Islam er på kollisjonskurs med demokratiet. Når skal journalistene begynne med litt gravejournalistikk knyttet til islams mål og midler?
Etter Anders Behring Breiviks udåd 22. juli 2011 var journalistene frenetisk opptatt av hvor han hadde fått ideene fra. Det var en samstemmig konklusjon i avisene at det var «de høyreekstreme» - de med en «hatefull» holdning til islam og muslimer – inklusive «Fjordman» og de «fremmedfiendtlige» - som hadde oppildnet Breivik til massedrapene. Ifølge VG var SIAN en del av dette «bakteppet». Etter massakren i Paris er det ingen journalister som spør eller bryr seg om hva som er de islamske terroristenes inspirasjonskilde. Redaktørene vil ikke, kan ikke og tør ikke ta fram aggressorenes «Mein kampf» - som uomtvistelig er Koranen. VG og hvilken som helst annen avis hadde utsatt avishuset for mulig skadeverk - og medarbeidernes liv og helse ville ha vært i faresonen - dersom de hadde skrevet: «Terroristene i Paris er, ifølge islam, sanne, hellige krigere for Allah og hans budbringer Muhammed. Drapsmennene er, i henhold til islams lære, gode muslimer.» Avisene skriver ikke det – de tier på grunn av frykt. Folket føres bak lyset. Vi blir fortalt at det som skjedde i Paris har ikke noe med islam å gjøre. Presten i Oslo Domkirke messet søndag: «Islam betyr fred.»
I avisene fremstilles IS som en pervertert militant islamistisk bevegelse som opptrer i strid med islam. «Moderate muslimer» distanserer seg fra «de hellige krigerne» - og vi får vite at norske muslimer kan ikke stilles til ansvar for hva disse terroristene finner på. De sier:
Ikke desto mindre er fakta at det IS står for er sammenfallende med den islamske lære slik den uttrykkes i Koranen og sharia. Den samme ideologien finner man igjen i Al-Qaida, Boko Haram, Taliban, Hamas, Islamsk jihad – og her hjemme er det slektskap med Islam Net og Profetens Ummah. Det muslimske brorskap har satt ord på holdningen: «Allah er vårt formål, budbringeren er vår leder, Koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak er vårt høyeste håp.”
Det grunnleggende målet for disse forgreningene av islam er det samme som ellers i den islamske sfære - å føre hellig krig inntil muslimer har oppnådd verdensherredømmet under en leder som har religiøs legitimitet. Målet skal nås ved å føre hellig krig.
I den aktuelle situasjon tok Hamas og Islamsk Jihad på hyklersk vis en Taqiya. De har selv stått for en rekke selvmordaksjoner med flere hundre drepte israelere. Dette til tross har de sendt ut en pressemelding der de fordømmer terrorangrepene i Paris.
Flere undersøkelser - bl.a. Koopmans studie - viser at et stort flertall av muslimer i europeiske land går inn for sharia (opp til 75 prosent kan på andre måter defineres som fundamentalistiske).
Den arabiske TV-kanalen Al Jazeera utførte en undersøkelse blant 40.000 muslimer. 81 prosent svarte at de støtter IS. Overføres dette i verdenssammenheng er det over en milliard muslimer som støtter IS.
AFP og NTB har sendt ut en liste, riktig nok ufullstendig, der det går fram at siden 11.september 2001 har islamske terrorister utført 15 aksjoner med 4.573 drepte og 4.488 sårede.
Den franske presidenten, Francois Hollande, har kunngjort unntakstilstand. Han har erklært at Frankrike er i krig. Det passer IS bra. IS har nemlig som mål å skape borgerkrig i Europa. Det skal skje ved et utall terroraksjoner, som innebærer at de etniske europeere oppretter borgervern og angriper de muslimske boliggettoene. IS vet at i Europa er ca. 50 millioner muslimer som de regner som femtekolonnister. Spørsmålet blir hvor mange moderate «muslim-forrædere» det er som deltar på den vestlige side i kampen.
Tidligere visepresident i Stortinget, muslim og SV-politiker AktarChaudry, har skrevet et brev til sine barn: «Vi er muslimer, samtidig europeere. Vi er en del av det europeiske fellesskapet, samtidig som vi er en del av det muslimske fellesskapet. Det er en krevende øvelse, men vi må gjøre det. Vi må forstå denne kompleksiteten.» Det Chaudry trolig ikke vet er om han skal kjempe med europeerne - eller om han skal stå skulder ved skulder og kjempe sammen med muslimene og dermed IS. Hva med Abid Raja og Osman Rana – hvor vil de havne? Og hva med de mange norske nære på-konvertittene – vil de gå under fanen sammen med muslimene? Er vi tilbake til 1930-årene da en annen totalitær ideologi truet Norge og Europa? Også den gang var det noen som hadde vanskeligheter med å velge side. Står vi overfor et nytt svik mot mor Norge?
Arne Tumyr
Leder
SIAN, Stopp islamiseringen av Norge,
Agder avd.
I