Hvorfor konverterte så mange ettersøkte nazister til islam?

Den arabisk-islamske terroren har forgreninger til nazismen.

På toppen av listen over de mest ettersøkte nazi-forbyterne til Simon Wiesenthal senteret er det en mann som i dag ville vært hundre år gammel. Navnet hans er Alois Brunner, og han er ansvarlig for livene til over 130 000 jøder. Nazi-jegerne mener fremdeles at han er i Syria hvor han sist ble sett i 2001, beskyttet av Bashar al-Assads regime.

Brunner var en av de mest nidkjære ideologene og embedsmennene i «Den endelige løsningen»; planen om å utslette jødene. Ideen hjemsøkte ham så sterkt at han i 1985 uttalte til det tyske bladet Bunte : «Jeg beklager at jeg ikke fullførte jobben.»

Da «Den arabiske republikk Syria» ble grunnlagt, bosatte Dr. Brunner seg i ambassadedistriktet i Damaskus. I 1960 ble Adolf Eicmann fanget av israelerne i Buenos Aires. I 1961 mottok Brunner en brevbombe og mistet et øye. Avsender var sannsynligvis Mossad.

Brunner som var en personlig venn av Hafez el Assad deltok i arbeidet med å bygge opp Syrias hemmelige tjenester etter mønster av Gestapo.

Brunner er faktisk kun den mest berømte av en rekke nazi-embedsmenn som deltok i oppbyggingen av islamske regimer, og som døde i disse landene etter å ha konvertert til islam.

I november 1967 publiserte den vest-tyske ny-nazistiske organisasjonen «Bund Heimattreuer Jugend» en nekrolog over Karl van Kynast: «Løytnant i den Det tyske forsvar, kaptein i hæren til Den forente arabiske republikk (dvs. en union mellom Egypt og Syria) falt ved Suez-kanalen 12. september 1967.»

Denne alliansen mellom nazistenes hakekors og den islamske Koranen er godt forklart i en artikkel fra 1942. Forfatteren het Johann vol Leers, den mest kjente nazisten som konverterte til islam. Artikkelen ble publisert i avisen «Jødespørsmålet». Artikkelen fremstilte jødedommen og islam innenfor Hegels begrepsapparat tese og anti-tese. «Muhammeds fiendtligheten overfor jødene hadde den konsekvens at de orientalske jødene ble fullstendig paralysert. Hvis resten av verden hadde ført en tilsvarende politikk, ville vi ikke hatt noe «jødespørsmål». Verdens står i evig takknemlighet til islam ved å forhindre jødisk erobring av Arabia.»

En av lederne for «jødiske spørsmål» i Galicia (ligger i dagens Polen og Ukraina), Altern Erich, konverterte til islam og skiftet navn til «Ali Bella» i Egypt hvor han trente palestinske terrorister.

Leopold Gleim ble var kjent som leder av Gestapo i Polen. Men han skiftet navn til «Ali al-Nahar» og tjenestegjorde for den egyptiske diktatoren Nasser.

Oscar Dierlewanger drepte titusner av jøder i Ukraina før han ble livvakt for den egyptiske diktatoren. Dr. Heinric Willerman var kjent for noen av de frykteligste eksperimentene i Dacahu, og han organiserte terrorist leiren, «Sammara», i Egypt. Etter å ha likvidert Warsawa-gettoen sluttet Knut Baurmann seg til forsvarsdepartementet i Kairo og trente «Fronten for frigjøring av Palestina».
Lederen for Gestapo i Dusseldorf, Joachim Daemling, flyttet til Egypt for å jobbe i det egyptiske fengselsvesenet.

Til og med Francois Genoud, den kjente nazistiske bankmannen, tilgodesett i testamentene til Hitler og Goebbels, brukte rikets krigskasse til å finansiere arabisk-muslimske anti-jødiske formål. Og i 1959 etablerte han «Den internasjonale sammenslutningen av venner av Den arabiske verden».

Walter Rauf het mannen som fant opp de mobile gasskamrene som drepte 97 000 jøder. I 1948 torturerte han jøder i Damaskus.
Boeckler Wilhelm ble «Abd al Karim», SS-mannen Wilhelm Berner trente palestinske terrorister og general løytnant i SS Alois Moser ble «Hassan Sulayman».

I Kairo bodde «Hans Eisele», Dr. Eisele, som hadde vært beryktet i Dachau for å torturere fanger ved å injisere cyanid. Otto Skorzny var SS offiseren som befridde Mussolini fra hans fengsel i Grand Sasso. Han slo seg ned i Kairo der han lærte opp Nassers etterretning.

Blant Skorznys assistenter var det også en embedsmann fra Goebbels propagandaministerium; Franz Buensch. Buensch var ekspert på «jødeproblemet» og han hadde samarbeidet med Adolf Eichmann om «Den endelige løsningen». Og han hadde skrevet boken «jødenes sex-vaner», kanskje det mest frastøtende dokumentet som nazistene produserte.

I den egyptiske hovedstaden var det en annen beryktet lege; Aribet Heim / «Dr. Død». Navnet fikk han på grunn av sine grusomme eksperimenter i leirene Buchenwald, Sachsenhausen og Mathausen. Heim konverterte til islam under navnet «Tarek Hussein Farid». Han anla islamsk skjegg, gikk i Azhar moskeen hver morgen og leste Koranen i tysk oversettelse.

Goebbels' assistent, Johann von Leers, ble høytidelig mottatt i Kairo av stormuftien av Jerusalem; Haj Amin al Husseini: «Vi takker deg for å ha kjempet mot mørkets makter inkarnert i verdens jødemakt.» Etter konverteringen til islam tok von Leers navnet «Omar Amin von Leers», og han fylte flere poster i Nassers administrasjon.

I Tom Cruises «Valkyrien» fra 2008 hadde major Otto Ernst Remer, spilt av Thomas Kretschmann, en nøkkelrolle i å slå ned kuppmakerne som forsøkte å drepe Adolf Hitler. I 1993 intervjuet en egyptisk avis Remer. Remer hyllet Khomeinis revolusjon, hevdtet at gasskamrene var «løgner». Han sammenlignet Nazi-Tysklands tap med palestina-arabernes; «begge var ofre for jødene, og begge led under okkupasjon».

Og hvordan kan vi glemme at ny-nazister hjalp Yasser Arafat i Munchen-massakren i 1972?

Dette er ikke en historie om forhold som ligger langt tilbake i tid: Den kaster lys over den eksistensielle krigen mellom politisk islam og jødene.

Når jeg leser disse og andre historier om nazi-embedsmenn som kjempet for islam, minnes jeg stormuftien av Jerusalems som planla å bygge gasskamrene og krematorier Nabulus / Shechem. Det er den virkelige «okkupasjonen»: Okkupasjonen til en totalitær folkemords-ideologi i krig med jødene i deres eget land.

Et Birkenau i ørkenen. Et Mathausen som ønsket å sette sin fot på Sion-fjellet...