Båtflyktninger er kommet i land.
Over 50 millioner mennesker er på flukt i verden. De fleste kommer fra muslimske krigsområder. Europeerne, inklusive nordmenn, har ennå ikke fått med seg at islam er ensbetydende med krig. Aftenposten tar i dag opp på lederplass båtflyktningene som kommer fra Midtøsten og Afrika over Middelhavet. Siste året har europeiske båter reddet 150.000 – ca. 3000 har druknet. Flyktningstrømmene fra de islamske krigene er blitt så omfattende at Italia, som har tatt imot de fleste, ikke orker mer. Italienerne kaster kortene og avvikler redningsprogrammet «Mare Nostrum». Spørsmålet som melder seg er: Hva nå – skal Europa se på at de desperate flyktningene som i skrøpelige farkoster risikerer livet over Middelhavet bare drukner – eller er europeerne villige til å ta omsorg for denne flyktningstrømmen?
Aftenpostens leder konkluderer med at båtflytningene er Europas ansvar. England har imidlertid gjort det klart at de vil ikke bidra – og underforstått – de vil overlate båtflyktningene til sin egen brutale skjebne.
Det helt sentrale for flyktningene er å komme til et land der det er fred – i islamske stater er der kun krig.
Ola og Kari Nordmann er også i denne virkeligheten. Skal Europa og Norge ta innover seg de negative sidene ved den islamske samfunnsmodellen og ta imot 50 millioner flyktninger – åpenbart med den konsekvens at samfunnsordningen i Europa bryter sammen?
Journalister er flinke til «å gå bak nyhetene» – vi får de mest hjerteskjærende beretninger fra katastrofeområdene. Ofte er det lidelsene til gamle, kvinner og barn som i all sin gru er i fokus på skjermen. Det virker opprørende på folk flest – med den umiddelbare reaksjon: Disse menneskene må vi hjelpe! Vi kan ikke være så kyniske at vi bare overlater dem til seg selv og den visse død! Normale mennesker med en medmenneskelig samvittighet føler et umiddelbart behov for å hjelpe – vi kan ikke bare se på. Har muslimer som underkaster seg Allah den samme samvittigheten for lidende mennesker? Kanskje de har andre verdier som de kjemper for hvor det humanistiske menneskesynet er fraværende?
«Hjelp Biafra»
Biafra var en tilnærmet kristen utbryterstat i sørøstlige Nigeria som eksisterte fra 1967 til 1970. Staten og menneskene ble knust av nigerianske myndigheter under de forferdeligste lidelser. I Norge og i den kristne del av verden ble et omfattende hjelpeapparat satt i gang - barna i Biafra måtte hjelpes. Staten og menneskene der – måtte få militær assistanse slik at Biafra kunne bestå som stat. De som tenke med hodet så, uansett hvor smertelig det var, at her måtte krigen bare gå sin gang fram til en avslutning. Her var det intet Europa kunne gjøre.
Samme situasjon hadde vi da Tyskland kollapset i 1945 – kvinner og barn i Berlin gjennomgikk de forferdeligste lidelser da de allierte rykket fram – det var åpenbart at intet hjelpeapparat kunne settes inn før våpnene tiet. Likevel var det mange mennesker som ville komme de nødstedte menneskene til unnsetning, men realitetenes verden ville det annerledes.
Ingen løsning
Det er ingen løsning for Europa å ta imot 50 millioner flyktninger fra Midtøsten og Afrika – kanskje det kan bli 100 millioner hvis de islamske onde politiske krefter som skaper krig ikke blir nedkjempet.
Islam er krig over hele Midtøsten og deler av Afrika.
Europeiske politikere må spørre: Hvilke strakstiltak kan iverksettes som får menneskene i de islamske krigsområder i stedet for å flykte velger å bli i området? Dersom spørsmålet stilles kommer svaret av seg selv: Islam må tvinges til en holdningsendring – muslimene må avislamiseres – islam må fra å være en krigsreligion til å være en fredsreligion. Det nytter lite å bruke militær makt mot Allah og Muhammeds hær – skjønt det må også til – men hovedvekten må legges på kunnskapsformidlig – først og fremst må araberne forstå at de må forkaste islam – eller deres religion må reformeres i pakt med menneskerettighetene. Demokratiene måtte nedkjempe Hitler – nå er det Allah og sharia som snarest må avvæpnes og sideordnes ved de historiske kommunistiske og nazistiske dokumentasjonssentre.
Arne Tumyr