Kirkens biskoper avviser ikke asylanter som unndrar seg politiets operasjoner.
Kirkeasyl er igjen blitt et hett tema i den offentlige debatt, etter at to kirker i Finnmark har tatt imot til sammen 11 asylanter som unndrar seg politiets ettersøkningsarbeid. Både avisen Dagen, Aftenposten og Dagrun Eriksen i KrF slår ring om kirkeasyl-ordningen. Mens regjeringen har signalisert at den vil oppheve den gamle instruksen at politiet ikke skal gå inn i kirkerommet og med makt hente ut lovbryterne, har avisene og KrF gått imot dette. Det sies at kirkeasyl er en «sikkerhetsventil». Det som imidlertid synes klart er at de som skjuler personer som er på flukt begår en straffbar handling. Mens altså prest og menighetsråd slipper straffeforfølgning - gjelder ikke det for andre i samme situasjon - en åpenbar forskjellsbehandling av borgere i forhold til loven.
Straffelovens §160 er klar: «Den som motarbeider en offentlig undersøkelse av et lovbrudd (…) straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som medvirker til at noen unndras fra strafforfølgning ved flukt (…).»
Det paradoksale er at Kirken vil opprettholde ordningen med kirkeasyl - samtidig som man mener at situasjonen er uheldig både for asylantene så vel som for Kirken. Prest og menighetsråd vil imidlertid ikke overlevere disse menneskene til politiet. Det verste scenario man ser for seg er skrikende og gråtende asylanter med barn som klamrer seg til alterringen - mens et stort antall politifolk i kamputstyr med makt river og sliter i menneskene - alt mens tv-kameraene går.
Aller minst myndighetene vil ha en slik situasjon, fordi det er åpenbart at sympatien da vil være på asylantenes og Kirkens side.
Samtidig er det imidlertid klart at Kirken ikke vil hindre politiet i å gå inn i kirkerommet og utføre sine ordrer.
Det er åpenbart at prest og menighetsråd hadde trukket et lettelsens sukk dersom politiet ved direkte aksjon hadde resultert i at asylantenes opphold i kirken hadde opphørt - fordi belastningen for menigheten er stor når de har mennesker i rom som ikke er beregnet for boformål.
Myndighetene har imidlertid ødelagt for seg selv ved at asylanter har sittet i kirkeasyl i flere år - helt opp til sju år- og at de deretter er blitt belønnet med fast opphold.
Det eneste rette i denne kirkeasylsituasjonen er at påtalemyndighetene tar ut tiltale med krav om straff overfor prest og menighetsråd som medvirker til at loven ikke skjer fyldest. Det er åpenbart at hadde asylantene fått opphold f. eks. i SV-huset i Kristiansand, eller i humanismens hus i Oslo, ville politiet ikke nølt med å aksjonere. Likhet for loven gjelder vel også i denne saken?
Arne Tumyr