Lars Thorsen omtaler sharia-lovgivningen.
Sharialoven er obligatorisk og retningsgivende for alle muslimer. Sharialoven omfatter alle aspekter ved muslimers liv fra vugge til grav.
Den regulerer bønn, begravelse, faste, handel, arv, ekteskap, skilsmisse, straffelov, osv. Det er svært få som kaller seg muslim som til fulle etterlever den muslimske sharialoven, men det er ikke gunstig for vedkommende muslims folkehelse å snakke høyt om dette. Årsaken til at folk som kaller seg muslimer, men samtidig unnlater å alltid slavisk følge den islamske sharialoven slik de er forpliktet til, kan ha sammenheng med at islams ekstreme ondskap gir mange muslimer samvittighetskvaler.
De fire sunni lovskolene Hanafi, Malaki, Shafi´i og Hanbali har laget en lovsamling kalt “The Reliance of the Traveller” som er en anerkjent kilde til islamsk sharialov. Lovsamlingen er også sertifisert av the International Institute of Islamic Thought ved al-Azar universitetet i Kairo. Det er den engelske utgaven av lovsamlingen som ligger til grunn for de henvisninger som følger nedenfor. Boken er fullt og helt basert på den islamske trilogi. Sharialoven er et konsentrat av koranen, sira og hadith.
I sharialoven paragraf o1.0 “Who is subject to retaliation for injurious crimes” konstateres at en muslimsk mann bare kan drepes som gjengjeldelse for et annet drap, eller dersom han er utro, eller dersom han forlater sin muslimske tro.
Paragraf o1.2 “The following are not subject to retaliation” lister opp de som ikke skal dømmes til døden selv om de har drept en annen muslim:
(1) Barn eller sinnsyke er unntatt fra gjengjeldelse dersom de har forvoldt en annen muslims død.
(2) En muslim som dreper en ikke-muslim er unntatt fra gjengjeldelse (ikke-muslimer er verdiløse i den islamske ideologi).
(3) En jøde eller kristen som dreper en frafallen muslim (en ex-muslim som har fornektet sin tro), er unntatt fra gjengjeldelse, fordi drap på frafalne muslimer alltid er fritatt for konsekvenser.
(4) En far eller mor (eller deres far eller mor) som dreper sitt avkom (eller avkommets avkom), skal ikke straffes for det.
Her er det for så vidt mye å si om den muslimske tankegangen bak det å straffefritt kunne drepe folk kun fordi de ikke er muslimer, men ut i fra et islamsk synspunkt er det åpenbart ikke noe oppsiktsvekkende ved dette.
Derimot skal vi se nærmere på muslimenes rett til å drepe sine egne barn.
Hva får en religion til å oppfordre til slikt? For det er en oppfordring når islams hellige lov gir utvetydig anvisning for at muslimer kan drepe sine egne barn uten å bli straffet slik du ville blitt straffet ved å slå i hjel den muslimske naboen.
Før islam ble oppfunnet var det stammen som sto i sentrum. Mannen var på karavanefart, damene gikk mer på omgang og ungene var mer stammemedlemmer enn sin fars barn. Islam satte familien i fokus. Herav den degenererende undertrykkelsen av kvinnen, som er en forutsetning for at islam som samfunnssystem skal fungere. Ingen kvinneundertrykking – ingen islam. En kvinne som kan følge sin frie vilje vil uten fare for represalier selv kunne velge hvem hun gifter seg med (også utenfor den islamske kretsen). Hun velger hvor mange barn hun skal ha, og hun velger selv utdannelse og karriere. Innenfor islam tilbys kvinnen mange barn, liten utdannelse og ingen karriere. Den islamske kvinnen bor i et fengsel innenfor husets fire vegger som en verpemaskin for nye islamister. Under slike forhold er det kanskje forståelig at muslimene må ha et sharialovverk som åpner for å drepe den som forsøker å flykte. For at det destruktive, menneskefiendlige samfunnssystemet islam skal fungere, er det helt avgjørende at kvinneundetrykkelsen opprettholdes. I en slik situasjon er det viktig at nye slekter muslimer impregneres med den nødvendige dose frykt, som skal gjøre dem i stand til å holde ut det trøstesløse livet som muslim, og bidra til slektens uhemmede gang og islams blomstring. Når du vet at din egen far uten videre kan drepe deg dersom du ikke følger de påbud og retningslinjer som islam setter for alle aspekter ved din livsførsel, er det åpenbart at dette har en oppdragende effekt.
En oppdragende effekt har det sikkert også når man konstaterer at muslimer steiner i hjel sine døtre for å velge kjæreste etter hjertet, for å se på en fremmed gutt, for å eie en mobiltelefon, for å ha en facebookkonto, være for sent ute om kvelden osv. Drap på sitt eget avkom forekommer i islamske land så vel som i vestlige land der muslimer og islamsk kultur er importert. De såkalte æresdrap straffes praktisk talt ikke i muslimske land. De fleste muslimske land har bare delvis implementert sharialov i sitt nasjonale lovverk. Det finnes islamske land der drap på eget avkom er straffbart, til tross for at sharialoven foreskriver straffefrihet. I den grad gjerningsmannen overhodet straffeforfølges her, resulterer slikt maksimalt i noen måneders fengsel. I de fleste stammeområder er de nasjonale lover bare et stykke papir som innbyggerne uansett er ute av stand til å lese. Sharialoven sitter i ryggmargen og trumfer alle menneskeskapte lover.
Det finnes dessverre flere eksempler fra europeiske domstoler der muslimske barnemordere som har myrdet egne døtre, får mildere straffer enn normalt på grunn av kulturelle forhold, dvs islam. Slik sett kan en vel hevde at sharia allerede har begynt å prege vestlig rettsvesen.
Det sitter i dag muslimske krefter på Stortinget som offentlig har uttalt seg som om sharialoven bør erstatte norsk lovverk i fremtiden, eller mer konkret, at norsk lovverk må endres slik at det blir i overenstemmelse med sharialovgivningen. Og dette er en muslim som alle omtaler som moderat. Hvordan er da hardcoremuslimene? Hvorvidt det tar ti, hundre eller to hundre år før Norges Lover er erstattet med sharialoven er egentlig uinteressant. Dersom du ikke ønsker at dine etterkommere skal myrdes i henhold til sharialovgivningen er det på høy tid å få vår lovgivende forsamling til å vedta forbud mot deler av den islamske trilogi, slik det i disse dager gjøres i Russland.