Ytringsfriheten halalslaktes

Ytringsfrihet er en forutsetning for at Norge skal være et sted der siviliserte mennesker ønsker å oppholde seg. Enhver samfunnsskadelig politisk ideolog har innsett viktigheten av å begrense denne friheten. «Kierkegaard skrev at om det fra alle talerstoler uimotsagt forkynnes at månen er en grønn ost, vil folk til slutt tro det. Denne massesuggestion er åndelig voldtekt mot folket. Det eneste botemiddel er ytringsfrihet.» (Johan Scharffenberg Quo Vadis Norvegia 1945). Månen er en grønn ost og islam er fred, i dagens Europa.

Dagens dårlige kår for ytringsfriheten manifesterer seg ved at sosialistiske eller venstreliberale godhetsapostler i politikk og medier ikke tolererer eller slipper frem meningsytringer som går på tvers av deres egen tvilsomme agenda. Våre politikere vegrer av forskjellige grunner å ta tak i de problemene som de selv har skapt. Ikke bare unnlater mediene å konfrontere politikerne med deres skadelige adferd. Mediene bedriver i stor grad åndelig voldtekt av gode nordmenn. Dette materialiseres i feilaktig eller unnlatt fremstilling av virkeligheten, og sensur av kritiske røster.

Muslimers forsettlige faktaforvrengninger publiseres ukritisk, uten at det tillates relevante tilsvar i spalter og kommentarfelter. Muslimenes Jihad med pennen er kraftig tiltagende i våre dager, uten at anstendige innfødte tillates å ta til motmæle. Mediene svikter sitt samfunnsansvar grovt gjennom å selektere hvilke meninger som tillates formidlet. Menneskehetens beste har en lei tendens til å tape denne kampen til fordel for islams beste. Mediene er kjeppen i hjulet på demokratiet. Man benytter hersketeknikker som å stemple budbringeren som en hater, rasist, islamofob og ekstremist. Det er påfallende at slik stigmatisering av budbringeren benyttes i stedet for å drøfte de argumenter som faktisk fremsettes. Dette kan få en til å mistenke at «eliten» mangler gode argumenter om sak, og dermed er tvunget til å angripe budbringeren. Styrken i et argument avgjøres ikke av hvem som fremfører det. Implisitt i subtile personangrep mot islamkritikere ligger en forutsetning om at argumentet er ugyldig fordi budbringeren er anført å være et dårlig menneske.

Den enkeltstående viktigste anvendelsen av ytringsfrihet er kritikk mot politiske og religiøse autoriteter. Uten slik frihet finnes det ingen ytringsfrihet. Ytringsfriheten kan ikke begrenses selv om autoriteter eller menige skrikhalser er ukomfortable ved å høre ytringen. Følelsen av ubehag skyldes da ofte at ytringen er sann.

Usanne ytringer er ufarlige, fordi de er enkle å kontre med sannhet og argumenter, uten å ty til udemokratiske tiltak som begrenser ytringsfriheten.

En undersøkelse av Fritt Ord i september 2014 viste at nordmenn ønsket å begrense ytringsfriheten. Den er ikke viktig for folk flest. Ytringsfrihet taper når den settes opp mot trygghet for terror, trakassering og vern av religion. Naive nordmenn tror at de vil bli spart for islams ondskap hvis de sitter musestille i båten. Denne bekreftelsen på svakhet fra nordmenn blir registrert av muslimene! Man tror at nasjonal sikkerhet bedres ved å kneble ytringsfriheten.

Problemet er bare at man slett ikke oppnår mer trygghet mot politisk/religiøs vold ved å begrense ytringsfriheten. Meningsterror er bare en liten del av det totale konseptet for undertrykking og drap som er foreskrevet oss av Allah. Terrorfrykten hos enkelte blir kanskje mindre av å begrense ytringsfriheten, men den reelle faren for voldelig adferd fra islamister reduseres dessverre ikke. Tvert i mot vet vi at når islam vinner én seier mot vår frihet er dette en oppmuntring for islamistene til å øke takten i islamifiseringen. Selvpålagt begrensning av ytringsfrihet vil derfor være en direkte medvirkning til enda raskere islamsk destruksjon av norsk kultur, velferdsstat og befolkning.

Likevel er det dessverre konstaterbart at nordmenn helst ikke vil se og lese om ubehagelige fakta. Det viser seg også at befolkningen er mer innstilt på å beskytte muslimsk enn kristen tro. Enten skyldes dette at politikernes og muslimenes hjernevasking og sutring har virket etter hensikten, eller så skyldes det en erkjennelse i det norske folk om at islamsk doktrine er så ond og nådeløs at man for en hver pris må unngå å irritere utøverne av denne dødskulten. At det var Muhammed og ikke Jesus som ble tegnet med en bombe i hatten var neppe en tilfeldighet.
Nordmenn ønsker i følge undersøkelsen å begrense ytringsfriheten ut over dagens regler, slik at ytringen blir straffbar i det øyeblikk noen føler seg fornærmet. En slik utvikling viser at folk ikke skjønner betydningen av ytringsfrihet for å holde resten av samfunnet fritt. Feige nordmenn tror at ved å mate den islamske krokodillen vil den vente litt før den spiser dem.

Slik begår de forræderi mot sine etterkommere. Dette er muliggjort av årelang meningsterror fra islamister, journalister og politisk elite. Etter en eventuell ytterligere innskjerping av vår allerede snevre ytringsfrihet vil normale nordmenn bli arrestert for å lese høyt fra koranen. Dette skjer allerede i Canada og UK. Også i Danmark straffeforfølges de innfødte for å fortelle den objektive beviselige sannhet, kun fordi noen blir støtt av å høre sannheten. Det er ikke en rettsstat verdig å gjøre det straffbart å kritisere religion. I motsetning til rase, hudfarge og seksuell legning er religion et fritt individuelt valg den enkelte kan foreta. Enhver må da tåle å høre kritiske argumenter mot det valget en har tatt. Hvordan skal ellers folk kunne få informasjon tilstrekkelig til å forstå at de begår en feil når de velger å være muslimer?

I 2005 vedtok Stortinget diskrimineringsloven, etter praktisk talt ingen forutgående debatt. Kun Fremskrittspartiet stemte mot. Diskrimineringsloven gjør «diskriminerende» og «hatefulle» ytringer straffbare. Etter lovens § 10 er det omvendt bevisbyrde som betyr at den som er anklaget for å ha diskriminert en annen person for eksempel på grunnlag av religion, må bevise at han ikke har gjort det. Dette er å snu et grunnleggende bevisbyrdeprinsipp som gjelder i alle anstendige rettsstater helt på hodet. Det er et rystende overgrep fra våre lovgivere, mot sitt eget folk.

I 2009 var muslimene og deres norske medløpere frampå med nye lovforslag til innskrenkninger i ytringsfriheten. Den gang var det ikke Stortinget som tok opp kampen på ytringsfrihetens vegne. Det var uavhengige bloggere som tok kampen mot muslimsk meningsterror.
Theo van Gogh ble drept av en muslim fordi han lagde en film der muslimske kvinner fortalte sannheten om den vold, mishandling, undertrykkelse og fornedrelse som kvinner i islam utsettes for. Filmen var ikke en spekulativ propagandafilm, det var en dokumentar. Likevel var den utålelig for muslimene.

Vold er en helt essensiell faktor i islam for å hindre de muslimske kvinnene i å leve selvstendige liv og ta egne valg, siden dette ville medført sammenbrudd for den demografiske islamske overtagelsen av Vesten. Like viktig er det åpenbart å drepe enhver som retter søkelyset mot sannheten om islam. Mordet på van Gogh var tema på TV2 sitt program Holmgang 28.2.2007. I dette programmet sa Zahir Mukhtar fra Muslimsk Råd at han hadde forståelse for mordet på Theo van Gogh. Zahir Mukhtar var også tydelig på at folk som Carl I Hagen og Hege Storhaug «må bli stoppet», uten at han spesifiserte om også de burde bli stoppet ved bruk av våpen. (SIANs redaksjon har ikke sjekket om påstandene om Mukthars angivelige uttalelser i Holmgang er korrekte.)

Under Holmgangprogrammet i 2007 stilte TV2 seerne spørsmålet «er radikale muslimer en trussel mot vestlige verdier?» 97 % svarte ja. Dette er ingen overraskelse for enhver som har lest koranen. Abid Raja mislikte faktum. Han skrev et åpent brev til TV2 sin sjef Kåre Valebrokk der han hudflettet TV2 for overhodet å stille spørsmålet om radikal islam er en trussel. Rasjonelle argumenter til støtte for en eventuell påstand om at radikal islam ikke var en trussel mot vestlige verdier var selvfølgelig fraværende i Abid Raja sin argumentasjon, siden slike argumenter ikke eksisterer. Det er ingen overraskelse at selv ikke en talefør herre som Abid Raja evnet å fremme saklige og sannferdige argumenter til støtte for islam. For muslimer er angrep den eneste mulige form for forsvar, siden ideologien deres er grunnleggende ond mot andre enn mannlige muslimer. Abid Raja anklaget Holmgang for å stille generaliserende og ledende spørsmål. Anklagen er grunnløs. Hadde TV2 spurt om «islam» eller «muslimer» er en trussel mot Vesten ville dette ha vært en utilbørlig generalisering. Når TV2 spør om «radikal islam» er dette mye snevrere, svært spesifikt, og veldig relevant.

Abid Raja sin kritikk er grunnløs, uansett hvor lite han liker det faktum at nordmenn er redde for islam i sin opprinnelige form, den som av taktiske grunner omtales som «radikal islam», men som i realiteten bare er ekte og opprinnelig islam. Kåre Valebrokk var en bauta i norsk medieverden, en mann med hår på brøstet som ikke uten videre lot seg snurre rundt muslimske lillefingre. En sjelden blomst. Valebrokk konstaterte at Abid Raja forsøkte å begrense medias ytringsfrihet. Abid Raja fremholdt på sin side at det han ikke likte ved spørsmålet som seerne fikk presentert, var at debattprogrammer vinkles mest mulig polariserende når temaer som muslimer, innvandring og integrering skal diskuteres. Raja er en hårsår tullebukk. Selvfølgelig vil enhver TV-kanal sette opp debattanter med motsatte meninger i et debattpanel. TV2 lever av antall seere. Flere seere, mer reklamekroner. Et debattpanel etter Abid Raja sin smak, der alle deltagerne er sosionomer og sosialister som lovpriser islams fredsommelighet - og der de store viktige samfunnsspørsmål feies under teppet - er rett og slett ikke salgbart, ei heller samfunnsgavnlig. Dette prinsippet gjelder alle samfunnsområder, ikke bare kultur og religion. Abid Raja begår samtidig den meget vanlige muslimske krigslisten å omskrive virkeligheten. Spørsmålet som ble stilt på TV2 var om radikal islam var en trussel.

Når Raja i sin bok «Talsmann» omtaler episoden skriver han «Slik skulle man vel bekrefte at jeg som muslim per definisjon utgjør en fare for vestlige verdier». Enten er Abid Raja paranoid eller så er dette en bevisst fordreiing, en lavmåls hersketeknikk fra Abid Raja. Ordene «radikal islam» betyr noe helt annet enn «islam» eller «muslim». Abid Raja forholder seg rett og slett ikke til saken, han sutrer over en problemstilling som han har konstruert i sitt eget hode. Gjennom denne manipuleringen av debatten ser vi at Abid Raja avkler seg selv som en fundamentalist som misliker ytringsfrihet når denne ytringsfriheten rammer det han selv står for. Alternativt er han simpelthen ute av stand til å forstå innholdet i begrepet ytringsfrihet. TV2-episoden er omtalt i Bruce Bawer sin bok «While Europe Slept» på side 197, i Abid Rajas bok «Talsmann» på side 259, i tillegg til en rekke nettaviser.

Muslimer og deres vantro lakeier fremholder ofte at vi skal få nyte ytringsfrihet – men vi må vise ytringsansvar. Mehtab Afsar sier på nrk.no 9.1.2015 at «Ytringsfrihet er en universell verdi. Men med ytringsfrihet følger også ytringsansvar. Muslimer går ikke rundt og snakker nedlatende og krenkende om andres tro, og det skal vi aldri gjøre. Men vi forventer da også at det i det minste vises respekt for profeten Muhammed, ved ikke å tegne ham som et dyr.» Mehtab Afzar leverer her en utrolig deprimerende og akk så avslørende dokumentasjon av hans holdning til begrepet ytringsfrihet, et konsept han åpenbart ikke begriper noe av. Bruken av begrepet ytringsansvar er en uverdig avledning fra det faktum at når islam kritiseres er det ikke religionsaspektet som kritiseres. Det er den totalitære ideologien islam som kritiseres.

Mehtab Afzar unnlater å nevne at da de danske muhammedtegningene drev muslimer til drap på ikkemuslimer, så var ikke profeten tegnet som et dyr. Han var simpelthen bare tegnet. Som vanlig ser vi her at en muslim forvrenger faktum. Forøvrig har ikke muslimene behov for å snakke nedlatende om andres religion. Den jobben er allerede gjort i koranen. I muslimenes hellige bok bugner det av drittslenging om kristne og jøder. Med en slik evig kilde av religionsfiendtlig oppgulp trenger ingen muslim noensinne å finne på nye fraser.
Ytringsansvar er et begrep oppfunnet av islamister for å binde motstanderne, på samme måte som konstruksjonen «islamofobi». Ytringsansvar er ikke definert i lovverket, slik ytringsfriheten er. Dette har sin meget enkle grunn. Begrepet ytringsansvar er en simpel hersketeknikk fra skadelige elementer i vår midte, som ikke besitter saklige argumenter å bringe inn i debatten. Hensikten er å legge skyld på han som sier sannheten, når det er noen der ute som ikke liker sannheten. Begrepet ytringsansvar defineres aldri klart nettopp fordi en slik grensedragning vil tydeliggjøre at begrepet ytringsansvar brukes som en kniv i ryggen på ytringsfriheten. Ytringsansvar snur skyldspørsmålet på hodet. Han som ytrer en sannferdig ytring blir selv tillagt skyld og ansvar dersom ytringen ikke faller i smak hos tilhøreren. Med denne åpenbare amputasjonen av ytringsfrihetens lemmer vil demokratifiender stigmatisere den islamkritiske budbringeren.

En som nylig fikk føle urimeligheten i begrepet ytringsansvar var Imran Firasat. Denne kristne exmuslimen fikk sin asylstatus trukket tilbake i Spania. Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men han hadde offentliggjort informasjonsmateriell som fortalte den objektive sannheten om profeten Muhammed. Spansk Høyesterett mente at han var en fare for rikets sikkerhet, fordi hans handling ville kunne trigge muslimske terrorister til å gjøre noe ulovlig i Spania. Snakk om å rette baker for smed. Norske myndigheter har en æreløs rolle i historien. Imran Firasat søkte asyl i Norge for å unngå utlevering fra Spania til den visse død i et muslimsk land. Norge brukte i 1935 en million kroner av datidens penger på å losjere kommunisten Leo Trotsky blant annet i en praktvilla på Sundvolden etter at han hadde havnet i unåde hos Stalin. Men å spandere noen få kroner på en køyeseng i et asylmottak til Europas utvilsomt mest velberettigede flyktning, det ville ikke Norge. Firasat ble sparket tilbake til Spania uten asylbehandling her. Det er skammelig av de norske myndigheter.

Det er ikke bare offentlige ytringer i medier som må lide på mangfoldets alter. I Nederland ble to skolegutter i 2005 beordret til å fjerne klistremerker med det nederlandske flagget fra ryggsekkene sine. Begrunnelsen var at marokkanske elever kunne bli krenket. Det viste seg at slikt var forbudt på de fleste nederlandske skoler. I Sverige ble to skolejenter utvist fordi de hadde gensere med det svenske flagget på. Den årelange svenske diskrimineringen av det svenske flagget er senest bekreftet i medieoppslag 23.12.2014 (www.friatider.se). Slike begivenheter skyldes ikke muslimske massedemonstrasjoner mot nasjonalflagg.

De skyldes etablissementets massive frykt for å fornærme muslimer. I 2006 ble en koptisk flyvertinne hos British Airways suspendert for bruk av korssmykke til tross for at arbeidsgiver aksepterte slør. BBC tvang en kristen kvinne til å fjerne korset hun hadde på kontoret selv om man også der tillater slør (Frankfurter Allgemeine Zeitung 29.11.2006). I 2007 ble den britiske lærerinnen Gillian Gibbons nær lynsjet i Sudan etter at hun hadde latt de muslimske skolebarna kalle klassens teddybjørn for «Muhammed». Episoden fra Sørlandet Sykehus der Nasse Nøff bildet på barneavdelingen måtte fjernes fordi det fornærmet muslimer har også sin parallell på et sykehus i Dudley, British Midlands. Noe av det verste ved slike historier er at frykten for å fornærme. En altoppslukende redsel hindrer normale mennesker i å si til muslimene at dette må dere faenmeg tåle, alternativt kan dere gjerne forlate landet vårt. Dette er en redsel vi selv påfører oss. Vi setter selv rammer for egen adferd i et omfang vi bare kan drømme om at muslimer ville gjøre for å behage våre egne humanistiske følelser.

Den muslimske kamporganisasjonen mot sivilisasjonen, OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid) har i årevis påvirket FN, EU og andre for å oppnå forbud mot blasfemi og religionskritikk. Muslimer har ingen skrupler med å påberope seg menneskerettigheter som de selv nekter andre.
Ayatollah Khomeini konstaterte at «det er ingen humor i islam». Dette utsagnet er tydelig understreket etter gjentatte terrorforsøk og terroranslag mot blant andre danske og franske tegnere. Allah har i koranen 45:9-10 befalt at tegnere som driver ap med hans budskap skal ekspederes lukt til helvete. En hver som hevder at terrorhandlingen mot Charlie Hebdo var uislamsk er en løgner. Umiddelbart etter Charlie Hebdo drapene skrev Alice Petrén i Sveriges Radio om de franske ofrene for den muslimske terroren at «dette var ikke uskyldige personer». Charlie Hebdo har i mange år sparket i alle retninger, både politisk og religiøst. Men det er først når det er muslimer som føler seg krenket at noen finner det for godt å definere samfunnskritikken som ligger i satiren, som en så kritikkverdig handling at begrepet «skyldig» er det som først og fremst føles naturlig for en journalist å bruke om ofrene for den muslimske terroren. Slik uttrykker journalisten støtte til de totalitære undertrykkende kreftene som forsøker å stanse det frie ord og den frie strek. Ikke engang moderate muslimer ville tørre å bruke slike harde ord, men vantro apologeter tramper åpenbart gjerne på lik i sin iver etter å rive ned en av bærebjelkene i den europeiske sivilisasjon.

Frihetsverdiene som har brakt oss ut av føydalsamfunnet har paralysert oss idet vi tviler på om det er anstendig av oss å kreve at innvandrere til Europa skal tilpasse seg europeisk sedvane fremfor å la dem rive kontinentet i filler. Frykten for å støte innvandrerne med de rare skikkene og de komiske hodeplaggene gjør at vi legger bånd på oss selv og våre landsmenn langt ut over grensene for den ytringsfriheten som våre grunnlovsfedre mente at vi skulle nyte. Opplysningstiden og den franske revolusjon ga oss ytringsfrihet, i større grad enn man hadde tidligere. Likevel; Christian Krogh, Arnulf Øverland, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og «Life of Brian» er eksempler på at ytringsfrihet er et relativt fenomen, og at det ustanselig må kjempes for å holde den i live. Da Christian Krogh i 1886 utga «Albertine» ble han bøtelagt og boken inndratt fordi forfatterens virkelighetsbeskrivelse ikke passet med hva datidens styrende elite mente det var ønskelig å la folk få lese. I så måte er elitenes undertrykking av folkets behov for å si sannheten dokumentert å være et tidløst fenomen. Ikke desto mindre må kneblingen bekjempes. Ytringsfriheten er fundamental, og det er ikke uten grunn at den er tatt inn i Grunnloven.

Jeg runder av med et utdrag av Christian Krogh sin forsvarstale til Høyesterett i 1887. Den er en tidløs påminnelse om at retten til å beskrive sannheten i skrift eller tegning ikke er selvsagt. Ytringsfriheten må vernes mot demokratiets fiender, også mot de av fiendene som er folkevalgte.

«Det, som havde grebet mig mest af alt, hvad jeg har set, det skulle jeg ikke ha Lov til at fortælle om til andre, det skulde jeg ikke faa Lov til at skrike ud, saa de kunde høre det allesammen. Hvad betyr de da, høystærværdige Herrer – de Ord i Grundloven § 100: Trykkefrihed bør finde Sted?

Betyr de, at det, som er mig ligegyldigt, eller som ikke har grebet mig no` større, - det har jeg Lov at fortælle, men at det, som har grebet mig mest, det, som har grebet mig slig, at det har været i stand til at omkalfatre hele mit Indre, og git mig et helt nyt Syn paa Livet, det maa jeg holde indestængt herinde, selv om jeg skulde kvæles ved det. Jeg maa skrive, hvad jeg vil, men bare ikke det, som ligger mig mest paa Hjerte.
Er de da ironisk ment – de Ord i vor Grundlov: Trykkefrihed bør finde Sted?

Staar de der bare for at haane os, som føler Noe, ved det, vi ser, og som har en Trang til at skrike det ud til alle de andre der, vi ser og føler. Nei – højstærværdige Herrer!

Trykkefrihed bør finde Sted.»