Muslimske kvinner og barn utsettes for overgrep i «ærens» navn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, incest, voldtekt og æresdrap.
For feminister er uttalt respekt for islam og islamisme langt viktigere enn hensynet til de ofre som ligger i den samme ideologiens blodige fotspor.
Ottar flagget ut av islamdebatten, ved sin arrogante adferd under dagens markering.
Kvinnefronten sto tilsynelatende bak arrangørene, inntil Ottar gikk fra konseptene. Da tuslet de begge hjem.
Enkelte oppmøtte feminister nektet å tolerere SIAN sin støtte til undertrykte muslimer og exmuslimer.
Abida Akhtar arrangerte markering mot tvangsekteskap og unge på flukt fra æreskultur 28. februar foran Stortinget. Dette er noe enhver burde kunne stille seg bak. Dessverre viser det seg at det vi har sett konturene av i flere år, materialiserte seg i en sørgelig sannhet. Feministene er fullstendig uinteresserte i muslimers lidelse og død, med mindre det kan benyttes som et verktøy i feministenes kamp mot samfunnet.
Arrangørene talte ca ti personer. Omlag like mange SIAN sympatisører var møtt opp. Totalt var det ca 50 fremmøtte. Muslimske menn var fullstendig fraværende. Dette kommer ikke som noen overraskelse på oss som er kjent med islams totale fravær av medmenneskelighet. Islam tilbyr jo mennene anledning til å mishandle og drepe kvinner og barn, i bytte mot at muslimen selv underkaster seg Allahs totalitære teokrati.
Nettopp den sentrale plassen som den islamske undertrykkelsen har i opprettholdelsen av islams terrorregime - manifestert ved dødsstraff for apostasi – gjør innsatsen for å avskaffe islamsk tvang og vold mot kvinner og barn, til ett av de viktigste elementene for å redde Vesten fra islams ondskap. Dersom vi kan oppmuntre anstendige mennesker blant muslimene til å slutte å være muslimer – og støtte dem i kampen for eget menneskeverd - kan islamismen overvinnes.
De talerne som møtte opp var engasjerte samfunnsdebattanter hovedsaklig fra ex-muslimmiljøet. Talerne fra de nevnte miljøene innfridde, og ga håp om bedre tider for fremtidige generasjoner barn som er så uheldige å bli født som muslim.
Kvinnegruppa Ottar hadde opprinnelig meddelt at de ikke ville møte opp til arrangementet, da de var opptatt med å se gresset gro. Etter press på sosiale medier, møtte to representanter for Ottarene opp med femifanen sin.
Alt så ut til å være fred og harmoni inntil Cemal Knudsen Yucel i sin tale slo fast at Sylvi Listhaug ikke er en rasist. Denne anførselen møtte høylydt buing fra feministene. Hat er deres primære drivkraft, og ingen er så deilig å hate som Listhaug. Det var derfor et ballespark mot feministene å konstatere at Listhaug ikke er Satan personifisert. Hvem skal de hate nå? Cemal Knudsen Yucel ligger tilsynelatende godt an som kandidat. Den stilltiende alliansen mellom feminazier og islamonazier om å ødelegge den vestlige sivilisasjon, står i fare når stemmer som Cemal Knudsen Yucel slipper til i det offentlige rom.
Som en følge av den for feministene uventede klargjøring fra ex-muslimen, ble det utålelig for dem å støtte undertrykte og mishandlede muslimske kvinner og barn. Feministene omdefinerte i løpet av sekunder markeringen til å dreie seg om en pro/contra Listhaug manifestering. Her fikk vi se hvor dypt feministenes omsorg for utsatte svake grupper virkelig er. Som flass på en leprapasient. Møkkakjerringer.
Kommunistene i Kvinnefronten var også med. De støttet undertrykte muslimjenter, inntil det ble klart at Listhaug også støtter ofrene for islam. Som en følge av at Ottar pakket sammen fanen sin, fulgte Suggefronten samme vei. Det var plutselig ikke viktig for feminaziene å simulere støtte til de undertrykte muslimjenter.
For undertrykte og mishandlede muslimske kvinner og barn, var det trolig nyttig å få avklart at feministene ikke står på deres side i kampen for de samme rettigheter og samme menneskeverd som andre norske borgere nyter.