«Ingen fraternisering med fienden», proklamerte London-regjeringen, men «tyskerjentene» brydde seg ikke om det.
Aftenposten mener på lederplass at behandlingen «tyskerjentene» fikk etter frigjøringen var så ille at staten nå må fremsette en unnskyldning, men er det rett?
Be svikere om
unnskyldning?
Ingen tvil om at «tyskerjentene» sitt liv fikk et tragisk utfall – og at enkelte nordmenn og staten etter krigen behandlet dem kritikkverdig. Denne situasjonen var imidlertid et resultat av at disse jentene sviktet landet da det gjaldt som mest. London-regjeringens linje var klar: «Ingen fraternisering med fienden!
De norske jentene som ga seg hen til fienden var svikere i den nasjonale holdningskampen.
Etter landssvikoppgjøret var det mange straffedømte medlemmer av Nasjonal samling som også mente at straffen de fikk var urimelig og urettferdig. Felles for disse gruppene var at de selv måtte bære hovedskylden for at det ble som det ble.
I våre sivile motstandsgrupper under krigen hadde vi en sang der ett av versene lød:
«Til de piker som stadig med tyskerne går,
vil vi rette et alvorlig ord.
Husk du er norsk, og det navn du har fått,
en forræder mot Norge vår mor.
Åh, har du alt glemt de norske gutter som
i graven er gjemt!
Som har kjempet og stridt, og som døden har lidt,
for vår frihet vårt hjemland, vår rett.»
Bør vi også gå gjennom landssvikoppgjøret og be dem som fikk en kritikkverdig dom om unnskyldning?
Nordahl Grieg sa det på sin måte: «Glemte er korsløse graver, sveket er blodvåt mur.»
Arne Tumyr
Kristiansand