Åtte muslimer, blant dem Lena Larsen, Nora Sunniva Eggen og Shoaib Sultan, har tatt mål av seg til å opplyse folket om det humane og gode islam. De har skrevet en bok om «Islamsk humanisme». Av forståelige grunner er det blitt en liten og tynn bok på vel 100 sider. Ikke desto mindre doseres fra første til siste side en utlegning av islam som åpenbart vil bli fordømt nord og ned av «gode muslimer» samt av de islamske lovskolene. For å få fram et humant ansikt av islam, har forfatterne måttet dikte og manipulere – og ikke minst fortie islams samvittighetsløse ondskap ved bl. a. steining av kvinner. I denne boken promoteres «islamsk humanisme» over samme lest som i norske skolebøker - der det også tegnes et glansbilde av denne brutale og totalitære politisk/religiøse bevegelse ¬- som er en trussel mot vår sivilisasjon.
Lena Larsen må krediteres at hun erkjenner at islam kommer i konflikt med menneskerettighetene, men skolerte muslimer som kjenner sin lære, vil trolig komme i harnisk når de ser hvordan Larsen vrenger, vrir og nytolker Koranen. Dermed kan Lena Larsen «oppheve konflikten mellom tradisjonell islamsk rettslære og internasjonale menneskerettigheter.»
Forfatteren skriver også: «Det finnes en løsning på den dype konflikten mellom islam og internasjonale menneskerettigheter; en moderne, intellektuell islam som erstatter tradisjonell islam.» Dette er rent tankespinn og en fabulering som er hinsides virkelighetens verden.
Konvertitten Nora Sunniva Eggen, som er islamforsker ved universitetet i Oslo, bidrar i boken med artikkelen: «Umma – et mangfoldig og omstridt begrep». Hun har tidligere proklamert at hun setter islam over norsk lov. Som arabisk filolog skriver hun kjølig og distansert i forhold til «den islamske umma», men det hun ikke skriver er at Det muslimske brorskap fremmer det islamske trosfellesskapet under følgende motto: «Allah er vårt mål, budbringeren er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt største håp.»
Eggen kan fortelle at ordet umma, som i norsk offentlighet utelukkende står for én størrelse, finnes i Koranen i 60 ulike betydninger.
I positive vendinger refererer Nora Eggen til en av islams store «tenkere», Sayyid Qutb, som skremte nesten vettet av de fleste humanister med sin bok «Milepæler». Boken er muslimenes mest omtalte og studerte kampskrift. Budskapet her ble for mye selv for islam-vennen og islamforskeren Kari Vogt som skrev: «Milepæler» er en ubehagelig bok – en sammenhengende demagogisk besvergelse – det dualistiske verdensbildet er skremmende, krigsforherligelsen er opprørende.»
Merkelig og uforståelig er det når Nora Eggen ut at Koranen 49:13 råder muslimer til «ikke å isolere seg og at våre forskjeller kan være en berikelse.» Sannheten er at Koranen sier noe ganske annet: "O du som tror ! ikke ta jødene og de kristne til venner, de er venner av hverandre, og de blant dere som tar dem som en venn, er garantert en blant dem ; Det er sikkert at Allah ikke leder det uberettigede folk." Muslimene får også det råd at de skal ikke stille for mange spørsmål.
Heller ikke Shoaib Sultan, som skrev at han helst hadde sett at SIAN ble begravd ute på et jorde, fant noe i islam som kan knyttes til humanisme. Den som leter i Koranen for å finne spor av den universelle etikkens gyldne regel (gjensidighetsprinsippet du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg) - vil bli skuffet. Koranen proklamerer ikke nesekjærlighet, men krig mot ikke-muslimer. Sultan har imidlertid i Norge lært om humanisme - etter at han kom hit fra Pakistan. Han hører til gruppen der Abid Raja, Walid al-Kubaisi, Haque Nawaz Akhtar Chaudhry, Hadia Tajik ¬ med flere - som mer eller mindre har distansert seg fra islam – samtidig som de bedyrer at de er muslimer.
Det er nok på denne bakgrunn Sultans bidrag i boken må vurderes. Han forholder seg til sekularisme og islam ved å ri på to hester. Han fremmer islam i det politiske liv, men går naturligvis over alle islamske grenser når han hevder at sekularisme og islam er kompatible størrelser.
Sultan påstår også at i den muslimske verden finnes enkeltmennesker og bevegelser som slåss for demokrati og menneskerettigheter. Han er overbevist om at det er mulig å tilpasse islam til den vestlige verden. Heller ikke denne muslimen ser det helt avgjørende - at de grunnleggende verdier i islam og sekulære samfunnssystemer er uforenlige.
Nei, disse velmenende islamske forkjemperne fant selvfølgelig ikke humanisme i islam. Humanisme er en åndsretning som bygger på en kultur som tjener menneskene – i motsetning til muslimene som mener at all vår gjøren og laden må være til Allahs og profetens ære.
I en dansk vise heter det: «Hvor kan man finde kærlighed, hvor kærlighed ej bor? Nettopp, hvor kan man finne humanisme hvor humanisme ei bor?
Arne Tumyr