Ikke minst artikler og kronikker i Aftenposten avspeiler den nesten håpløse situasjonen byen er kommet i - som utelukkende er et resultat av politikernes vanstyre de siste 30 – 40 årene. Samfunnseliten har styrt utviklingen mot stupet.
Tidligere generalsekretær Odd Grann i Norges Røde Kors ble i 1987 spurt om hvordan han stilte seg til masseinnvandringen av vårt land. Svaret lød: «Det er et kompliment til Norge at så mange vil komme hit og bosette seg her. Vi har plass nok, vi har det rette sinnelaget og vi har råd til det.»
Erling Lae, tidligere byrådsleder i Oslo sa: «Integreringen fungerer utmerket. Vi tar gjerne inn dobbelt så mange innvandrere til Oslo.»
Kristin Halvorsen var også klar i sin tale da hun besøkte Pakistan «Takk for alt det blod, svette og tårer dere har brukt for å bygge opp Norge.»
Virkeligheten viser at folk i Oslo flytter ut fra innvandrerbydelene. Fortsetter innvandringsnivået til hovedstaden som de siste årene, vil åtte delbydeler trolig omkring 2040 få en innvandrerbefolkning på 86 prosent eller mer.
På gateplan er situasjonen i Oslo i enkelte bydeler den at etniske nordmenn kjenner seg ikke igjen. Spørsmålet stilles: Er dette Oslo eller er det Pakistan?
Tragedien har rammet hovedstaden for fullt – det er denne byen som her i landet først islamiseres – deretter kommer trolig Drammen og med
andre byområder etter hvert.
Skal utviklingen stanses er det bare ett hovedgrep som må tas: Innvandringsstopp fra islamske områder.
Arne Tumyr

Aftenpostens leder konkluderer med at båtflytningene er Europas ansvar. England har imidlertid gjort det klart at de vil ikke bidra – og underforstått – de vil overlate båtflyktningene til sin egen brutale skjebne.
Det helt sentrale for flyktningene er å komme til et land der det er fred – i islamske stater er der kun krig.
Ola og Kari Nordmann er også i denne virkeligheten. Skal Europa og Norge ta innover seg de negative sidene ved den islamske samfunnsmodellen og ta imot 50 millioner flyktninger – åpenbart med den konsekvens at samfunnsordningen i Europa bryter sammen?

Journalister er flinke til «å gå bak nyhetene» – vi får de mest hjerteskjærende beretninger fra katastrofeområdene. Ofte er det lidelsene til gamle, kvinner og barn som i all sin gru er i fokus på skjermen. Det virker opprørende på folk flest – med den umiddelbare reaksjon: Disse menneskene må vi hjelpe! Vi kan ikke være så kyniske at vi bare overlater dem til seg selv og den visse død! Normale mennesker med en medmenneskelig samvittighet føler et umiddelbart behov  for å hjelpe – vi kan ikke bare se på. Har muslimer som underkaster seg Allah den samme samvittigheten for lidende mennesker? Kanskje de har andre verdier som de kjemper     for hvor det humanistiske menneskesynet er fraværende?

«Hjelp Biafra»
Biafra var en tilnærmet kristen utbryterstat i sørøstlige Nigeria som eksisterte fra 1967 til 1970. Staten og menneskene ble knust av nigerianske myndigheter under de forferdeligste lidelser. I Norge og i den kristne del av verden ble et omfattende hjelpeapparat satt i gang - barna i Biafra måtte hjelpes. Staten og menneskene der – måtte få militær assistanse slik at Biafra kunne bestå som stat. De som tenke med hodet så, uansett hvor smertelig det var, at her måtte krigen bare gå sin gang fram til en avslutning. Her var det intet Europa kunne gjøre.

Samme situasjon hadde vi da Tyskland kollapset i 1945 – kvinner og barn i Berlin gjennomgikk de forferdeligste lidelser da de allierte rykket fram – det var åpenbart at intet hjelpeapparat kunne settes inn før våpnene tiet. Likevel var det mange mennesker som ville komme de nødstedte menneskene til unnsetning, men realitetenes verden ville det annerledes.

Ingen løsning
Det er ingen løsning for Europa å ta imot 50 millioner flyktninger fra Midtøsten og Afrika – kanskje det kan bli 100 millioner hvis de islamske onde politiske krefter som skaper krig ikke blir nedkjempet.
Islam er krig over hele Midtøsten og deler av Afrika.
Europeiske politikere må spørre: Hvilke strakstiltak kan iverksettes som får menneskene i de islamske krigsområder i stedet for å flykte velger å bli i området? Dersom spørsmålet stilles kommer svaret av seg selv:  Islam må tvinges til en holdningsendring – muslimene må avislamiseres – islam må fra å være en krigsreligion til å være en fredsreligion. Det nytter lite å bruke militær makt mot Allah og Muhammeds hær – skjønt det må også til – men hovedvekten må legges på kunnskapsformidlig – først og fremst må araberne forstå at de må forkaste islam – eller  deres religion  må reformeres i pakt med menneskerettighetene. Demokratiene måtte nedkjempe Hitler – nå er det Allah og sharia som snarest må avvæpnes og sideordnes ved de historiske kommunistiske og nazistiske dokumentasjonssentre. 

Arne Tumyr

Faten-
prisens
tragedie
Tildelingen av Bergesenprisen til den unge sjiamuslimen, Faten Mahdi Al-Hussaini, er en tragedie som rammer mange. Hun var (er?) en ekstrem muslim, men likevel fikk hun prisen fordi hun ifølge prisutdelerne bekjemper ekstremisme. Dette til tross: Hun tilhører en moské som «har holdninger man må ta avstand fra». Hege Storhaug i Human Rights Service har «avslørt» Faten. Som heder og anerkjennelse fremstilles Storhaug som ekstrem. Walid al-Kubaisi prøver desperat å finne veien ut av uføret.

.
Faten personifiserte Det nye islam i Det nye Norge. Samtlige mediefolk hyllet den unge idealisten. Hun ble varmt mottatt over alt - nå skal hun på turné rundt om i skolene og informere om «det sanne islam».

Bare én journalist
Det var bare én journalist, Hege Storhaug, som åpenbart stilte seg selv spørsmålet: Er Faten så moderat som hun fremstiller seg og blir oppfattet? Hva er sant? Det var ubehagelig det Storhaug la fram. Faten var nemlig selv en ekstremist med den islamske shiadespoten Khomeini som det store forbildet.
Nok en gang: Sannheten kan være ubehagelig. Samfunnseliten ville ikke vite av den – Hege Storhaug ble demonisert. Dette skjedde i forkant av at den såkalte Bergesenprisen ble tildelt Faten – man fikk dermed en pinlig situasjon. I Aftenposten i dag gjengis talen norsk-irakeren, muslimen og islam-kritikeren, Walid Al-Kubaisi, holdt ved prisoverrekkelsen 3. november. Han forsøker å rettferdiggjøre prisutdelingen.

En islamsk evig krig
Islam kriger ikke bare mot de «vantro» – det pågår også en evig krig mellom blant andre to retninger innen islam. Sunni- og shiamuslimene er fiendtlig innstilt – de dreper hverandre over hele verden. Helt feilaktig hevdes det at fiendskap mellom de to retningene ikke gjør seg gjeldende i Norge – her hersker fred og fordragelighet mellom de to flankene – vil man ha det til. «Bevis»: Sunnimuslimer og shiamuslimer sto side ved side under det store arrangementet 25. august. Imidlertid – Faten tilhører shiaene – og dermed er det ikke å undres over at en nasjonal TV-kanal i Irak fremstilte arrangementet som en ren sjiamarkering mot sunnimuslimer.

«Fantastiske Norge»
I sin tale i forbindelse med prisutdelingen ville Kubaisi ha oss til å akseptere at i «dette fantastiske Norge med dette fantastiske folket» er det ingen krig mellom de to fløyene. Nordmennene har lært muslimene å samarbeide – norsk mentalitet «forener dem»!
Ja, nettopp, for i Norge har man ikke de samme steile frontene, tror åpenbart Kubaisi.
Har muslimene her i landet en utgave av Koranen og sharia som er spesielt beregnet for norske forhold?

Ekstremisten Faten
Hege Storhaug har avslørt at Faten Al-Hussaini har omfavnet hele islams ideologi, Faten har gitt uttrykk for et jødehat som kan skremme de fleste – og hun har, riktig nok i humoristiske vendinger, tatt til orde for å drepe sunnier. Faten er tilknyttet den ekstreme moskeen Tauheed som har inhumane holdninger.

Derfor fikk hun prisen
Flere har henvendt seg til styret til Bergesen-stiftelsen med opplysninger om det uakseptable i at Bergensenprisen tildeles Faten. Ikke desto mindre fikk hun prisen som følge av denne begrunnelsen: «Styret i Bergesens Almennyttige Stiftelse ønsker å gi Bergesenprisen 2014 til Faten Mahdi Al-Hussaini. På en forbilledlig måte har hun gitt motstanden mot den voldelige utviklingen og rekrutteringen til ekstremisme, religiøse miljøer et ansikt og en stemme. Hun personifiserer på en modig måte en bred bevegelse der ulike religioner, retninger og livssyn står sammen i en inkluderende front som bruker sin ytringsfrihet til å bekjempe fordommer, ekstremisme, voldsbruk og undertrykking fra enkeltpersoner og miljøer.
Stiftelsen vil samtidig gi prisen til en representant for en ung generasjon muslimer som går foran og viser hvilken betydning det har å ta klar avstand fra denne utviklingen i offentligheten og samtidig peke på religiøst og kulturelt mangfold, toleranse og anti-rasisme som det eneste alternativet. At det er en ung kvinne som målbærer disse oppfatningene, gjør dem ikke mindre tungtveiende når denne ekstremismen skal bekjempes.
Prisen gis som en anerkjennelse for det Faten Mahdi Al-Hussaini allerede har oppnådd, men også som et uttrykk for et håp om at den vil bidra til at hun sammen med venner og likesinnede kan fortsette engasjementet for kulturelt mangfold blant norsk ungdom.»

Motforestillinger
Det er bemerkelsesverdig at prisen gis til Faten, enda en talsperson for Bergesenstiftelsen, Ole Jacob Bull, opplyser at Stiftelsen vet at «Faten har hatt holdninger man må ta avstand fra» – og Stiftelsen kjenner angivelig til «svært kritikkverdige forhold» i Tauheed-moskeen som Al-Hussaini er medlem av.
I en kronikk i VG mandag 3. november angivelig forfattet av Faten, men som Hege Storhaug mener i virkeligheten er skrevet av norske menn, forsøker hun å gå tilbake på noe av det hun har sagt og skrevet – hun vil fremstå som en «renvasket» person som det norske folk aksepterer. Dog: Hun har ikke meldt seg ut av Tauheed-moskeen, hun har ikke brent hijaben og hun tar ikke avstand fra Koranen, sharia eller profetens onde handlinger.

Vanskelig for Kubaisi
På denne bakgrunn måtte det være vanskelig for Walid Al-Kubaisi å holde talen ved prisutdelingen. Ifølge manuset som gjengis i Aftenposten i dag valgte taleren å snu på flisa: Faten fikk ikke prisen for det hun hadde gjort, men det hun vil komme til å gjøre i tiden framover – nemlig utvikle «en humanistisk islam som beveger seg i harmoni med samfunnets grunnleggende verdier og tradisjoner».
Kubaisi ber henne altså om å avislamisere islam.

Kubaisi advarer oss
Walid Al-Kuaisi sa i sin tale: «Mange nordmenn begår en stor feil ved å angripe den religiøse identiteten: Det er uhørt å stille krav om at enten må man forlate islam eller så kan man aldri integreres. Det er vanvittig å tro at muslimer i Norge vil kollektivt forlate sin tro. Man kan ikke skremmes bort fra sin identitet og tro.»
Problemet er bare at «den islamske tro – den islamske identitet» omfatter også en evig kamp for kalifatet, for Allah og Profeten. Islam skiller ikke mellom religiøs tro og en politisk ideologi inspirert av hat, vold og krig for islams seier i verden. Hijaben er spydspissen i denne kampen, som Faten bærer åpenbart med idealisme og stolthet – og som Kubaisi har omtalt på denne måten:
Hijab er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen. Han fastholder at dersom islamistene vil lykkes i å gjøre hijab synonymt med islam, vil de oppnå en seier i Vesten som de ikke har vært i stand til å oppnå i muslimske land. Han bemerker også at hijab er eksklusivt for den universelle politiske islamistiske bevegelsen.

Kubaisi er ikke frigjort
Walid Al-Kubaisi har ikke klart å frigjøre seg fra islam, han vil reformere islam, men har i motsetning til andre muslimer – aldri erklært seg som eks-muslim. Han forholder seg til den utgave av islam som han opplevde som barn i Irak og som ble praktisert av hans mor - preget av toleranse, godhet og kjærlighet til alt og alle. Han har ikke villet erkjenne at denne form for islam eksisterer ikke i virkelighetens verden.
Kubaisi vil ha dialog, han vil samtale og utveksle meninger i fordragelighetens ånd – han har den gode tro også overfor mennesker som vil drepe ham og alt hva han står for.

Når fakta benektes
Man kommer imidlertid ingen vei når fakta og kjensgjerninger benektes. Vi har opplevd på TV tyskernes brente jords strategi i Finmark og Nord-Troms. Vi vet at tyskerne sto for denne ufattelige ugjerningen. I et intervju med tyskere kunne de fortelle at nei-da, her var ingen ødeleggelser av hus og hjem. Tyske soldater hadde ikke tid til den slags - troppene måtte ned på Kontinentet snarest mulig for å kjempe der.
Noen benekter at nazistene tok livet av 6 millioner jøder, noen hevder at jorden er flat og at Darwin må utestenges i skolens biologitimer.
Når kjensgjerninger og fakta benektes – totalt – blir dialogen meningsløs. Ingen nådde fram med sine anti-nazistiske synspunkter i Hitler-Tyskland.
Kubaisi har ikke tatt innover seg – ikke ennå – at nazisme og islamisme er ideologisk beslektet. Først må islam nedkjempes – deretter kan man bygge opp igjen den religionen som Kubaisi drømmer om.
Arne Tumyr

Det er ikke uvanlig at små muslimske barn deltar i den årlige sjiamuslimske høytiden Asjura. I denne "groteske feiringen" er det som vanlig menn som deltar.
Under høytiden sørger sjiamuslimene over Husayn Ibn Alis død.
Husayn var profeten Muhammeds barnebarn og mistet livet i et slag i år 680. I denne muslimske høytiden skjærer voksne barn med kniv - for å gjenoppleve lidelsene som profetens Muhammeds barnebarn må gjennomgå den gang i år 680.
Jeg og Demokratene vil på det sterkeste ta avstand fra slike barbariske kriminelle rituelle handlinger - ovenfor uskyldige forsvarsløse barn.

Vidar Kleppe
Fylkestingsrepresentant for Demokratene i Vest-Agder

Det himmelropende groteske og meningsløse er at «moderate» muslimer som også står bak masseproduksjonen av mulige islamske terrorister, nå krever at «samfunnet må ta ansvar». Intet er å bebreide islam, moskeene og imamene – det er kommunene – «samfunnet» – som ikke har gjort jobben sin!

Islam og reformer
Våre politikere gjør som islamistene sier – nå skal «samfunnet iverksette tiltak som hindrer radikalisering».
Hvordan kan «vantro» kommuneansatte omvende koranskolert islam-frelst ungdom – som på idealistisk grunnlag brenner etter å gi sitt liv i kampen for Allah og Kalifatet?
«Tiltakene» skulle ha vært satt inn mot de hellige krigeres utklekkingsanstalter, moskeene.
Koranens hatbudskap mot «de vantro», USA og de vestlige borgere må skrotes!
Problemet er bare at antyder våre politikere at islam har behov for reformer, kommer brølet fra tusener muhammedanere: Norske myndigheter erklærer krig mot islam!

Idealist – ikke ekstremist
Det er feil å omtale jihadistene som radikale, ekstreme og hevde at de har feiltolket religionen. De er etter å ha blitt bearbeidet og villedet av islamske læremestre, idealister, ildsjeler og besatt av troen på et seierrikt islam. De drømmer om Kalifatet, hellig krig og et evig liv i profetens paradis.
Unge muslimer blir ideologisk ensrettet, på samme måte som kommunistisk ungdom ble det i Øst-Europa – og på samme måte som Hitlerjungen i Nazi-Tyskland.
Vold, halshugging massakrer er noe som for jihadistene fremstår som en dyd av nødvendighet. De vantro skal og må utryddes. Dessuten: Muhammed selv beordret eller støttet drap på enkeltpersoner eller grupper. Muhammed var kjent med halshugging. Profeten ledet sine tilhengere i 27 kamper og hans etterfølgere erobret halvparten av den da kjente verden.
Islam har forårsaket at i Europa hersker det splittelse og konflikter mellom folkegrupper. Uten islam ville vi hatt et fredeligere Norge.
Nå er det, ifølge justisminister Anders Anundsen, en borgerplikt å få de islamske martyrer til å ta til vettet. Islamistene, moskeene og imamene er derimot ikke blitt pålagt noen plikter – de kan ture fram som før.
Det gjelder ikke å tirre muslimene – politikerne foretrekker å bøye unna – de vil for all del unngå en ny «vredens dag».

Arne Tumyr

Det er vanskelig å forstå at mens islamske terrorister siden «9/11» har stått for 24.356 aksjoner rundt om i verden med dødelig utgang – og mens europeisk politi har avverget et stort antall angrep – fokuseres det likevel på «høyreekstremisme».
Det er den politiske venstresiden med Øyvind Strømmen i spissen med sine spøkelseshistorier knyttet til de «høyreekstreme» – som hauser opp på politisk grunnlag feil fokus. Det er nemlig på koranskolene, i moskeene og i de islamske miljøene som har Koranen, sharia-lovgivningen og hadith som ideologiske grunnverdier – som produserer terrorister. Etter indoktrineringen er de unge islamister villige til å dø i kampen for Allah og profeten.
En forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Thomas Hegghammer, som åpenbart ikke har noe å gjøre da han ikke har fått penger til å drive voldsforskning om høyreekstreme miljøer, besværer seg over situasjonen. Her er det angivelig et ukjent område av farlige høyreekstreme á-la Breivik – de lusker omkring i det skjulte. Det er disse farlige fantene som forskningen til Hammer skal avsløre.
Men vi vet jo alt om dette temaet – PST har full kontroll over dette miljøet. De representerer liten eller ingen fare har vi fått vite gang etter gang – samtidig som politiet har gitt uttrykk for at det er «radikaliserte muslimer» som utgjør den største voldsfaren. Videre har vi Øyvind Strømmen som angivelig har kartlagt «bakteppet» etter 22. juli – og Shoaib Sultan i Antirasistisk senter holder på med de samme øvelsene.
Hadde det vært fornuftig mening i dette opplegget hadde Hammer med støtte av Aftenposten foretatt analysen: «Hvorfor er det nesten ingen kristne men for det meste muslimer som er terrorister – hvorfor er det konflikter og krig over alt der muslimer har en maktposisjon? Er det islams ideologi som er bakteppet?»
Dessverre: Temaet er tabu blant de politisk korrekte.
Det et ufattelig at alle disse kloke menneskene tar bind foran øynene når de ser på den ondskap og de problemer islam skaper for menneskesamfunnet.
Arne Tumyr

I 1995 behandlet Stortinget også en søknad om opprettelse av en muslimsk skole i Oslo. Den gang var det Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet som vendte tommelen ned – hans begrunnelse var at en slik skole ville hindre integreringen. Den samme Jan Tore Sanner gikk da i Stortinget til et frontalangrep på Arbeiderpartiet og Kirke–, utdannings– og forskningsminister Gudmund Hernes – for at han hadde avslått en søknad om opprettelse av en muslimsk skole. Sanner sa at foreldrene hadde rett til å velge undervisningen for sine barn. Han mente integreringshensyn ikke måtte gå fremfor foreldreretten. Han slo fast: «Jeg tror Arbeiderpartiets enhetsskole går foran foreldrenes rett til å velge ut fra sitt livssyn og oppdrageransvar»
Det er ikke noe som tyder på at Sanner har endret syn fra 1995 og til 2014.

Konfliktfylt på bakrommet
Det er skarpe ideologiske og religiøse synspunkter på bakrommet. Foreningen som skal drive skolen sendte 24. september et brev til departementet der det heter: «Skolen er basert på islam. Det finnes i dag et hundretalls kristne private grunnskoler og videregående skoler i Norge, men ingen tilsvarende skole er godkjent på islamsk grunnlag. Mødre for muslimsk grunnskole vil peke på at departementet i godkjenningsprosesser ikke bør fremme avgjørelser som kan oppfattes som religiøst diskriminerende.»
Sanner svarer at avslaget ikke har noe med religion nå gjøre.
Men det er ikke hele bakgrunnsteppet, for nestleder i Kultur- og utdanningskomiteen, Andreas Halse, sier: Vi trenger ikke flere skoler som skiller barna våre fra hverandre. Halse er glad for at Sanner har samme syn, hvilket han altså ikke har dersom man legger Sanners holdning fra 1995 til grunn.
For FrP er hensynet til god integrering viktigere – og vi er derfor tilfreds med at det ble et nei til skolen, sier partiets utdanningspolitiske talsmann, Sivert Bjørnstad.
Trond Giske fra Arbeiderpartiet, som er leder for Stortingets utdanningskomité, sier: Dersom det åpnes for flere religiøse skoler vil vi gå inn for å endre lovverket.

Siste ord ikke sagt
Siste ord i denne saken er altså på langt nær sagt. Ingen politikere tør å stille spørsmålet: Hva lærer barna i en muslimsk skole? Er det IS-ideologien eller er det fundamentet til Det islamske brorskap som legges til grunn: «Allah er vårt mål. Budbringeren er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt største håp.»
Politikerne er i ferd med – i villfarelse og misforstått religionsfrihet – å legge til rette for et fremtidig konfliktfylt Norge. Muslimer med den rette ideologiske bakgrunn vil ikke vite av kristne – i Midtøsten der islam har makten fortrenges ikke-muslimer. I Norge ligger denne situasjonen kanskje hundre år fram i tid.
Arne Tumyr

I utgangspunktet hadde Hadia Tajik takket ja til å være med på debattmøtet, men i stedet kommer muslim og jurist Zaineb Al-Samarai, medlem av Arbeiderpartiet og bystyremedlem i Oslo. Videre kommer Tor Sigbjørn Utsogn, gruppeleder for FrP i Kristiansand bystyre og endelig i panelet førstelektor Levi Geir Eidhamar ved Insitutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder.
En ny vri er at dette er et møte som avholdes i Kristiansand folkebibliotek lørdag i tiden 13.00 – 14.30.

Klagesaken
Klagesaken som kommer opp 27. november i kommunens klagenemnd er en teknisk-juridisk komplisert greie – men som avkledd all formalisme dreier saken seg om hvorvidt kulturstyret skal få anledning til å drøfte den kritikken sivilombudsmannen retter mot kulturstyret. Rådmann og kulturdirektør forsøker ved hjelp av juridiske finurligheter å peke på at klagesaken fra Tumyr er ikke noe «enkeltvedtak» knyttet til forvaltningsloven – og følgelig har ikke Agder-avd. klagerett. Tumyr på sin side peker på at samme sak er behandlet som et enkeltvedtak og da må denne klagen også bli håndtert på samme måte – det vil si at kulturstyret får anledning til å si hva det mener om sivilombudsmannens anførsler.

Rettssaken
Hovedslaget står i Kristiansand tingsrett 12. februar. Bakgrunnen er at Tumyr har stevnet imam Akmal Ali i Muslimsk Union Agder som på NRK Sørlandet no. uttalte følgende: «Han (sammenhengen viser at «Han» er identisk med Arne Tumyr - reds anm.) bygger hele sin virksomhet på rasisme, hat, propaganda og mye løgn. Han er aldri villig til å høre på andre.»
Tumyr har fremmet krav om et oppreisningserstatningsbeløp på 75.000 kroner. I de innledende forhandlinger har Akmal Ali på et nærmere diffust grunnlag sagt seg villig til å beklage uttalelsen, men han er ikke villig til å betale en krone i oppreisning.
I utgangspunktet hadde verken imam Akmal Ali eller Arne Tumyr advokat – de var begge såkalt selvprosederende.
Senere har imidlertid Akmal Ali engasjert Oslo-advokaten Frank I. Hind som prosessullmektig. Han har innkalt Lars Gule og Sindre Bangstad som vitner.

Ingen advokat - ingen vitner
Arne Tumyr møter uten advokat og har heller ikke innmeldt vitner som han kan støtte sin forklaring på.
Redaksjonen SIAN's nettavis har spurt Tumyr:
-Du burde vel hatt advokat – ellers blir du vel totalt overkjørt av motparten?
-Ja, selvfølgelig burde jeg hatt det, men småkårsfolk som ikke har en organisasjon eller et firma som punger ut har ikke råd til å engasjere en advokat som opererer med en timepris fra kr. 2.000 til 5.000. Det blir fort 100.000 kroner. Fordelen ved ikke å ha advokat er at du reduserer egne sakskostnader, men det sier seg selv at det likevel kan bli en formidabel kostnad dersom jeg blir dømt til å betale motpartens saksomkostninger. Det er alltid en usikkerhet knyttet til å reise en sak for domstolen.
-Men med en dyktig advokat øker du vel sjansene for å vinne?
-Det er ikke så lett å finne en advokat som kan dette stoffet – ingen her i Kristiansand har spesialisert seg på injuriesaker knyttet til ytringsfrihet og rasisme – så vidt jeg kan se. Skal jeg hente en advokat fra Oslo eller Bergen begynner taxameteret umiddelbart å rulle.
-Men vitner - bør du ikke ha vitner?
-Hvem skulle det være? Jeg har forsøkt, men ett vitne fryktet for sitt eget liv hvis vedkommende stilte opp for meg. Et annet aktuelt vitne fryktet karrieremulighetene ved å tre støttende til for Arne Tumyr i SIAN. Totalt sett er derfor dette ikke så enkelt.
-Føler du deg som en spurv i en tranedans?
-Nei, min fordel er at dette temaet kan jeg litt om. Jeg må da – som de gamle sa – stole på egne krefter. Det betyr at jeg gjør mitt beste og satser på at «den gode sak seirer til slutt», sier Arne Tumyr.
Redaksjonen SIAN's nettredaksjon

FrP ble
islam-
skremt
Lederen for FrP's bystyregruppe i Kristiansand, Tor Sigbjørn Utsogn, ble skremt under debatten i biblioteket lørdag. Han ble beskyldt for å være ekstremist og at det ikke var noen forskjell på hans holdninger og de Arne Tumyr forfektet.

Biblioteksjef Anne Kristin Undlien sa innledningsvis at bakgrunnen for møtet var at Arne Tumyr i SIAN kom for ett år siden opp på hennes kontor og spurte om å få bruke biblioteket til et fordrag. Det syntes jeg var for ensidig, men foreslo i stedet at vi skulle ha en paneldebatt - og det har vi da i dag. Jeg er spesieilt glad for at Tumyr takket ja til å delta, sa biblioteksjefen.
Dermed var det duket for debatt.
Muslimen Zaineb Al-Samarai, som er medlem av Arbeiderpartiets bystyregruppe i Oslo, fikk motbør fra Arne Tumyr - som mente at enten måtte hun forholde seg til de islamske verdier og være muslim, eller hun fikk ta avstand fra islam og bekjenne seg til Arbeiderpartiets «Frihet, likhet og brorskap»
Al-Samarai medga at radikal islam var forbundet med problemer - og man kunne ikke løse problemene med ved å trykke på en stor rød knapp - derimot kunne man trykke på flere små - bl. a. integrering og full barnehagedekning.
Tor Sigbjørn Utsogn mente at muslimene, og i særlig grad islamske ledere, må rydde opp i egne rekker. Moderate og sekulære muslimer må ta større ansvar og ta avstand fra radikal islam, sa han.
Tumyr pekte på at siden «9/11» var det av muslimer utført 24.000 terrorhandlinger - bare siste måneden ca. 260 med 2.400 døde og 2.200 sårede. De islamske terroristene blir inspirert av Koranen, mente han.
Levi Geir Eidhamar, førstelektor ved institutt for religion og historie i tillegg til at han er teolog, mente at det er ikke er noe nytt med terrorisme.80 prosent av verdens muslimer tar avstand fra terrorisme, mens 20 pst har varierte svar.
Eidhamar sa videre at man kan ikke si hva som er islam - det er ulike tolkninger av religionen. ISIL tolker islam omtrent på samme måte som Tumyr.
Utsogn: Islam som gruppe er vanskelig å integrere. I 2009 hadde vi et gateslag i Oslo med i all hovedsak unge mennesker med minoritetsbakgrunn. Muslimske ledere gjør for lite - de er den store svakheten. Muslimer må ta et oppgjør internt.
Tumyr: Du forsøker Eidhamar å tåkelegge islamsk terrorisme. Det er som om du vil mildne det muslimer står for. Kan du peke på ett eneste land som blir styrt av islamske ledere hvor det hersker noen lunde akseptable samfunnsforhold?
Eidhamar pekte her på Tyrkia som han mente langt på vei hadde kvaliteter ved styresettet som et demokratisk land.
Sogn: Det er nesten alltid religiøs bakgrunn for de konflikter som skapes - det er bekymringsverdig
Eter at Tumyr i flere innlegg tordnet mot islam sa Sogn: Det er vanskelig å si at den statistikken Tumyr her viser til ikke er riktig.
Tumyr: Utsogn og Tybring-Gjedde er lyspunktene blant politikerne.
Lillian Oulie fra salen: Det er fint med integrering og religionsfrihet, men muslimer har ingen religionsfrihet og de som forlater islam risikerer liv og helse.
Det var en fullsatt sal og mange ville ha ordet, men her var det delte meninger - noen gikk til voldsomme angrep mot Tumyr - og de tok Utsogn med i samme slengen - mens andre ga full støtte til den fremsatte islam-kritikken.
Referent