Når historien skrives om 100 år eller så er det ikke bare Jens Stoltenberg og hans parti som anklages og som fordømmes for at landet vårt ble gitt bort til muslimene og ble islamisert. Også Erna Solberg, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og en rekke andre politikere vil bli plassert på anklagebenken. Sannheten er at folket ble tvunget til å ta vel imot «våre nye landsmenn». De som protesterte ble kalt rasister – de hadde «et uakseptabelt menneskesyn». Politikerne sa at mennesker med andre kulturer ville berike det norske samfunn. «Det nye Norge» ble karakterisert som «et fargerikt fellesskap». Det land og folk fikk var et uhyggelig antall overfalls- og gruppevoldtekter, ransforbrytelser i hopetall, overfylte fengsler, økonomisk juks og skattesvik i et omfang som vi aldri før har sett maken til i Norge. Samtidig blir landet langsomt men sikkert islamisert på alle samfunnslivets områder. Bortsett fra et fåtall hadde de ikke behov for beskyttelse de fra ikke-vestlige land som trengte seg på. «Gode muslimer» var ikke forfulgte i sine hjemland. De ville ha tak i og utnytte de velferdsgodene Norge kunne by på. De visste at kom de først inn i landet ville de få et luksuriøst økonomisk underhold hele livet. Stoltenberg sa: «Innvandringen er en sosial, kulturell og økonomisk berikelse». Også økonomisk går masseinnvandringen på sikt mot en nasjonal katastrofe i vårt land. Regningen kan komme til å lyde på 6000 milliarder kroner. Det er god grunn til å stille spørsmålet: Er Norge tapt for alltid?
Situasjonen er nå kommet så langt at skal landet reddes må innvandringen fra islamske land i den ikke-vestlige verden opphøre. Konvensjoner om flyktninger, asylsøkere, familiegjenforening og innvandringsavtaler må hvile inntil vi forhåpentligvis har fått gjenopprettet kontrollen. Nasjonens fremtidige eksistens og stabilitet må ha forrang i en tid da landet er i fare.