Verdens mest problem-befengte feilkultur heter islam - en trussel i Europa

Verdens mest problembefengte feilkultur heter islam. Denne ideologien er det ypperste eksempel på monokultur. Islam er dedikert til og designet for å utslette alle andre kulturer. Dette er Allah sine egne ord, og det er en udiskutabel sannhet. Muslimene har også bevist dette faktum til gagns opp gjennom verdenshistorien. Elitene har bare unnlatt å fortelle deg det, da du gikk på skolen. Til multikulturforkjempernes store skuffelse kan vi konstatere at det definitivt ikke finnes noen multikulturalisme i islam. Det har politikerne våre åpenbart glemt å sjekke før de iverksatte massiv import av folk fra islamske land. Ideologien islam er religion, politikk, jus og kultur. Av dette er religion den minste delen. Hoveddelen av islam varierer fra å være bakstreversk til direkte barbarisk. Vår kultur er kanskje ikke perfekt, men den passer best her, og vi vil gjerne ha medbestemmelsesrett før elitene avliver den. Dersom vår jødisk-kristne kulturarv skal utslettes ville det være fint om vi fikk noe annet enn bare islam å velge mellom som erstatning. I stedet for medbestemmelse og sannhet tilbys vi overkjøring og feilinformasjon. Elitene unnlater å ta hensyn til kjente fakta og de gir folket en forfalsket fremstilling av virkeligheten.
En årsak-virkning analyse basert på fakta er alltid bedre egnet til å gjøre seg opp en korrekt mening, enn naive bortforklaringer, drømmerier og løgn. Den informasjonen som journalister, politikere og rødefascister ikke ønsker at folket skal kjenne, den bør folket kunne få likevel. Man har i dag flere sannferdige og anstendige organisasjoner som takket være internettalderen kan spre sannheten til tross for elitenes aktive streben etter mørke. Nettsteder som document.no, rights.no, avpixlat.info, friatider.se, snaphanen.dk, 10news.dk og d-intl.com er tilstrekkelig til å holde seg orientert om det som faktisk skjer i det daglige i vårt hjørne av verden. Mye av det du leser om på disse sidene er informasjon som riksmediene med vilje aldri lar deg få kjennskap til. Fortielse er svært nært beslektet med løgn, og dette er blant de viktigste arbeidsredskaper for mange av dem som har sitt virke i medier og politikk.
Det er menneskelig å ta feil, men det krever et visst nivå av anstendighet for å innrømme at en har tatt feil. Virkeligheten har vist oss at de sosialistiske og venstreliberale folkevalgte som iverksatte den islamske overtagelsen av Europa tok feil. Svært få av dem har hatt anstendighet til å innrømme at de tok feil. En som derimot har anstendighet er Hege Storhaug. Hun skriver i sin bok «Rundlurt» at;
«Jeg har også tatt feil, og jeg har misforstått. Denne erkjennelsen har særlig tvunget seg frem de aller siste årene. En misforståelse ble jeg kontant gjort oppmerksom på av to ansatte i Utlendingsdirektoratet etter utgivelsen av boken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser (Kagge Forlag 2006), De to jobbet med saker knyttet til familiegjenforening, og de var ikke i tvil: Den virkeligheten de daglig opplevde knyttet til tvangsekteskap, proformaekteskap og annet innvandringsfusk, var langt verre enn min beskrivelse. En annen feilvurdering jeg har gjort, er denne; Integreringen er langt vanskeligere enn jeg trodde på 1990-tallet. Jeg har også måttet erkjenne at innen samtlige hovedtema jeg har jobbet med, det være seg tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller sosial og religiøs kontroll over enkeltindivider – særlig i de muslimske befolkningsgruppene, har virkeligheten vist seg å være mye alvorligere enn jeg i starten og de påfølgende årene hadde inntrykk av».
I gammel norsk bondetradisjon satt hele familien rundt langbordet med hver sin skje og spiste av den samme grøtbollen. Når landet nå er blitt beriket tar de nyankomne grøtbollen og setter seg ved et eget bord, adskilt fra vertene. Deretter klager de over at det serveres grøt og krever halalsertifiserte retter i stedet. Det som skolerte mennesker kaller sammenhengskraften i samfunnet er kraftig forvitret og det er bare et tidsspørsmål før sammenbruddet er et faktum.
At en stat ikke kan grunnlegges med en tilfeldig sammensatt gruppe av personer eller i en tilfeldig tidsperiode er veldig gammelt nytt. (Aristoteles, Politics, 1303a (V,III,§11). En behøver ikke være gresk filosof for å skjønne dette elementære poenget. Tilsvarende gjelder naturligvis at en bestående stat nødvendigvis kommer til å forvitre når innslaget av fremmede blir større enn det som er mulig å assimilere. Fenomenet integrering er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til at staten evner å bestå. Aristoteles konstaterte videre at de fleste stater som har sluppet inn personer av annen avstamning, har vært plaget av konsekvensene av dette. I vår tid ser vi verken assimilering eller integrering, vi ser parallellsamfunn og åpen opposisjon til og hat mot Det Norske. Til tross for dette ser vi at våre politikere gjennom de siste tiår har brukt mye ressurser på å rive ned sivilisasjonene som er bygget opp i Europa, gjennom å tilføre nye grupper av personer som består av uintegrerbare mennesker som er fiendtlig innstilt til de verdier som Europa er bygget på, og til dels også i det minste negativt innstilt til de menneskene som allerede befolker kontinentet. I Norge er et av de mest nærliggende problemene at vi har bygget et velferdssystem basert på å yte etter evne og ta etter behov. Når fremmede elementer inviteres inn i en slik tillitspool, vil de naturlig nok ikke se poenget med bare å ta dersom de har et reelt behov, men de vil ta for seg med begge hender inntil noen sier stopp. Og blant våre sosialarbeidere er det ingen som sier stopp, for det ville jo vært rasistisk.

Abdulahi Mohammed, somalisk tolk i Göteborg har på http://petterssonsblogg.se en enkel forklaring på hvorfor somalske muslimer er så lite involvert i arbeidslivet i landet som forsørger dem; «När det regnar och är grönt och kamelerna ger mjölk behöver nomaderna inte anstränga sig. De diskuterar och snackar och på nätterna spelar man spel. Men när torkan kommer jobbar nomaderna hårdare än någon svensk bonde och ser till att kamelerna och korna och getterna överlever i öknen. När samma människor kommer till Sverige så regnar det hela tiden – socialbidrag, barnbidrag, bostadsbidrag och alla andra bidrag. Så det blir som i nomadlivet när det regnar och är grönt, folk sitter och tar det lugnt. Och här i Sverige kan man ta det lugnt hela året, sitta på kafé och snacka. När man har det så bra, varför ska man då jobba?»
«Jeg har aldri opplevd en folkegruppe som så til de grader lever på utsiden av rettsstaten og det offisielle Norge» Hege Storhaug om somaliere, «Rundlurt», side 99.
Muslimenes påfallende fravær i arbeidslivet kan skyldes en aversjon mot manuelt arbeid som har sammenheng med den muslimske fatalismen og Allahs konstatering av at muslimene er overmennesker, dersom en skal tro den forhenværende muslimen Wafa Sultan. Hun legger i sin bok «A God who hates» skylden på den islamske læren; « [Islamic] teachings did not emphasize the importance of work. The concept of work in Islam was confined to nomadic migration, raiding, booty and the struggle for survival. Islam promised its followers rivers, fruits, wines and milk, but it did not encourage them to sink wells, grow fruit or raise livestock».

The Times offentliggjorde en undersøkelse som viste at bare 47 % av muslimske menn var i arbeid, og bare 24 % av muslimske kvinner. For britiske hinduer derimot, som på alle måter (unntatt religion) burde komme ut likt med innvandrerne fra Pakistan, ble det konstatert at de hadde om lag samme sysselsettingsgrad som (etniske) britiske kristne og ateister. Også i Storbritannia er det altså sykdommen islam som gjør folk arbeidsuføre. http://www.brin.ac.uk/news/?p=255. Eller har godhetsapostlene våre noen bedre forklaringer?

I Tyskland lever 80 % av de ni millioner tyrkiske velferdsturistene på trygd. Bildet er like stusselig i andre land. Selv ikke våre løgnaktige politikere er lenger i stand til å skjule sannheten, men de prøver.
«Selv om det er mange som påstår at innvandringen kan redde velferden, er det ingen informerte personer som tror det. FNs befolkningsdivisjon har regnet ut at en gjenoppretting av aldersstrukturen og velferdens bæreevne i Europa ville kreve 701 millioner innvandrere innen midten av århundret [UN Replacement Migration]. Altså betraktelig mer enn hele verdensdelens befolkning i øyeblikket». Christopher Caldwell, Betraktninger over revolusjonen i Europa, side 46.
Ønsker Norge å importere feilkulturelle innvandrere i et omfang som overstiger vårt eget folketall? Ønsker vi - slik vi dag gjør - å importere feilkulturelle innvandrere i et antall som, tatt i betraktning deres reproduksjonsrate, uansett på relativt kort sikt vil sette landets etniske innbyggere tallmessig, politisk og rettighetsmessig på sidelinjen for all fremtid? Ikke ett menneske med vettet i behold vil kunne mene at dette er mulig uten å utløse krig mellom de rettmessige innbyggerne og kolonistene. Hvem tror at en slik import vil ha en totaleffekt som er positiv for andre enn kolonistene som er utsendt fra ymse fjerntliggende dysfunksjonelle stater som mangler evne til å ivareta sine egne innbyggere? Hvordan skal analfabeter fra underutviklede områder kunne være en ressurs i et høyteknologisk samfunn der bryggesjaueryrket ble avskaffet for to generasjoner siden, og der halvparten av arbeidsplassene vil kunne automatiseres bort i løpet av de neste 20 år?
Også import av feilkulturelle i mindre skala har som vist ovenfor også vært en katastrofe for de europeiske staters velferdssystemer de siste tiårene. Innvandrere er ikke udødelige. De blir gamle og skal selv ha velferdsytelser. Virkeligheten har også vist oss at innvandrere i svært liten grad deltar i arbeidslivet, og at de som deltar i arbeidslivet førtidspensjoneres til statlig uførepensjon vesentlig tidligere enn innfødte arbeidere. I tillegg har innvandrerne en hjemmeværende uproduktiv kone (eller flere) og et uforholdsmessig stort antall barn, som også er en byrde på samfunnet i form av utdanningsutgifter som det dessverre er svært liten grunn til å anta at vil gi fremtidig samfunnsøkonomisk avkastning. Innvandrergutter dropper ut av skolen og blir yrkesmessige analfabeter. Innvandrerjenter som er ferdige på skolebenken ser sjelden arbeidslivet fordi de lenkes til kjøkkenbenken ettersom de gjerne tvangsgiftes når de kommer i tenårene.
I tillegg til kebab og særs unorske gevanter på kvinnfolk innpakket til det ugjenkjennelige har risikoprosjektet til godhetsapostlene gitt oss en kulturkollisjon som landet neppe noensinne vil komme seg etter. De såkalte elitene som fører sitt eget folk inn i undergangen kan trøste seg med at de kanskje slipper å bekymre seg for historiens dom. Det er nemlig stor fare for at det blir muslimene som vil skrive historiebøkene.
Kosovo hadde 50 % muslimsk andel på 1950-tallet, 60 % på 1960-tallet, 70 % på 1970 tallet, 80 % på 1980 tallet. Nå er andelen muslimer i ferd med å passere 95 %. Dette i følge Hallgrim Berg i boken «Demokrati eller islamisme». En kan spørre seg; Er Kosovo et godt eksempel på den idealstaten som islamister, arbeiderpartister og rødefascister streber etter også i vårt hjørne av verden? Den hodeløse norske importvirksomhet av velferdsturister fra islamske land tyder dessverre klart på det. Myndigheter og ansvarsbevisste borgere i Europa må holde øye med utviklingen av islam innenfor våre egne grenser, og iverksette ethvert tiltak som måte vise seg å være nødvendig for å hindre at vi får oppleve den tragedien som har rammet Kosovo.
Arabiske flyktninger slapp inn i Libanon allerede fra 1948, etter at araberstatene hadde startet aggresjonen som så langt har resultert i tre feilslåtte angrepskriger mot Israel. Den store bølgen av palestinaarabere (de såkalte palestinere) som av humanitære grunner slapp inn i bittelille Libanon på 1970-tallet etter Yom Kippurkrigen, takket for gjestfriheten ved å initiere den libanesiske borgerkrigen i 1975-1990. I Libanon myrdet muslimene 100.000 kristne frem til 1982. Tallmessig er ikke dette mye sett i forhold til alle de andre muslimske folkemordene på ikkemuslimer opp gjennom historien, men i lille Libanon var det nok. Bakgrunnen for at sivilisasjonen tapte i Libanon var at de muslimske gjestene som fikk slippe inn etter at muslimene hadde feilet i sine forsøk på å utrydde jødene, ikke aksepterte at de kristne skulle ha politisk makt over muslimene. Befolkningsflertallet skiftet fra kristent til muslimsk. De kristne ekte libaneserne må rømme landet i hopetall uten utsikt til noen sinne å få se sitt hjemland igjen. Muslimene sin fremgangsmåte i Libanon er helt i samsvar med den metodikken for muslimsk overtakelse av ikkemuslimske stater som Peter Hammond beskriver i boken «Terrorism and Islam – The historical Roots and Contemporary Threat». Her pekes det på den påviselige, forutsigbare adferden til muslimer ettersom de utgjør større og større prosentandel av befolkningen i et land eller område. Folkemord er fasiten når muslimene blir mange nok til å gjøre sin plikt slik Allah har bestemt; Drep eller kjeppjag ikkemuslimene.
I boken til Hammond er en konkret liste over trusler som forsterker seg etter hvert som islam og mengden muslimer/islamister vokste seg store i et land eller et område, og i praksis hva dette kan medføre for (hittil) frie mennesker og nasjoner. Hallgrim Berg omtaler fenomenet i sin bok «Demokrati eller islamisme» side 144.
«Så lenge den muslimske delen av folket held seg på rundt 1 % i eit gitt land, vil han bli sett på som eksotisk og fredsæl (…) Islam vert ikkje opplevt som trugsmål av noko slag. Når nivået passerer 2 og 3 % tek islamistane til å ville omvende andre folk frå misnøgde grupper (…) Frå om lag 5 % og oppover tek muslimane for alvor til å utøve større påverknad i samfunnet enn det andelen av folket skulle tilseia, med til dels uproposjonal stor innverknad på enkelte sivile område. Alt på dette nivået kjem klagemål om elendige levekår, krav til styresmaktene om å få styre seg sjølve under Shari’ah. (…) Når andelen kjem opp mot 10 % av folket aukar lovløysa, (…) og spreidde hendingar som ”krenkar islam” resulterer i (…) bilbrenning, plyndring, opprør og regulære gateslag. Når 20 % er passert er det lett å danne militante jihadgrupper, skape opprør, brenne kyrkjer og synagoger, og utføre sporadiske drap. Ved 40 % og 50 % går situasjonen over i stadige terroråtak, massakrar og pågåande krigføring (...) Frå 60 % kan ein rekne med open forfølging av menneske som er ikkje-truande eller som tilhører andre religionar, bruk av sharialov (…) og innføring av jizya. Etter 80 % kan ein risikere etnisk reinsing og folkemord (…) støtta av styresmaktene. 100 % er sjølve garantien for fred. Dar-es-Islam, det islamske fredshuset. Der er det blitt fred eller burde vere det, fordi alle er muslimar».
For hvert av de nevnte trinn på den islamske jihadskalaen har forfatteren konkrete eksempler på land som befinner seg på de enkelte nivå i destruksjonsfasen. Gode eksempler på fredelige islamske nasjoner som lever etter profetens forbilde idet de har lykkes med å utrydde alle ikkemuslimene, er Jemen, Somalia og Saudi Arabia. Åpenbare Lykkeland alle tre, klare forbilder for islamister og ikkemuslimske godhetsapostler over hele Europa. Gjennomgangen til Dr Hammond er ikke noe lettvint pølseprat. Når en går gjennom tallene og eksemplene på land som ligger i de forskjellige prosentkategorier i Hammonds materiale, samtidig som en tillater seg å se hen til den virkelige verdenshistorie, så er det helt åpenbart at Hammonds gruppering av trinnene i islamistenes aggresjonsskala er korrekt. Undersøkelsen burde være pensum for norske myndigheter dersom Norge skal slippe å dele skjebne med Kosovo, Libanon og Sverige (som trolig allerede er fortapt).
Dette viser at innvandring av praktiserende muslimer og innvandring av en hvilken som helst annen menneskegruppe er som natt og dag. Det har av helt åpenbare grunner aldri vært nødvendig for noen forsker eller vitenskapsmann å lage voldelighetsmatriser for noe annen ideologisk gruppering enn islam. Innvandringen til Norge de siste tiårene viser oss da også at det er fullt mulig å ta i mot fjernkulturelle innvandrere som kan gi positive effekter på samfunnet vårt. Det er når de nykomne har med seg en ideologi i bagasjen som påbyr dem å ommøblere samfunnet som tar dem i mot, at problemene melder seg. Derfor er islam et problem.
«Freedom is never more than one generation away from extinction. We didn't pass it to our children in the bloodstream. It must be fought for, protected, and handed on for them to do the same». Ronald Reagan