Walid al-Kubaisi maner til toleranse selv der toleranse fordømmes

Faten-
prisens
tragedie
Tildelingen av Bergesenprisen til den unge sjiamuslimen, Faten Mahdi Al-Hussaini, er en tragedie som rammer mange. Hun var (er?) en ekstrem muslim, men likevel fikk hun prisen fordi hun ifølge prisutdelerne bekjemper ekstremisme. Dette til tross: Hun tilhører en moské som «har holdninger man må ta avstand fra». Hege Storhaug i Human Rights Service har «avslørt» Faten. Som heder og anerkjennelse fremstilles Storhaug som ekstrem. Walid al-Kubaisi prøver desperat å finne veien ut av uføret.

.
Faten personifiserte Det nye islam i Det nye Norge. Samtlige mediefolk hyllet den unge idealisten. Hun ble varmt mottatt over alt - nå skal hun på turné rundt om i skolene og informere om «det sanne islam».

Bare én journalist
Det var bare én journalist, Hege Storhaug, som åpenbart stilte seg selv spørsmålet: Er Faten så moderat som hun fremstiller seg og blir oppfattet? Hva er sant? Det var ubehagelig det Storhaug la fram. Faten var nemlig selv en ekstremist med den islamske shiadespoten Khomeini som det store forbildet.
Nok en gang: Sannheten kan være ubehagelig. Samfunnseliten ville ikke vite av den – Hege Storhaug ble demonisert. Dette skjedde i forkant av at den såkalte Bergesenprisen ble tildelt Faten – man fikk dermed en pinlig situasjon. I Aftenposten i dag gjengis talen norsk-irakeren, muslimen og islam-kritikeren, Walid Al-Kubaisi, holdt ved prisoverrekkelsen 3. november. Han forsøker å rettferdiggjøre prisutdelingen.

En islamsk evig krig
Islam kriger ikke bare mot de «vantro» – det pågår også en evig krig mellom blant andre to retninger innen islam. Sunni- og shiamuslimene er fiendtlig innstilt – de dreper hverandre over hele verden. Helt feilaktig hevdes det at fiendskap mellom de to retningene ikke gjør seg gjeldende i Norge – her hersker fred og fordragelighet mellom de to flankene – vil man ha det til. «Bevis»: Sunnimuslimer og shiamuslimer sto side ved side under det store arrangementet 25. august. Imidlertid – Faten tilhører shiaene – og dermed er det ikke å undres over at en nasjonal TV-kanal i Irak fremstilte arrangementet som en ren sjiamarkering mot sunnimuslimer.

«Fantastiske Norge»
I sin tale i forbindelse med prisutdelingen ville Kubaisi ha oss til å akseptere at i «dette fantastiske Norge med dette fantastiske folket» er det ingen krig mellom de to fløyene. Nordmennene har lært muslimene å samarbeide – norsk mentalitet «forener dem»!
Ja, nettopp, for i Norge har man ikke de samme steile frontene, tror åpenbart Kubaisi.
Har muslimene her i landet en utgave av Koranen og sharia som er spesielt beregnet for norske forhold?

Ekstremisten Faten
Hege Storhaug har avslørt at Faten Al-Hussaini har omfavnet hele islams ideologi, Faten har gitt uttrykk for et jødehat som kan skremme de fleste – og hun har, riktig nok i humoristiske vendinger, tatt til orde for å drepe sunnier. Faten er tilknyttet den ekstreme moskeen Tauheed som har inhumane holdninger.

Derfor fikk hun prisen
Flere har henvendt seg til styret til Bergesen-stiftelsen med opplysninger om det uakseptable i at Bergensenprisen tildeles Faten. Ikke desto mindre fikk hun prisen som følge av denne begrunnelsen: «Styret i Bergesens Almennyttige Stiftelse ønsker å gi Bergesenprisen 2014 til Faten Mahdi Al-Hussaini. På en forbilledlig måte har hun gitt motstanden mot den voldelige utviklingen og rekrutteringen til ekstremisme, religiøse miljøer et ansikt og en stemme. Hun personifiserer på en modig måte en bred bevegelse der ulike religioner, retninger og livssyn står sammen i en inkluderende front som bruker sin ytringsfrihet til å bekjempe fordommer, ekstremisme, voldsbruk og undertrykking fra enkeltpersoner og miljøer.
Stiftelsen vil samtidig gi prisen til en representant for en ung generasjon muslimer som går foran og viser hvilken betydning det har å ta klar avstand fra denne utviklingen i offentligheten og samtidig peke på religiøst og kulturelt mangfold, toleranse og anti-rasisme som det eneste alternativet. At det er en ung kvinne som målbærer disse oppfatningene, gjør dem ikke mindre tungtveiende når denne ekstremismen skal bekjempes.
Prisen gis som en anerkjennelse for det Faten Mahdi Al-Hussaini allerede har oppnådd, men også som et uttrykk for et håp om at den vil bidra til at hun sammen med venner og likesinnede kan fortsette engasjementet for kulturelt mangfold blant norsk ungdom.»

Motforestillinger
Det er bemerkelsesverdig at prisen gis til Faten, enda en talsperson for Bergesenstiftelsen, Ole Jacob Bull, opplyser at Stiftelsen vet at «Faten har hatt holdninger man må ta avstand fra» – og Stiftelsen kjenner angivelig til «svært kritikkverdige forhold» i Tauheed-moskeen som Al-Hussaini er medlem av.
I en kronikk i VG mandag 3. november angivelig forfattet av Faten, men som Hege Storhaug mener i virkeligheten er skrevet av norske menn, forsøker hun å gå tilbake på noe av det hun har sagt og skrevet – hun vil fremstå som en «renvasket» person som det norske folk aksepterer. Dog: Hun har ikke meldt seg ut av Tauheed-moskeen, hun har ikke brent hijaben og hun tar ikke avstand fra Koranen, sharia eller profetens onde handlinger.

Vanskelig for Kubaisi
På denne bakgrunn måtte det være vanskelig for Walid Al-Kubaisi å holde talen ved prisutdelingen. Ifølge manuset som gjengis i Aftenposten i dag valgte taleren å snu på flisa: Faten fikk ikke prisen for det hun hadde gjort, men det hun vil komme til å gjøre i tiden framover – nemlig utvikle «en humanistisk islam som beveger seg i harmoni med samfunnets grunnleggende verdier og tradisjoner».
Kubaisi ber henne altså om å avislamisere islam.

Kubaisi advarer oss
Walid Al-Kuaisi sa i sin tale: «Mange nordmenn begår en stor feil ved å angripe den religiøse identiteten: Det er uhørt å stille krav om at enten må man forlate islam eller så kan man aldri integreres. Det er vanvittig å tro at muslimer i Norge vil kollektivt forlate sin tro. Man kan ikke skremmes bort fra sin identitet og tro.»
Problemet er bare at «den islamske tro – den islamske identitet» omfatter også en evig kamp for kalifatet, for Allah og Profeten. Islam skiller ikke mellom religiøs tro og en politisk ideologi inspirert av hat, vold og krig for islams seier i verden. Hijaben er spydspissen i denne kampen, som Faten bærer åpenbart med idealisme og stolthet – og som Kubaisi har omtalt på denne måten:
Hijab er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen. Han fastholder at dersom islamistene vil lykkes i å gjøre hijab synonymt med islam, vil de oppnå en seier i Vesten som de ikke har vært i stand til å oppnå i muslimske land. Han bemerker også at hijab er eksklusivt for den universelle politiske islamistiske bevegelsen.

Kubaisi er ikke frigjort
Walid Al-Kubaisi har ikke klart å frigjøre seg fra islam, han vil reformere islam, men har i motsetning til andre muslimer – aldri erklært seg som eks-muslim. Han forholder seg til den utgave av islam som han opplevde som barn i Irak og som ble praktisert av hans mor - preget av toleranse, godhet og kjærlighet til alt og alle. Han har ikke villet erkjenne at denne form for islam eksisterer ikke i virkelighetens verden.
Kubaisi vil ha dialog, han vil samtale og utveksle meninger i fordragelighetens ånd – han har den gode tro også overfor mennesker som vil drepe ham og alt hva han står for.

Når fakta benektes
Man kommer imidlertid ingen vei når fakta og kjensgjerninger benektes. Vi har opplevd på TV tyskernes brente jords strategi i Finmark og Nord-Troms. Vi vet at tyskerne sto for denne ufattelige ugjerningen. I et intervju med tyskere kunne de fortelle at nei-da, her var ingen ødeleggelser av hus og hjem. Tyske soldater hadde ikke tid til den slags - troppene måtte ned på Kontinentet snarest mulig for å kjempe der.
Noen benekter at nazistene tok livet av 6 millioner jøder, noen hevder at jorden er flat og at Darwin må utestenges i skolens biologitimer.
Når kjensgjerninger og fakta benektes – totalt – blir dialogen meningsløs. Ingen nådde fram med sine anti-nazistiske synspunkter i Hitler-Tyskland.
Kubaisi har ikke tatt innover seg – ikke ennå – at nazisme og islamisme er ideologisk beslektet. Først må islam nedkjempes – deretter kan man bygge opp igjen den religionen som Kubaisi drømmer om.
Arne Tumyr