Christen Krogvig stiller spørsmålet om uenigheten knyttet til islam er dreier seg om ulik begrepsforståelse?
Når noen kritiserer islam ved å vise til sider ved religionen som enten er i strid med menneskerettighetene eller imperialistiske, blir man ofte møtt med argumenter av typen «Det har ikke noe med islam å gjøre.» Det blir dermed uhyre vanskelig å fremsette noen som helst kritikk mot dette ide-systemet når alle tenkbare negative aspekter ved det avfeies som utenforliggende.
Det kan dermed se ut til at uenigheten mellom SIAN og den politiske eliten tilsynelatende ikke dreier seg om synet på kontroversielle spørsmål som hvorledes kvinner, homofile og religiøse minoriteter skal behandles, men om hva man legger i selve begrepet «islam».
Jeg vil derfor konferere med to kilder til definisjoner på dette begrepet.
I Store Norske leksikon heter det blant annet:
"Islam, den yngste av verdensreligionene, ble til på den arabiske halvøy på 600-tallet e.Kr.
Islam er den nest største av verdensreligionene.
Islam er en aktivt misjonerende religion.
I likhet med kristendom og jødedom er islam en monoteistisk religion, der det finnes bare én Gud (Allah).
Troen på Koranen som Guds ord og Muhammad som Guds største og siste profet er grunnleggende i islam.
Islam er en lovreligion; de klassiske lovskolene ser sharia som en del av åpenbaringen som verken kan endres eller oppheves, og legger vekt på overholdelsen av en rekke konkrete påbud og forbud, slik disse er uttrykt i Koranen og blir tolket av de rettslærde. Hvordan sharia tolkes og praktiseres i dag varierer imidlertid sterkt mellom stater, lokale kulturer og på individnivå.
Ordet islam betyr underkastelse (under én Gud) eller hengivelse. I Koranen brukes betegnelsen islam om den religionen profeten Muhammad forkynte (sure 5:5).
Enkelte muslimske tenkere har hevdet at bare troen og de rituelle pliktene er en bindende del av åpenbaringen; regler av sosial og politisk karakter kan endres og tilpasses tid og sted. Slike synspunkter ble formulert alt på 1000-tallet. Gjennom historien har det imidlertid vært en klar tendens til å understreke at budskapet ikke kan stykkes opp i en religiøs og en verdslig del: Islam omfatter både religion og samfunn. Hvordan denne helheten skal oppfattes, og hvilke regler som kommer til anvendelse, er til enhver tid blitt avgjort av de rettslærde, av innflytelsesrike religiøse grupper og/eller av politiske makthavere.
«Hellig krig», jihad, er et begrep i islamsk rettstenkning, og er knyttet til læren om de troendes plikter. I Koranen betegner jihad dels fredelig innsats for islams sak (jfr. sure 16,125) og dels krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium.
Rettsvitenskapen, fiqh, har en sentral plass i islam. Den behandler den hellige loven, sharia, slik denne kommer til uttrykk i Koranen og i tradisjonen (sunna, hadith).
Rettsvitenskapen omfatter en rekke viktige rettsområder, som familierett, arverett og strafferett. Familieretten (med spørsmål om polygami og skilsmisse) og strafferetten (med spørsmål om dødsstraff og harde fysiske straffer) står sentralt i den interne debatten om innføringen av sharia i en rekke muslimske land fra annen halvdel av 1900-tallet."
På norske Wikipedia står det:
"Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus.
Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.
Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den helligeKoranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammedgjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.
Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.
Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord.
Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.[4]
Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia."
I begge disse definisjonene av begrepet «islam» er profeten Muhammeds lære det sentrale.
Hvis PK-eliten mener at ikke noe av alle de ugjerningene som begås i islams navn ikke har noe med islam å gjøre, bør denne eliten fortelle oss hvilken definisjon av begrepet de legger til grunn?
Eller klappe igjen.