"Veldig mange muslimer – jeg vil håpe de fleste – lever et liv dedikert til en ideologi som de kaller islam, men som ikke samsvarer med den ideologi som er definert av koran, sira og hadith," skriver Lars Thorsen.
Veldig mange muslimer – jeg vil håpe de fleste – lever et liv dedikert til en ideologi som de kaller islam, men som ikke samsvarer med den ideologi som er definert av koran, sira og hadith.
Hvorfor? Islam er spredd over store områder med mange kulturelle forskjeller. Kulturelle særegenheter ved de enkelte folkeslag kan ha blitt inkorporert i de islamske reglene for rett og gal livsførsel i de enkelte områder, og slik blitt definert som “islam”. Slik ser vi at mange som ikke slavisk følger anvisningene i den islamske trilogi kan ha en anstendig tilnærming til vantro til tross for at de kaller seg selv muslimer.
Når vi kritiserer islam er det islam vi kritiserer. Den islam som beskrives i trilogien, og som er konsentrert i sharialoven. At mange som kaller seg muslimer blir støtt av dette er bare naturlig, men vedkommende må da gå i seg selv, og vurdere om han selv synes de mange barbariske versene i koranen er verdt å forsvare? Det er kontraproduktivt dersom muslimen omskriver islamkritikk til muslimkritikk, eller til en kritikk av den kvasiideologi som vedkommende muslim selv har utledet av ekte islam. Det er i hovedsak bare ekte islam som er et problem for menneskeheten, og som må konfronteres.
Dette kompliseres av at muslimer selv ofte ikke er klar over i hvilken grad det de selv kaller islam er en kulturell overlevering eller en guddommelig befaling formidlet av Muhammed. Koranen 2:190-193 befaler muslimer å slakte “those who fight you”. Noman Mubashir har i Aftenposten 23.8.2014 brukt deler av disse vers til å begrunne at muslimer “ikke skal starte kampen”. Hobbymuslimen Mubashir kan trolig defineres som moderat muslim. Han tilhører en trosretning som er bannlyst i islamske land. Det han overser ved sin uttalelse er at innenfor islam er bare det å uttale noe ufordelaktig om Muhammed å anse som et “angrep” som gir god nok grunn for enhver muslim til å iverksette en islamsk “forsvarskrig”. Ut i fra denne særegne islamske logikken er dermed muslimer i stand til å rettferdiggjøre nær sagt enhver ond islamsk handling som en defensiv og berettiget forsvarshandling. “Those who fight you” vil med muslimsk logikk kunne være nær sagt alle vantro mennesker.
Ibn Ishaq skriver i sin muhammedbiografi at da Muhammed drepte en mann ved navn Al-Harith ibn Suwaid trådte en muslim ved navn Abu Afak frem som hykler. Det innebar at han viste sin misnøye med mordet. For å demonstrere hvor misfornøyd han var med at Muhammed tok livet av vennen, skrev han et dikt der han hyllet den døde. Muhammed spurte da sine menn “Hvem av dere vil ta seg av denne uslingen for meg?” Salim ibn Umayr meldte seg da og drepte den hyklerske muslimske dikteren. Muhammed hadde intet til overs for moderate muslimer, og tok livet av dem etter eget forgodtbefinnende. Koranen lover også at hyklerne skal havne i helvete. Når profeten Muhammed slik initierte et “forsvarsdrap” som respons på et “angrep” fra en moderat hykler, slår profeten samtidig beina under argumentet til Noman Mubashir.
Den norske konvertitten Yousef Assidiq fremstår som en moderat muslim. Han sa på NRK nyheter 20.10.2014 at det var barnelærdommen om alles likeverd som stoppet ham fra å bli terrorist/ekstremist. Som vi kan konstatere ut i fra denne uttalelsen er det Assidiq sin judeokristne humanistiske oppdragelse som reddet ham fra islams ondskap. Utrolig nok kaller denne mannen seg fortsatt muslim.
Påståtte moderate muslimer kan dessverre meget vel være det stikk motsatte. Det er Tariq Ramadan et godt eksempel på. Da Tariq Ramadan forsvarte dødsdom ved steining i debatt på France 2 med Nicolas Sarcozy i 2003, foreslo han “sympatisk nok” å innføre et midlertidig amnesti før innføring av shariastraffebestemmelser. Ikke en avskaffelse – kun en midlertidig utsettelse av implementeringen av sharialov. Sharia skal altså råde også i Vesten, i følge stifteren av det påstått sympatiske fenomenet “Euroislam”. Denne mørkemannen er rådgiver for EU-kommisjonen. Tariq Ramadan sier i Berlingske Tidene 6.2.2004: “Det kan i fremtiden bety at visse lovers innhold må tas opp til fornyet overveielse. Vestlig lovgivning er ikke absolutt, tidløs eller evig. Derfor må muslimer som nå er vestlige borgere og hjemmehørende i Vesten, engasjere seg i juridiske spørsmål og fremsette forslag som gjør det mulig for dem å utvikle en avbalansert vestlig identitet”. Legg nøye merke til at det er muslimens vestlige identitet som trenger balansering, ikke hans muslimske identitet. Den er evig og uforanderlig.
Historien om Tariq Ramadan har mye å lære oss om hvordan vi må forholde oss til de skolerte, tilsynelatende sympatiske og siviliserte muslimer som i den senere tid tyter frem i aviskronikker og TV-debatter med tittelen “samfunnsdebattant”. Hvilken grunn har vi til å anta at disse ikke er av samme islamofascistiske ulla som Tariq Ramadan? Norske medier og politikere er helt ute av stand til å se en islamist i fåreklær når de møter ham eller henne. De vil så gjerne ha bekreftelse på at ting går den rette vei, de vil så gjerne tro at også muslimer er i ferd med å akseptere grunnleggende menneskerettigheter. Realiteten er dessverre at islam aldri kan akseptere menneskerettighetene som fundament for noen nasjons lovverk, ganske enkelt fordi menneskerettighetene strider mot muslimenes guddommelige og uforanderlige sharialov.
Muslimer har et helt annet begrepsapparat enn oss. Ord betyr ikke det samme, uttalt av henholdsvis muslim og vantro. I tillegg har muslimene en gudegitt rett til å lyve vantro rett opp i ansiktet, når det tjener islams sak. Ingen av disse grunnleggende sannheter risikerer muslimske “samfunnsdebattanter” å bli konfrontert med, fordi de anstendige demokrativennlige krefter ikke slippes til i mediene. Dersom islam skal kunne fungere i en sivilisasjon må den politiske islamen frikobles fra den religiøse delen av islam. Den politiske islam må legges igjen hjemme i det landet muslimen “flyktet fra”. Den rent religiøse, åndelige delen av religionsutøvelsen er isolert sett enklere å akseptere for siviliserte folk.
Den ikkepolitiske delen av islam er ikke en trussel mot vantro sin eksistens, selv om den fortsatt innebærer forferdelige lidelser for islams kvinner. Dessverre er det en illusjon å tro at islam lar seg partere opp i en liten anstendig del som praktiseres i Vesten, og en stor uanstendig del som deaktiveres. Allah har ganske enkelt forbudt mennesket å tukle med ideologien hans. Enhver muslim som forsøker å bringe menneskeverd og anstendighet inn i islam vil med stor sikkerhet bli drept av Den Islamske Staten eller av en lynsjemobb i gatene.
Et annet problem er at det er umulig å reformere islam uten å samtidig reformere muslimene. Hvorfor ble muslimene tiltalt av Muhammed sine løfter om krigsbytte, slavepiker og billett til Paradis for 1400 år siden, og hvorfor er muslimene den dag i dag fortsatt motivert av de samme løfter fra vår tids mest primitive og umennesklige ideologi? Hva kan gjøres med muslimers mentale innstilling for å tilpasse dem til vår tid? Muslimene har ansvar for hva de selv gjør og ikke gjør, akkurat som alle andre mennesker. Muslimer må slutte med sin fatalistiske verdensanskuelse der alt som skjer på godt og vondt er et produkt av Allahs vilje, skjebnen, USA eller jødene. Muslimenes hjerner må rebootes samtidig med at deres hellige skrifter må få en total makeover. Og muslimene må gjøre det selv. Er dette sannsynlig? Alternativet er sivilisasjoners undergang.