Mens Vesten kveler kunnskap om islam

Vesten har vært utsatt for angrep fra islam helt siden 600-tallet, men har selv valgt å kvele og undertrykke sin egen kunnskap om islams blodige historie og massive voldspotensiale. Dette har vært så vellykket at da den islamske revolusjonen rullet over Iran i 1979 var det få i Vesten som skjønte at det islamske villdyret igjen hadde våknet. I takt med befolkningens stigende bekymring for hva som sto på, oppsto det deretter et selsomt kompaniskap mellom det muslimske propagandaapparat og vestlige kollaboratører med et kortsiktig ønske om å profitere på sin medvirkning til destruksjon av den vestlige sivilisasjon. I sosialismen og de liberale ideers gullalder drysset vestlige regjeringer og Saudi Arabia i fellesskap milliarder over enhver som ville gjøre seg til fiende av den vestlige sivilisasjon. Mang en svikefull vestlig 68-er har tjent til det daglige brød på dette viset. Slik oppsto det et klima av uvitenhet og direkte feilinformasjon som gjorde det mulig å snike begrepet islamofobi inn i diskursen når multikulturalisme, fremmedfrykt (berettiget eller ei) og rasisme (reell eller imaginær) var på agendaen. Islamofobibegrepet er trolig den største suksessen i islamistenes ordkrig – den verbale jihad – mot den del av verden som fortsatt er fri fra islams åk.

Det muslimske samfunnet
Ayatollah Khomeini sier i «The Little Green Book» Vol 1 Kap 6 at; «Den personen som styrer det muslimske samfunnet må alltid ha dets interesser i fokus, ikke sine egne. Dette er grunnen til at islam har drept så mange mennesker [sic]; for å sikre interessene til det muslimske samfunnet. Islam har utryddet mange stammer fordi de var kilde til uro og var skadelige for muslimenes velferd». Sitat slutt. Dette er klar tale fra den henfarne pedofile gode muslimen, som oppsummerer islams læresetninger på en lettfattelig og utvetydig måte. De fleste muslimske religiøse/politiske ledere med ormetunger i vår samtid skjuler islamismen sin i tåkeprat, utelatelser, forvrengninger, snikksnakk, muslimsk lurendreieri og blank løgn. Khomeini derimot fremsto som islams svar på Thorbjørn Berntsen. Han leverte reine ord for penga. Sjefsislamist Khomeini gjorde det klinkende klart for ikke-muslimer som ennå ikke har oppdaget islams sanne natur; Enten så er du med islam, eller så er du mot islam. Dersom du er mot islam, så vil muslimene drepe deg. Punktum. Frykten for å bli offer for den onde islamske ideologien blir av muslimer, ikke-muslimske folkefiender og idioter betegnet som «islamofobi».

Berg av avhogde hoder
En god muslim er en muslim som først og fremst har omsorg for det muslimske samfunn. Muslimen er forpliktet til alltid å kjempe med alle tilgjengelige midler for å utrydde ethvert menneske som står i veien for utbredelsen av det muslimske samfunnet, verdenskalifatet. Dette følger av direkte befalinger fra Allah i Koranen. Unntak for denne grunnleggende muslimske plikten gjelder kun for muslimer som er invalide eller av lignende grunn er ute av stand til å oppfylle sin muslimske plikt. Denne barbariske og morderiske mentaliteten er selve kjerneverdien i islam. Grunnfjellet i islam består bokstavelig talt av veritable berg av ikke-muslimske avhogde hoder, som muslimske okkupasjonsstyrker i tidligere tider moret seg med å stable opp etter at de hadde begått sine sedvanlige folkemord på ikke-muslimer. Gode muslimer har plikt til å sette oppfyllelsen av islams militære målsetning foran hensynet til seg selv og sin egen familie. Ikke-muslimer er å anse som verdiløst menneskemateriale og kan uten videre drepes eller undertrykkes, alt ettersom hva som for øyeblikket gavner den muslimske Ummaen mest. «Fredens religion» er følgelig en særdeles misvisende betegnelse på islam. Dette bakteppet må alle ha klart for seg, dersom en skal vurdere om islamkritikk er å anse som legitim kritikk, eller om kritikken tenderer over til å være såkalt islamofobi, en anført form for rasisme.

Dødsstraff for islam-kritikk
Islamapologetenes konstante misbruk av rasismebegrepet gjennom de siste tiårene har gjort det nødvendig for dem å hente ny ammunisjon i sin kamp mot den vestlige sivilisasjonen som de tilsynelatende misliker så sterkt. Her kommer islamofobibegrepet inn. Rasisme er i utgangspunktet et reelt fenomen som gjør det mulig å føre saklige diskusjoner om hvorvidt noe eller noen faktisk er eller ikke er rasistisk. Islamofobi derimot, er ikke annet enn et konstruert uttrykk som aldri har hatt noe reelt meningsinnhold. En fobi er en irrasjonell frykt for et konkret fenomen. Det kan være frykt for høyde, lukkede rom, edderkopper etc. Bare dette enkle faktum er tilstrekkelig til å konstatere at begrepet islamofobi er en gedigen selvmotsigelse. At islam ikke tolererer kritikk kommer til utrykk i at islam foreskriver dødsstraff for blant annet satire, fornærmelser, saklig islamkritikk og frafall. Frykt for en slik ideologi kan pr definisjon umulig kalles en fobi. Alle opplyste mennesker vet at islam er en trussel mot hele den ikke-muslimske verden, og sågar mot muslimene selv. Dette faktum har vært klart påviselig og ganske uendret i hvert fall siden år 622 da profeten sluttet med misjonering og henga seg til det ytterste barbari som siden har vært islams varemerke, og som har medført spredning av det islamistiske virus over store deler av verden. Formålet med å bruke terminologien «fobi» om islamfrykten, er å skape en illusjon av at islamfrykten ikke er fundamentert i realiteter. Når islamkritikeren defineres som islamofob vil han holde oftest kjeft av frykt for ubehagelige konsekvenser for sitt yrkesliv, samfunnsliv og liv. På denne måten slipper muslimene å produsere et verbalt forsvar for ondskapen i ideologien sin.
Ordet islamofobi er funnet opp for å dra oppmerksomheten vekk fra fanatismen og volden i Koranen. Ordet islamofobi diskrediterer en reell bekymring for en religion hvis helligste bok har beordret drap på mesteparten av menneskeheten, inntil det tidspunkt da kun Allahs religion gjenstår, islams guddommelig foreskrevne «Endlösung». Når offeret in spe hever stemmen til motstand, så er det plutselig offeret det er noe galt med. Jeg håper det er flere enn meg som ser at logikken brister et sted her. Islamofobi er et begrep som er skapt som et våpen for å fremme islamistenes totalitære sak gjennom å stigmatisere og stilne islamkritikerne. Det som muslimer og ikke-muslimske nyttige idioter betegner som islamofobi er egentlig islamorealisme. Begrepet islamofobi innebærer at den smittede (islamkritikeren) må besitte feilaktige oppfatninger kombinert med fremmedfrykt. Begrepet fobi impliserer at det ikke finnes noen fornuftige begrunnelser for å rettferdiggjøre negative følelser overfor fenomenet islam. Vi snakker her ikke om negative følelser overfor mennesker som kaller seg muslimer, men om konkrete og begrunnede synspunkter på en ideologi. Islamofobi betyr frykt for islam. Dersom det reelt sett eksisterer objektive grunner til å frykte fenomenet islam, er fobibegrepet derfor pr definisjon ikke egnet til å beskrive islamfrykten, og bruken av begrepet må avvikles.

Grunner for å frykte islam
All foreliggende kunnskap er egnet til å underbygge det faktum at det er rikelig med rasjonelle grunner for ikke-muslimer til å frykte fenomenet islam. En islamofob er derfor i verste fall bare en person som plages med fremmedfrykt, så får man heller diskutere i hvilken grad de fremmede ved sin adferd eller på grunn av sin kulturelle bagasje objektivt sett gir grunnlag for den opplevde frykten. En udiskutabel del av gode muslimers bagasje er Koranen, som pålegger muslimene å sette frykt (terror) i ikke-muslimenes hjerter, og med alle tilgjengelige midler (våpen inkludert) å tvinge ikke-muslimene til å underkaste seg islam. I møte med autoritære ideologier velger mennesket enten underkastelse eller opposisjon. Ingen står likegyldige. Muslimer velger underkastelse, derav navnet islam. At gode mennesker derimot velger opposisjon til den islamske ondskapen kan ikke legges dem til last. Det er faktisk ikke mer enn et par generasjoner siden opposisjon var ansett å være den eneste anstendige responsen, forrige gang nordmenn opplevde at en tilsvarende menneskefiendtlig, totalitær og undertrykkende ideologi feide over Norge. «Islamofobene» er i realiteten vår tids jøssinger.
Det å fremstille islamfrykt som en sykdom ved bruk av fobibegrepet, er en helt bevisst strategi fra så vel gode muslimer som dårlige nordmenn. Slik ugyldiggjør de sine meningsmotstanderes argumenter, uten at islamfansen selv behøver å streve med å finne på noen egne selvbærende argumenter, hvilket naturlig nok er en håpløs oppgave, islams ondskap tatt i betraktning.

Islamistenes krigslist
Forsøk på sykeliggjøring av meningsmotstandere er en helt alminnelig form for psykologisk krigføring som ofte er brukt av sosialister og kommunister, men det blir ikke noe mer aktverdig av den grunn. Islamistene som definerte islamofobibegrepet visste nøyaktig hva de gjorde. Enhver apologet som tar begrepet i sin munn har et medvirkeransvar for å rive i filler vår vestlige sivilisasjon, fordi han er med på å støtte islamistenes krigslist. Anstendige mennesker ville aldri funnet på å benytte en terminologi som sykeliggjør meningsmotstanderen, slik islamofobibegrepet gjør. At enkelte venstreekstreme mennesker faktisk erkjenner at fobibegrepet har sine svakheter er i denne sammenheng utilstrekkelig. For de store massene vil nemlig stigmatiseringseffekten være maksimal når de uvergelig assosierer den anførte islamofobien med en sykelig og ubegrunnet mental tilstand. Dette er også hensikten bak ordvalget til de som oppfant begrepet islamofobi.

Guddommelig muslimsk jødehat
I følge kriminalitetsstatistikk fra FBI er hatkriminalitet mot religiøse grupper fordelt med 62 % mot jøder og på andreplass, 12 % mot muslimer. Hvorfor er det ingen som tar seg bryderiet med å problematisere jødeofobi når dette er fem ganger så hyppig forekommende som den hatkriminaliteten som rammer muslimer? Svaret er ganske enkelt at jødehaterne er muslimer, og de er det ikke tillatt å kritisere. Det muslimske jødehatet er tross alt basert på guddommelige befalinger, i den grad man anerkjenner Allah som en gudeskikkelse. Dette gjør det muslimske jødehatet tilsynelatende uangripelig. Det kunne også vært interessant å konstruere fobikarakteristikker for den interne sekteriske muslimske hatkriminaliteten, fordi denne høster mengder av dødsofre i motsetning til den ganske så ufarlige såkalte islamofobien. Basert på at muslimske minoriteter myrdes i Allahs navn som kjettere er det naturlig å konstruere begrepene shiafobi og ahmadiafobi.

Alawittene skal utryddes
ISIL konstaterte nylig at de har til hensikt å utrydde alle Alawitter, en moderat shiasekt. Muslimers rett til å hate og myrde jøder og muslimer fra andre sekter skal tilsynelatende ikke problematiseres. Det synes å være etablert en illusjon om at en slik fobi bare er noe som kan ramme hvite ikke-muslimske mennesker. En slik tilnærming er slett ikke egnet til å løse problemet med vold og mistillit mellom religiøse grupper.
Abdur-Rahman Muhammad er et tidligere medlem av International Institute of Islamic Thought, men han har tatt til vettet. IIIT er tenketanken til terrororganisasjonen Det Muslimske Brorskap. Han vet bedre enn noen hva for et kynisk taskenspilleri islamofobikonstruksjonen er. Han sier; «[Islamophobia] This loathsome term is nothing more than a thought-terminating cliche conceived in the bowels of Muslim think tanks for the purpose of beating down critics».
Ikke alle har like mye vett i skallen som Abdur-Rahman Muhammad. I følge den svenske venstreekstremisten Torbjörn Jerlerup er muslimske innvandrerkvinner som kritiserer islam å regne som islamofobe rasister som sprer hat og rasisme. Dette kun fordi kvinnene ytrer seg kritisk om islam, som de naturlig nok har adskillig bedre kunnskap om enn Jerlerup selv. Venstreekstremistens angrep på disse ofrene for islam er vel ett av de klareste bevis for at islamofobibegrepet er hinsides enhver fornuft.

Islamkritiker - rasist
Følgende historie fra www.rights.no illustrerer også galskapen i bruken av islamofobibegrepet; «Hanna Gadban har nettopp gitt ut boken “Min Jihad – Jakten på liberal islam”. Den svensk-irakiske forfatteren er troende muslim, men blir likevel kalt islamofob og rasist på grunn av sin kritikk av islam, islamisme og æreskultur. Gadban var tidligere aktiv i Vänsterpartiet, men forlot partiet i skuffelse over at den svenske venstresiden fortier problemene hun tar opp (…) I Gadbans irakiske familie har islamofob-etiketten blitt en stående vits som alle ler godt av. ”Min islamofobi har blivit ett skämt. De går runt och berättar för varandra: I Sverige finns det något som kallas islamofob som alla som kritiserar religion kallas”.»
Det svenske Miljøpartiet er i likhet med de fleste andre europeiske miljøpartiene hemningsløst og selvutslettende proislamistiske. Miljøpartiet arbeider med å erstatte islamofobibegrepet med ordet «antimuslimisme». Bakgrunnen er ikke at de politiske grønnskollingene har noen kritisk holdning til islam, men de erkjenner at islamofobibegrepet ikke duger. De ønsker samtidig å være tydelige på at de anser enhver kritikk av islam som en direkte kritikk av muslimer. Dette er dessverre ikke en dårlig svenskevits.
Islamofobibegrepet er latterlig, men det må tas på fullt alvor. Så sent som ved valgkampinnspurten i Storbritannia i 2015 lovte sosialisten Ed Miliband at han ville forby det juridisk sett udefinerbare begrepet islamofobi og straffeforfølge anstendige briter som ytrer bekymring for islams udiskutable og lett påviselige ondskap. Kanskje var dette en medvirkende årsak til at britene to dager senere valgte å begå sakte selvmord med Cameron som statsminister, fremfor hurtig selvmord med Miliband.

Grande inkompetent
Venstreleder Trine Skei Grande har i en kronikk påstått at «Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke.» Ord blir fattige i møte med slik monumental inkompetanse. At lederen for lilleputtpartiet Venstre er en regelrett analfabet på islam er alvorlig, men det er langt verre at Statsminister Erna Solberg fra Høyre også er farlig dum, slik det fremgår her; http://sian.no/artikkel/allah-sier-at-moderate-muslimer-er-hyklere
Når vestlige politikere er så åndsforlatte er det ikke bare deres egen skyld. De er påvirket av akademikere og mediefolk med destruktive agendaer. Ikke minst i akademia er det hyppige tendenser til at exhippier med tvilsom teoretisk bagasje under topplokket gjør sitt ytterste for å medvirke til å islamifisere sine hjemland. Oljerike arabiske nasjoner bruker milliardbeløp på å spre islam i Vesten. Dette fullbyrdes ved hjelp av nyttige ikke-muslimske idioter blant annet i akademia, samt velbetalte toppolitikere, som belønnes med høye stillinger i internasjonale organisasjoner for sin innsats for islams fremme. I USA skjer denne snikislamifiseringen ikke sjelden som en følge av at universiteter bestikkes av Saudi Arabia for å fremsette forvrengte halvsannheter og løgner som setter islam i et positivt lys. Berkeley University of California synes å være ett eksempel på ukritiske islamapologeter. De har konstruert følgende definisjon på islamofobi; «Islamofobi er en utstudert frykt eller fordom fremkalt av eksisterende eurosentriske og orientalistiske globale maktstrukturer. Den er rettet mot en opplevd (perceived) eller reell muslimsk trussel gjennom opprettholdelse og utvidelse av eksisterende forskjeller i økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forbindelser…» For islamfansen ved Berkeley er det altså helt uten betydning hvorvidt trusselen fra islam bare er «opplevd» eller om den er høyst reell. Islamofob er du uansett. Dette er dessverre essensen i venstresidens virkelighetsforståelse.
Psykologen Nicolai Sennels, som vet mye om både islam og fobi, har i en artikkel her; http://10news.dk/?p=782 anført at det korrekte ordet for islamofobi egentlig er islamokvalme. Sennels skriver; «Det er ikke rart at muslimer er så fokusert på islamofobi. I mangel på overbevisende argumenter, sjarm eller andre positive bidrag til sine omgivelser, er det å være fryktet deres eneste sjanse til å oppnå i det minste en slags ”respekt”, og å skremme de mindre modige til ikke å varsle verden om islams åpenbare morderiske natur og dens profets tørst etter blod og mindreårige piker».

Rapport som ikke holder mål
Runnymederapporten er islamofobi-fanatikernes hellige gral.
Den britiske tanketomtanken Runnymede har begått en rapport der de hevder at islamofobi er et eksisterende fenomen, og gir definisjoner på hvordan fenomenet kan gjenkjennes. Når man leser bøker forfattet av venstreekstremister om det anførte fenomenet islamofobi så blir Runnymederapporten brukt som referanseverk langt ut over hva rapporten fortjener, basert på dens helt åpenbare fravær av kvaliteter. Rapporten er så dårlig at Runnymede selv unnlatere å gjøre den tilgjengelig på internett. Hvorfor denne rapporten er et referanseverk blant islamfans over hele verden er en stor gåte. Organisasjonen er ikke anerkjent i vide kretser for noe kvalitetsforskning. Alle islamkritikere må ha klart for seg hvordan Runnymede fullstendig feiler i å påvise at islamofobi eksisterer. Runnymederapporten tilbyr ikke noe utvetydig anvendelig definisjonsapparat. Definisjonene i rapporten er det reneste vås. Runnymederapportens urettmessige opphøyde status blant islamfans gjør det nødvendig å se nærmere på den. Det er tre ting som er viktige å merke seg ved Runnymederapporten;
(1) Runnymede er en selvoppnevnt «tenketank» bestående av muslimer og venstreekstremister. De er følgelig notorisk ensidige og kvalifisert upålitelige i ethvert spørsmål som rører ved fundamentet for eksistensen av deres eget imaginære lykkeland, den multikulturelle verdensstaten der alle danser hånd i hånd og synger «små barn av regnbuen». Rapporten er utarbeidet i samarbeid med muslimske miljøer i Bradford og Tower Hamlet. Der befinner de muslimske miljøene seg, som i dag river Storbritannia i filler med muslimske terrorhandlinger, muslimsk shariapoliti og muslimske massevoldtekter i industriell skala av tusener av etniske britiske ungjenter. Runnymede er følgelig ikke en pålitelig aktør og har ikke definisjonsrett for noe som helst.
(2) Rapporten definerer islamofobi så vagt og vidt at nær sagt en hver uttalelse om islam vil kunne rammes av islamofobibegrepet. Det er trolig også hensikten. Runnymede sin overordnede definisjon av islamofobibegrepet kan oversettes til «UBEGRUNNET hat mot islam og derfor frykt eller avsky for muslimer eller de fleste muslimer». Denne oversettelsen er bekreftet av Store norske Leksikon (snl.no). Det er ikke usannsynlig at Runnymede faktisk er så gærne at de mener at enhver frykt for islam pr definisjon er å anse som ubegrunnet, fordi det i en sosialistisk forkvaklet virkelighetsoppfatning ikke er mulig å finne reelle årsaker til islamfrykt. Imidlertid vil en normal tolkning av definisjonen helt åpenbart innebære at en frykt som kan begrunnes i for eksempel empiri, er å anse som saklig og sannferdig begrunnet, og således aldri kan defineres som islamofobi. Jeg vil derfor hevde at en hver frykt rettet mot islam derfor må bevises å være objektivt sett uten saklig grunnlag før den kan klassifiseres som islamofobi basert på Runnymedes definisjonsapparat. Dette faktum hopper svært mange islamfans bukk over. I henvisninger til Runnymedes rapport i ettertid, blir derfor ofte ordet «unfounded» - «ubegrunnet» - bevisst utelatt. Dette er selvsagt ikke Runnymede sin skyld, men det er all grunn til å holde gluggene åpne når islamfans argumenterer. Enten mener islamfansen at all frykt for islam pr definisjon er ubegrunnet, eller så er vedkommende faglig uærlig, ved at han manipulerer definisjonen utarbeidet av Runnymede. Bevisst feilsitering er bare ett av mange skitne triks som inngår i islamfansen sin kyniske debatteknikk. Forvrengning og utelatelse er blant de vanligste formene for retorisk taskenspilleri som luremuslimer i Team Islam og deres kollaboratører Islamfansen benytter når de selv ikke besitter saklige argumenter mot islamkritikere. Hva som er de objektive kriteriene for å skille begrunnet frykt fra ubegrunnet frykt sier ikke Runnymede noe om. Realitetene i forfølgelsen av islamkritikere viser oss at tilnærmet ingen kritikk blir ansett å være vel «begrunnet». Runnymede er genuint dårlige mennesker som søker å etablere som en falsk sannhet at det å kritisere islam er synonymt med å hate muslimer. Runnymede sin tilnærming innebærer at når jeg engasjerer meg i kampen for å tilgodese muslimske kvinner med de samme rettigheter som muslimske menn har, så er jeg plutselig blitt en muslimhater.
(3)De åtte punkter i Runnymedes definisjonsmatrise for å skille islamofobi (closed view) fra legitim islamkritikk (open view), tåler ikke en kritisk gjennomgang;

Ingen rett å spørre Allah
Det første kjennetegnet Runnymede setter på en islamofob er at vedkommende ser på islam som en enkel, monolittisk blokk, en statisk størrelse som ikke responderer på nye realiteter. Dette innebærer at islam (etter Runnymedes mening urettmessig), blir ansett å utgjøre en rigid fastsatt enhet, udifferensiert og uniform. Runnymede overser åpenbart følgende fakta; Koranen er Allahs ord. Intet menneske har rett til å stille spørsmål ved Allahs ord. Koranen 5:48 og 6:155 befaler muslimene til å følge Koranens ord og ikke vike vekk fra dem. Dette innebærer ikke å forvrenge eller ignorere innholdet. De som bryter denne ordren er hyklere og hører hjemme i helvete jamfør vers 4:145. Realiteten er at den eneste form for islam som ikke er «en rigid fastsatt enhet, udifferensiert og uniform», er rene piratutgaver av islam, modifisert av hyklere og kjettere som kaller seg muslimer. Ahmadiyya er ett eksempel på slik piratkopiering/modifisering av Muhammeds ekte islam. Allah er tydelig på at islam skal være rigid, og tolkning er forbudt. Den som ignorerer Allahs befaling er en frafallen, og skal drepes i henhold til Reliance of the Traveller o8.7 nr7. Når vi kan konstatere at islam er endelig definert av Allah/Muhammed, og at fikling med tekstene er straffbart, må vi ha lov til å konstatere at Muhammed har skapt en monolittisk ideologi. Den falske profeten Muhammed og hans imaginære gudeskikkelse er derfor å anse som islamofobe, hvis vi skal legge Runnymedes begrepsapparat til grunn. Tyrkias statsminister Erdogan konstaterte følgende i en tale i 2007; «Begrepet moderat islam er stygt og fornærmende. Det fines intet moderat islam. Islam er islam». Denne uttalelsen definerer helt klart islam som en monolittisk uforanderlig enhet. Runnymede definerer altså Erdogan som en islamofob. Det er han i realiteten neppe. Islam er beviselig monolittisk, punktum. Den tilsynelatende dualiteten i de hellige tekster er tilsidesatt og opphevet av senere vers med et innhold som stemmer svært godt overens med muslimske terrorister sine herjinger i vår tid. Denne logikken er hjemlet i vers 2: 106, se også 16:101, 13:39 og 17:86.

Det islam som gjelder
Det eneste islam som gjelder er det islam som Muhammed forkynte i perioden 622-632, dersom en skal legge Koranens anvisninger til grunn. Noe annet vil være hyklersk. Muhammed selv sier i Bukhari 9.84.57: «Den som endrer sin islamske tro, drep ham». Det er et relativt rigid standpunkt etter mitt syn, og det gir overhodet intet rom for å «respondere på nye realiteter» for å bruke Runnymedes egne ord. Når Runnymede rammer så vidt at selv islams oppfinner Muhammed faller innenfor deres vide definisjoner av islamofobi så må vettuge mennesker forstå at Runnymederapporten ikke har livets rett.

Runnymedes punkt to beskriver islam som «grunnleggende annerledes enn andre kulturer. Islam deler ifølge dette synet ikke verdier og mål med andre kulturer, muslimer påvirkes ikke av andre kulturer og påvirker heller ikke noen andre». For å ta det siste først; Islam påvirker definitivt andre kulturer. Gode muslimer har drept 270 millioner ikke-muslimer fra andre kulturer. Islam har utryddet større og eldre kulturer enn den vestlige kultur som nå står for hugg. Det finnes ikke en eneste ærlig historiker eller islamkjenner i verden som vil hevde at islam ikke påvirker andre kulturer. Islam er også beviselig grunnleggende forskjellig fra andre kulturer og religioner, blant annet fordi islam er den eneste av verdensreligionene som ikke har en gylden regel. Grunnleggeren av Det muslimske Brorskap Hassan Al-Banna skriver i «Toward the Light» side 8; «The nature of Islamic teaching is quite unlike that of any other religion». Runnymede mener altså at Hassan al Banna er en islamofob! Runnymede beviser her at de er idioter. Islam deler beviselig ikke verdier og mål med andre kulturer, fordi Allah har befalt at islam skal være enerådende i verden. Denne «verdien» deler ingen ikke-muslimer utenom de venstreekstreme kollaboratørene i media, akademia og politikk. Resten av ikke-muslimene er ikke islamofobe av den grunn.

Muslim-strøm mot Vesten
Videre mener Runnymede i punkt tre at man er islamofob hvis man mener at islam er underlegen Vesten, barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexistisk. Å hevde at islam er mindreverdig ser jo fryktelig slemt ut, men alle relevante levekårsindekser plasserer de dysfunksjonelle islamske statene lavere enn Vesten, noe som også er en av årsakene til at muslimer velter inn over Vesten. Islamske stater beviser selv at de er underlegne Vesten, ved at alle borgere som får muligheten, rømmer som rotter fra et synkende skip. Det genuine muslimske barbariet behøver neppe noen utfyllende redegjørelse i denne artikkelen, det fyller jo nyhetsmediene hver eneste dag. Sexfikseringen i islam er tydeliggjort ved at normal seksuell omgang mellom kjønnene er forbudt, og at gutta som belønning får evig ereksjon og 72 barmfagre jomfruer i Paradis dersom de ofrer livet sitt for islams sak. Jeg vil hevde at dette sistnevnte er både irrasjonelt, primitivt og sexistisk. Konklusjonen er at alle momentene i punkt tre er beviselig sanne, gode og treffende betegnelser på islam slik Muhammed selv definerte ideologien. Alle opplyste nordmenn vil følgelig forstå at Runnymederapporten er søppel, når de bruker disse faktorene som hjemmel for å hevde at du og jeg er islamofobe.
Runnymede hevder i punkt fem at man er islamofob dersom man anser islam som «en politisk ideologi, brukt for politiske eller militære formål». Profeten Muhammed brukte islam for politiske og militære formål, dersom en skal tro på innholdet i islams egne hellige skrifter. Den selvoppnevnte profeten er følgelig en islamofob etter Runnymedes definisjoner. Egypts president Abdel Fattah al-Sisi kalte islam for en ideologi i en tale 28.12.2014. Han er følgelig en islamofob i følge Runnymede. Det muslimske Brorskaps sjefsideolog Sayyid Qutb skrev i «In the shade of the Quran» at islam er en ideologi. Han er følgelig en islamofob i følge Runnymede. Dette bør være tilstrekkelig til å konstatere at Runnymedes definisjonsapparat er alvorlig feiljustert.
Runnymede blander grovt forsettlig sammen begrepene individ (muslim) og ideologi (islam). Vi får stadig høre at vår islamkritikk egentlig er muslimkritikk, eller sågar muslimhat. Ingen andre religiøse grupper har denne kunstige og manipulative koblingen mellom begrepene individ og ideologi, og vi forbeholder oss retten til å fortsette å kritisere ideologien. Dersom en muslim føler seg støtt av kritikk som ikke er rettet mot ham, er dette en funksjon av hans eget forstyrrede virkelighetsbilde og den særegne muslimske offermentaliteten. Dette er ikke noe som normale mennesker kan tillegges ansvar for.
Å dømme noen som islamofob for å hevde at islam faktisk er slik som beskrevet i de ovennevnte punktene som i følge Runnymederapporten definerer islamofobi, blir som å ta fra folk førerkortet for å ha kjørt på grønt lys.

Legitim forsvarskamp
Richard Stone, som var med og laget Runnymederapporten, var senere leder for en gruppe som i 2004 laget oppfølgerrapporten «Islamophobia issues challenges and action, A report by the Commission on British Muslims and Islamophobia». I kapittel 2 presterer denne faglig dønn uærlige islamapologeten å definere europeiske ikke-muslimer sin høyst legitime forsvarskamp mot muslimske okkupasjonsstyrker som islamofobi. Jeg siterer; «For example, the hostility in Spain in the fifteenth century was not the same as the hostility that was expressed and mobilised in the Crusades. Nor was the hostility during the time of the Ottoman Empire or that which prevailed throughout the age of empires and colonialism. It may be more apt to speak of “Islamophobias” rather than of a single phenomenon. Each version of Islamophobia has its own features as well as similarities with, and borrowings from, other versions». Tullingen mener på ramme alvor at enhver form for ikkemuslimsk opposisjon mot muslimsk krigføring, er en form for islamofobi. Spanjolene kastet ut de muslimske okkupantene i 1492, etter at muslimene først hærtok landet deres i 711. De kristne korstogene fra 1095 var et direkte tilsvar på de muslimske angrepskrigene som startet hele 463 år tidligere. Tyrkernes folkemord på siviliserte ikke-muslimske mennesker er også grundig dokumentert, men for islamapologetene er åpenbart ethvert forsvarstiltak fra muslimenes ofre å anse som islamofobi. Dette sitatet bør være tilstrekkelig til å konstatere at oppfinnerne av Runnymedes islamofobidefinisjoner tilsynelatende er splitter pine gærne. Etter dette må det være lov å hevde at enhver som tar Runnymedes rapport i bruk som forsvar av sin egen sivilisasjonsfiendtlige posisjon, er et krapyl som fortjener å få sitt statsborgerskap inndratt.

Antirasistisk senters faktamanipulering
ARS er blant de som erkjenner at islamofobibegrepet ikke er godt. De omtaler ordet slik i rapporten «Høyreekstremisme i Norge» side 8 at «… det vi – i mangel av et bedre ord – ofte omtaler som ”islamofobi” eller alternativt ”muslimhat”…» Videre side 16; «Islamofobi benyttes i dag om islam- og muslimhat, hverken mer eller mindre». ARS melder seg dermed på blant de uredelige debattantene fra islamfansen, som forsettlig blander sammen ideologi- og individkritikk i mangel av selvbærende argumenter mot vår ideologikritikk. Videre er det kompliserende for den konstruktive dialogen, at ARS leverer en annerledes definisjon enn for eksempel apologettroikaen Gule/Bangstad/Døving. ARS fremstiller i rapporten seg selv som en anstendig aktør, ved å anføre følgende på side 16; «Er så islamkritikk i seg selv det samme som islamofobi, eller er islamkritikk i seg selv høyreekstremistisk? Svaret her er selvsagt nei». Dessverre ser vi at det innledende utsagnet fra ARS bare er skuebrød og hykleri på høyt nivå, for i neste øyeblikk henviser ARS til Runnymede sin islamofobidefinisjon, som i realiteten definerer all islamkritikk som islamofobi, jamfør gjennomgang av Runnymederapporten ovenfor.

Videre sier ARS på side 9; «Vi vil her bruke begrepene ”islamofob” og ”muslimhater” om
de som går over den (ofte flytende) grensen mellom saklig religionskritikk på den ene
siden og fordomsfull og hatefull retorikk på den andre (…) Problemet er videre todelt. Enkelte kritikere av islamofobi er altfor rause med bruken av begrepet. De kan bruke ”islamofob” om enhver islamkritiker, noe som er feil mot den som beskyldes og samtidig med på å vanne ut begrepet. Samtidig er det naturligvis slik at de aller fleste som faktisk er islamofobe, gjerne vil prøve å pynte på fernissen og fremstille seg simpelthen som islamkritikere, ettersom dette oppfattes som mer legitimt. Lederen i Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), Arne Tumyr, bedyrer eksempelvis at han ikke er islamofob, samtidig som han innstendig advarer mot at islam – som han sammenligner med nazismen – kommer til å ta over det norske samfunnet hvis vi ikke står imot». I denne teksten er ikke ARS tydelige på hvorvidt de faktisk mener at Arne Tumyr er islamofob eller muslimhater etter ARS sine definisjoner. Når vi ovenfor kan konstatere at ARS sin egen definisjon av islamofobi forutsetter at delinkventen innehar enten fordommer eller hat, så kan vi enkelt konstatere at humanisten og islameksperten Arne Tumyr åpenbart ikke oppfyller ARS sin kravspesifikasjon for å defineres som verken islamofob eller muslimhater.

Pervertert seksualmoral
I ARS sin høyreekstremismerapport side 16-17 hevder ARS at de gjengir Runnymede sin definisjon på islamofobi. Runnymede sitt punkt tre lyder i original slik; «Islam seen as inferior to the West – barbaric, irrational, primitive, sexist». Dette oversetter ARS slik; «Det lukkede [islamofobe] synet ser på islam som mindre verdt enn Vesten.» Når ARS setter prematurt punktum der, før de har gjengitt hele det faktiske innholdet i Runnymedes punkt tre, begår ARS en grov og forsettlig feilsitering av Runnymedes rapport. Mens Runnymede trekker inn synspunktet at islam er barbarisk, irrasjonelt, primitivt og sexistisk som tegn på islamofobi, unnlater ARS å nevne dette. Som nevnt i avsnittet om Runnymede er det ikke saklig grunn til å stigmatisere islamkritikere som påpeker det faktum at islam er genuint barbarisk, og står for en sykelig og pervertert seksualmoral. Dette vet ARS fordi ARS har ansatt muslimer som utvilsomt kjenner sannheten om islam. Derfor ser vi at ARS på uredelig vis manipulerer og sensurerer innholdet i Runnymedes definisjon når ARS urettmessig hevder at de gjengir innholdet i Runnymederapporten.
Runnymedes punkt fire lyder slik; « Islam seen as violent, aggressive, threatening, supportive of terrorism, engaged in a clash of civilizations». Dette oversetter ARS slik; «Det lukkede synet [islamofobi] viser frem islam som en fiende og ser verden gjennom briller som gjør all interaksjon til del av en sivilisasjonskamp». På samme måte som under punkt tre unnlater ARS her å referere Runnymedes anførsel om islams voldelige, aggressive, truende, terrorbaserte skrekkregime. Dette gjør ARS fordi assosiasjon til disse negativt ladede ordene naturligvis er nærliggende når gode nordmenn med faktakunnskapene i orden hører ordet islam. De islamske hellige skrifter så vel som islamistisk 1400 års interaksjon med ikke-muslimer er jo de facto nettopp voldelige, aggressive, truende og terrorbaserte. Dette vet ARS godt, og de velger derfor å gjengi en uriktig beskrivelse av teksten i Runnymederapporten.
ARS dokumenterer ved sin gjennomført uredelige omgang med fakta i denne rapporten at de definitivt ikke fortjener den statsstøtten de tilgodeses med fra dine og mine skattepenger.

Sindre Bangstads lurendreieri
I AGORA nr 3-4 2014 side 6 presiserer Bangstad at det bare er de «harde» formene for islamofobi som med rette kan karakteriseres som rasistiske .Det er sannelig ikke lett å være islamofob. Aldri har jeg sett det presisert fra min meningsmotstander i hvilken grad jeg beskyldes for å være smittet av henholdsvis myk eller hard islamofobi. Bruken av ordet islamofobi er kontroversiell nettopp fordi islamskepsis så åpenbart ikke passer inn i fobibegrepet. Når Bangstad deler opp islamofobi i mild og sterk utgave gjør han dette i et forsøk på å rettferdiggjøre anvendelse av en simpel stigmatiserende terminologi. Jeg misunner ikke rettsvesenet som må sortere den straffefrie milde islamofobi fra straffbar hardcore islamofobi. Hvor sterk islamofobi må det til for at bermen fra Blitz skal komme på døra, eller for å miste jobben? Det ligger til rette for en rekke interessante grensedragninger dersom elementer av Bangstads kaliber skal tillates å la meningsterroren sin definere rettstilstanden her til lands.
På side 9 fremholder Bangstad at «Enhver islamofobisk teori eller praksis knytter på et eller annet nivå sammen en teori om «hvordan muslimer er» med en forestilling om «hva islam essensielt sett er» (…) «Ideen om muslimen – og hva muslimer er og kan være – er av sentral betydning i islamofobe diskurser». Her dokumenterer Bangstad at «islamofobi» slik han selv definerer ordet har mer med muslimer enn med islam å gjøre og at begrepet derfor er alt annet enn godt. Samtidig gjør han islamkritikerens tankeforbrytelse nærmest altomfattende, når det etter Bangstad sin mening er tilstrekkelig at den foregår «på et eller annet nivå». Orwells visjoner om det totalitære diktatur fra «1984» er en realitet i Bangstads univers.
Bangstad påstår på side 11 at Runnymede sin definisjon av islamofobibegrepet er «frykt for eller hat rettet mot islam – og derfor til frykt for eller avstandtaken til alle eller langt de fleste muslimer». Jeg viser til avsnittet «Runnymederapporten, islamofobifantastenes hellige gral» ovenfor, der Runnymedes definisjon under punkt 2 er gjengitt slik; «UBEGRUNNET hat mot islam og derfor frykt eller avsky for muslimer eller de fleste muslimer». Bangstad utelater Runnymede sitt meget viktige ord «unfounded» - ubegrunnet - når han holder Runnymederapporten opp som hjemmel for sitt eget forskrudde begrepsapparat. Til og med muslimaktivistene og islamapologetene i Runnymede skriver at det å ha en BEGRUNNET frykt er akseptabelt. Det gjør ikke Sindre Bangstad. Basert på Bangstads feilaktige gjengivelse av faktum ser jeg to muligheter, hvorav begge to utmerket godt kan være sanne; 1: – Bangstad mener at enhver frykt, uansett om den objektivt sett er velbegrunnet – er å definere som islamofobi (og dermed også rasisme). Dette samsvarer godt med Bangstads Orwellianske univers nevnt ovenfor. Bangstad tillater ingen islamfrykt, ei heller den velbegrunnede. 2: – Bangstad misbruker og feilsiterer forsettlig den definisjonen som er gitt i Runnymedes rapport. I så fall utviser Bangstad her en oppsiktsvekkende faglig uærlighet når han skal forsvare sin egen posisjon. Uansett hvilket av de to scenarioer Bangstad vil hevde er korrekt; Sindre Bangstad har dokumentert at han ikke kan tas seriøst i noen offentlig debatt som omhandler islamisme, rasisme og islamofobi.

Forsettelig avsporing
Bangstads narrativ er også at man ikke må tillegge en muslim spesielle egenskaper eller meninger bare fordi han er muslim. Dette er en helt uinteressant problemstilling, en forsettlig avsporing fra Bangstad. Jeg bedriver islamkritikk, ikke muslimkritikk. Jeg har rett og slett ikke noe behov for å spekulere i hva den enkelte muslim måtte mene om dette og hint. Det er ideologien hans som er problematisk. Muslimen selv blir ikke problematisk før han velger å følge ideologien islam. I det øyeblikk muslimen velger å være en god muslim – dvs følge Muhammeds eksempel – så er muslimen pr definisjon blitt et dårlig menneske, og et alvorlig sikkerhetsproblem for vår vestlige verden. Det forbeholder jeg meg retten til å si høyt, uavhengig av hvorvidt muslimen eller Bangstad liker å høre sannheten. Jeg vil dessuten hevde at Bangstad ikke har noen som helst rettighet til å sette seg i muslimens sted og uten videre legge til grunn at enhver muslim han møter helt sikkert er en hyggelig fyr som sannsynligvis ikke legger profeten Muhammed og Koranens definisjoner av islam til grunn for sin egen gjøren og laden her på jord. Dersom jeg var en muslim ville jeg følt min religiøse integritet dypt krenket av Kafir Bangstad som uten videre legger til grunn at jeg ikke ønsker å oppføre meg som en god muslim. Bangstad fornærmer alle muslimer når han legger til grunn at de er anstendige mennesker. I islam innebærer dette at vedkommende er hykler eller kjetter. Det faktum at islam i seg selv objektivt sett er svært problematisk overser Bangstad – fordi han formoder at muslimer flest sannsynligvis er hyggelige folk – og derfor unnlater å følge islamsk praksis. Bangstad blander snørr og barter når han som islamfans flest roter sammen begrepene individ og ideologi.

Lars Gules uredelige tilnærming
Lars Gule skrev i 2012 boken “Ekstremismens kjennetegn”. I litteraturlisten bakerst i boken nevner han to bøker av Kari Vogt om islam. Lars Gule har av naturlige grunner ikke funnet det nødvendig å nevne noen andre religioner enn islam i samme åndedrag som ordet «ekstremisme». Dette faktum er egnet til å underbygge at islamfrykt er berettiget.

I et møte på Humanismens hus 3.8.2011 har Lars Gule følgende versjon av begrepet islamofobi «..når noen sier at islam er en farlig religion og derfor må vi begrense antallet muslimer. Når du skifter fra kritikk av en ideologi og til demografiske argumenter». Gule beskriver i realiteten her et fenomen som kan kalles muslimfrykt. Det som Gule beskriver her, har absolutt intet med hverken ordet «islam» eller ordet «fobi» å gjøre. Lars Gule sier i realiteten det samme som meg. Fobibegrepet er malplassert. Islamofobi betyr egentlig noe helt annet enn «fobi for islam». Islamofobi er et forsettlig konstruert stigmatiseringsverktøy, og Gule bruker det villig.

Lars Gule har i rapport 30.1.2015 hevdet at «Islamofobi er et hat rettet mot muslimer fordi de er muslimer». Dersom dette medførte riktighet, ville vi snakket om muslimofobi, ikke islamofobi, forutsatt at Gule evnet å skille mellom individkritikk og ideologikritikk. Gules utsagn indikerer at han mangler denne evnen. Når Gule trekker inn muslimer i begrepsdefinisjonen på ideologikritikken er det sannsynligvis fordi Gule faktisk besitter tilstrekkelig faglig innsikt til å vite at islam er en ond ideologi. Men sannheten tjener ikke Gules politiske prosjekt, og den må derfor undertrykkes. Islam kan rett og slett ikke forsvares. Derfor vrir Gule forsettlig fokus vekk fra islam og over på muslimene. Dette er et tarvelig retorisk krumspring fra Lars Gule, fremtvunget av en desperat mangel på aktverdige og sannferdige argumenter til forsvar for islam.

Islam er skremmende
Normale mennesker vet at kritikk og hat er to fundamentalt forskjellige størrelser. Lars Gule vet tilsynelatende ikke dette. Når Lars Gule i sin bok «Ekstremismens kjennetegn» beskriver islamofobi, så er «uriktige/overdrevne negative oppfatninger om islam og muslimer» ett av tre momenter han mener kjennetegner den islamofobe. Gule ignorerer her fullstendig at en objektiv og sannferdig gjengivelse av verdenshistorien gir samtlige ikke-muslimer i hele verden all mulig grunn til å være vettskremte for islam. Detaljene om islams herjinger er alt for omfattende til at vi kan gå inn på det her, men den dokumenterte islamske ondskapen er så overveldende at det er all saklig grunn til å henfalle til dyp depresjon kun over islams blotte eksistens. Videre peker Gule på «Essensialisering av islam som en negativ/ond religion eller ideologi». Denne essensialiseringen vil jeg nødig ha skylden for. Den jobben har islams profet klart fint helt på egen hånd. Realitetene er tydelige for alle som har lest Koranen og islams øvrige hellige skrifter, hvor særlig Ibn Ishaq og al-Tabari utmerker seg som grundig dokumentasjon på Muhammeds umennesklige gjøren og laden. Det er ikke vakkert. Til sist fremholder Lars Gule at islamofobi kjennetegnes ved «Konspirasjonsteoretiske forestillinger om at islam søker verdensherredømme». Gule ignorerer her med vilje Allah sine evig gyldige befalinger i en rekke koranvers, blant andre 8:39, 9:29, 9:73 og 9:123. Det er ikke islamkritikerne som skapte ideen om islamistisk verdensherredømme. Dette er beviselig Allah sin egen ide, og muslimene har etter fattig evne forsøkt å gjennomføre denne onde planen i 1400 år. Det er svært betenkelig at Lars Gule som kjenner islam godt, er så til de grader uredelig i sin argumentasjon.

Cora Alexa Døving
Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving definerer i sin bok «Hva er rasisme» islamofobi som «en systematisert, generaliserende og ideologisk form for fordomsproduksjon og praksiser som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer på grunnlag av en antatt eller reell tilknytning til islamsk tro og praksis». Legg merke til at forfatterne likestiller antatt (opplevd) tilknytning, med reell tilknytning. Definisjonen som forfatterne her gir er en praktisk helgardering, en «alt og ingenting» definisjon som gjør det umulig for den ulykkelige anklagede islamkritikeren å styre unna stigmaet. Det må være åpenbart at vi i offentlig ordskifte og rettsvesen ikke kan benytte begreper som så til de grader tillater enkeltindivider å henfalle til personlig synsing om islamofobibegrepet, når drodlingen har så potensielt alvorlig effekt at budbringeren kan bli satt i fengsel for å ha åpnet kjeften. Realiteten er jo at venstresidens destruktive sjeler betrakter islamofobi som en form for rasisme.
I en kronikk på www.utrop.no kan Døving opplyse oss om at islamofobi betyr «redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer (eller de som oppfattes som muslimer)». Døving kriminaliserer med dette fenomenet «redsel». Dette er jo en grei avklaring av hennes holdning til meningsmotstandere. Døving fremholder i kronikken at «Det er en vesentlig forskjell mellom islamofobi og kritikk av islam. Den viktigste forskjellen er at relevant religionskritikk er direkte rettet mot noen eller noe (som en ideologi eller en bestemt organisasjon), mens ett av islamofobiens tydeligste trekk er at den er rettet mot en generell mottaker: kategorien muslimer». Dette høres i utgangspunktet nesten akseptabelt ut. Problemet er imidlertid at det finnes ingen muslim eller islamapologet som forholder seg til den beskrivelsen som Døving her gir. Realiteten er dessverre den at islamfansen konsekvent setter likhetstegn mellom ideologikritikk og individkritikk. Det har Runnymede, ARS, Gule og Bangstad selv bevist ovenfor. Slik blir det i realiteten ikke noen «godkjent» kritikk igjen, som islamfansen vil akseptere berettigelsen av. Døving sitt tilsynelatende anstendige resonnement er i praksis bare et tomt falskt skall av anstendighet.
Muslimer og islamapologeter bruker generelt islamofobibegrepet ukritisk om enhver som problematiserer fenomenet islam, uavhengig av hvor saklig og begrunnet islamkritikken er. Merkelappen islamofob innebærer ikke at det man sier er en løgn. Det er bare en ubehagelig sannhet som kanskje ikke er politisk korrekt for tiden. Begrepet islamofobi er et politisk verktøy brukt til psykologisk krigføring av dårlige mennesker som mangler anstendige argumenter til støtte for sin sak. Bangstad og Døving sier i Bergens Tidende at «Det er mennesker, ikke religioner, som i henhold til grunnlagsforståelsen av rasisme i vår bok kan rammes av rasisme. Når vi like fullt har valgt å bruke begrepet islamofobi istedenfor muslimhat eller antimuslimske holdninger, er det blant annet av den pragmatiske grunn at begrepet etter hvert er veletablert i internasjonal forskningslitteratur, og regelmessig brukes i både FN- og EU-sammenheng.». Bangstad og Døving er altså helt ubekymret over sitt eget bevisste misbruk av stigmatiserende feilinformasjon, fordi dette bare rammer «de slemme» samfunnsdebattantene. Døving konstaterer at fobibegrepet har sine svakheter, og «begrepet antimuslimske holdninger ville slik sett vært mer dekkende». Likevel hevder hun at «Islamofobi har blitt et akseptert begrep i de fleste sammenhenger». Den påstanden tillater jeg meg å være uenig i. Absolutt ingen anstendige mennesker aksepterer denne simple stigmatiseringen av meningsmotstandere. Mange mennesker bruker uttrykket på autopilot fordi hjernevasken fra nettopp folk som Døving villig utbasuneres fra de venstreekstreme mediehusene, men når begrepet islamofobi undergis saklig kritikk vil det sprekke som troll i sol.

Hva som er Gule/Bangstad/Døving sine motiver for å innta et politisk ståsted som innebærer å medvirke til total ominnredning av det Norske Hus er for meg vanskelig å forstå. De bør i det minste sørge for selv å få bestemme fargen på tapetet. Islams farge er blodrød, og rødfarge på soverommet skal visstnok gjøre det vanskelig å få sove særlig godt om natten.

Hege Storhaug om islamofobi
Islamofobibegrepet er glimrende omtalt av Hege Storhaug i hennes bok «Rundlurt» side 125:«Det er nok ikke tilfeldig at begrepet islamofobi likestilles med xenofobi, altså fremmedfrykt, en etikett antagelig svært få er begeistret for å ha hengende ved seg. Ved slik ordbruk manes forestillinger om hat, forfølgelse, diskriminering og rasisme frem. Og nettopp dette har skjedd i det offentlige ordskiftet: Får man merkelappen islamofob kastet etter seg, er man langt på vei satt i kategorien ”rasist”. Dette har den franske forfatteren Pascal Bruckner merket seg. Han omtaler bruken av ”islamofobi” slik; ”Begrepet er en smart oppfinnelse da det klarer å gjøre islam til noe ukrenkelig, noe man ikke kan røre uten å bli beskyldt for rasisme”. Bruckner mener rett og slett at vi i dag vitner en verdensomspennende fabrikasjon av en meningsforbrytelse, på størrelse med den som foregikk i Sovjetunionen mot fiender av folket. (…) Spørsmålet er om ikke konstruksjonen islamofobi er kontraproduktiv: En av samfunnets viktigste oppgaver er å videreføre det frihetsgrunnlaget staten er tuftet på, og ikke minst, å bekjempe reell rasisme. Ved å tåkelegge eller utvanne sentrale begreper, svekkes mulighetene for å fange opp eksisterende og presserende problematikk. Hvordan oppsto begrepet islamofobi? Den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest mener hun har funnet opphavet til nyvinningen (…) I følge Fourest ble begrepet islamofob første gang brukt av islamister mot feminister på 1970-tallet. (…) Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons islamistiske miljø i kampanjen mot Salman Rushdie (…) Begrepet islamofobi er derved opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres formål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og hvis røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse.»

Islams egne svin på skogen
Dhimmisystemet, som er utøvd i utstrakt grad i islamske land i mer enn 1200 år, er i sin natur reinspikka rasisme. Dette umenneskelige islamske verktøyet for segregering og undertrykking basert på menneskers tro, er vel kjent og godt dokumentert. Jeg har til gode å se en eneste venstreekstremist problematisere muslimenes rasisme. Dersom islamapologetene hadde vært anstendige mennesker med en genuin antirasistisk agenda, så ville de brukt resurser på å motarbeide den muslimske rasismen fremfor å henge ut islamkritikere for den påståtte meningsforbrytelsen islamofobi. Dhimmisystemet er en av mange gode grunner til å frykte islam. Derfor forbigås det i stillhet fra kollaboratørene på venstresiden.

Islamfrykt er sunn fornuft
Den akademiske teoretiserende tilnærmingen til det konstruerte begrepet islamofobi er egentlig en gigantisk avsporing av den helt nødvendige islamdebatten. I stedet for å diskutere om den ene eller andre aktøren har meninger som motparten ikke føler seg bekvemme ved, burde Team Islam hatt anstendighet til å møte islamkritikken med saklige argumenter. De har tilsynelatende hverken anstendighet eller saklige argumenter. Gjennom å bygge illusjonen om islamofobiens eksistens har islamistene og deres klakører klart å bevege debatten vekk fra spørsmålet om hvorvidt islamofobi er en realitet, til å hevde at islamofobi er en realitet, og deretter bruker alt sitt skyts på å definere enhver mening de selv misliker som en meningsforbrytelse – islamofobi. Realiteten er at det individet som betegnes som islamofob ofte kan kjennetegnes ved følgende karaktertrekk;

En såkalt islamofob foretrekker fred, frihet og demokrati fremfor islam. Sistnevnte betyr underkastelse, og er i evig opposisjon til alle de tre forannevnte fenomener. Fred i islamsk forstand eksisterer bare når all opposisjon og alle andre religioner er utryddet eller underkuet. Dette er et udiskutabelt faktum, foreskrevet av Allah. Frihet og demokrati er de to virkemidlene som islamistene i Vesten benytter flittigst for å ødelegge nettopp frihet og demokrati, som jo er ugudelige uislamske uakseptable konsepter.

En såkalt islamofob ser skriften på veggen (eller skriften i Koranen for å være mer presis), og er ikke redd for å advare omgivelsene, uavhengig av om dette påfører ham selv alvorlige sosiale, yrkesmessige eller personlige konsekvenser som følge av gjengjeldelse fra den islamske fienden.

En såkalt islamofob er i stand til å skille mellom den destruktive ideologien islam, og mennesker som i varierende grad bekjenner seg til denne ideologien – såkalte muslimer. Dette er en realitet, til tross for at islamister og deres medsammensvorne forsettlig omskriver begrepet islamkritikk til muslimkritikk.

Store deler av befolkningen i Vesten har en negativ oppfatning av islam. Dette er ikke et tegn på at det hersker massiv islamofobi i Vesten. Det er et tegn på at det er noe alvorlig galt fatt med islam, og med mange av de personene som bekjenner seg til islam. Store skarer av hemningsløse barbarer er villige til å oppføre seg nøyaktig slik som Allah har befalt dem å gjøre. Muhammed har gjort en glimrende jobb i å bygge et rammeverk som med stor suksess hjernevasker muslimene til å følge hans læresetninger og å kopiere hans bestialske livsførsel. En hver ikkemuslim som har lest Koranen har derfor gode grunner til å være vettskremt.

Løgn er akseptert
En muslim som er moderat i dag kan meget vel være en ekte fundamentalist i morgen (det er sjelden motsatt). Hva en muslim er – og hva han sier han at han er – kan meget vel være to vidt forskjellige ting. Dette på grunn av den muslimske taqiyya (løgnaktig praksis foreskrevet av Muhammed), dobbeltprat, tåkeprat og lignende muslimsk språklig lurendreieri. Sharialoven paragraf r10.3 hjemler løgn når det gavner islams sak. Islam er islam. Punktum. En muslim som hevder at han forstår islam annerledes enn det islams oppfinner Muhammed gjorde, er i realiteten ikke en muslim. Koranen gir ikke adgang til noe teologisk slingringsmonn i tolkningsspørsmål etter den enkelte muslims forgodtbefinnende. Summen av disse enkle realiteter forteller oss at gode nordmenn med islamkunnskap har saklig grunn til å frykte tilstedeværelsen av fenomenet islam.

Intellektuelt selvmord
Salman Rushdie sier følgende om islamofobi: «Et ord jeg misliker sterkt, islamofobi, er laget for å diskreditere de som peker på ekstreme forhold ved å stemple dem som fordomsfulle». Rushdie konstaterte også at «Den største fare ved den tiltagende trussel er at gode mennesker begår intellektuelt selvmord og kaller det fred. Gode mennesker gir etter for frykten og kaller det respekt.» Det er ingen grunn til at mennesker som er uenige med islamister og islamkollaboratører skal måtte tåle å få hengt stigmatiserende islamofobmerkelapper på seg, kun fordi vi ønsker å la våre etterkommere få oppleve den samme fred og frihet som vi selv nyter inntil videre.

Det er tabu blant islamapologeter i politikk og media å erkjenne at muslimer systematisk begår religiøst sanksjonerte overfallsvoldtekter av ikke-muslimske jenter og kvinner, samt at grov familievold og drap på egne hustruer og døtre er etablert og akseptert praksis innen islam. Drap på egne barn og barnebarn er sågar straffefritt for muslimer etter den anerkjente sharialoven “Reliance of the Traveller” o1.2 (4). Ingen annen religion er så ond at den tillater de troende å drepe sine egne barn. Vi må ha lov til å kjempe mot at muslimenes barbariske lovverk blir implementert i vårt eget land og brukt mot våre egne etterkommere den dagen muslimene utgjør 51 % av befolkningen. Muslimene har en udiskutabel religiøs plikt til å innføre Allahs sharialov på okkupert område så snart de er sterke nok til å gjøre det. Å invitere muslimer innenfor landets grenser er derfor ren gambling med skjebnen til fremtidens nordmenn. Det kan gå bra, men det kan også gå jævlig dårlig. Hva er den potensielle gevinsten som lokker venstresidens islamklakører til å begå et slikt veddemål med en slik innsats?

Virkelighetens verden
Lars Gule uttalte i 2006 at han ikke er enig i at «islam er en voldelig og aggressiv religion og kultur». Dessverre er virkeligheten ikke i samsvar med Lars Gule sin oppfatning. I en nylig undersøkelse på aljazeera.net sin arabiskspråklige nettside svarte 81 % av de arabisktalende (formodentlig muslimske) leserne at de støtter ISIL sine herjinger i Irak og Syria. I 2006 svarte halvparten av de arabiske respondentene på aljazeera.net sin arabiskspråklige nettside at de støttet Osama bin Laden. Hele 75 % (!) av muslimene i Europa mener at Koranen må tas bokstavelig. Dette innebærer som vi vet å undertrykke, voldta, slavebinde og hugge hodene av ikke-muslimene. Nesten 60 % av Europeiske muslimer mener at muslimer bør vende tilbake til islams røtter. Dette er som kjent terroristenes egen ideologi. 1 milliard muslimer ønsker å innføre sharialov. I tillegg mener 65 % av muslimer i Europa at sharialover er viktigere enn landets nasjonale lover. Sharia er terroristenes og islamistenes undertrykkende barbariske og menneskefiendtlige lover. I 2011 og 2012 pågikk samtlige borgerkriger i verden i muslimske land. Islamister sto bak 70-80 % av terrordrapene i perioden 1999-2004, der den ansvarlige gruppe er kjent. Muslimer var involvert i 2/3 av verdens 32 væpnede konflikter i år 2000.
Ikke-muslimer sine bekymringer for sivilisasjonens fortsatte eksistens kan derfor ikke defineres som «ubegrunnet», slik islamofobibegrepet forutsetter. Videre er det opplagt at islamfrykten beviselig ikke er basert på verken fremmedfrykt, fordommer, islamofobi, rasisme eller andre fyord. Det foreligger overveldende empiriske bevis for at islamfrykt er en vel berettiget sinnsstemning, fremkalt av muslimene sin egen håndheving av Muhammed aka Allahs evig gyldige onde befalinger til sine følgere. Det er vesentlig større sjanse for at islamistene vil utløse en fullskala utryddelseskrig mot ikke-muslimer – når muslimene er sterke nok – enn at de vil avstå fra å gjøre det. Historisk sett er det absolutt ingen ting som støtter en antagelse om at det er mulig for oss å leve i fredelig harmonisk likeverdig sameksistens med følgere av Muhammeds lære. Det har ALDRI skjedd. Hvor enn du blander gode (muhammedlojale) muslimer sammen med gode mennesker blir det helvete, når muslimene blir mange nok til å iverksette sitt overtagelsesprosjekt.

Islam skaper kriger
I dag er islam involvert i 85 % av verdens større og mindre blodige konflikter. Dette beviser at muslimer er 20 ganger så voldelige som ikke-muslimer. Det er islam som har gjort dem slik, gjennom systematisk massiv hjernevask, tvangsmemorering av hatefulle koranvers, voldelig barneoppdragelse og indoktrinering med hatretorikk på barne-TV. Den islamistiske fascistiske ideologi indoktrinerer muslimene fra barnsben. De lærer jødehat og de lærer Koranens guddommelige bud om at muslimene er bedre enn alle andre folk. Gode muslimer begår fem dødelige terrorhandlinger hver eneste dag. Gode muslimer dreper 100 000 kristne i året, det vil si 11 kristne i timen. Dette bør bekymre flere enn de kristne, fordi Allah og alle gode muslimer hater ateister enda mer enn de avskyr kristne. Det er viktig å ha klart for seg at islam i tidligere tider har utslettet langt større og eldre sivilisasjoner enn den judeokristent fundamenterte europeiske sivilisasjon. Ingen av verdens muslimske land er demokratier. Muslimske land topper listen over «failed states». Meningsmålinger i Norge og flere andre vestlige land viser at flertallet av vestlige ikke-muslimer har forstått at islam utgjør en større trussel mot verden enn det den globale oppvarmingen gjør. Halvparten av oss mener at islam truer verdier som ytringsfrihet og likestilling mellom kvinner og menn. Er halve Norge islamofobe rasister? Den islamske ondskap rulles ut på TV-skjermene hver eneste dag. Folk må jo være åndsforlatte dersom de ikke erkjenner det faktum at islam er en trussel. Islam har ikke forandret seg til det bedre siden Muhammeds tid, og det foreligger ingen momenter som tilsier at islam ønsker eller er i stand til å forbedre seg. Tvert i mot. Det er bingo med sivilisasjonens fremtid å tillate en slik unik erobrerideologi å få fotfeste i vårt land. Våre politiske ledere nekter å erkjenne at vi er under angrep, og vi er «sitting ducks». Islamofobibegrepet har aldri fremstått som så åpenbart latterlig og uberettiget som etter at ISIL fikk sving på islamiseringsprosessen sin. Bare det faktum at det nå er flere britiske muslimer i ISIL enn det er i det britiske Forsvaret, underbygger jo at det kan være grunn til bekymring over hvor «fredelig» islam er. Det gir også en meget god pekepinn på hvor muslimene har sin lojalitet. Det er intet fobisk over en slik evaluering av fakta.

Vesten ved veis ende?
Det er utvilsomt et behov for å bytte ut islamofobibegrepet. Det er viktig med et objektivt og utvetydig begrepsapparat. Det er viktig at all ordbruk i islamdebatten er sannferdig, nøyaktig og treffende. Dette uavhengig av den enkeltes ståsted i debatten. Selv blant venstreekstremister er det folk som innrømmer at islamofobibegrepet er upresist og misvisende. Ordet islamofobi er en stor ulykke for den konstruktive debatt. Individer som ikke er i stand til å skille mellom saklig kritikk av en ideologi og rasistiske holdninger til eventuelle individer som bekjenner seg til ideologien, er fullstendig ødeleggende for den offentlige debatt, og de samme individene er en fare for sine omgivelser i det de utgjør et alvorlig og effektivt hinder for det frie ord. Slik motarbeider våre hjemlige islamapologeter sin egen kultur. De pisser på sine forfedres graver. Mange apologeter forsvarer ikke islam fordi de elsker islam. De forsvarer islam fordi de hater Vesten, og islam er det beste verktøy for å bringe den vestlige sivilisasjon til en ende.

Det er intet uanstendig ved islamkritikk. Eksempelvis må det være uproblematisk å konstatere at røyking er en dårlig vane, men det gjør ikke røykerne til dårlige mennesker. På samme vis; Islam er beviselig noe jævla dritt, men det betyr ikke at alle som kaller seg muslimer er møkkamenn. Alle mennesker, muslimer inkludert, har i utgangspunktet krav på respekt. Ideer, trosretninger, ideologier og hellige bøker har ikke krav på respekt. Det må være åpenbart at fobi som sådan ikke er inne i bildet hos kritikeren, og ved å benytte slike stigmatiserende hersketeknikker vil debatten bli polarisert og utsikten til en gjensidig utveksling av konstruktive argumenter er blitt satt i fare av venstreekstremisten eller muslimen som fremsatte fobibeskyldningen. En hver ideologi bærer selv ansvaret for hvordan den fremstår og oppfattes av utenforstående. Når den berettigede frykt oppstår, er det fordi islam og de praktiserende muslimers adferd gir god grunn til bekymring blant alle de som rammes når islams læresetninger settes ut i praksis. Det er muslimene sitt ansvar gjennom endring av adferd å få den helt berettigede islamfrykten til å opphøre. Ofrene har all rimelig grunn til å være bekymret. Dersom du ikke støtter muslimsk voldelig adferd til tross for at du er muslim, så er det din fordømte plikt å ta grep innad i egne rekker for å bringe det muslimske barbariet til opphør. Å trakassere og stigmatisere det livredde offeret er helt feil medisin, så fremt muslimen har et snev av anstendighet innabords og faktisk ønsker en fredelig sameksistens på tvers av religion og kultur. Du må gjerne fortelle oss at drap på ikke-muslimer er uislamsk, men det hjelper lite på situasjonen. Det er dessuten en løgn. Slike ord er verdiløse med mindre de ledsages av en endring i adferd fra de utallige barbariske islamister som meier ned ikke-muslimer daglig, eller som aktivt jobber for å shariatilpasse vestlige nasjoners lovverk slik at vi plutselig en dag våkner opp i en islamsk nasjon. Eventuelle anstendige muslimer oppfordres til å rette oppmerksomheten mot islamistene, og slutte med patetiske verbale angrep på siviliserte mennesker hvis redsel for islams barbari er dokumentert å være vel begrunnet. Skylden for islamfrykten ligger hos de islamistiske barbarene, ikke hos ofrene. I en slik situasjon er det kuriøst å bli stemplet som islamofob. All tilgjengelig kunnskap er klar og entydig på at islam er en dødelig pest. Det er uhørt at gode nordmenn skal behøve å bli trakassert for å påpeke det åpenbare. Islamofobi er den perfekte totalitære doktrine fordi dens første steg er å forby ytringsfriheten (og derved selve friheten), i den religiøse toleransens navn.

Si din mening
Religionskritikeren Christopher Hitchens konstaterte at «Islamofobi er et ord skapt av fascister, og brukt av feiginger, for å manipulere idioter».
«Mange mennesker, spesielt uvitende mennesker, ønsker å straffe deg for å si sannheten, for å ha rett, for å være deg selv. Unnskyld deg aldri for å ha rett, eller for å være år forut for din tid. Dersom du har rett og du vet det, så si din mening. Si din mening. Selv om du er en minoritet på bare en, vil sannheten fortsatt være sannheten» (Mahatma Gandhi.)

Lars Thorsen