigerske barbari er så betydningsfullt i muslimsk verdensanskuelse at dette er år null i islamsk tidsregning. Kristne starter kalenderen ved Jesu fødsel, muslimer ignorerer tidspunktet da Muhammed ble født i (sannsynligvis) 571. Heller ikke tidspunktet da engelen Gabriel åpenbarte seg for første gang i 610 og ideologien islam ble født, er ansett som sterk nok begivenhet for muslimene. Derimot er tidspunktet for utfarten til Medina - som markerte starten på de plyndringer, herjinger, voldtekter og myrderier som fant sted i Muhammeds regi fra 622 funnet å være så essensiell i islam at kalenderen deres starter da. Dette er vel verdt å reflektere over for enhver som påstår at islam er fred.

Ideologier må evalueres på grunnlag av ideologien selv, dens hellige skrifter og sentrale doktriner. Enkeltindividers adferd er i utgangspunktet ikke så relevant, selv om individet selv bekjenner seg til en konkret ideologi og anfører at deres handling er i ideologiens ånd. Enkeltindividets handlinger må ikke uten videre tillates å farge oppfatningen av ideologien, selv om individet er flasket opp i et konkret livssyn. Demokrati bygget på judeo-kristen humanistisk tradisjon oppfordrer ikke til drap for å fremme egen sak. Når ABB drepte, var det til tross for, ikke på grunn av hans barnelærdom. Det er metodevalget hans som var ondt. At Hitler likte dyr gjør ikke nazismen som ideologi mer spiselig. Karl Marx aksepterte vold som en del av revolusjonsprosessen. Derfor er kommunismen en motbydelig ideologi. Når vi ser hva de fleste enkeltindivider tilknyttet ISIL foretar seg i Syria og Irak, kan det være nyttig å se på om disse er villfarne eller rettroende representanter for islam. Allah befaler drap på vantro inntil de alle er drept, konvertert eller underkastet som «Untermensch». Det er en av årsakene til at islam er en motbydelig ideologi. Dersom ISIL ikke er islamsk så var heller ikke korstogene kristne. Elementær årsak-virkning analyse forteller oss at ISIL er islam i sin reneste form. Enhver som har lest Koranen og sunnaen vet at ISIL har rett når de hevder at det er de som praktiserer religionen slik Allah har foreskrevet. ISIL er blant de få som IKKE tolker islams hellige skrifter. Dette faktum står i kontrast til hva mediene og hjemlige muslimer prøver å få oss til å tro. ISIL lever ut islam på originalmåten, slik Muhammed selv levde og foreskrev at muslimer skulle oppføre seg. At det i dag finnes mange som kaller seg muslimer, som skulle ønske at faktum var annerledes er en helt annen sak. Disse hyklerne har ingen rett til å kapre religionen til ISIL, selv om de muslimske hyklerne på kort sikt utvilsomt er hyggeligere å ha som nabo enn hardcoremuslimene i Profetens Ummah. Profeten Muhammed selv likte ikke moderate (hyklere). Han sørget for å få drept muslimske hyklere som ytret misnøye med Muhammeds myrderier.

Å skille ISIL fra islam sender det verst mulige signal til alle muslimer. Det innebærer å unnskylde, og å frita alle “moderate” muslimer fra ansvar for ikke å ha implementert de reformer som helt åpenbart er nødvendige i islam. ISIL er en tydelig arvtager til de tidlige sunnimuslimske imperialister som fra Muhammeds tid hærtok et område større enn Europa. At bare fem av 49 nasjoner med muslimsk flertall deltok i kampanjen mot ISIL, og da bare med symbolsk styrke, sier oss at alle muslimer i hovedsak er nettopp det – muslimer – brødre – når ideologisk konflikt tilspisser seg. Når ISIL kriger for å fremme det ytterste barbari, slik dette er foreskrevet i koranen, da står ikke de “moderate” muslimene opp mot dem i den grad det er naturlig å gjøre dersom man verdsetter de frihetsverdier som vestlig sivilisasjon er bygget på. At mange muslimer ikke verdsetter disse vestlige normene er helt greit, men da får de pelle seg vekk fra sivilisert territorie, og dyrke sin voldelige profet i ørkensanden. At enkelte islamske sekter kjemper med våpen i hånd mot ISIL betyr slett ikke at disse sektene kjemper for å fremme de verdier som er gangbare i vår siviliserte verden.

International Institute of Strategic Studies konstaterer at muslimer er 1/5 av verdens befolkning, men er involvert i 2/3 av verdens 32 væpnede konflikter i år 2000. (Ayaan Hirsi Ali “Krev din rett” side 45). Utviklingen siden den gang har ikke gått i muslimenes favør. Muslimer er følgelig dokumentert å være mer enn tre ganger så aggressive som vanlige folk. Dette skyldes deres fascistisce ideologi som lærer dem fra barnsben at de er bedre enn andre mennesker, og at alt det gale som skjer her i verden er alle andre sin skyld.

Realiteten er at ingen muslimske land kan tilby sine vanlige borgere en levestandard som er i nærheten av det frie humanistiske vestlige demokratier kan tilby. En kan således konkludere at problemet til de islamske nasjoner heter islam.