Et medlems betraktning om standen i Oslo
Popularitetsrytterne setter premissene – igjen
Kidnapping, halshugging, henrettelser og slavetagning av kvinner og barn. Dette er bare noen midlene Den islamske staten (IS, tidligere ISIL) nå tar i bruk i de syriske og irakiske områdene de har tatt kontrollen over. I tillegg blir innbyggerne i disse områdene utsultet av mangel på både mat og vann, gjerne med døden som følge. Her hjemme har nyhetsdekningen gradvis satt mer og mer fokus på IS sine brutale herjinger i sine visjoner om herredømme over en stor islamsk stat.
Så ser vi det igjen. Etter at IS (tidligere ISIL) har fått herje fritt over lengre tid, kommer konformistene nå rekende på løpende bånd og skal gjøre det helt åpenbare; kritisere og åkke seg over IS sin brutale og barbariske ferd mot sitt forestilte kalifat. Men dette satt tydeligvis langt inne. Det har i lang tid vært kjent at Bashar al-Assads terrorproblemer har vært skapt av ISIL og Jabhat al-Nusra. To ekstreme, islamske grupperinger som ikke kjemper for fred og fordragelighet, men for den globale jihad. Disse har altså blitt heiet frem i Syria av de samme konformistene som nå endelig kritiserer IS. (Forøvrig slåss disse to grupperingene også mot hverandre, men jobber likevel mot samme herredømme.)
Sist gang vi så denne mønstringen hos konformistene, var under den såkalte «Bring Back Our Girls»-kampanjen i kjølvannet av Boko Harams massekidnapping.
Symptomer kontra bakenforliggende problem
Det ironiske er at selv om disse massefordømmelsene selvfølgelig er helt på sin plass, med tanke på hvor brutale disse grupperingene er, vil konformistene altså fremdeles ikke sette fokus på det bakenforliggende problemet. Grupper som al-Qaida, al-Shabaab, Boko Haram, Hizbollah, IS m.fl. kan i realiteten kun betraktes som verktøy eller «symptomer». Dette gjelder selvfølgelig også Hamas, men disse blir faktisk hyllet av en del konformister. Å kun ønske disse symptomene til livs, vil ikke gi noen langvarig seier i kampen mot terror og totalitarisme. Så lenge popularitetsrytterne ikke ønsker å erkjenne selve roten til problemet, vil det bare dukke opp nye «verktøy» (terrorgrupperinger og andre voldsutøvere). Det bakenforliggende problemet som gir liv og inspirasjon til slike barbariske handlinger, er budskapet i islam selv. Og så lenge man ikke skal snakke om dette, vil heller ikke det ideologiske hatet eller terroren forsvinne.
Kunnskap og «gransking» av moskeer er nøkkelen
Det er mange profilerte muslimer i Norge som nå går ut i mediene og sier at moskeene bør utestenge de ekstreme. Forslaget høres kanskje bra ut, men problemet her er at det er i moskeene – med budskapet som forkynnes der – tilhørere blir radikalisert. At man da stenger ute de som allerede er ekstreme fra moskeene, vil ikke ha noen effekt i kampen mot nettopp ekstremisme.
En håpløs naivitet som ser ut til å fortsette å leve i beste velgående, er den om at det «sikkert» predikeres fred og fordragelighet rundt om i moskeer i Vesten. I ca. 100–150 år har man jobbet aktivt for å vingeklippe kristendommen i Norge og Europa. Og personlig er undertegnede sjeleglad for at man har lykkes med det. Men det kom ikke gratis, og det måtte mye kunnskap og «gransking» til for at man skulle vinne den kampen for sekularisering. Hvorfor vil man ikke sette alle kluter til for å forhindre at islam overtar der den statlige kristendommen slapp? Bare fordi islam gjerne forbindes med Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia, og hovedsaklig forkynnes på arabisk, betyr ikke det at man bør ta for lett på hva som foregår innenfor moskeenes vegger. Vil man alt av antidemokratiske holdninger til livs, må man simpelthen begynne å gå disse moskeene i sømmene. Det er der det er enklest å begynne, men vil man ikke det, kommer vi ingen vei.
Til slutt vil jeg bare si følgende: Man må slutte å kalle kritikk av ideologier som baseres på krig, folkemord, hat, terror og sharia for ekstremisme. Å kritisere slike ting er overhodet ikke ekstremt. Krig, folkemord, hat, terror og sharia er derimot det.
Artikkel om mediedekningen rundt ISIL
Grisehodet ved moskeen var et politisk budskap
Muslimsk Union Agder har ikke vunnet fram med sin anmeldelse av den 42 år gamle krisiansanderen , Dan Eivind Lid, som i mai 2012 la et avkappet rødmalt grisehode utenfor byens moské med følgende tekst på en påfestet lapp: «Hei muslim, gi tilbake grisen dere tok fra oss (barneavd.) på aykehuset. Slutt å hån norsk mat og kultur. This is Norway love it or leave it. Russ 2012 Fruck Jihad.»
Politiet ila mannen et forelegg på 20.000 kroner - subsidiært 40 dagers fengsel. Utgangspunktet var et saksanlegg basert på den såkalte blasfemiparagrafen (straffelovens §142). Senere ble dette endret til straffelovens §390a: «For ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.»
Retten kom til at denne lovparagrafen kan ikke en organisasjon eller sammenslutning påberope seg. To ganger ble Dan Eivind Lid dømt i Kristiansand tingrett og to ganger ble dommen opphevet av Agder lagmannsrett. Politiadvokat Leif Aleksandersen opplyser på henvendenselse fra SIAN's nettavis at saken etter dette er henlagt. Det blir ikke aktuelt å fremme den på nytt basert på blasfemiparagrafen.
Det betyr etter det SIANs nettavis forstår at Muslimsk union Agder må finne seg i at de lever i et land der også islam er underlagt ytringsfriheten. Muslimer må finne seg i å bli «krenket» i en sammenheng som det her er tale om. Påtalebegjæringen fra Agder muslimske union er dermed satt til side.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) kan kanskje ta «litt av æren» for dette utfallet av saken. Vi skrev, etter at Krisiansand tingrett hadde dømt Dan Eivind Lid til en bot på 20.000 kroner, subsidiært fengel i 40 dager, at saken burde prøves for Høyesterett om nødvendig. Den 4. februar 2013 ble dommen anket. Advokat Bengt Waldow i Bergen tok over saken - og dermed begynte en saksgang som endte med at dommen i tingretten ble opphevet.
Waldow prosederte bl. a. på følgende forhold: Plasseringen v et grisehode utenfor et religiøst trossamfunn var et politisk budskap. Retten har ikke vurdert tolkningen av §390a i lys av Grunnloven §100. Dommen i tingretten har også en prinsipiell side mot ytringsfrihet og forbudet mot blasfemi.
Når bestemmelsen (§390a) ikke verner sammenslutninger kan ikke Muslimsk union Agder være fornærmet. Dermed foreligger det ingen gyldig påtalebegjæring. For det første er den aktuelle handlingen ikke omfattet av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. For det andre må bestemmelsen, når anvendt på en politisk ytring, tolkes innskrenkende av hensyn til ytringfriheten som er vernet i Grunnlovens §100 og i EMK 10.
Statsadvokaten i Agder hadde rubrisert «grisehodesaken» under «rasisme og hatkriminalitet i Agder politidistrikt».
AdvokatBengtmWaldow mottok trusler i forbindelse med saken - men han valgte ikke å gå til anmeldelse i den sammenheng.
Avgjørelsen i Agder lagmannsrett vil kunne vise seg å ha stor prinsipiell betydning. I Larvik var en tilsvarende sak der det ble kastet inn griseflesk på moskeens område. Politiet jaktet på synderne uten at det lyktes å få tak i dem.
Betyr det at fra nå av vil det vikke være straffbart å kaste produkter av gris mot islamsk eiendom eller mot muslimer ?
Politiet har åpenbart ikke vurdert å reise sak etter den såkalte rasismeparagafen. De aller fleste ytringer er tillatte i Norge, og ytringsfrihet er et avgjørende prinsipp i norsk lovgivning. Men denne er ikke absolutt. Det er straffbart å komme med grove hatefulle eller diskriminerende ytringer mot enkeltpersoner. Dette er lovfestet i straffelovens § 135 a, som dermed begrenser ytringsfriheten (Grunnloven § 100).
Paragrafen kalles også rasismeparagrafen, men denne betegnelsen er upresis: Lovparagrafen er ikke bare rettet mot rasistiske ytringer som rammer individer med en annen hudfarge eller annen etnisk eller nasjonal opprinnelse. Den gjelder også ytringer som er diskriminerende overfor personer på grunnlag av homofil legning, leveform eller orientering samt på grunn av religion og livssyn.
Ny artikkel om grisehodet
--- Article Removed ---
***
*** RSSing Note: Article removed by member request. ***
***
Artikkel om forsamlingsfrihet
Slik ble Kosovo islamisert
Om den serbiske republikken Kosovo vet vi området var en del av Romerriket i antikken. Slaverne innvandret til området i det sjette og syvende århundret. Det er antatt at urbefolkningen gikk opp i den slaviske befolkningen.
Etter Romerrikets fall hadde Kosovo både bulgarske og bysantinske herskere. I 1216 ble Kosovo en del av Serbia. I 1389 tapte den serbiske prinsen Lazar Hrebeljanović det kjente slaget ved Kosovosletta, mot osmanerne. Fra 1455 hadde osmanerne full kontroll over territoriet. På dette tidspunktet skal serberne ha utgjort ca. 99 prosent av befolkningen mens albanerne utgjorde langt under 1 prosent.
Fra 1600-tallet innvandret albanere til Kosovo. I 1690 flyktet 30-40 000 serbere til Østerrike. Utover 1700-tallet ble de kristne undertrykket. De fleste albanerne konverterte mens mange kristne flyktet. Kristne kirker og menigheter ble påført tunge ekstraskatter.
I 1871 beregnet den østerrikske oberst Peter Kukulj at 64 prosent av befolkningen i Kosovo var serbere og 32 prosent var albanere. En annen østerriksk undersøkelse fra 1899 konkluderte med at serbere og albanere utgjorde henholdsvis 47 og 43 prosent av befolkingen.
Etter Balkankrigen i 1912 måtte Det osmanske riket avstå Kosovo til Serbia og Montenegro. Ved dette var Kosovo igjen serbisk etter ca. 500 år under osmansk herredømme. Etter Første verdenskrig ble Kosovo sammen med resten av Serbia innlemmet i «Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere». Dette kongedømmet skiftet navn til Jugoslavia i 1929.
Det var spenninger i forholdet mellom de muslimske albanerne og de kristne serberne gjennom hele det tyvende århundre, og det var voldelige konfrontasjoner under Den første balkankrigen i 1912 og under begge verdenskrigene.
En jugoslavisk folketelling fra 1931 kom frem til at befolkningen da besto av 69 prosent muslimer og 27 prosent ortodokse serbere.
Under Andre verdenskrig utmerket Jugoslavia seg som det landet i Europa med den sterkeste motstandsbevegelsen. Mange kroatere og bosniakker slåss på aksemaktenes side, mens serberne kjempet på alliert side. Det meste av Kosovo var okkupert av det italienskkontrollerte Stor-Albania. I følge et oppslag på Wikipedia skal 10 000 serbere ha blitt massakrert, mens over 100 000 skal ha blitt fordrevet under krigen.
Etter Andre verdenskrig
Etter Andre verdenskrig ble landet omdøpt til «Den sosialistiske føderale jugoslaviske republikk». Republikkens sterke mann var Josip Broz Tito som lot seg utrope til president på livstid. Etter krigen ble det nedlagt forbud mot å promotere nasjonalisme, nasjonalistiske ledere ble forfulgt og noen ble også henrettet. I grunnloven fra 1945 hadde Kosovo status som en autonom serbisk provins.
En folketelling i 1948 skal ha telt 727 000 innbyggere i den serbiske provinsen. Av disse skal albanere ha utgjort 68 prosent og serberne 24 prosent. I tillegg bodde det folk fra 15 andre nasjoner i provinsen.
I 1968 var det studentopprør i en rekke land. Således også i Kosovo, men sikkerhetsstyrker slo ned opprøret. Studentene fikk imidlertid gjennomslag for krav om å styrke stillingen til albansk språk og mer makt til albanere både i Kosovo og på føderalt nivå. I arbeidet med å albanisere Kosovo ble det inngått en avtale der Albania skulle forsyne skolene i Kosovo med lærebøker.
I 1969 begynte Den ortodokse kirken å kartlegge forbrytelsene mot de kristne i den hensikt å presse myndighetene i Beograd til å beskytte den kristne befolkningen i provinsen.
Endringer i grunnloven i 1974 gav Kosvo økt selvstyre. Det innebar blant annet at lokale myndigheter fikk kontroll over politistyrken. Dermed kunne lokale myndigheter i større grad la albanerne gå løs på serberne i provinsen. Albanske kommunister styrte nå Kosovo.
Titos død i 1980 resulterte i at autoriteten til sentralmakten ble svekket, og økede etniske spenninger. I juli 1981 laget albanske studenter opptøyer grunnet lange køer i universitetskantinene. Opptøyene spredte seg over hele provinsen. Studentene krevde at Kosovo skulle få status som selvstyrt republikk med rett til løsrivelse fra føderasjonen. Den serbiske presidenten kvalte opprøret ved å sende inn opprørspoliti og erklærte unntakstilstand. Flere ledere i Kosovos kommunistparti ble ekskludert. 4000 serbere skal ha forlatt provinsen etter at opptøyene resulterte i at flere serbere ble drept. Serbiske bygninger ble ødelagt og gravplasser ble skjendet.
I februar 1982 spurte en gruppe serbiske prester kirkens biskoper om hvorfor den var taus, og hvorfor den ikke gjorde noe for å stanse ødeleggelse, ildspåsettelse og vanhelligelse av hellige relikvier i Kosovo. Tidvis rapporterte mediene om at serbere og montenegrinere ble forfulgt. Serbiske nasjonalister hevdet at serbere ble drevet ut av Kosovo. Det at Kosovo var den fattigste provinsen i Serbia bidro til å øke reiselysten.
I samme år ble det fastslått at serberne var ofre for omfattende diskriminering og trakassering. Etniske albanere hadde begått flere drap. Det ble dannet muslimske kamporganisasjoner. 33 slike grupper ble oppløst av det jugoslaviske politiet, og våpen og propagandamateriell ble beslaglagt.
I 1987 skrev David Binder en artikkel i New York Times om albanernes nasjonalisme i Kosovo. Han omtaler Paracin-massakren der en etnisk albansk soldat drepte 4 av sine medsoldater og såret fem andre. Binder siterer den jugoslaviske forsvarsministeren, Branko Mamula. Der het det at mellom 81-87 ble 216 illegale albanske organisasjoner med 1435 avslørt i det jugoslaviske forsvaret. De hadde planlagt massemord på offiserer og soldater, forgiftning av mat og vann, sabotasje og tyverier av våpen og ammunisjon.
Et stort nærvær av hemmelig politi drev omfattende undertrykkelse av både serbiske og albanske nasjonalister på 80-tallet. 580 000 mennesker skal ha blitt arrestert og mange skal ha mistet sine jobber eller blitt utvist fra universitet. Ikke desto mindre tiltok spenningene mellom albanere og serbere.
Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst (CAHY) gjennomførte en undersøkelse blant serbere som hadde forlatt Kosovo i 1985 og '86. Rapporten konkluderte med at mange av de som hadde forlatt provinsen forlot den på grunn av press fra muslimene. I '85 begynte 16 prominente akademikere fra CAHY med å skrive memorandumet som ble lekket til pressen i september '86. Memorandumet var svært kontroversielt. Det fokuserte på politiske problemer for serberne i Jugoslavia som var bosatt i områder der serberne var en minoritet. Memorandumet viet mye oppmerksomhet mot Kosovo og det ble hevdet at serberne i provinsen var offer for fysisk, politisk, juridisk og kulturelt folkemord. Det ble karakterisert som en total krig som begynte våren 1981. Det ble hevdet at situasjonen i Kosovo i 1986 var verre for Det serbiske folk enn naziokkupasjonen. Det ble hevdet at 200 000 serbere hadde forlatt provinsen iløpet av de foregående 20 år, og det ble advart om at det snart ikke ville være noen igjen hvis ikke ting ble radikalt endret. Det foreslåtte virkemidlet for å stanse den etniske rensingen var å bedre sikkerheten i provinsen og sørge for at alle etnisiteter ble likestilt. Forholdene burde legges til rette for at fordrevne serbere skulle kunne vende tilbake.
Meningene om memorandumet var delte. Flere ikke-serbiske nasjoner oppfattet memorandumet som et krav om et mer aggressivt Serbia. Det var også delte meninger blant serberne. Mange serbere var glade for at overgrepene ble bragt frem i lyset, men de gamle kommunistene (som hadde ansvaret for styringen av Jugoslavia) angrep og rettet skarp kritikk mot memorandumet. En av de som fordømte det, var en av lederne i Det serbiske kommunistpartiet, Slobodan Milošević, som var president for Serbia i 1989-1997 og for Jugoslavia i 1997-2000.
I november 1988 ble lederen for provinskomiteen i Kosovo arrestert. I 1989 erklærte Milošević en «anti-byråkratisk revolusjon» i Kosovo og Voyvodina. Dermed ble selvstyret i provinsen begrenset. Det ble erklært unntakstilstand og innført portforbud som reaksjon på voldelige demonstrasjoner som hadde krevd 24 liv. Milošević hevdet at endringer i grunnloven var påkrevd for å beskytte de gjenværende serberne i Kosovo mot overgrep mot fra den albanske majoriteten.
I 1989 ble det fremmet forslag om endriger i den serbiske grunnloven. Innstitusjoner i Kosovo ville miste sin uavhengighet. Albanerne i Kosovo svarte med en gruvearbeiderstreik i 1989. Streiken utviklet seg til omfattende demonstrasjoner. Endrigene i Den serbiske grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning i Serbia 2. juli 1990. Samme dag erklærte også en forsamling Kosovo som uavhengig republikk i Jugoslavia (Kosovo skulle mao. ikke lenger være underlagt Serbia). 5. juli oppløste folkeforsamlingen i Serbia folkeforsamlingen i Kosovo. Serbia oppløste også provinsregjeringen og tok full kontroll over Kosovo. Serbia tok over albansk-språklige medier og stengte albansk-språklig kringkasting. 4. september 1990 svarte albanerne i provinsen med generalstreik.
7. september 1990 erklærte den avsatte folkeforsamlingen i Kosovo en grunnlov for Kosovo. Milošević svarte med å beordre medlemmene i folkeforsamlingen i Kosovo arrestert. Den nye og kontroversielle serbiske grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning 5. juni 1990, og den trådte i kraft 28. september 1990. Det ble avholdt valg med flere partier i desember 1990. Milošević ble valgt til president i Serbia. I september 1991 holdt kosovoalbanerne en uoffisiell folkeavstemning. Et overveldende flertall stemte for selvstendighet. 24. mai 1992 holdt kosovoalbanerne uoffisielle valg på nasjonalforsamling og president for Kosovo.
Den jugoslaviske presidenten, Dobrica Cosic, foreslo å dele Kosovo i 1992, men forslaget ble avvist av Ibrahim Rugorova.
I august 1991 innskrenket det serbiske parlamentet pressefriheten i Kosovo. Spesialutsending for FN, Tadeusz Mazowiecki, skrev i en rapport datert 26. februar 1993 at politiet hadde intensivert undertrykkingen av den albanske befolkningen fra 1990. Han hevdet at deres grunnleggende rettigheter var krenket, utdanningssystemet ødelagt og et høyt antall embedsmenn hadde blitt avskjediget på politisk grunnlag.
Mer enn 80 000 albanere ble fratatt sine jobber i Kosovo. Et nytt serbisk pensum ble innført i alle høyere læresteder. Albanerne svarte med å opprette egne skoler. Albansk mistet statusen som offisielt språk. Universitet i Pristina ble ansett som et arnested for alabansk nasjonalisme. 800 lærere og 22 500 studenter (av 23 000) ble utvist.
De albanske sikkerhetsstyrkene ble erstattet av 40 000 jugoslaviske politi og militære.
Innskrenkningen av Kosovos selsvtyre ble ledsaget av avskaffelse av landets politiske institusjoner. Folkeforsamlingen og provinsregjeringen ble formelt avskaffet. Ettersom det meste av industrien var eid av staten, resulterte endringene i store utskiftninger i selskapenes ledelser. Men få ledere fikk sparken. De ansatte ble avkrevd en lojalitetserklæring som de fleste albanerne nektet å undertegne. De som undertegnet erklæringen, forble ansatte i serbiske statsselskaper frem til 1999. 80 prosent av den albanske befolkningen ble arbeidsløse. En tredjedel av den mannlige befolkningen emigrerte.
Etter at kommunistene hadde mistet sitt grep, ble Den demokratiske liga for Kosovo, ledet av Ibrahim Rugorova, den ledende albanske politiske kraften i provinsen. Rugorova gikk inn for ikkevoldelig albansk motstand. Han oppfordret albanerne til å boikotte Jugoslavia og Serbia ved å ikke delta i valg, nekte å avtjene verneplikt og ved å nekte å betale skatt. Han oppfordret også til opprettelse av albanske skoler og sykehus. I 1992 ble Rugorova valgt til president for Kosovo i et uoffisielt valg.
Mot krig (96-98)
Det var fred i Kosovo under krigene i Slovenia, Kroatia og Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. Men frustrasjonen blant albanerne var økende.
I 1997 ble Slobodan Milošević forfremmet til president for «Rest-Jugoslavia» (dvs. Serbia og Montenegro).
Den serbiske undertrykkingen hadde radikalisert albanerne. Mange følte at væpnet motstand var eneste farbare vei. 22. april 1996 ble serbiske sikkerhetsstyrker angrepet i fire nesten simultane angrep. En inntil da ukjent terrororganisasjon, Kosovo Liberation Army (KLA), påtok seg ansvaret. I 1997 oppsto det kaos i Albania. Albansk militært materiell havnet etter hvert i hendene på KLA. Den jugoslaviske regjeringen betraktet KLA som terrorister, mens mange albanere så på organisasjonen som frihetskjempere. KLA ble ført opp på USAs liste over terrororganisasjoner frem til 1998. I 1999 uttrykte Republikanernes utenrikskomité i Det amerikanske senatet bekymring over Clinton-administrasjonens allianse med KLA. I år 2000 fastslo BBC at USA, som hadde erklært KLA som terrorister, nå samarbeidet med organisasjonen.
USA opprettholdt sanksjoner mot Jugoslavia på bakgrunn av flere ankepunkter, hvorav Kosovo var ett. Dette til tross for at Daytonavtalen fastslo at alle sanksjoner skulle innstilles.
Kosovo Liberation Army (KLA) ble startet i 1991. I 1996 begynte organisasjonen å angripe politistasjoner og kontorer tilhørende den jugoslaviske regjeringen. Jugoslavia svarte med å sette inn flere tropper. USA førte KLA opp på sin liste over terrororganisasjoner frem til 1998.
KLA intensiverte sine angrep i Drenica-dalen. Få dager etter at den amerikanske utsendingen, Robert Gelbard, hadde beskrevet KLA som en terrororganisasjon, svarte serbisk politi på KLA-angrepene i Likosane-området. KLA-krigerne ble forfulgt til Cirez. 16 KILA-soldater og fire serbiske politimenn ble drept i aksjonen. Dermed var Kosovokrigen i gang.
I April ble det holdt en folkeavstemning om utenlandsk assistanse i Kosovo. De serbiske velgerne stemte ned forslaget. KLA satte seg fast ved Decani og Glodane og i områdene rundt.
31. mai 1998 begynte den jugoslaviske hæren og det serbiske politiet en operasjon for å rense grenseområdene mot Albania for KLA.
Daværende president i Jugoslavia, Slobodan Milošević, og daværende president i Russland, Boris Yeltsin, avtalte at de offensive operasjonene skulle stanses og innlede samtaler med albanerne. 15. mai møttes Ibrahim Rugorova og Milošević i Beograd.
Richard Holbroke besøkte områdene der kampene foregikk i juni, og han lot seg avbilde sammen med KLA. Bildene ble tolket som et signal på at USA støttet den albanske siden i Kosovo.
I følge avtalen fremforhandlet av Jeltsin og Milošević, skulle internasjonaler utsendinger sendes til Kosovo-Metohija for å overvåke situasjonen der. Planen ble kalt Kosovo Diplomatic Observer Mission (KDOM) og den ble igangsatt i begynnelsen av juli.
Den amerikanske regjeringen ønsket observatørene velkommen, men fordømte avtalen om gjensidig våpenhvile. Amerikanerne krevde at serberne skulle innlede en ensidig våpenhvile uten å knytte dette til krav om pause i terroraktivitetene.
KLA fortsatte sine aktiviteter i mai og juni. KLA omringet Peć og Đakovica. De etablerte en midlertidig hovedstat i Mališevo. KLA infiltrerte Suva Reka og de nordvestre delene av Pristina. De erobret kullgruvene ved Belacevec i slutten av juni og truet dermed energiforsyningen i regionen. Taktikken var geriljakrig og bakholdsangrep på serbiske styrker.
I midten av juli erobret KLA Orahovac. 17. juli 1998 ble også to landsbyer nær Orahovac erobret.
Det ble iverksatt ytterligere tiltak for å renske ut de siste kristne i Kosovo, da ved angrep på det ortodokse klosteret i Zočište 5 km fra Orahovac. Klosteret ble plyndret. Munkene ble sendt til en fangeleir, og selve klosteret ble jevnet med jorden. Dette utløste en rekke serbiske og jugoslaviske motoffensiver som fortsatte til begynnelsen av august.
Flere nye KLA-angrep fremprovoserte jugoslaviske operasjoner i sentrale deler av Kosovo, sør for veien mellom Pristina og Peć, 23. august ble Klečka gjenerobret. Og det ble oppdaget et krematorium KLA hadde opprettet for å kvitte seg med levninger etter ofre. Første september begynte KLA en offensiv ved Prizren. Jugoslavene innledet en motoffensiv. I midten av september ble KLA aktive i nordre deler av Kosovo. I slutten av september ble det igangsatt en offensiv for å nedkjempe KLA i nordre og sentrale deler av Kosovo og Drenica-dalen. Det ble fremsatt trusler fra vestlig hold.
28. september fant KDOM (observatører) lemlestede levninger etter en familie utenfor landsbyen Gornje Obrinje. Bildet av en blodig dukke fra dette funnet ble et viktig symbol i den påfølgende krigen.
Račak-massakren – casus belly?
Račak er en landsby sør i Kosovo. KLA var aktive i landsbyen, og det ble begått kidnappinger og ildspåsettelser. 8.-10. januar 1999 angrep KLA politi i nærliggende landsbyer. Fire politimenn ble drept. Serbiske sikkerhetsstyrker svarte med å etablere en sikkerhetssone som innbefattet Račak.
15. januar ble 45 albanere, hvor av tre kvinner, drept i landsbyen Račak i Kosovo. Men observatører fra OSSE ble nektet adgang til området. Også sjefsanklageren i Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia ble nektet adgang.
Drapene ble omtalt som en massakre, og de ble brukt som argument for at NATO-intervensjon i Kosovo var påkrevd. I følge omtalen av episoden på Wikipedia, er det delte meninger om de drepte var massakrert eller drept i kamp.
Det ble utferdiget tre rettsmedisinske rapporter om hendelsen. Den serbiske regjeringen bestilte to rapporter. Én fra en serbisk og én fra en hviterussisk legegruppe. Disse rapportene konkluderte med at de drepte ikke var sivile.
EU oppnevnte en tredje rettsmedisinsk gruppe. EUs gruppe var finsk, og den ble ledet av Dr. Helena Rata. Det ble publisert en foreløpig rapport 17. mars. Men i innledningen til rapporten understrekes det den foreløpige rapporten står for lederens regning. Hele gruppen hadde mao. ikke sluttet seg til konklusjonene i rapporten. Denne rapporten slo fast at «Det ikke fantes bevis som talte for at de drepte var noe annet enn ubevæpnede sivile...» Selve rapporten fra den finske rettsmedisinske gruppen ble overlevert Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia i juni 2000. Det ble publisert en forkortet versjon sommeren 2001, men den fulle rapporten har aldri blitt publisert. I oktober 2008 uttalte den leden for den finske rettsmedisinske gruppen, Helena Rata, at hun hadde blitt utsatt for press for å endre innholdet i rapporten, fra politisk hold, for å tydeliggjøre serbernes ansvar for den påståtte massakren. Men hun nektet å gi etter for dette presset.
I følge omtalen av den påståtte massakren på Wikipedia, skal Washington Post i slutten av januar 1999 ha hevdet at det var lekket opptak fra telefonsamtaler mellom serbiske ledere som beviste at Serbia forsøkte å dekke over at det hadde funnet sted en massakre. Det synes imidlertid som om de påståtte opptakene aldri har blitt offentliggjort. Hvilket virker påfallende tatt i betraktning at oppslaget må ha vært viktig for mange beslutningstagere den gang.
Når man leser omtalen av den påståtte massakren på Wikipedia, er det vanskelig å vite hvilken versjon av historien man skal feste lit til. Ved Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia ble Račak-massakren tatt ut av tiltalen på grunn av mangel på bevis. Det kan dermed se ut til at bevisene var tilstrekkelige for NATO til å gå til krig, men ikke tilstrekkelige til å anvendes som bevis i en rettssak.
Rambouillet-konferansen
6. februar 1999 ble det igangsatt fredssamtaler der generalsekretær for NATO, Javier Solana, forhandlet med begge parter. Den serbiske delegasjonen ble ledet av den serbiske presidenten Milan Milutinović. Konferansen var tilsynelatende fruktbar. 23. februar ble det sendt ut en erklæring om at det var oppnådd enighet om selvstyre i Kosovo. Det skulle holdes valg og opprettes demokratiske institusjoner som skulle styre provinsen, beskytte menneskerettighetene og rettighetene til de etniske gruppene samt etableres et rettferdig rettssystem. Det ble uttalt at «Et politisk rammeverk er nå på plass.»
Kapitlene som skulle regulere implementeringen av avtalen, var imidlertid ennå ikke på plass. I dette kapittelet skulle det inviterte sivile og militære nærværet i Kosovo reguleres.
I den påfølgende måneden la imidlertid de amerikanske diplomatene Rubin og Albright sterkere politiske føringer på forhandlingsprosessen. Endringen i NATOs holdning i retning av støtte til KLA ble omtalt i programmet «Moralsk krig: NATO i krig» på BBC TV. Denne dreiningen i hodlning fant sted til tross for at lederen for NATOs militære komite, general Claus Neuman, uttalte: «Ambassadør Walker stated in the NAC (North Atlantic Council) that the majority of the violations [of the ceasefire] was caused by the KLA.»
18. mars 1999 undertegnet den albanske, britiske og den amerikanske delegasjonen den såkalte Rambouillet-avtalen. Den serbiske og den russiske delegasjonen nektet å undertegne med den begrunnelse at avtalen ga NATO rett til å sende sine tropper ikke bare til Kosovo, men til hele Serbias territorium. I følge avtalen skulle Kosovo bli en autonom provins i Serbia. NATO skulle sette inn 30 000 soldater for å opprettholde orden i Kosovo. NATO-tropper skulle kunne ferdes fritt på jugoslavisk territorium. NATO skulle innvilges immunitet mot rettsforfølgelse i Jugoslavia.
Avtalen ble av enkelte betraktet som et påskudd for å bombe hele Den føderale jugoslaviske republikken.
Serbia fremla en alternativ avtaletekst der alle avtalepunktene om implementering var utelatt. Kapittelet om humanitær assistanse og gjenoppbygging, bestemmelsene om internasjonalt oppsyn, og formuleringen «viljen til folket i Kosovo» var utelatt i det serbiske forslaget til avtaletekst.
22. mars 1999 forlot de internasjonale observatørene fra OSSE Kosovo i frykt for forventet NATO-bombing.
23. mars aksepterte det serbiske parlamentet prinsippet om autonomi for Kosovo, bortsett fra de militære delene av Rambouillet-avtalen, spesielt appendiks B som gav NATO fri tilgang til hele Serbia. (Denne delen av avtalen har blitt omtalt som NATO-okkupasjon.)
Som følge av at Serbia ikke aksepterte NATOs ultimatum, startet NATO en krig mot Serbia med luftangrep i perioden 24. mars til 11. juni 1999. Serbia ble angrepet med både fly og krysserraketter. Serberne svarte med å utvise flere hundre tusen albanere fra Kosovo, og det ble dermed skapt en humanitær katastrofe. I begynnelsen av mai angrep NATO en flyktningkonvoi og drepte 50 flyktninger.
7. mai bombet NATO den kinesiske ambassaden i Beograd. Tre kinesere ble drept. Angrepet skapte en bølge av raseri i Kina.
Milošević bøyde etter hvert av og aksepterte at NATO-styrker besatte Kosovo under ledelse av FN. Norske og britiske spesialstyrker foretok operasjoner på bakken i Kosovo.
Etter krigen
Selvstyret i Kosovo ble avskaffet fordi serbiske myndigheter ønsket å stanse fordrivelsen av serberne fra Serbias vugge. Takket være NATO fikk albanerne igjen makten i den serbiske provinsen og fordrivelsen av serbere kunne dermed gjenopptas.
Den serbiske befolkningen skal ha utgjort 194 000 mennesker i 1991.
I 2011 var de fleste av disse fordrevet eller drept, og det befant seg 26 000 serbere i provinsen. Serbernes andel av befolkningen skal ha falt fra 23,6 prosent i 1948, til 1,5 prosent i 2011.
NATOs aksjon muliggjorde ikke bare etnisk rensing. Etnisk rensing er lønnsomt for den som renser ut andre ettersom den rensende part kan overta hus og andre eiendeler fra de som fordrives. I Kosovos tilfelle har albanerne lykkes i å dra nytte ikke bare av serbernes eiendeler. Albanske ledere har også utviklet en forretning som går ut på å høste organer fra serbere. I 2008 publiserte Carla Del Ponte en bok der hun hevdet at det har blitt smuglet organer fra serbere og andre minoriteter fra Kosovo til Albania. (Les: Skar ut organer på levende fanger, vel vitende om organhandel.)
I 2008 var Kosovo nesten tømt for sin opprinnelige kristne befolkning og provinsen erklærte uavhengighet fra Serbia.
(Merk: Min omtale av prosessene som ledet frem til at de kristne nå er fratatt Kosovo er basert på flere oppslag funnet på Wikipedia. Oppslag på dette netteleksikonet kan inneholde feil.)
Artikkel om Kosovo
«Verdens største idioter er muslimer»
Påstanden om at verdens største idioter er muslimer er fremsatt av den danske muslimen Naser Khader i 2010. Uttalelsen falt i anledning islams altutslettende ondskap, men det kan være god grunn til å evaluere påstandens gyldighet også når det kommer til muslimenes mentale kapasiteter. Eller er det kanskje måten de velger å bruke sine mentale evner på som er problemet? Hemningsløs voldsutøvelse, drap og lemlestelser er sikkert en utmattende affære å holde på med. Da blir det lite ork igjen til å bedrive forskning og utvikling.
En opptelling av antall muslimske nobelpriser gir oss en en god indikasjon på islams bidrag til verdens fremgang. Jødene har 129 nobelpriser. Muslimene som er hundre ganger flere har fire nobelpriser.
Når du er født inn i et så degenerert samfunnssystem som islam er det ikke å undres over at du føler behov for å «pynte bruden litt». Muslimer hevder derfor ofte at islam har skjenket menneskeheten en mengde viktige oppdagelser og oppfinnelser. Internett bugner av slik muslimpropaganda (og korrigerende artikler). Med få unntak er alle disse muslimske påstander løgn.
Muslimer ivrige etter å promotere islams fortreffelighet hevder at algebra har islamsk opphav. Påstanden er feil. Algebra, arabiske tall og konseptet med «null» ble approbert av muslimer fra egyptere og hinduer, og siden bragt til Europa. Noe av det mer komiske ved muslimenes påstander er at de gjør krav på å stå bak oppfinnelsen av astrolabe, som ble oppfunnet av Hipparchus 600 år før Muhammed fant opp islam. Muslimer gjør også krav på å ha funnet opp kvadranten, som ble oppfunnet av Ptolemeus omlag 500 år før islam. Realiteten er at «muslimsk» astronomi er av bla indisk og persisk (dvs ikkemuslimsk) opprinnelse. Godt navigasjonsutstyr har aldri vært muslimenes sterkeste side, siden deres lære går ut på at jordkloden er flat og at solen roterer rundt jorden (Koranen 36:38). Når de skal lyve på seg prestasjoner er altså ikke dette det rette fagområdet.
Vindmøller ble oppfunnet i Persia før muslimene invaderte og ødela denne sivilisasjonen på 700-tallet. Konseptet spredte seg over store deler av verden, men de degenererte araberne klarte ikke å begripe potensialet i dette konseptet. Så sent som i 1206 konstaterte en ledende arabisk ingeniør at det var nonsens å drifte en mølle med hjelp av vind.
Av de muslimer som har gjort seg bemerket i vitenskapens tjeneste er det persere, som kunne lene seg på sin stolte førislamske arv i noen generasjoner, inntil også denne kulturen bukket under for islamtåken. Det perserne presterte var på tross av, ikke på grunn av islam. De få fritenkere som fantes var i konflikt med ortodoks islam, og ble trakassert for dette. Islam er simpelthen ikke kompatibelt med vitenskap.
Den iranske intellektuelle Amir Taheri sa at for å forstå en sivilisasjon er det viktig å forstå dens vokabular. Hvis noe ikke er på deres tunge er det neppe i deres sinn heller. Vi vet at det arabiske alfabet var så mangelfullt at korantolkere sliter med å begripe hva den allmektige egentlig prøvde å si dem.
Islam er utvilsomt vitenskapens største fiende. Fordi alt er skapt av Allah og han har bestemt hvordan alt skal være til evig tid, så er det fatalismen og ikke vitenskapen som er islams fremste varemerke. Kreativitet og innovasjon er fremmedord i islam.
At den industrielle revolusjon kom i Europa er ikke tilfeldig. Men dersom muslimene hadde vunnet slaget ved Poitiers i 732 er det like sikkert at den industrielle revolusjon slett ikke ville forekommet her, men mest sannsynlig i Kina, mens vi labbet rundt i snabelsko og rare hatter, pugget koranvers og steinet kvinnene våre. Muslimer pugger koranvers fordi dette er ufeilbarlige evige sannheter. Siviliserte mennesker utforsker livets mysterier ubundet av forhåndsdefinerte religiøse dogmer. Historien har vist oss hvem av disse som har gavnet menneskeheten.
Muslimer anser vitenskap som en trussel mot islam. Man er vel redd for å finne bevis for at Muhammed faktisk er en falsk profet, full av tullprat. Muslimer er komplette katastrofer på det vitenskapelige område fordi de ikke evner å analysere årsak – virkning. Deres religiøse overbevisning blokkerer enhver fri tanke og innovasjon. Alt er et resultat av Allahs luner. Den eneste oppfinnelsen muslimene betingelsesløst har omfavnet er kuler og krutt, som jo kan brukes til å plage og drepe de vantro mer effektivt.
Andre Servier skrev i 1923 boken «Mind of the Musulman» Boken kan leses gratis her http://musulmanbook.blogspot.no/ Nedenfor følger noen utdrag fra boken:
«Det som har skapt illusjonen om at islam er ansvarlig for noen form for innovasjon og nyvinning er det faktum at den erobrede Greco-Latinske sivilisasjon ikke umiddelbart døde ut i de okkuperte områder. Den var så full av liv at den holdt ut i to-tre generasjoner før den bukket under for muhammedanismen, og de tidligere siviliserte folkeslag henfalt til den enfoldighet og stagnasjon som er islams kjennemerke. Etter et århundre med arabisk dominans var all intellektuell kultur fullstendig utryddet i det okkuperte området. Denne hurtige dekadensen og mentale deformering i etterfølgende generasjoner kan observeres i alle de områder som var store sivilisasjoner inntil islam ødela land og folk.»
Siden arabisk var det offisielle språk etter okkupasjonene uttrykte de okkuperte sivilisasjoner seg på arabisk, men de fortsatte en tid å tenke på gresk, latin, arameisk, italiensk eller spansk. Mye materiale opprinnelig skrevet på siviliserte språk ble også oversatt til arabisk av syrere. På grunn av syrernes oversettelser av greske forfattere til arabisk, er det blitt anført at araberne faktisk hadde hatt noe konstruktivt å bidra med innen filosofi, astronomi og matematikk. Dette er altså feil. Det er også slik at de fleste greske tekster slett ikke nådde Europa gjennom oversettelser til arabisk og deretter til latin. Europeerne foretrakk naturlig nok å oversette direkte fra de greske kildene fremfor arabernes språklige mishandling av grekernes verker.
«Den bedøvende innflytelse av islam er godt illustrert av måten muslimen oppfører seg på i ulike stadier av livet hans. I sin tidlige barndom, når religion ennå ikke har infisert hjernen hans, viser han en livlig intelligens og et bemerkelsesverdig åpent sinn, tilgjengelig for ideer av alle slag; men, etterhvert som han vokser opp og utsettes for familiens og samfunnets påvirkning, tar islam tak i ham og omslutter ham, hjernen hans stopper tilsynelatende å fungere, hans dømmekraft svinner hen, hans intelligens paralyseres og blir uhelbredelig degenerert.»
«Dette får også effekt for muslimens evne til innovasjon, samfunnsbygging og administrasjon. Muslimen beviser, ettersom han erobrer nye landområder, at han er ute av stand til å administrere disse, og han overlater administrasjonen til de innfødte.»
«Det er en gresk sivilisasjon, og en latinsk sivilisasjon. Det er ingen arabisk sivilisasjon hvis en med dette mener streben etter fremskritt. Det kan kanskje hevdes at det finnes en muslimsk sivilisasjon, men den skylder intet til araberne, heller ikke til islam. Nasjoner konvertert til islam har kun gjort fremskritt fordi de tilhørte andre raser enn den arabiske, og fordi de ikke ennå er fullstendig preget av islam. Det de har oppnådd har vært til tross for araberne, og til tross for islamske dogmer.»
«Islam var ikke en fakkel slik det har vært hevdet men en brannslukker. Unnfanget i en barbarisk hjerne for bruk av et barbarisk folk. Islam var og er ute av stand til å tilpasse seg sivilisasjonen. Uansett hvor islam har dominert har det brutt enhver impuls mot fremgang og utvikling av samfunnet.»
De ovenstående avsnitt er såpass politisk ukorrekte at de neppe ville blitt publisert i dag. Det interessante er at dette er observasjoner og historiske betraktninger fra et europeisk ståsted for ett århundre tilbake. Hva ville siviliserte mennesker av den tid tenke dersom de visste at politikerne som styrer siviliserte stater i dag, i et hemningsløst omfang slipper de islamske horder inn i sivilisasjonens høyborg – borger hvis murer fortidens europeere kjempet hardt for å holde mot muslimske invasjonsstyrker i tidligere århundrer.
Alle muslimske makthavere, helt fra Muhammed selv, har forstått viktigheten av at deres følgere ikke bruker hodet. Dette sier oss noe om kvalitetene i islams budskap. I ekte muslimsk tro er analfabetisme en gudegave. Muhammed er de analfabetes store beskytter (Bukhari 3:34:335). Allah elsker fremfor alt analfabeter (Hadith Sunaan ibn Majah 5:4290). Det oversettes årlig omlag 330 bøker til arabisk. Dette er en femtedel av hva som oversettes til et lite språk som gresk. De siste tusen år er det oversatt færre bøker til arabisk enn det som oversettes til spansk på bare ett år. (iflg Arab human development report).
Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk sa i Aftenposten 25.04.2014 at hvor reaksjonære muslimer er avhenger av hvor ressurssterke og utdannede folk er. Med andre ord; En utdannet og ressurssterk muslim vil intuitivt forstå at koranen prediker hat, han vil forstå at siviliserte mennesker ikke kan innrette sin livsførsel etter koranen, han vil forstå at islam ikke har en plass i et sivilisert samfunn. På dette punkt er SIAN helt enige med Linda Alzaghari.
Muhammeds vranglære ville blitt avslørt raskt, om han hadde omgitt seg med annet enn mindre intelligente ørkenfolk. Islam er spredt med sverdet, ikke ved å overbevise tenkende mennesker om at islam er en fornuftig vei å gå. Islam har overlevd til i dag på grunn av mangel på informasjon hos massene. Når internett og utdanning gjør sannheten om Muhammeds ufyselige personlige egenskaper tilgjengelig vil islam etter hvert falle. En kult basert på at Muhammed er det lysende eksempel for menneskeheten har ingen eksistensberettigelse hos et opplyst folk. Derfor frykter muslimske ledere skoler og alle andre arenaer hvor informasjon kan spres. Dette gjenspeiles i propagandaen fra - og de onde handlingene til – muslimske grupper som Al-Shabaab, Boko Haram, Taliban og styresmaktene i de muslimske diktaturer.
I Sahih Bukhari Vol 8 bok 73 8.6 fremgår det at Allah misliker det dersom man stiller for mange spørsmål om religionen. Det er nok lurt av Allah å oppfordre folk til å ikke tenke kritisk – ikke spørre. Islam er et korthus som vil rase idet muslimene bryter ut av islamtåka og begynner å bruke hodet.
«Vi er ikke redde for økonomiske sanksjoner eller militær intervensjon. Det vi er redde for er vestlige universiteter» Ayatollah Khomeini.
Artikkel om islam og vitenskap
En refleksjon fra SIANs leder
Demonstrasjonen mot Den islamske staten (tidligere ISIL) og Profetens Ummah er bare et nytt bevis på at det er noe seriøst galt med tankesettet og veien man vil gå for å oppnå en harmoni som alle kan leve med. Våre styresmakter startet et prosjekt kalt multikultur. Dette skulle bli eksamemsoppgaven som skulle bevise sosialistenes godhet, og effekten skulle graveres ned i den norske kulturen. Politiske partier i Norge har alltid kranglet om hvem som er «snillest», så denne eksamensoppgaven ble gjort om til det største prestisjeprosjektet i Norges historie.
Etter hvert som tiden gikk var det en bestemt gruppe som skilte seg ut. Muslimer med islam og koranen slepende etter seg. I starten godtok styresmaktene problemene som kom av muslimsk innvandring. Det var en pris de var villige til at den norske befolkningen skulle betale. Tankegangen var at dette vil gå seg til, og etter hvert så vil alle leve i harmoni basert på norske verdier.
Nå flere tiår etter sliter vi med akkurat det samme og grunnen er enkel. Demokratiet og det moderne mennesket i Europa har ikke de virkemidlene som skal til for å løse problemet. Tankesettet som Norge og Europa har bygget opp er basert på at man har en felles konsensus rundt verdiene vi står for. Problemer knyttet til muslimer ble som en ligning med en ukjent. Humanismen og det moderne tankesettet tilsier at det ikke kan være noe galt med en gruppe mennesker eller en religion. Alt kan ordnes hvis man bare legger ting tilrette. De håpet på at muslimer skulle ta til seg norske verdier og levesett. Da de oppdaget at verdiene de lokket innvandrere med ikke ikke falt i smak, endret de strategi og oppfordret muslimer til å ta vare på sin egen kultur i håp om at dette skulle gjøre at muslimer følte seg mer hjemme.
Nå som problemene bare vokser og vokser både kulturelt og økonomisk, håper styresmaktene på et mirakel. De har ikke det verktøyet i vertøykassa som trengs for å løse problemene. De oppfant «høyresiden» som en felles fiende de kunne samles mot og på den måten komme til en forsoning og en ny felles start. Etter at de har demonisert alle motstandere og gjort motstandere til fiender av det nye Norge, går det opp for dem at det ikke lenger finnes noen man kan legge skylden på. Panikken sprer seg. Man oppdager at større deler av befolkningen ikke lenger går på den hjernevasken som daglig blir servert den norske befolkning. Så skjedde tragedien 22. Juli 2011. Kunne dette bli det som forente Norge og fikk befolkningen til å trekke i én retning? Til tross for rosetog og et guddommelig preg over det hele, døde fellesskapsgnisten og samholdstankene. Den grå hverdagen med de samme problemene kom sigende inn på nytt. Tiden går og motstanden vokser. Styresmaktene begynner å bli deperate. De trenger en løsning snart før drømmesamfunnet deres går i grus. De mater på med penger, men ser at fundamentet sprekker. Forsatt sliter de med ligningen med en ukjent. Hva kommer alle disse problemene av som ingen andre grupperinger er i nærheten av? De ser ingen kobling. Mens de løper rundt i blinde, kommer gavepakken de har ventet på. Et muslimsk oppgjør mot Den islamske staten og Profetens Ummah. Dette skulle bli vendepunktet. De har ventet på et nytt mirakel etter 22. juli som kan få alle i Norge til å bli enige om en felles plattform. Dette er ikke bare en begivenhet. Dette er en historisk begivenhet på høyde med oppdagelsen av Amerika eller da Neil Armstrong, Michael Collins og Edwin «Buzz» Aldrin landet på månen. Tenk å klare å samle muslimer mot Den islamske staten som driver med den verste nedslaktningen i moderne tid. En demostrasjon mot Den islamske staten i Norge 2014! Det er stort. Man kan ikke kreve mer. Kanskje vi allerede har krevd for mye. De regner med at titusner kommer. Oslo har mange muslimer, så forhåpningene er store. Hvis de ikke kan bevise at de setter pris på norske verdier og levemåte, kan de ihvertfall nå vise motstand mot terror og nedslaktning.
Dagen kom og alle folkevalgte stod på rekke og rad som om det var opptelling i speideren. Dette skulle bli dagen der de kunne slå seg på brystet og få bevis på at multikultur med islam i spissen fungerer utmerket. 30–40 år tok det, men det var verdt det. Tusenvis av milliarder drap og voldtekter er nå glemt. politikere står i kø for å holde tale der de hyller islam. Islam er fredens religion og en viktig faktor til at Norge er der det er i dag. Islamsk Råd Norge uskyldiggjør islamsk historie og snakker om et islam som en faktor som må til for å løse Norges utfordringer. Supporterne jubler. Det var «5000–6000». Nei det var «10000» muslimer som kom foran Stortinget som bevis på at den norske muslim ihvertfall viser motstand mot terror og død. Muslimene har talt og antallet er beviset. Som den forferdelige personen jeg er, viser jeg et oversiktsbilde over stortingsplassen. Ut ifra TV-bilder og stillbilder av toget, er antallet mennesker maks. 1300-1700, hvorav kanskje 500 er muslimer. Det blir stille. Det er budskapet som teller, sier de. Man kan ikke kreve at muslimer skal gjøre motstand. Alle vet at de støtter oss vantro og støtter fullt ut de verdiene vi står for.
«Islamsk Råd sier at det er sånn, og da er det sånn.»
Stig Andersen
Leder, Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
(Én av de som klarte å løse ligningen med en ukjent.)
Lederspalte av Stig
Islam har alltid hatt en blodig historie når det gjelder jøder
Muslimenes massakre av den siste jødiske stammen i Medina, Banu Qurayzah, i år 627.
Jeg antar at til og med en del muslimer synes at denne «episoden» er uheldig for Muhammeds gode navn og rykte. Først litt om hva islams hellige skrifter forteller oss om dette:
Sira 1684: Muhammed tilkalte troppene sine og red mot jødene. Muhammed red frem til festningene or ropte: «Dere brødre av aper! Har Allah kastet skam over dere og sendt sin hevn over dere?»
Denne jødiske stammen var både fredelig og velstående siden de stort sett drev med jordbruk og handel. De ble et relativt lett bytte for Muhammed og hans hær som aldri hadde drevet med stort annet enn å krige. Etter at jødene var nedkjempet, fikk de valget mellom å konvertere til islam eller å bli straffet. Da de nektet å konvertere, ba Muhammed en av offiserene sine om å avsi en passende dom. Bukharis hadither forteller oss: Da noen av de gjenværende jødene i Medina sa seg enig i å la seg dømme av Sad ibn Muadh, sendte Muhammed bud på ham. Han nærmet seg moskeen på et esel og Muhammed sa: «reis deg for din leder» og videre: «Sad, les opp din dom for disse menneskene». Sad svarte: «Mennene skal halshugges, og deres kvinner og barn skal bli slaver». Muhammed var tilfreds med dommen og sa: «Dette er dommen til Allah i den syvende himmel».
Muhammed hadde på forhånd beordret klargjøring av graver. Han og hans tolv år gamle favoritthustru, Aisha, satt og så på - hele dagen og inn i natten – at 600-900 menn ble halshugget. (Antallet varierer i skriftene, men det er bred enighet om alt annet.) Gutter som ennå ikke hadde utviklet kjønnshår, ble benådet og solgt som slaver og oppdratt som muslimer. Krigsbyttet ble deretter delt; Muhammed fikk som vanlig sine tyve prosent, og resten ble fordelt mellom soldatene. Kvinner og barn ble fraktet til en naboby hvor de ble solgt som slaver. Det eneste unntaket var en vakker jødinne, Rayhana bint Zaid, som Muhammed ville ha for seg selv. Han hadde drept hennes mann og alle hennes mannlige slektninger, og nå ville han ha henne til sin egen forlystelse!
Koranen 33:26-27 «Og han brakte ned fra deres borger de av skriftfolkene som hadde ytet fiendens bistand, og Han kastet skrekk i deres hjerter. Noen drepte dere, noen tok dere til fange.
Og han lot dere arve deres jord, boplasser og eiendom, jord som dere ikke hadde satt fot på. Allah evner alt.»
Dette er virkelig uhyrlig! Kan du forestille deg en slik «gud» ? Hvordan kan en rasjonell, tenkende, normal person tro at noen «gud» vil velge som sin «profet» en morder, en terrorist som slakter medmennesker, drar ned buksene på skrekkslagne guttebarn for å avgjøre om de skal halshugges eller selges som slaver, tillate salg av kvinner og pikebarn som slaver, og beholde en vakker ung kvinne som sin egen sexslave? Kan du forestille deg skrekken til guttebarna som må se på at fedrene og brødrene blir halshugget og at mødrene og søstrene blir bortført som slaver og videresolgt som krigsbytte? Hvordan kan noen tilhøre en slik religion og beundre en slik profet? Hvordan kan menneskeheten akseptere dette barbariet som en «religion»?
Hva sier muslimene selv om denne grufulle forbrytelsen? Selvsagt er meningene delte blant verdens halvannen milliard muhammedanere, men jeg ser i hovedsak to grupper: Majoriteten av verdens muslimer er analfabeter og svært kunnskapsløse. De er fra barnsben av blitt hjernevasket til å mene at Muhammed er det beste mennesket som har levd, og de har måttet pugge noen koranvers (oftest på arabisk som de færreste av dem forstår) som skal bekrefte dette. De har etter all sannsynlighet aldri hørt om Muhammeds mange ugjerninger. Denne gruppen oppkaller med stolthet sine guttebarn etter denne forferdelige personen - i et slikt omfang at det i 2014 er blitt det mest vanlige navnet i flere europeiske storbyer, inkludert Norges hovedstad! Den andre gruppen, de som har kunnskap om emnet, innrømmer at historien er sann, men at utryddelsen av den siste av de tre jødiske stammene var maktpåliggende for at islam skulle overleve den kritiske fasen Muhammed og hans relativt få tilhengere befant seg i på det tidspunktet. Med andre ord: «En endelig løsning på jødeproblemet» var helt nødvendig!
Og verst av alt: Halshugging av «vantro» fortsetter den dag i dag! IS – Islamsk Stat – «som ikke har noe med islam å gjøre» (sic!) kan fullt ut rettferdiggjøre sine grusomme handlinger på bakgrunn av «profetens» eksempel. I tillegg kan de henvise til et utall av påbud og anbefalinger i islams hellige skrifter! (Skriftene består som kjent av «trilogien» Hadith, Sira og Koranen.)
Siden det nå bor tohundretusen muhammedanere i Norge mener jeg det er på høy tid at media forteller oss litt om Muhammeds ord og gjerninger og utfordrer den tilsynelatende allment aksepterte meningen at «islam er omtrent det samme som kristendommen». «Jesus og Muhammed var nokså like!» Halvor Tjønns glimrende bok, Muhammed - slik samtiden så ham, er svært troverdig, men det ser ut til at norske muslimer og deres apologeter har bestemt seg for at historien skal ties i hjel.
Å fortelle sannheten om Koranen og Muhammed blir betegnet som «hatretorikk» av media, politikere og til og med enkelte av våre kirkeledere!
Edmund Burke sa: « Alt som skal til for at ondskapen seirer er at gode menn forholder seg passive».
Islam er en fascistisk og voldelig ideologi kamuflert som religion, og den må bekjempes for at vår sivilisasjon ikke skal gå til grunne!
Stopp islamiseringen av Norge!
Kåre Magnus Dreyer,
September 2014
Artikkel om Banu Qurayzah
SIAN inntar Stavanger – blir du med?
Lørdag den 18. oktober skal SIAN avholde en markering ved Hverdagsscenen på Stavanger torg, fra kl. 13:00 til 15:00. Her blir det appeller, musikk, prat og utdeling av brosjyrer.
Talere som så langt er klare:
• Stig Andersen, SIANs leder
• Mona Solvang, SIANs kasserer
• Neda Soltanfar, moderator i SIANs Facebookgruppe
• Kjersti Margrethe Adelheid Gilje
• Merete Hodne
SIAN ønsker alle sympatisører velkomne til dette arrangementet, og håper at flest mulig tar turen.
Vel møtt!
Aktivitetspåminner om Stand i Stavanger
SIAN avholdt stand i Stavanger – alle deltakerne var fornøyde
Lørdag 18. oktober 2014 avholdt Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) en stand i regnværet i Stavanger. «Nye» SOS rasisme med kjeltringen Kjell Gunnar Larsen i spissen troppet også «trofast» opp for å demonstrere mot SIANs demokratiske budskap. Regnværet og kjeltringene til tross: Alle de fremmøtte sympatisørene var meget fornøyde med arrangementet og talene som ble holdt.
Standen ble denne dagen cirka ett kvarter «forsinket» fordi politiet måtte geleide de fremmøtte fra «Nye» SOS rasisme vekk fra Hverdagsscenen hvor SIAN hadde fått tillatelse til å avholde stand for anledningen. Men etter dette kvarteret var alt på plass, klappet og klart for de annonserte appellene.
Først ut var som vanlig SIANs leder, Stig Andersen. Talen var mer eller mindre den samme som han holdt i Oslo, men med små justeringer underveis.
«Føre-var-prinsippet er bare noe som praktiseres på fjellet. All nytenkning går tregt i dette landet fordi alt skal konsekvensutredes til døde. Men når det gjelder masseinnvandring av en kultur som er lite kompatibel med den norske kulturen – ja, da er det ingen konsekvensutredning. Da håper man og regner med at det går seg til. Håper og regner med. Tror disse menneskene at vi spiller Monopol? At man bare kan rykke tilbake til start hvis ikke ting går som man ønsker. De satset deres land og deres verdier på et tall, og rullet kula på rullett.» – Stig Andersen
Se Stig sin tale her.
SIANs musikkansvarlige for anledningen syntes ikke noe kunne være mer passende enn å bruke Are You Ready av AC/DC som første låt under dette arrangementet. Etter låten var det kasserer Mona Solvang sin tur. Også hun brukte den samme talen som sist gang, men erstattet «blitzerne» med «SOS-erne» som denne gangen ble holdt tilbake med litt polititeip.
«Vi har et flerkulturelt miljø i SIAN. Rasisme er aldri et tema her. Nå må de åndsforlatte SOS-erne slutte å kalle oss rasister. Dere må gjerne fortsette å gape og skrike, men finn på et mer saklig ord for å beskrive gode nordmenn i SIAN.» – Mona Solvang
Se Mona sin tale her.
Under avspillingen av Europe sin udødelige landeplager, The Final Countdown, tok en trofast SIAN-sympatisør og Neda Soltanfar en aldri så liten dans foran øynene på de totalt humorløse gatepøblene i SOS rasisme. Deretter var det Neda selv som skulle holde en flammende appell. Den var så rørende at én av de andre taleholderne måtte ta til tårene, og hun høstet også mer skryt av tilfeldige forbipasserende.
«I was a kid – had to wear hijab because of rules and laws, [it] was hard for me. It is harder even here because that little girl, if she goes to the beach, she feels different from other girls, starting in a very young age. That is discrimination against women and men in Islam.» – Neda Soltanfar
Se Neda sin tale her.
Etter litt mer musikk var det Kjersti Margrethe Adelheid Giljes sin tur til å holde tale. Men før hun tok fatt på den, måtte hun gi et aldri så lite stikk til de fremmøtte SOS-erne, og sa at nå får de bare holde kjeft. De hadde skreket og skrålt nok nå. Hun tok som vanlig opp de faktisk forholdene i Norge og Europa hvor islam er stadig mer i fremmarsj.
«Norge er i ferd med å miste elementær ytringsfrihet. Et land hvor representanter for lovlige foreninger og partier blir slått ned på åpen gate.» – Kjersti Margrethe Adelheid Gilje
Se Kjersti Margrethes sin tale her.
Siste taler ut var Merete Hodne – som heller ikke er ukjent med å holde taler. Det var tydelig at hun fortsatt var rørt og nesten målløs av den flammende appellen til Neda, og hun sa at det nå allerede er blitt sagt så mye viktig om vår sak. I sin tale tok hun opp mange av de internasjonale problemene knyttet til islam.
«I Afghanistan blir jentene drept om de ønsker å gå på skole. Går de uten niqab, for ikke å snakke om hijab ute i gatene, risikerer de å bli fengslet og steinet, eller kanskje voldtatt. Da blir de siktet for sex utenfor ekteskapet. Det er dødsstraff for dette i mange muslimske land.» – Merete Hodne
Se Merete sin tale her.
Etter standen var det en flott gjeng som møttes på en restaurant i Stavanger sentrum. Til tross for litt stive priser for maten, ble dette likevel noen kjempetrivelige timer før «Oslo-gjengen» måtte vende hjemover.