Slik ble Kosovo islamisert

Etter Romerrikets fall hadde Kosovo både bulgarske og bysantinske herskere. I 1216 ble Kosovo en del av Serbia. I 1389 tapte den serbiske prinsen Lazar Hrebeljanović det kjente slaget ved Kosovosletta, mot osmanerne. Fra 1455 hadde osmanerne full kontroll over territoriet. På dette tidspunktet skal serberne ha utgjort ca. 99 prosent av befolkningen mens albanerne utgjorde langt under 1 prosent.

Fra 1600-tallet innvandret albanere til Kosovo. I 1690 flyktet 30-40 000 serbere til Østerrike. Utover 1700-tallet ble de kristne undertrykket. De fleste albanerne konverterte mens mange kristne flyktet. Kristne kirker og menigheter ble påført tunge ekstraskatter.

I 1871 beregnet den østerrikske oberst Peter Kukulj at 64 prosent av befolkningen i Kosovo var serbere og 32 prosent var albanere. En annen østerriksk undersøkelse fra 1899 konkluderte med at serbere og albanere utgjorde henholdsvis 47 og 43 prosent av befolkingen.

Etter Balkankrigen i 1912 måtte Det osmanske riket avstå Kosovo til Serbia og Montenegro. Ved dette var Kosovo igjen serbisk etter ca. 500 år under osmansk herredømme. Etter Første verdenskrig ble Kosovo sammen med resten av Serbia innlemmet i «Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere». Dette kongedømmet skiftet navn til Jugoslavia i 1929.

Det var spenninger i forholdet mellom de muslimske albanerne og de kristne serberne gjennom hele det tyvende århundre, og det var voldelige konfrontasjoner under Den første balkankrigen i 1912 og under begge verdenskrigene.

En jugoslavisk folketelling fra 1931 kom frem til at befolkningen da besto av 69 prosent muslimer og 27 prosent ortodokse serbere.

Under Andre verdenskrig utmerket Jugoslavia seg som det landet i Europa med den sterkeste motstandsbevegelsen. Mange kroatere og bosniakker slåss på aksemaktenes side, mens serberne kjempet på alliert side. Det meste av Kosovo var okkupert av det italienskkontrollerte Stor-Albania. I følge et oppslag på Wikipedia skal 10 000 serbere ha blitt massakrert, mens over 100 000 skal ha blitt fordrevet under krigen.

Etter Andre verdenskrig

Etter Andre verdenskrig ble landet omdøpt til «Den sosialistiske føderale jugoslaviske republikk». Republikkens sterke mann var Josip Broz Tito som lot seg utrope til president på livstid. Etter krigen ble det nedlagt forbud mot å promotere nasjonalisme, nasjonalistiske ledere ble forfulgt og noen ble også henrettet. I grunnloven fra 1945 hadde Kosovo status som en autonom serbisk provins.

En folketelling i 1948 skal ha telt 727 000 innbyggere i den serbiske provinsen. Av disse skal albanere ha utgjort 68 prosent og serberne 24 prosent. I tillegg bodde det folk fra 15 andre nasjoner i provinsen.

I 1968 var det studentopprør i en rekke land. Således også i Kosovo, men sikkerhetsstyrker slo ned opprøret. Studentene fikk imidlertid gjennomslag for krav om å styrke stillingen til albansk språk og mer makt til albanere både i Kosovo og på føderalt nivå. I arbeidet med å albanisere Kosovo ble det inngått en avtale der Albania skulle forsyne skolene i Kosovo med lærebøker.

I 1969 begynte Den ortodokse kirken å kartlegge forbrytelsene mot de kristne i den hensikt å presse myndighetene i Beograd til å beskytte den kristne befolkningen i provinsen.

Endringer i grunnloven i 1974 gav Kosvo økt selvstyre. Det innebar blant annet at lokale myndigheter fikk kontroll over politistyrken. Dermed kunne lokale myndigheter i større grad la albanerne gå løs på serberne i provinsen. Albanske kommunister styrte nå Kosovo.

Titos død i 1980 resulterte i at autoriteten til sentralmakten ble svekket, og økede etniske spenninger. I juli 1981 laget albanske studenter opptøyer grunnet lange køer i universitetskantinene. Opptøyene spredte seg over hele provinsen. Studentene krevde at Kosovo skulle få status som selvstyrt republikk med rett til løsrivelse fra føderasjonen. Den serbiske presidenten kvalte opprøret ved å sende inn opprørspoliti og erklærte unntakstilstand. Flere ledere i Kosovos kommunistparti ble ekskludert. 4000 serbere skal ha forlatt provinsen etter at opptøyene resulterte i at flere serbere ble drept. Serbiske bygninger ble ødelagt og gravplasser ble skjendet.

I februar 1982 spurte en gruppe serbiske prester kirkens biskoper om hvorfor den var taus, og hvorfor den ikke gjorde noe for å stanse ødeleggelse, ildspåsettelse og vanhelligelse av hellige relikvier i Kosovo. Tidvis rapporterte mediene om at serbere og montenegrinere ble forfulgt. Serbiske nasjonalister hevdet at serbere ble drevet ut av Kosovo. Det at Kosovo var den fattigste provinsen i Serbia bidro til å øke reiselysten.

I samme år ble det fastslått at serberne var ofre for omfattende diskriminering og trakassering. Etniske albanere hadde begått flere drap. Det ble dannet muslimske kamporganisasjoner. 33 slike grupper ble oppløst av det jugoslaviske politiet, og våpen og propagandamateriell ble beslaglagt.

I 1987 skrev David Binder en artikkel i New York Times om albanernes nasjonalisme i Kosovo. Han omtaler Paracin-massakren der en etnisk albansk soldat drepte 4 av sine medsoldater og såret fem andre. Binder siterer den jugoslaviske forsvarsministeren, Branko Mamula. Der het det at mellom 81-87 ble 216 illegale albanske organisasjoner med 1435 avslørt i det jugoslaviske forsvaret. De hadde planlagt massemord på offiserer og soldater, forgiftning av mat og vann, sabotasje og tyverier av våpen og ammunisjon.

Et stort nærvær av hemmelig politi drev omfattende undertrykkelse av både serbiske og albanske nasjonalister på 80-tallet. 580 000 mennesker skal ha blitt arrestert og mange skal ha mistet sine jobber eller blitt utvist fra universitet. Ikke desto mindre tiltok spenningene mellom albanere og serbere.

Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst (CAHY) gjennomførte en undersøkelse blant serbere som hadde forlatt Kosovo i 1985 og '86. Rapporten konkluderte med at mange av de som hadde forlatt provinsen forlot den på grunn av press fra muslimene. I '85 begynte 16 prominente akademikere fra CAHY med å skrive memorandumet som ble lekket til pressen i september '86. Memorandumet var svært kontroversielt. Det fokuserte på politiske problemer for serberne i Jugoslavia som var bosatt i områder der serberne var en minoritet. Memorandumet viet mye oppmerksomhet mot Kosovo og det ble hevdet at serberne i provinsen var offer for fysisk, politisk, juridisk og kulturelt folkemord. Det ble karakterisert som en total krig som begynte våren 1981. Det ble hevdet at situasjonen i Kosovo i 1986 var verre for Det serbiske folk enn naziokkupasjonen. Det ble hevdet at 200 000 serbere hadde forlatt provinsen iløpet av de foregående 20 år, og det ble advart om at det snart ikke ville være noen igjen hvis ikke ting ble radikalt endret. Det foreslåtte virkemidlet for å stanse den etniske rensingen var å bedre sikkerheten i provinsen og sørge for at alle etnisiteter ble likestilt. Forholdene burde legges til rette for at fordrevne serbere skulle kunne vende tilbake.

Meningene om memorandumet var delte. Flere ikke-serbiske nasjoner oppfattet memorandumet som et krav om et mer aggressivt Serbia. Det var også delte meninger blant serberne. Mange serbere var glade for at overgrepene ble bragt frem i lyset, men de gamle kommunistene (som hadde ansvaret for styringen av Jugoslavia) angrep og rettet skarp kritikk mot memorandumet. En av de som fordømte det, var en av lederne i Det serbiske kommunistpartiet, Slobodan Milošević, som var president for Serbia i 1989-1997 og for Jugoslavia i 1997-2000.

I november 1988 ble lederen for provinskomiteen i Kosovo arrestert. I 1989 erklærte Milošević en «anti-byråkratisk revolusjon» i Kosovo og Voyvodina. Dermed ble selvstyret i provinsen begrenset. Det ble erklært unntakstilstand og innført portforbud som reaksjon på voldelige demonstrasjoner som hadde krevd 24 liv. Milošević hevdet at endringer i grunnloven var påkrevd for å beskytte de gjenværende serberne i Kosovo mot overgrep mot fra den albanske majoriteten.

I 1989 ble det fremmet forslag om endriger i den serbiske grunnloven. Innstitusjoner i Kosovo ville miste sin uavhengighet. Albanerne i Kosovo svarte med en gruvearbeiderstreik i 1989. Streiken utviklet seg til omfattende demonstrasjoner. Endrigene i Den serbiske grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning i Serbia 2. juli 1990. Samme dag erklærte også en forsamling Kosovo som uavhengig republikk i Jugoslavia (Kosovo skulle mao. ikke lenger være underlagt Serbia). 5. juli oppløste folkeforsamlingen i Serbia folkeforsamlingen i Kosovo. Serbia oppløste også provinsregjeringen og tok full kontroll over Kosovo. Serbia tok over albansk-språklige medier og stengte albansk-språklig kringkasting. 4. september 1990 svarte albanerne i provinsen med generalstreik.

7. september 1990 erklærte den avsatte folkeforsamlingen i Kosovo en grunnlov for Kosovo. Milošević svarte med å beordre medlemmene i folkeforsamlingen i Kosovo arrestert. Den nye og kontroversielle serbiske grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning 5. juni 1990, og den trådte i kraft 28. september 1990. Det ble avholdt valg med flere partier i desember 1990. Milošević ble valgt til president i Serbia. I september 1991 holdt kosovoalbanerne en uoffisiell folkeavstemning. Et overveldende flertall stemte for selvstendighet. 24. mai 1992 holdt kosovoalbanerne uoffisielle valg på nasjonalforsamling og president for Kosovo.

Den jugoslaviske presidenten, Dobrica Cosic, foreslo å dele Kosovo i 1992, men forslaget ble avvist av Ibrahim Rugorova.

I august 1991 innskrenket det serbiske parlamentet pressefriheten i Kosovo. Spesialutsending for FN, Tadeusz Mazowiecki, skrev i en rapport datert 26. februar 1993 at politiet hadde intensivert undertrykkingen av den albanske befolkningen fra 1990. Han hevdet at deres grunnleggende rettigheter var krenket, utdanningssystemet ødelagt og et høyt antall embedsmenn hadde blitt avskjediget på politisk grunnlag.

Mer enn 80 000 albanere ble fratatt sine jobber i Kosovo. Et nytt serbisk pensum ble innført i alle høyere læresteder. Albanerne svarte med å opprette egne skoler. Albansk mistet statusen som offisielt språk. Universitet i Pristina ble ansett som et arnested for alabansk nasjonalisme. 800 lærere og 22 500 studenter (av 23 000) ble utvist.

De albanske sikkerhetsstyrkene ble erstattet av 40 000 jugoslaviske politi og militære.

Innskrenkningen av Kosovos selsvtyre ble ledsaget av avskaffelse av landets politiske institusjoner. Folkeforsamlingen og provinsregjeringen ble formelt avskaffet. Ettersom det meste av industrien var eid av staten, resulterte endringene i store utskiftninger i selskapenes ledelser. Men få ledere fikk sparken. De ansatte ble avkrevd en lojalitetserklæring som de fleste albanerne nektet å undertegne. De som undertegnet erklæringen, forble ansatte i serbiske statsselskaper frem til 1999. 80 prosent av den albanske befolkningen ble arbeidsløse. En tredjedel av den mannlige befolkningen emigrerte.

Etter at kommunistene hadde mistet sitt grep, ble Den demokratiske liga for Kosovo, ledet av Ibrahim Rugorova, den ledende albanske politiske kraften i provinsen. Rugorova gikk inn for ikkevoldelig albansk motstand. Han oppfordret albanerne til å boikotte Jugoslavia og Serbia ved å ikke delta i valg, nekte å avtjene verneplikt og ved å nekte å betale skatt. Han oppfordret også til opprettelse av albanske skoler og sykehus. I 1992 ble Rugorova valgt til president for Kosovo i et uoffisielt valg.

Mot krig (96-98)

Det var fred i Kosovo under krigene i Slovenia, Kroatia og Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. Men frustrasjonen blant albanerne var økende.

I 1997 ble Slobodan Milošević forfremmet til president for «Rest-Jugoslavia» (dvs. Serbia og Montenegro).

Den serbiske undertrykkingen hadde radikalisert albanerne. Mange følte at væpnet motstand var eneste farbare vei. 22. april 1996 ble serbiske sikkerhetsstyrker angrepet i fire nesten simultane angrep. En inntil da ukjent terrororganisasjon, Kosovo Liberation Army (KLA), påtok seg ansvaret. I 1997 oppsto det kaos i Albania. Albansk militært materiell havnet etter hvert i hendene på KLA. Den jugoslaviske regjeringen betraktet KLA som terrorister, mens mange albanere så på organisasjonen som frihetskjempere. KLA ble ført opp på USAs liste over terrororganisasjoner frem til 1998. I 1999 uttrykte Republikanernes utenrikskomité i Det amerikanske senatet bekymring over Clinton-administrasjonens allianse med KLA. I år 2000 fastslo BBC at USA, som hadde erklært KLA som terrorister, nå samarbeidet med organisasjonen.

USA opprettholdt sanksjoner mot Jugoslavia på bakgrunn av flere ankepunkter, hvorav Kosovo var ett. Dette til tross for at Daytonavtalen fastslo at alle sanksjoner skulle innstilles.

Kosovo Liberation Army (KLA) ble startet i 1991. I 1996 begynte organisasjonen å angripe politistasjoner og kontorer tilhørende den jugoslaviske regjeringen. Jugoslavia svarte med å sette inn flere tropper. USA førte KLA opp på sin liste over terrororganisasjoner frem til 1998.

KLA intensiverte sine angrep i Drenica-dalen. Få dager etter at den amerikanske utsendingen, Robert Gelbard, hadde beskrevet KLA som en terrororganisasjon, svarte serbisk politi på KLA-angrepene i Likosane-området. KLA-krigerne ble forfulgt til Cirez. 16 KILA-soldater og fire serbiske politimenn ble drept i aksjonen. Dermed var Kosovokrigen i gang.

I April ble det holdt en folkeavstemning om utenlandsk assistanse i Kosovo. De serbiske velgerne stemte ned forslaget. KLA satte seg fast ved Decani og Glodane og i områdene rundt.

31. mai 1998 begynte den jugoslaviske hæren og det serbiske politiet en operasjon for å rense grenseområdene mot Albania for KLA.

Daværende president i Jugoslavia, Slobodan Milošević, og daværende president i Russland, Boris Yeltsin, avtalte at de offensive operasjonene skulle stanses og innlede samtaler med albanerne. 15. mai møttes Ibrahim Rugorova og Milošević i Beograd.

Richard Holbroke besøkte områdene der kampene foregikk i juni, og han lot seg avbilde sammen med KLA. Bildene ble tolket som et signal på at USA støttet den albanske siden i Kosovo.

I følge avtalen fremforhandlet av Jeltsin og Milošević, skulle internasjonaler utsendinger sendes til Kosovo-Metohija for å overvåke situasjonen der. Planen ble kalt Kosovo Diplomatic Observer Mission (KDOM) og den ble igangsatt i begynnelsen av juli.

Den amerikanske regjeringen ønsket observatørene velkommen, men fordømte avtalen om gjensidig våpenhvile. Amerikanerne krevde at serberne skulle innlede en ensidig våpenhvile uten å knytte dette til krav om pause i terroraktivitetene.

KLA fortsatte sine aktiviteter i mai og juni. KLA omringet Peć og Đakovica. De etablerte en midlertidig hovedstat i Mališevo. KLA infiltrerte Suva Reka og de nordvestre delene av Pristina. De erobret kullgruvene ved Belacevec i slutten av juni og truet dermed energiforsyningen i regionen. Taktikken var geriljakrig og bakholdsangrep på serbiske styrker.

I midten av juli erobret KLA Orahovac. 17. juli 1998 ble også to landsbyer nær Orahovac erobret.

Det ble iverksatt ytterligere tiltak for å renske ut de siste kristne i Kosovo, da ved angrep på det ortodokse klosteret i Zočište 5 km fra Orahovac. Klosteret ble plyndret. Munkene ble sendt til en fangeleir, og selve klosteret ble jevnet med jorden. Dette utløste en rekke serbiske og jugoslaviske motoffensiver som fortsatte til begynnelsen av august.

Flere nye KLA-angrep fremprovoserte jugoslaviske operasjoner i sentrale deler av Kosovo, sør for veien mellom Pristina og Peć, 23. august ble Klečka gjenerobret. Og det ble oppdaget et krematorium KLA hadde opprettet for å kvitte seg med levninger etter ofre. Første september begynte KLA en offensiv ved Prizren. Jugoslavene innledet en motoffensiv. I midten av september ble KLA aktive i nordre deler av Kosovo. I slutten av september ble det igangsatt en offensiv for å nedkjempe KLA i nordre og sentrale deler av Kosovo og Drenica-dalen. Det ble fremsatt trusler fra vestlig hold.

28. september fant KDOM (observatører) lemlestede levninger etter en familie utenfor landsbyen Gornje Obrinje. Bildet av en blodig dukke fra dette funnet ble et viktig symbol i den påfølgende krigen.

Račak-massakren – casus belly?

Račak er en landsby sør i Kosovo. KLA var aktive i landsbyen, og det ble begått kidnappinger og ildspåsettelser. 8.-10. januar 1999 angrep KLA politi i nærliggende landsbyer. Fire politimenn ble drept. Serbiske sikkerhetsstyrker svarte med å etablere en sikkerhetssone som innbefattet Račak.

15. januar ble 45 albanere, hvor av tre kvinner, drept i landsbyen Račak i Kosovo. Men observatører fra OSSE ble nektet adgang til området. Også sjefsanklageren i Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia ble nektet adgang.

Drapene ble omtalt som en massakre, og de ble brukt som argument for at NATO-intervensjon i Kosovo var påkrevd. I følge omtalen av episoden på Wikipedia, er det delte meninger om de drepte var massakrert eller drept i kamp.

Det ble utferdiget tre rettsmedisinske rapporter om hendelsen. Den serbiske regjeringen bestilte to rapporter. Én fra en serbisk og én fra en hviterussisk legegruppe. Disse rapportene konkluderte med at de drepte ikke var sivile.

EU oppnevnte en tredje rettsmedisinsk gruppe. EUs gruppe var finsk, og den ble ledet av Dr. Helena Rata. Det ble publisert en foreløpig rapport 17. mars. Men i innledningen til rapporten understrekes det den foreløpige rapporten står for lederens regning. Hele gruppen hadde mao. ikke sluttet seg til konklusjonene i rapporten. Denne rapporten slo fast at «Det ikke fantes bevis som talte for at de drepte var noe annet enn ubevæpnede sivile...» Selve rapporten fra den finske rettsmedisinske gruppen ble overlevert Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia i juni 2000. Det ble publisert en forkortet versjon sommeren 2001, men den fulle rapporten har aldri blitt publisert. I oktober 2008 uttalte den leden for den finske rettsmedisinske gruppen, Helena Rata, at hun hadde blitt utsatt for press for å endre innholdet i rapporten, fra politisk hold, for å tydeliggjøre serbernes ansvar for den påståtte massakren. Men hun nektet å gi etter for dette presset.

I følge omtalen av den påståtte massakren på Wikipedia, skal Washington Post i slutten av januar 1999 ha hevdet at det var lekket opptak fra telefonsamtaler mellom serbiske ledere som beviste at Serbia forsøkte å dekke over at det hadde funnet sted en massakre. Det synes imidlertid som om de påståtte opptakene aldri har blitt offentliggjort. Hvilket virker påfallende tatt i betraktning at oppslaget må ha vært viktig for mange beslutningstagere den gang.

Når man leser omtalen av den påståtte massakren på Wikipedia, er det vanskelig å vite hvilken versjon av historien man skal feste lit til. Ved Det internasjonale straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia ble Račak-massakren tatt ut av tiltalen på grunn av mangel på bevis. Det kan dermed se ut til at bevisene var tilstrekkelige for NATO til å gå til krig, men ikke tilstrekkelige til å anvendes som bevis i en rettssak.

Rambouillet-konferansen

6. februar 1999 ble det igangsatt fredssamtaler der generalsekretær for NATO, Javier Solana, forhandlet med begge parter. Den serbiske delegasjonen ble ledet av den serbiske presidenten Milan Milutinović. Konferansen var tilsynelatende fruktbar. 23. februar ble det sendt ut en erklæring om at det var oppnådd enighet om selvstyre i Kosovo. Det skulle holdes valg og opprettes demokratiske institusjoner som skulle styre provinsen, beskytte menneskerettighetene og rettighetene til de etniske gruppene samt etableres et rettferdig rettssystem. Det ble uttalt at «Et politisk rammeverk er nå på plass.»

Kapitlene som skulle regulere implementeringen av avtalen, var imidlertid ennå ikke på plass. I dette kapittelet skulle det inviterte sivile og militære nærværet i Kosovo reguleres.

I den påfølgende måneden la imidlertid de amerikanske diplomatene Rubin og Albright sterkere politiske føringer på forhandlingsprosessen. Endringen i NATOs holdning i retning av støtte til KLA ble omtalt i programmet «Moralsk krig: NATO i krig» på BBC TV. Denne dreiningen i hodlning fant sted til tross for at lederen for NATOs militære komite, general Claus Neuman, uttalte: «Ambassadør Walker stated in the NAC (North Atlantic Council) that the majority of the violations [of the ceasefire] was caused by the KLA.»

18. mars 1999 undertegnet den albanske, britiske og den amerikanske delegasjonen den såkalte Rambouillet-avtalen. Den serbiske og den russiske delegasjonen nektet å undertegne med den begrunnelse at avtalen ga NATO rett til å sende sine tropper ikke bare til Kosovo, men til hele Serbias territorium. I følge avtalen skulle Kosovo bli en autonom provins i Serbia. NATO skulle sette inn 30 000 soldater for å opprettholde orden i Kosovo. NATO-tropper skulle kunne ferdes fritt på jugoslavisk territorium. NATO skulle innvilges immunitet mot rettsforfølgelse i Jugoslavia.

Avtalen ble av enkelte betraktet som et påskudd for å bombe hele Den føderale jugoslaviske republikken.

Serbia fremla en alternativ avtaletekst der alle avtalepunktene om implementering var utelatt. Kapittelet om humanitær assistanse og gjenoppbygging, bestemmelsene om internasjonalt oppsyn, og formuleringen «viljen til folket i Kosovo» var utelatt i det serbiske forslaget til avtaletekst.

22. mars 1999 forlot de internasjonale observatørene fra OSSE Kosovo i frykt for forventet NATO-bombing.

23. mars aksepterte det serbiske parlamentet prinsippet om autonomi for Kosovo, bortsett fra de militære delene av Rambouillet-avtalen, spesielt appendiks B som gav NATO fri tilgang til hele Serbia. (Denne delen av avtalen har blitt omtalt som NATO-okkupasjon.)

Som følge av at Serbia ikke aksepterte NATOs ultimatum, startet NATO en krig mot Serbia med luftangrep i perioden 24. mars til 11. juni 1999. Serbia ble angrepet med både fly og krysserraketter. Serberne svarte med å utvise flere hundre tusen albanere fra Kosovo, og det ble dermed skapt en humanitær katastrofe. I begynnelsen av mai angrep NATO en flyktningkonvoi og drepte 50 flyktninger.

7. mai bombet NATO den kinesiske ambassaden i Beograd. Tre kinesere ble drept. Angrepet skapte en bølge av raseri i Kina.

Milošević bøyde etter hvert av og aksepterte at NATO-styrker besatte Kosovo under ledelse av FN. Norske og britiske spesialstyrker foretok operasjoner på bakken i Kosovo.

Etter krigen

Selvstyret i Kosovo ble avskaffet fordi serbiske myndigheter ønsket å stanse fordrivelsen av serberne fra Serbias vugge. Takket være NATO fikk albanerne igjen makten i den serbiske provinsen og fordrivelsen av serbere kunne dermed gjenopptas.

Den serbiske befolkningen skal ha utgjort 194 000 mennesker i 1991.

I 2011 var de fleste av disse fordrevet eller drept, og det befant seg 26 000 serbere i provinsen. Serbernes andel av befolkningen skal ha falt fra 23,6 prosent i 1948, til 1,5 prosent i 2011.

NATOs aksjon muliggjorde ikke bare etnisk rensing. Etnisk rensing er lønnsomt for den som renser ut andre ettersom den rensende part kan overta hus og andre eiendeler fra de som fordrives. I Kosovos tilfelle har albanerne lykkes i å dra nytte ikke bare av serbernes eiendeler. Albanske ledere har også utviklet en forretning som går ut på å høste organer fra serbere. I 2008 publiserte Carla Del Ponte en bok der hun hevdet at det har blitt smuglet organer fra serbere og andre minoriteter fra Kosovo til Albania. (Les: Skar ut organer på levende fanger, vel vitende om organhandel.)

I 2008 var Kosovo nesten tømt for sin opprinnelige kristne befolkning og provinsen erklærte uavhengighet fra Serbia.

(Merk: Min omtale av prosessene som ledet frem til at de kristne nå er fratatt Kosovo er basert på flere oppslag funnet på Wikipedia. Oppslag på dette netteleksikonet kan inneholde feil.)