For Arbeiderpartiet, med de andre politiske grupperingene som haleheng, har det vært en villet politikk med import av islamisme her i landet. Politikerne har sagt velkommen til ca. 200.000 muslimer - har sørget for deres velferd - og et enstemmig Storting har støttet opp under islamistenes lovstridige politisk orienterte religionsutøvelse. Fra venstre til høyresiden i norsk politikk har holdningen vært den samme: Muslimene er «våre nye landsmenn», de skaper «Det nye Norge» og tilfører vårt land et «fargerikt fellesskap». Det er galt, skriver et medlem av SIAN til vår nettavis og føyer til: «Vi vet utmerket fra historiebøkene og dagens katastrofer - at det er helt, helt og holdent umulig å leve i fellesskap og harmoni med islam.» Dessverre må vi konstatere at utsagnet medfører riktighet.
Islamsk terror kjenner ingen grenser.
«Gode muslimer» spenner bombebelter selv på barn. Barbariet florerer i den islamske verden.
Islam har ført krig på tre kontinenter i snart 1400 år - og det mest uhyggelige og groteske overgrepet i vår tid gjorde muslimene seg skyldig i i India. Der fikk myndighetene kravet: Enten blir det en omfattende borgerkrig eller muslimer får sitt eget landområde. Mahatma Gandhi bøyet av og ga i 1947 grønt lys for opprettelsen av Pakistan (som betyr «rent land» - som igjen betyr ingen vantro som fourenser landet». En hindu myrdet Gandhi i 1948 som hevn for at han hadde gitt bort til islam store deler av India. .
Siden har vi sett utviklingen i Europa. Først en forsiktig snikislamisering under dekke av religionsfrihet - men med flere muslimer fremstår snart islam med sine kravstore ledere som skremmende maktmennesker. De fremmer stadig flere krav ut fra islams religion - krav som i realiteten er politikk. Når man så protesterer kommer konfliktene på rekke og rad.
Mange snille og velmenende nordmenn har gode erfaringer med muslimer - de er hyggelige og arbeidsomme mennesker - og de er angivelig moderate muslimer. De som hevder dette har imidlertid et overfladisk kjennskap til ideologien som hører til islam og det muslimske «ummah». Ingen muslimer tar avstand fra Koranen, selv om den inneholder 109 vers som oppfordrer til vold mot ikke-muslimer, mens hele 525 vers promoterer intoleranse mot ikke-muslimer.
Det er påvist at av verdens 1,6 milliarder muslimer er 15 prosent «radikale ekstremister». Det vil si at omkring 240 millioner muslimer er ekstremister. Knekkes tallet ned til norske forhold har vi her i landet ca. 30.000 muslimer som er ekstremister. Vi vet at flest Syria-krigere har sitt opphav i Rabita-moskeen i Oslo.
Med andre ord: Hyggelige muslimer, eller hyggelige nazister ¬ - de har i sitt sinn et verdigrunnlag som er hinsides det våre vestlige og norske verdier representerer. De har ikke et demokratisk sinnelag.
Også i de islamske land hersker det ufred og konflikter - med krig og grusomheter mellom shia- og sunnimuslimer og mellom andre sekteriske grupperinger .
Vedkommende SIAN-medlem som skriver til oss hevder også: «Borgere i et fritt land må kunne bestemme at de ikke vil ha andre boende i landet enn folk med demokratisk (kristen) orientering. Andre trossamfunn som buddhisme, hindu, shen, og andre rent pasifistiske kan også aksepteres, men ikke islam og muslimske innbyggere. De må på en høflig og dannet måte bli bedt om å reise hjem. Muslimer skaper nemlig store problemer der de er mange nok, men ikke i Polen, Ukraina og heller ikke i Japan er der noen diskusjoner om problemet - fordi der er praktisk talt ingen muslimer der som skaper ufred!»
Det er særlig kommende generasjoner som må ta konfliktene som følge av islam-importen som vår tids politikere må ta ansvaret for. Det er også uten videre klart at dersom man hadde begrenset seg til å ta imot innvandrere fra vestlige land, ville problemene ha vært lik null. Det er ingen fra Sverige som kommer hit og som krever særordninger med den begrunnelse at de er svensker.
Det som preger norske politikere er at de mangler den sunne kritiske og skeptiske sans i forhold til hva som er godt eller dårlig for land og folk. Det skorter på realisme. Politikerne er preget av snillisme, de vil gjøre det godt for mennesker som «er forfulgte og som trenger vår hjelp». De folkevalgte lukker øyne og ører for den reven muslimene har bak øret. Målet er at også Norge skal gå over fra «krigens hus» til «fredens hus» - som er en tilstand der alt og alle har underkastet seg Allah.
Historiens dom over vår tids politikere blir krassere enn over den generasjon stortingsrepresentanter som i 1930årene og 1940 førte landet ut i katastrofen. Også den gang ble de som sa fra latterliggjort. De som varslet om krigsskyene over Europa ble stemplet som krigshissere. Sianister er «uansvarlige mennesker som heller bensin på bålet».
Historien gjentar seg.
Arne Tumyr