Shoaib luremuslim beskyttes av kristenfolket

En luremuslim ønsker ikke å fortelle sannheten om islam. Denne sannheten er likevel enkelt tilgjengelig i koran, sira og hadith. Muslimske lærde har brukt århundrer på å skrive rikholdige tafsirer for å komplettere trilogien, og veilede oss i islams sanne budskap. Den objektivt konstaterbare kunnskap om islam er med andre ord allemannseie, om man bare gidder å bruke noen år på å sette seg inn i saken. Pussig nok stemmer ikke de alment anerkjente tafsirene med norske luremuslimers budskap. At all denne kunnskapen etter internettets tilblivelse nå er tilgjengelig for både muslim og ikkemuslim, bekymrer helt åpenbart muslimske ledere og deres utsendte jihadister. Nå er det ikke lenger mulig å forlede hjorden eller å lure de «vantro» ved å fordreie, forfalske eller ikke fortelle i det hele tatt, om alle de problematiske sidene ved det budskapet som Muhammed ville selge til menneskeheten via koranen.

Muslimer kommer i mange varianter, Noen gode, noen dårlige. De gode muslimene er dårlige medmennesker. På samme måte kommer luremuslimer i flere varianter og valører. Mens en dårlig muslim kanskje kan være et akseptabelt innslag i en vestlig kulturkrets, må luremuslimen aldri aksepteres fordi han gjennom sin adferd alltid er en destruktiv kraft, uansett hvor flink luring han er.  

Mange muslimske lederskikkelser og «samfunnsdebattanter» med sleipe brukbilselgersmil (unnskyld brukbilselgere), fremfører påstander om hva islam er og ikke er. Mange av disse er i realiteten i overkant kreative, hyklerske eller direkte løgnaktige muslimer. Det fiffige ved luremuslimen er at han synes å ha gått på kommunikasjonskurs i moskeen sin, og lært å uttrykke seg på en måte som gjør at det blir veldig vanskelig å fastslå hvor vidt han er en løgner, eller bare er ukyndig. Dette er tilsiktet. Og spør du ham mer konkret, får du aldri klare og utvetydige svar som er i samsvar med islamsk teologi.

Shoaib Sultan har for eksempel som modus operandi å fastslå at jeg «tolker» på samme måte som ekstremistene. Dermed er saken biff, med hans skjeve briller. Men i realiteten har han jo slett ikke imøtegått påstanden min med en saklig motanførsel, han bare fremsatt en karakteristikk av tredjeperson som påstås å dele min kunnskap. Dette er en av måtene Sultan dokumenterer at han er en luremuslim. En sleip ormtunge som er vanskelig for vanlige folk å kontre i muntlig debatt, fordi han har så god trening i å benytte de uredelige muslimske avvæpningstaktikkene. Men budskapet til Sultan faller til jorden når han opptrer i blogger og innlegg. Her har opponenten tid til å sette ham fast. Her ser vi enkelt hva Sultan virkelig er.

Det finnes ingen aktverdige måter som islam kan forsvares. Til det er Muhammeds lære rett og slett for bedervet. Et råtnende lik, som Atatürk beskrev ideologien. Når jeg er så kort og brutal i konklusjon skyldes det at jeg i likhet med alle verdens gode muslimer erkjenner at islam er islam. At man i Vesten har delt opp Allahs budskap til menneskeheten i en åndelig del og en islamismedel, det er direkte uislamsk. Ordet islamisme eksisterer ikke på arabisk. Ingen ekte muslim splitter opp islam, og forkaster de politiske deler av Allahs budskap. Allah forbyr cherrypicking. Som muslim er du forpliktet på hele pakka. Muslimene vet dette. Det er derfor de ser ut som hvitløkseksponerte vampyrer når noen nevner ordet «reform». At enkelte små deler av islams doktrine ikke er direkte dødelig for oss, er irrelevant så lenge mer enn halvparten av materien består av intoleranse, hat, erobrings- og drapsbefalinger, rettet mot oss og vår sivilisasjon.

Tegn i tiden tyder på at Norge går en trøblete tid i møte, når både gode muslimer og dårlige nordmenn kan konstateres å forene krefter for å avskaffe både vestlig sivilisasjon og de herværende innbyggere som nekter å underkaste seg Allahs vilje.

Vårt Land oppfattes som riksorganet til Kristelig Selvutslettelsesparti. Avisen eies av samme mediehus som Dagsavisen (Arbeiderbladet). Pest og kolera. VL får 41 millioner i pressestøtte for å motarbeide det frie ord. At Staten må holde blekka hans kunstig i live pga kvaliteten på produktet deres, bekymrer neppe Gjøsund. Alt ordner seg når Arbeiderpartiet har gjennomført utskiftingen av velgermassen. Tror han kanskje.  

Avisen bedriver all slags verbalakrobatikk i den hensikt å tilsløre eller aller helst slett ikke rapportere fra – muslimers muslimske oppførsel i innland og utland. Nettstedet verdidebatt.no har vært deres alibi for relativ ytringsfrihet, der normale mennesker tilsynelatende kan ytre seg om temaer av samfunnsmessig interesse. Og nettsiden har mange oppegående kommentatorer, pluss noen av typen Lars Gule. Men det er helt greit. Hvem ønsker vel å leve i et ekkokammer?

Svaret på det spørsmålet er tilsynelatende «Alf Gjøsund». Han er pt fungerende redaktør på verdidebatt.no. Nettstedet har flagget et nytt regime i sensuren fra nyttår, men den ugodeste Gjøsund evnet ikke å vente med å innskrenke ytringsfriheten. Han halalflesket nylig til, og blokkerte undertegnede som bruker på Verdidebatt.

I ungdommen begynte Alf Gjøsund å stille spørsmål ved læren til Smiths Venner. Da fikk han beskjed fra talerstolen om at opposisjon ikke ble tolerert. Dette er det samme budskap som islam foreskriver (se bla K2:2 og 5:101), og som Gjøsund i dag faktisk fremmer ved sitt arbeide. I dag bedriver Gjøsund nemlig intoleranse mot motstandere av islam. Han har slik sett sunket hen til å bli et speilbilde av det han flyktet fra, en intolerant fyr med nedslitt «delete»-knott, men nå til fordel for Allahs sak.

På privateide nettsteder har redaktøren diktatorfullmakter. Ytringsfriheten gjelder ikke der, dersom det mishager diktatoren. Og det gjør det åpenbart. Min synd var å beskrive Shoaib Sultan som en luremuslim. At innholdet i innlegget mitt dokumenterte at han faktisk er en luremuslim, og at Sultan også dokumenterer dette ganske hyppig selv, når han åpner munnen eller trakterer tastaturet i offentlighet, se dét ignorerer Gjøsund. For Gjøsund var ordet luremuslim for tungt å svelge.

Aftenposten er en tidligere borgerlig avis, på samme måte som Gjøsunds egen skakkjørte skute en gang var et kristelig flaggskip. I Aftenposten er staben så rød at en neppe løfter på øyenbrynene dersom det avsynges «Seieren følger våre faner» på mårramøtene (det som het morgenmøte før kommunistene infiltrerte huset). Likevel konstaterer jeg at selv Aftenposten aksepterer bruken av begrepet «luremuslim» om muslimske samfunnsdebattanter - i dette tilfellet Rana - omtalt i min kommentar under denne artikkelen.  

Gjøsund brennmerker derfor seg selv som en større ytringsfrihetsfiende enn kommunistene. Gratulerer. Og jeg som trodde at det kun var Lars Gule som befant seg lenger ut enn kommunistene på ekstremismeaksen, blant dagens samfunnsaktører.

Sultans luremuslimske adferd ønsker tilsynelatende Alf Gjøsund å gjøre sitt ytterste for å bidra til å tildekke. Gjøsund er ikke mottagelig for innspill om realitetene omkring Sultans luremuslimeri. Gjøsund fastholder i stedet sitt svik mot den frie meningsutveksling. I min siste email til Gjøsund i anledning utestengelsen skrev jeg «At dere ikke aksepterer at en spade kalles for en spade tar jeg til etteretning, og vil finne andre uttrykk i fremtidige besøk på VD». Dette var ikke godt nok for Gjøsund. Han krevde full underkastelse, slik Allah gjør, og han stadfestet derfor sin hududstraff over min tilstedeværelse på verdidebatt.

Slik brøyter Gjøsund vei for de islamske okkupasjonsstyrkenes uimotsagte fremferd på norsk jord. Vi får håpe at Gjøsunds adferd skyldes inkompetanse, at han ikke vet at islam erklærte krig mot menneskeheten i 622, og at denne krigen har pågått uavbrutt siden da.

Mitt ovenstående oppgjør med Gjøsunds adferd skyldes  i k k e  at jeg er såret og vonbroten på egne vegne (eller «butthurt» som ungdommen ynder å kalle slike følelser), over Gjøsunds oppnedkorstog mot mine ytringer.  

Men det er rett og slett et problem at mediehus over hele Vesten påviselig slutter opp om det sensurregimet som synes å øke parallellt med at vi alle nå kan observere de grusomme effektene av svikefulle vestlige politikere sine fatale valg (herunder tiltaksløshet) i tilknytning til den pågående islamske invasjonen av Vesten. Führerin Merkel snakket med Zuckerberg. Det hadde hun ikke behøvd, for han jobbet allerede med å innskrenke ytringsfriheten, lød svaret hans. Hvem Gjøsund har snakket med vet ikke jeg, og hva Gjøsund eventuelt er blitt lovet for sin innsats vites heller ikke. En fortjenestemedalje fra Islamsk Råd ville være naturlig. Kanskje foretrekker han å få den utstedt i sølv.   

For Gjøsund og andre mediefolk har Islamist Watch utstedt en gratis «A Journalists Manual, Field Guide to Useful Infidels». En forsinket julegave han kanskje vil verdsette. Dersom Gjøsund etter gjennomgang av guiden skulle komme frem til at han selv bør endre kurs mens det ennå er tid, så vit at du er ikke alene om slike tanker, verken i Norge eller utaskjærs.

Gjøsund er ikke den første og sikkert ikke den siste som reagerer på hvordan jeg ordlegger meg. Folk er ymse, og sånn er jeg. Mitt inntrykk er at folk er drittlei av forsiktig innpakking av budskap, i en grad som medfører at budskapet endrer karakter og mister brodd. Det pågår en krig, for svingende! Det kryr av morderzombier og seksualpredatorer i gatene, alle med samme islamske hatmanual under armen. Tiden er overmoden for å kalle Dyret ved sitt rette navn. Vi har ikke all verdens tid før Dyret har fortært oss alle. Gjøsund håper kanskje at han blir spist til sist, siden han i praksis forer islamkrokodillen, men spist, det blir han også. Så lyder Allahs ord.

Nedenfor gjengis den kommentaren jeg skrev som respons på dette innlegget fra Shoaib Sultan, og som Gjøsund sensurerte idet han også blokkerte meg fra videre bruk av verdidebatt.no. Jeg anbefaler å lese Sultans innlegg før du leser videre;

Luremuslimen og jødespørsmålet

Islam er jødehat. Dette bevises gjennom koranens vers, og gjennom Muhammeds adferd og uttalelser. Muhammed «er» islam. Hans eksempel er ledestjerne for gode muslimer i all tid.  Enhver form for aksept av og bistand til jøder, er derfor definitivt og fullstendig uislamsk.

Det stemmer at mennesker fra muslimsk kulturkrets har hjulpet jøder i nødens stund. Dette har de gjort til tross for at de var muslimer, ikke på grunn av islam. En god muslim er en muslim som følger Muhammeds eksempel. En god muslim er derfor et forferdelig dårlig medmenneske.

Historiene Sultan drar frem er unike enkelttilfeller, i strid med alminnelig muslimsk adferd på samme sted. For eksempel Marokko, der jødenes dhimmitilværelse historisk sett var like forferdelig som Umars Pakt og Reliance of the Traveller o11 legger opp til, helt frem til landet ble en smule tvangssivilisert i forbindelse med at det ble splittet i fransk og spansk protektorat før WWI. Arkivene til Alliance Israélite Universelle dokumenterer god jødefiendtlig adferd også i Marokko.

Sultan mer enn antyder at falskneriet «Sions Vises Protokoller» er malen for «antimuslimsk propaganda». Slik gir han kunstig åndedrett til den grundig tilbakeviste og uhyre frekke påstanden om muslimene som de nye jødene. Det bør vel også i sannhetens tjeneste påpekes at den islamkritikk som Sultan ønsker å ramme ved å kalle den antimuslimsk, ikke er fundamentert på skjeve blikk til Sions Vises Protokoller. Det er derimot Muhammed liv og lære, og koranen han fant opp underveis i sitt livsløp, som gir islamkritikere all den ammunisjon vi behøver. I motsetning til gode muslimer, så trenger ikke islamkritikere å levere halvsannheter, fordreininger og løgner for å få sine ressonnementer til å henge i hop. Trilogien bugner av beviser for Muhammeds og islams ondskap. 

Sultan er inne på noe som fortjener oppmerksomhet fordi det underbygger dagens behov for å skilne mellom islamkritikk og muslimkritikk (sistnevnte oftest omformulert av meningsmotstandere til «muslimhat»). For det er en realitet at ikke alle som kaller seg muslim er gode muslimer, de har i varierende grad bedrevet cherrypicking i koranvers, for å konstruere sin egen islamversjon i strid med Muhammed og Allahs befalinger. Det er en realitet at folk som kaller seg muslimer helt siden Muhammeds død har etterlevd Muhammeds befalinger i varierende grad og på forskjellige vis. Heri ligger bakgrunnen for at gode muslimer har myrdet det de selv anser som mindre gode muslimer i 1400 år. Jeg tror ikke Maimonides ville bifalt Sultans misbruk av hans islamerfaringer. Maimonides skrev i et brev til Yemenittiske jøder at ingen “nasjon” kunne sammenlignes med islam mht skadeverk og ydmykelse den hadde påført “Israel” [I betydningen Israels barn]. The Myth of the Andalusian Paradise,Darío Fernández-Morera s 30.  Boken anbefales sterkt som motgift til mennesker som er tilbøyelige til å la seg forlede av muslimsk lureri i vår samtid, om fortreffelighetene ved det muslimske overherredømme i Europa. 

Antisemittisme, forstått som en irrasjonell tro på ondskap hos jøder, oppstod i middelalderens Europa i det 12. århundre kan Sultan meddele. Hvorfor leverer ikke Sultan en fullstendig, sannferdig og objektivt korrekt beskrivelse av menneskehetens historie mht antijødiske strømninger? Hvorfor ser vi alltid at Sultan tildekker muslimenes onde adferd, basert på islams onde teologi? Begrepet antisemittisme er i bunn og grunn jødehat. At denne tendens oppsto i Europa på 1200 tallet er jo interessant nok, og har medført dokumenterbare tragedier, men Sultan kunne kanskje vie mer tid på å feie for sin egen muslimske dør, enn å misbruke jødenes historie i Europa som brekkstang for den islamske invasjon av Europa. Det er med henvisning til trilogien utvilsomt at Muhammed var en antisemitt. I hvilken grad Muhammeds jødehat var fundamentert bare på begjær etter jødenes gods og gull samt unge jødinner som sexslaver, eller om Muhammed i tillegg trodde at jødene var genuint onde, vet vel bare pedofeten selv. Sikkert er det i hvert fall at Muhammed i koranen beskriver jødene i lite tiltalende vendinger, noe som perfekt høver med hans egen bestialske adferd overfor jødene. Sultan må gjerne prate seg varm om toleranse blant muslimer i tidligere tider, men informerte mennesker vet godt at dette var unike unntakstilfeller, og helt i strid med islamsk teologi.

Sultan refererer en hadith der Muhammed reiser seg for et jødisk begravelsesfølge. Det var jo hyggelig av ham, og dokumenterer vel godt at begivenheten fant sted før 622, da Muhammed sluttet å være en hyggelig fyr. Å reise seg for et begravelsesfølge er dessverre ikke nok til å utligne det massive hatet, plyndringen, volden, voldtektene, torturen,  fordrivelsen, slaveriet og massedrapene han utsatte jødene for. Kleine greier, Sultan!

Sultan går videre i å hvitvaske islams jødehat. Han trekker frem hadith der steiner og trær hjelper muslimer å utrydde jødene. Sultan hevder hadithen ikke er egnet til å hjemle hvordan muslimer skal oppføre seg fordi den beskriver en begivenhet i endetiden. Han om det. Skulle kravet til muslimsk adferd i nåtid være annerledes enn på Muhammeds tid og i endetiden? Nei. Jeg har til gode å se en anerkjent lærd støtte Sultans blodfattige forsøk på å avproblematisere en av islams mange onde hadither. Sultan unnlater avslørende nok å hevde støtte hos konkret lærd i denne hypotesen sin.

Sultan hevder også at koranens vers om Allah som forvandler jøder til aper og svin, ikke gjelder jøder i alminnelighet, men bare noen riktig naughty varianter av arten. Sultans åpenbare problem er at vers 5:60 uttrykkelig beskriver at forvandlingen rammer alle de jødene som tilber djevler og avgudsbilder. I islamsk logikk, er dette samtlige jøder, idet de ikke tror på Allahs åpenbaringer.

Et annet av Sultans problemer er at Muhammed selv – det evige eksempel på perfekt muslimsk oppførsel – befalte muslimer å drepe jøder når anledningen måtte by seg. Ingen hemninger, ingen tidsbegrensning, ingen kontekstbegrensning. Se Sunan Abu Dawud, Bok 19, Nr 2996 og Ibn Ishaq (A. Guillaume, The Life of Muhammad side 369).

Sultan burde ta en kikk på sharialoven. I Reliance of the Traveller o8.7 (7) fremgår at å benekte koranvers og/eller noe det er konsensus om blant de lærde innebærer frafall fra islam. Dette er det som kjent dødsstraff for. Med mindre Sultan bevisst lyver da, for å villede de vantro om islams intensjoner i hensikt å fremme islams sak. Sultan vet selv best om han behøver å frykte straffen for frafall i denne konkrete situasjonen eller om han bare er en muslimløgner.

Helt siden Aisha selv foret en sau med flere koranvers blant annet fordi de var så umenneskelige, har lærde og apologeter gjort sitt beste for å polere vekk enkelte av de verste skriftstedene. Dette er selvfølgelig respektløst overfor Allah og Muhammed, som forsto så godt at islam ville dø ut uten den massive tvangen, undertrykkelsen og volden som holder det råtne islamske legeme sammen.

At både islamkritikere og islamofobe (hva nå sistnevnte egentlig måtte innebære) nevner ondskapen i islams teologi må nesten Sultan finne seg i. På samme måte må han finne seg i at folk skriver eller tegner ting han finner fornærmende. Ytringsfrihet finnes som kjent ikke på muslimsk, og jeg har ingen problemer med å se at det må være smertefullt for en muslim å se forbildet sitt utsatt for kritikk og latterliggjøring på lik linje med alle andre forbilder i vår verden. Men det er altså prisen gode muslimer pent må betale for å befinne seg i den siviliserte delen av verden. Dersom dere hadde vært mindre hårsåre og mer siviliserte, ville det ikke vært interessant å gjøre narr av Muhammed. Få gidder å lage prestevitser i dag.

Sultan hevder avslutningsvis at det var en tid da jøder og muslimer faktisk jobbet sammen på en kreativ og gjensidig berikende måte. Dessverre presiserer han ikke tid og sted for denne banebrytende begivenheten. Siden kreativitet er nevnt, må det ha skjedd i den såkalte gullalderen, før al Ghazali lukket den islamske døren for kreativitet, innovasjon og tenkning i alminnelighet. Det som foregikk av positivt kulturelt og vitenskaplig samkvem på den tiden skjedde til tross for og ikke på grunn av islam. Alt samkvem jeg har dokumentert mellom jøder og muslimer har vært jødisk dhimmitilværelse, som definitivt ikke bidro til gjensidig berikelse, men derimot ensidig undertrykkelse, ydmykelse, trakassering, sporadiske drap, pogromer og annet muslimsk fandenskap. Det er trist at Sultan stadig fremsetter åpenbart svært diskutable påstander, uten tilstrekkelig kjøtt på beinet til at det er mulig å fastslå at han lyver, men heller ikke tilstrekkelig til at godheten i påstanden hans kan verifiseres. Dette er luremuslimen Sultan sitt varemerke.