Det at Islamsk Råd Norge (IRN) har ansatt en heldekkende nikab-bekledd arbeidstaker, der norske skattebetalere må ta regningen, har fått samfunnets «korrekte» støttespillere til å gå fullstendig bananas. Aftenposten er så fortørnet at avisen frakjenner IRN å representere «et samlet fellesskap av norske, muslimske trossamfunn». Mehtab Afsar representerer helt klart islam og nå akter han åpenbart å bruke den makten politikerne og hele samfunnseliten har gitt ham. Når Afsar nå fremmer islams interesser innenfor den rammen Stortinget har åpnet for, blir alt plutselig galt. Avisfolk og politikerne overser at IRN er på den rette siden av loven når de ikke diskriminerer en arbeidstaker som bærer «det religiøse plagget nikab». Det er altså ikke Afsar det er noe galt med, men lovverket Stortinget har vedtatt som legger alt til rette for en langsom islamisering av vårt land.
Den hardkokte islamisten i Islamsk Råd, Mehtab Afsar, har loven på sin side når han ansetter en kvinne med nikab-bekledning som sekretær. Det er Stortinget som har laget lovene - Afsar utnytter dem, men diskriminerings- og likestillingsombudet finner ikke noe å sette fingeren på. Lovverket må simelt hen endres, men Stortinget sitter fast i et klister uten evne til å ta frigjørende grep.
Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Benedicte Bjørnland: «Barn i Syria og Irak og som kommer i retur er lært opp til at alle andre enn dem selv er vantro, og at det er legitimt å ta livet av vantro.»
Kulturminister Linda Hofstad Helleland hadde et møte med Islamsk Råd som endte dårlig. Jeg ble ikke beroliget, sa ministeren etter seansen.
Kulturredaktøren i Fædrelandsvennen skriver at ansettelsen er en «bevisst provokasjon – en frekk politisk markering».
Tror eliten fortsatt at muslimer vil fremme sine interesser i samsvar med verdiene i det norske demokratiet? «Gode» muslimer har intet fellesskap med det norske samfunnet - hvis innbyggere i det alt vesentlige er vantro. IRN-tilknytningen er religiøst og politisk bundet til Det islamske ummah - som har som mål å islamisere hele verden - også Norge.
Ansettelsen av Leyla Hasic i sitt religiøse arbeidsantrekk (les politiske uniformsdrakt), er bare begynnelsen. Konfrontasjonene og kravene fra islam vil komme på rekke og rad. Stortinget vil nok bøye unna og underkaste seg når valget står mellom å godta islams krav eller religionskrig.
Aftenposten skriver at målet med opprettelsen av IRN i 1993 var å «stå i dialog med storsamfunnet». Ja, dialog i den forstand at muslimene fremmer sine krav overfor myndighetene - ut fra hva «vår religion» tillater - krav som Stortinget og regjeringen, samt underliggende makt- og institusjonsorganer - sier ja til.
Avisen skriver: «Det bør ikke overraske noen at en organisasjon som skal representere islamske trossamfunns interesser fra tid til annen inntar svært kontroversielle standpunkter. Men utover 2000-tallet ble rådet seg mer bevisst verdien av å gi et positivt inntrykk av muslimer og islamsk tro i offentligheten.»
Inntok nazistene «svært kontroversielle stanspunkter» man kunne møte i en dialog, eller var virkeligheten den at demokratiene måtte nedkjempe nazismen i en kamp på liv og død? Har Aftenposten grunn til å anta at «norsk islam» og «norske muslimer» - i motsetning til muhammedanismen der ute – tar avstand fra sharialover og det barbariet islam står for?
Avisen finner det opportunt å berette om «den gode periode» i rådets historie - det var da Shoaib Sultan var generalsekretær – en generalsekretær som ga uttrykk for at han hadde gjerne sett at SIAN hadde blitt begravd ute på et jorde. Han kunne heller ikke ta avstand fra islams straffeforfølgning av homofile, men først i 17.mai-toget i Oslo gikk han – Sultan var leder i 17. mai-komiteen må vite. Den «moderate» muslimen Kebba Secka var leder av Islamsk Råd fra 1998 til 2000, men trakk seg etter avsløringer om at han støttet omskjæring av jenter.
Kulturminister Linda Hofstad Helleland innkalte Islamsk Råd Norge til et møte tirsdag 4. april. Departementet ønsket å verifisere rådets rolle som «dialogpartner og paraplyorganisasjon for muslimer i Norge. Møtet ble en veritabel fiasko, fordi Afsar og IRNs advokat, Are Aurlien, ville at departementet skulle vurdere avgjørelsen om å ansette den nikab-bekledte Leyla Hasic i lys av loven om forbud mot religiøs diskriminering, arbeidsmiljøloven og ytringsfriheten. Det var bare ett moment som her manglet for at hele møtet skulle bli en farse - man kunne ha innkalt likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm - som åpenbart hadde gått god for at ansettelsen IRN har foretatt er uangripelig i henhold til loven.
Det blir patetisk når kulturministeren skriver på sin Facebook-side: «Islamsk Råd Norge sier de selv har som formål å være brobygger og dialogpartner. Organisasjonen skal skape gjensidig forståelse og respekt for muslimer og ikke-muslimer i Norge. Når Islamsk Råd tillater at de ansatte bruker niqab kan det komme i veien for de gode formålene. Det vil skape større avstand og mindre forståelse.»
Har ikke kulturministeren fått med seg statsministerens islam-hengivenhet? Da Erna Solberg var kommunalminister ville hun opprette shariadomstoler - angivelig for å lette muslimske kvinners adgang til skilsmisse. Har ikke kulturministeren lest boken til Jonas Gahr Støre - der han hevder at nordmenn må tilpasse seg «Det nye Norge»? Har hun heller ikke deltatt i politikernes tiljubling av «det multikulturelle samfunn» - «Det fargerike fellesskap»?
Politikerne må jo mene at et større antall ansatte på norske arbeidsplasser som bærer niqab, burka og hijab er noe nordmenn bare må vende seg til. «Det fargerike fellesskap» vil slå ut i all sin prakt når de islamske uniformsplaggene hijab, niqab og burka er i flere farger.
Kulturministeren er bekymret for at den niqab-bekledte Leyla vil skape større avstand og mindre forståelse for islam i det norske samfunn. Regjeringen og Stortinget har presset Ola og Kari til å akseptere islams politiske religionsutøvelse. Siv Jensen gikk foran og ansatte en muslim som sekretær. Kulturministeren vil bidra til «mangfoldet» dersom hun ansetter en taleskriver som kommer på jobb i departementet iført niqab.
Bergens Tidende skriver på lederplass: «Rent formelt har Islamsk Råd likevel sitt på det tørre. Nikab er omstridt, men ikke forbudt. Leyla Hasic står fritt til å kle seg som hun ønsker, og Islamsk Råd velger selv sin stab. Problemet er først og fremst av symbolsk karakter.»
Helt korrekt.
Kulturministeren, hele regjeringen og Stortinget med må bare heve seg over at 93 prosent av den norske befolkning ikke vil ha niqab-kvinner på jobb. Eliten blåser i hva folket mener – folket skal oppdras til det islamske fellesskap. Bakteppet er at Islamsk Råd Norge og alle andre «gode muslimer» vil applaudere og rope Allahu Akbar.
Siste utspill fra kulturministerens side så og hørte vi i Stortingets spørretime onsdag. Her sa Lina Hofstad Helleland at hun er bekymret for en større splittelse i de muslimske miljøer. Tror kulturministeren at mens sunni- og shiamuslimer skjærer strupen over på hvandre i et avsindig raseri ellers i verden - så skal de her i landet leve i fred og fordragelighet ved hjelp av dialogmidler fra staten? Det er ufattelig at regjeringen og Stortinget ikke innser at staten må holde seg langt unna alt som smaker av islam. Når myndighetene først har begått denne skjebnesvange feil å åpne dørene for den muhammedanske masseinnvandringen - må de stable på beina et altomfattende politikorps som kan sikre liv, helse, demokrati og frihet til landets borgere.
Det er mulig at det ikke bare er kulturministeren som er urolig over at Muhammeds skjulte hær har inntatt Norge, kanskje også regjeringen og Stortinget er nå endelig blitt urolige.
Eliten har fjernet seg fra folket. Snille og velmenende men enøyde politikere har skapt et splittet samfunn. Selv sitter de nå apatiske i et selvprodusert klister - der de ikke makter å ta ett eneste frigjørende grep.
Alle som så dokumentar-filmen på NRK 4. april om islamsk terrorisme, fikk i et nøtteskall islamistenes ultimatum: Når Vesten inntar en fiendtlig holdning mot det verdensomspennende islamske kalifatet og nekter å organisere samfunnet etter islamske lover - da vil det bli ufred og krig.
Arne Tumyr
ܷ