Mennesket er av natur voldelig. Heldigvis - for alternativet gir grymme utsikter for menneskehetens ve og vel. Menneskets vesen er nå en gang slik at det løser sine konflikter ved bruk av vold, når argumentasjon og diplomati kommer til kort. Unntaket er selvfølgelig mennesker tilhørende den muslimske kulturkrets, der man normalt hopper bukk over dialogfasen, og går rett på krigføringen, i den grad muslimen for øyeblikket er tilstrekkelig rustet. Dersom muslimen trenger noe mer tid for å bygge seg opp militært, oppholder han fienden med løsprat. Muhammeds eksempel ved Hudaybiyyah og Arafats falskelige avtaleinngåelser er lysende eksempler for alle muslimer i så måte.
Ikke alle fremmede vil oss vel
Krudttønnen, eksempel på mellommenneskelig dialog muslim style.
«Dem og oss» er et gammelt konsept.
Mer empati gir mer vold, sier Jens Andreas Huseby i et debattinnlegg i VG, og hevder at alle mennesker deler inn verden i «dem» og «oss». Ja, heldigvis vil jeg si. Dette er limet, den såkalte sammenhengskraften. Stoffet som gjør at mennesker med likt verdisett beskytter hverandre mot «de andre» som truer dem. Den konteksten Huseby velger for å øse av sin kunnskap om den menneskelige tilbøyelighet til å søke til sine likesinnede, er VG sin serie «Det hvite raseriet» og episoden om Anna den Grusomme.
Det er mange som har vært modige nok til å erkjenne at multikulturen er død og/eller at den aldri har fungert. Som Kent Andersen så glimrende har konstatert; Mennesker og kulturer er ikke like– derfor er land forskjellige.
Huseby synes å erkjenne at multikulturen ikke er noe velfungerende modell. Han sier at «Dagens harde debattklima og stadige angrep på medlemmer av utgrupper gjør det vanskelig å holde hodet kaldt og truer dermed også det litt kunstige fellesskapet som vi har skapt i det demokratiske overbygget».
Ja, det fellesskapet som Gro Harlem Brundtland tvang på oss er ikke bare «litt kunstig». Det er direkte livsfarlig. Tragedien består ikke bare i at Arbeiderpartiet iverksatte utskifting av befolkningen ved sitt kulturmarxistiske prosjekt. Tragedien er at de lot seg kjøpe eller presse av araberne til å fylle landet med bærere av en tilbakestående menneskefiendtlig ideologi som hater multikultur. Overalt hvor islam har trengt seg frem, har det med varierende hastighet og voldsomhet presset vekk konkurrerende kulturer. Islam tillater ikke sameksistens på like vilkår. Islam skal herske. Islam er monokultur.
Islam har urovekkende lav korrelasjon med våre verdier. Om vi skal slippe ett individ inn i gruppen eller i det minste inn på gruppens domene, må nødvendigvis avhenge av det verdisett vedkommende er bærer av, dersom vi vil unngå å skape konflikt og ufred i eget reir.
Huseby fremsetter en udokumentert påstand om at også «de gode» har gjennomført folkemord, og dette er tilsynelatende grunn god nok til at du bør ha dårlig samvittighet over å tilhøre «de gode». Husby utelater ett aspekt i sitt innlegg. Han synes å tro at «det gode» og «det onde» er begreper som både «vi» og «de andre» har felles oppfatning av. Dessverre er det ikke slik. Det som er godt for oss er dårlig/ondt for islam. Vi bruker vårt eget etiske kompass når vi definerer hva som er godt. Muslimene bruker Allahs definisjoner. Dette kolliderer kraftig. Islam mangler etikk og moral, slik vi definerer begrepene. I islam måles alt kun etter hvilken grad det gavner eller skader islam. Heri ligger rikelig materiale som kan danne grunnlag for konflikt mellom dem og oss. Uten at vi bør ha dårlig samvittighet av den grunn.
Det er flere åpenbare problemer med muslimimport. Vårt samfunn baserer seg på omsorg og vilje til å yte noe for vår neste. Men, muslimer er mindre empatiske enn oss. Dette kan ha sammenheng med at islam som tankesett, skaper sosiopater, og at muslimer hjernevaskes blant annet til å bli aggresive. Som kjent er det slik at jo mer religiøs en muslim er, jo mer voldelig er han. Stillet overfor slike potensielle morderzombier er siviliserte mennesker dårlig rustet, med pussyhats og rosebuketter.
Husebys drodling blir derfor farlig når han advarer mot sinnet og gruppefølelsen som fenomener. Det er dessverre slik at både «steinaldersinnet» og gruppetenkningen i gitte situasjoner vil være det som avgjør om en sivilisasjon overlever eller dør. Vesten er under invasjon av islam. Muslimene kaller det selv for en «Civilisation-Jihadist Process». Stillet overfor denne dødelige trusselen – som islam udiskutabelt er – så kan en ikke henfalle til godsnakk og klemmer, kjærligheterklæringer, blomster, kumbaya og små barn av regnbuen. Et folk som ikke forsvarer seg vil forsvinne. Det visste steinaldermenneskene. Det vet muslimene. Om ikke også vi tar dette inn over oss, er vi selv snart historie.
I så måte kan en trygt si at Husebys debattinnlegg ikke er å regne som et positivt bidrag til sivilisasjonens fortsatte eksistens. Forøvrig er det viktig å poengtere at sivilisasjonskrigen ikke står mellom den siviliserte del av menneskeheten på den ene siden, og muslimene på den andre. Kampen står mellom det islam som Muhammed definerte – samt alle muslimer som bekjenner seg til denne ideologien – mot resten av menneskeheten på den andre siden. Det er nemlig mange mennesker som benytter «muslim» som kulturell merkelapp uten å bekjenne seg til Muhammeds islam. Sistnevnte er ikke deltagere i islams krig mot menneskeheten, og bør heller ikke utsettes for negative tiltak fra siviliserte nordmenn.