Arbeidsgivere kan nå si opp hijab-muslimer som nekter å kaste hijab'en!

I en rykende fersk kjennelse fremgår det at EU-domstolen mener det er greit at bedrifter kan nekte sine ansatte å bruke religiøse hodeplagg på jobb.
«Det er ikke direkte diskriminering når det i interne regler i en bedrift slås fast at det er forbud mot å bære synlige politiske, filosofiske eller religiøse symboler. Dersom bedriften ikke har interne regler for dette, er det arbeidsgiverens ansvar å ta hensyn til kunder som ønsker at bedriftens tjenester utføres av arbeidstakere som ikke bærer muslimske hodeplagg.» Det skriver retten.
EUs øverste domstol har gitt arbeidsgiver medhold i to separate saker hvor det har blitt konflikt om hijab-bruk på arbeidsplassen. En belgisk kvinne og en fransk kvinne ble bedt om å fjerne hodeplagget på jobb, men ønsket ikke rette seg etter forbudet.
EU-domstolen gir arbeidsgiver nå både rett til å forby religiøse symboler og rett til å sparke ansatte om de bryter regelverket.
Hijab-konflikt i Norge
I Norge er det noen arbeidsplasser hvor det ikke er lov til å benytte religiøse hodeplagg. Blant annet politi i tjeneste har ikke lov til å bære religiøse plagg og symboler som en del av uniformen. Ingen flyselskaper tillater hijab-bruk – aller minst ombord i flyene. En rekke norske arbeidsgivere har forsøkt å hindre at ansatte går med hijab – men de har fått en kraftig skrape av Likestillings- og diskrimineringsombudet som har presset igjennom at hijab på arbeidsplasser skal arbeidsgiverne godta. Ombudet har strukket denne strikken så langt at dersom en hijab-sykepleier kommer på hjemmebesøk f. eks. til en gammel mann, og mannen nekter å akseptere det, begår mannen en ulovlig handling.
Det antas at det blir krisemøter hos Likestillings- og diskrimineringsombudet etter denne EU-dommen.
Blidensol sykehjem i Stavanger fikk november i fjor mye oppmerksomhet da det ble kjent at de ansatte ble nektet å bruke hijab på jobb. Det ble begrunnet med beboernes velvære og at omgivelsene for beboerne blir tryggere uten religiøse og politiske plagg, skriver TV 2.
SIAN har hatt gående med ombudet en brevveksling angående bruk av hijab. Her hitsettes det siste brevet fra SIAN til Likestillings- og diskrimineringsombudet:
Opprop (løpeseddel) vedrørende bruk av hijab på arbeidsplasser
Det vises til tidligere kontakt undertegnede har hatt med Likestillings- og diskrimineringsombudet – senest i brev fra LDO datert 08.02.2017.
Vi ser at det er nødvendig å justere teksten på løpeseddelen:
«Takk nei til butikkservice, helse- og omsorgstjenester fra en politiserende hijabmuslim – som i jobb-sammenheng demonstrerer for sharia og islamisme. Avvis islamsk politikk på norske arbeidsplasser!
De som ikke følger denne oppfordring bidrar selv til islamiseringen av det norske samfunn.»

Vi konstaterer med tilfredshet at Likestillings- og diskrimineringsombudet har samme oppfatning som initiativtakerne, nemlig at angjeldende tekst ikke kommer i konflikt med diskrimineringsloven, men er vernet av ytringsfriheten. Vi går ut fra at det samme gjelder for den justerte teksten.
Dermed kan vi løfte saksforholdet opp på organisasjonsnivå – nærmere bestemt til «Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Agder avd.» – og eventuelt videre til SIAN som er landets største anti-islamske organisasjon. Undertegnede er leder av Agder-avdelingen.
Man kan da ikke se bort fra at løpeseddelen fremkommer i det offentlige rom som en uttalelse fra SIAN, et opprop, appell eller lignende. På bakgrunn av det LDO skriver presiseres at vi har ikke til hensikt å aksjonere med en løpeseddelaksjon her i byen.
Vi oppfordrer ikke til «boikott av butikker hvor ansatte med hijab arbeider». I butikker flest er det noen få som bruker hijab – som etter vår mening er en politisk fane – en uniform og et symbol for en totalitær religio-politisk ideologi. I praksis er den slik tidligere stortingsrepresentant, Hallgrim Berg, beskriver forholdet i sin bok «Demokrati eller islamisme»: «Som totalitær ideologi stiller islamismen i klasse med nazismen, fascismen og kommunismen, men er endå farlegare fordi politikk og religion, stat og nasjon er eitt og det same.»
Denne analysen er i tråd med SIANs syn. Vi oppfatter muslimenes hijab som et aggressivt symbol for den totalitære islamske samfunnsmodell.

SIAN er enig med Ombudet i at «det er i tråd med norske verdier å bidra til samfunnet gjennom deltakelse i arbeid og organisasjonsliv», men samfunnet må etter vår oppfatning bekjempe politisk-religiøse maktstrukturer hvis mål er å avvikle demokratiet, religions- og ytringsfrihet og rettsstatens prinsipper. Ved at muslimer ikke aksepterer våre lover, regler og normer ut fra at det «tillater ikke min religion» – og som politikerne mer eller mindre aksepterer – får vi fravær av assimilering, integrering og et delt samfunn som er preget av «oss» og «dem ». På sikt kan dette få katastrofale følger for land og folk med parallell-samfunn, konflikter og endog krig.
Ombudet skriver at «forbud som hindrer deltakelse i arbeidslivet er problematisk», men denne deltakelsen må etter vårt syn skje på lik linje med andre arbeidstakere. Vi har en uskreven lov her i landet der essensen er at arbeidsplassen er ingen kamparena for religion og politikk. Det er da heller ikke noen etnisk norske i arbeidslivet som fronter religiøs, livssynsmessig eller politisk ståsted på jobben – ved å bære spesielle uniformsplagg, iøyenfallende emblemer, armbind eller andre provoserende symboler. Etter vår oppfatning må dette gjelde også for muslimer.
Det er veldokumentert at arbeidstakere – og pasienter i helse- og omsorgssektoren – føler ubehag, fremmedgjøring og til og med frykt når muslimer i sine hijab-uniformer med tilhørende flagrende islamske gevanter promoterer islam. Selv rådet for sykepleieetikk erkjenner dette problemet. I en uttalelse offentliggjort 19.01.17 heter det: Er «pasienten engstelig og urolig og ikke ønsker en sykepleier med hijab, bør det tilstrebes dialog og trygghet.» Dette kan ikke forståes på annen måte enn at det er pasienten som skal ha det avgjørende ord i slike situasjoner.
Det er ganske så provoserende når Ombudet vil ha det til at det er vi som ikke er i tråd med «norske verdier» etter som vi vil «straffe arbeidsgivere eller enkeltindivider som følger loven». Med det som er uttrykt i løpeseddelen oppfordrer vi folket generelt – samt arbeidstakere og arbeidsgivere spesielt – til å reflektere dypere og bredere over konsekvensene av islam-politisk agitasjon på arbeidsplassene via hijab-uniformene. Deretter oppfordrer SIAN leseren av løpeseddelen til å ta et standpunkt – som i prinsippet er kamp mot islams ondskap og vern om norske verdier.
Lilly Brandehy, (67) samfunnsaktør, opprinnelig fra Persia, skriver (22.09.16): «Jeg godtar ikke å bli ekspedert av en kvinne med hijab. Jeg nekter også å bli pleiet av en muslim hvis jeg havner på sykehus.»
Walid Al-Kubaisi, opprinnelig fra Irak skriver (06.01.2017): «Hijaben er et signal på islamisme og sharia.»
I anledning 8. mars 2009 valgte den sekulære muslimen Sara Azmeh Rasmussen å brenne hijab’en på grunn av at dens kvinneundertrykkende symbolikk.
«Kvinner som bruker hijab blir bærere av islam i det offentlige rom.» (Førsteamanuensis Sissel Østberg: «Muslim i Norden»).

Spennvidden mellom islamsk ensretting og det demokratiske samfunn kan anskueliggjøres ved å vise til at mens Koranen er grunnlov i Saudi-Arabia har Frihetspartiet i Nederland programfestet forbud mot Koranen, islam og bygging av moskeer.

Kosovo, Libanon, Tyrkia og deler av Sverige er mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning som følge av destabiliserende islam-dominans som bakteppe. Muhammedanernes nedbryting av de sekulære samfunn har alltid skjedd litt etter litt og «i henhold til loven». Over alt hvor islam får eller tar makt oppstår konflikter og ufred. I de 57 islamske statene er det barbariet som rår.

Den kristne avisen Dagen skriver (07.02.17) om menneskeslaktingen og blodbadene som islam har forårsaket og angjeldende artikkel avsluttes slik: «Noen religion blir islam aldri».

Vi har forståelse for at LDO, som diskrimineringslovens vaktbikkje, har en annen oppfatning om disse spørsmål enn de som her er kommet til uttrykk. Dette til tross: LDO vokter over et lovverk som etter vår mening bidrar til islamisering av Norge – med fare for konflikter og ufred for kommende generasjoner – samtidig som Ombudet tøyer lovens virkeområde.

Kommentarene fra LDO sett samlet, sammen med policyen for øvrig, forsterker inntrykket av at lovverket tolkes slik at det er fritt fram for Ombudet å legge til rette for å fremme «det multikulturelle samfunn». Dette skjer til tross for at en rekke vestlige politiske ledere har uttalt at multikulturen har spilt fallitt. I praksis betyr «Det nye Norge» at myndighetsutøvelsen åpner for totalitær islamsk religion, kultur og politikk. Vi har inntrykk av at Ombudet nærmest beklager at vår løpeseddel ikke kan stemples som ulovlig.
I særlig grad har Ombudet ryddet plass for muslimske hijab-tildekkende kvinner – og det på en måte som krenker «Ola og Kari». Ikke minst gjelder det innen helsesektoren – der Ombudet vil tvinge pasienter til å ta imot hijab-sykepleiere.
Det urovekkende er at med denne fremgangsmåten oppstår avstand og mangel på tillit mellom det myndighetene står for og folket. En uhøytidelig måling som Nettavisen utførte der 9.480 avga stemme, svare 90 prosent at pasienten må ha rett til å nekte pleiere med religiøse plagg.
Vi mener Ombudet med sin spesielle politikk ikke ivaretar det norske folks interesser – og anmoder om at det foretas en snuoperasjon der landets arbeidsplasser erklæres som nøytrale i forhold til religion og politikk.
Politikerne som står bak diskrimineringsloven, har åpenbart lagt til grunn at islam er en religion på linje med blant andre kristendommen, og at hijab’en er et harmløst religiøst klesplagg. Etter SIANs oppfatning har lovgiverne ikke i tilstrekkelig grad tatt i betraktning problematikkens realiteter, men situasjonen kan fort endre seg. I den sammenheng minner vi om at Stortinget i juni 2016 anmodet regjeringen om å utrede en mulighet for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, som bryter menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte. Vedtaket er bemerkelsesverdig – særlig på bakgrunn av at Stortinget så sent som i 2012 grunnlovfestet islams rett til offentlig støtte.
Den veldige bevegelse det er i politiske miljøer i Europa på dette området, understøttes også av at den italienske nasjonalforsamling har inndratt økonomisk støtte til islamske trossamfunn med den begrunnelse at islam er ingen religion slik dette begrepsinnholdet oppfattes i den vestlige verden.
Dersom «løpeseddelen» blir offentliggjort blant annet på sosiale medier, kan man ikke utelukke at LDO får spørsmål fra journalister om det som står der er i strid med diskrimineringsloven. Hensett også til dette forhold, har vi uoppfordret sendt disse anmerkningene til Ombudet for at saksforholdene skal være best mulig opplyst.

Kristiansand, 13.februar 2017
Vennlig hilsen
Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Agder avd.

På årsmøtet i SIAN 3. mars ble løpeseddelen enstemmig godkjent – og den lyder slik:
«Takk nei til butikkservice, helse- og omsorgstjenester fra en politiserende hijabmuslim – som i jobb-sammenheng demonstrerer for sharialovgivning og islamisme. Avvis islamsk politikk på norske arbeidsplasser!
De som ikke følger denne oppfordring bidrar selv til islamiseringen av det norske samfunn.»