Hatet mot jødene blant muslimer har lite å gjøre med dagens politiske situasjon, men er en «arv» etter Muhammeds tid og står sterkt den dag i dag. Her representert ved den nå avsatte presidenten i Egypt, Mohamed Morsi.
Islamsk innvandring er et nesten like gammelt fenomen som islam selv. Profeten Muhammed mottok de første åpenbaringene fra Allah ca. år 610 etter Kristus. Han adlød lojalt Allahs vilje. Dessverre resulterte det i at han og hans tilhengere kom i konflikt med de øvrige innbyggerne i hjembyen Mekka. Muslimene måtte så flykte til byen Yathrib, i dag kjent som Medina, i år 622.
En gammel illustrasjon som viser Muhammed motta åpenbaringer fra Allah via erkeengelen Jibra'il (Gabriel)
Denne illustrasjonen skildrer én av Muhammeds mange massakrer på jødiske stammer.
Halvor Tjønns bok «Muhammed; slik samtiden så ham», utgitt av Dreyers forlag i 2011
Medina ble opprinnelig kontrollert av tre jødiske stammer. Jødene lot de to arabiske stammene innvandre til Medina. Den ene av de to hedenske stammene, Khazraj, inviterte så Muhammed og hans tilhengere til Medina. Medina hadde vært hjemsøkt av konflikter, og det var et håp om at Muhammed ville bidra til å få slutt på stridighetene. Muhammed sluttet også en pakt med de jødiske stammene i Medina.
I følge Koranen 2:100 er det slik at nyere surer (sure = kapittel) har forrang fremfor eldre når det måtte være motstrid mellom meningsinnholdet i ulike surer.
Sure 2 var den første suren som skal ha blitt åpenbart etter at muslimene kom til Medina i år 622. Muslimene var da flyktninger fra Mekka og ikke særlig sterke. Allah var klar over dette og åpenbarte det tolerante verset 2:157 («Det er ingen tvang i religionen...»)
I år 624 vant muslimene sitt første viktige slag; slaget ved Badr. Etter slaget ved Badr ble Koranens sure 8 åpenbart. Denne suren er langt mindre tolerant enn tidligere surer. Da muslimene hadde blitt mektigere, var ikke Allah lenger opptatt av å tolerere mennesker med en annen religion. I Koranen 8:40 pålegges muslimene tvert i mot å slåss helt til «all religion tilegnes Gud». Dyrkelse av andre guder enn Abrahams gud kan med andre ord ikke lenger aksepteres.
Toleransen forsvant også. Den jødiske poeten Kab skrev dikt der han priste mennene muslimene hadde myrdet ved Badr, og han diktet om muslimenes kvinner. Muhammed sørget derfor for at Kab ble lurt i en felle og myrdet. En muslimsk historiker skrev at alle jødene fryktet for sine liv etter dette (Muhammed; slik samtiden så ham, side 167). Profeten skal ha ropt ut «Drep den av jødene som faller i deres hender». Muhammed forklarte i ettertid at de som spottet og fornærmet muslimene, ville møte samme skjebne. Den moderne muslimske historikeren Adil Salahi har hyllet dette drapet.
Banu Qaynuqa
Det var tre viktige jødiske stammer i Medina. Muhammed tok dem en etter en. Først ute var Banu Qaynuqa (mars, år 624). Jødene var før dette i allianse med muslimene. Jødene skal ha oppført seg dårlig overfor Muhammed etter Badr. De sa han ikke hadde møtt en verdig motstander i slaget.
Jødene i Banu Qaynuqa ble samlet på en plass i byen og fikk beskjed om at de måtte konvertere til islam. Jødene skal da ha grepet til våpen. I denne forbindelse henvendte også erkeengelen Gabriel til profeten og åpenbarte Koranens vers 8:60 – «Men hvis du frykter svik fra et folk, så forkast også du pakten på samme måte, Sandelig, Allah liker ikke de svikefulle!» Muslimene skal med andre ord angripe andre dersom de frykter svik...
Muslimene beleiret så jødene. Da de overgav seg, ønsket Muhammed å drepe dem. En mektig stammeleder tvang frem en annen løsning. Jødene ble fordrevet, og muslimene delte eiendelene deres seg imellom etter ordre fra Allah. Det å adlyde Allah kan med andre ord være meget lønnsomt for muslimene...
De øvrige jødiske stammene i Medina løftet ikke en finger for å hjelpe sine trosfeller.
Banu Nadir
Neste stamme som fikk merke Allahs vrede, var Banu Nadir. Etter slaget ved Uhud i mars 625.
Allahs apostel kom i pengenød. Han henvendte seg da til Banu Nadir. Jødene sa at de ikke var uvillige til å bistå Muhammed. Men så kom det «nyheter fra himmelen» om at jødene i virkeligheten planla å drepe apostelen ved å kaste en stor stein ned på ham.
Profeten gav så jødene ordre om å forlate byen. Nadir ble beleiret. Banu Nadir hadde et håp om at den tredje jødiske stammen skulle komme dem til unnsetning. Men en av lederne for denne stammen, Kab ibn Asad, uttalte: «Så lenge jeg er i live, skal ingen mann fra Banu Qurayzah bryte vår avtale» (dvs. avtale med Muhammed). Ingen kom Banu Nadir til unnsetning, og stammen måtte forlate det meste av det de eide og vandre ut i ørkenen. Nok en gang fordelte muslimene de fordrevnes eiendeler mellom seg.
I Koranens sure 59 hylles fordrivelsen av Banu Nadir:
Koranen 59:14: «.... Deres kampkraft er stor, - dem i mellom. Du anser dem som en enhet, men deres hjerter er forskjellige. Dette fordi de er et folk som ikke forstår.» (Ikkemuslimene yter ikke skikkelig motstand. Fordi de strides seg i mellom. Og fordi de ikke forstår islam...)
Halvord Tjønn understreker at Muhammed hadde avvist et forslag om å be om jødenes støtte i slaget ved Uhud.
Det har alltid funnes moderate muslimer. I Medina forsøkte Abdullah ibn Ubaay å hindre at Banu Nadir skulle bli fordrevet. Det som er trist, er at Allah viser slik forakt overfor de moderate muslimene. I Koranen 59:11 omtales de moderate muslimene slik: «Du har vel sett hyklerne, som sier til sine vantro brødre av skriftfolket: «Om dere drives bort, vil vi dra ut sammen med dere, og vi vil aldri adlyde noen når det gjelder dere. Om dere bekjempes, skal vi visselig hjelpe dere.» Allah bevitner, - de er sandelig løgnere.»
Banu Qurayzah
Halvord Tjønn skriver i sin bok, på side 229, om Slaget ved gravene i år 627: «Hvis Banu Qurayzah hadde mobilisert sine styrker, og den store Quraysh-hæren som sto utenfor Medina samtidig hadde gått til et frontalangrep over gravene og vollene som omgav byen, er det mye som taler for at Midtøstens historie i ettertid hadde forløpt annerledes enn den faktisk gjorde.»
Banu Qurayzah turte ikke gå sammen med Quraysh-hæren. Dermed vant muslimene, og Banu Qurayzah ble utradert. Noen ganger er det med andre ord farligere å være feig enn modig.
Da Muhammed skulle gå i moskeen etter Slaget ved gravene, kom erkeengelen Gabriel ridende på et muldyr. Gabriel påla muslimene å gå mot jødene før de kunne gå til bønn. Muslimene laget en jern-ring rundt jødenes bosetting. Jødene ba om å få lov til å reise og overlate sitt jordiske gods til muslimene, slik Banu Nadir hadde fått lov til. Men ønsket ble avslått. Dermed overgav jødene seg uten å ha mottatt noen garantier.
Al-Aws hadde vært allierte med Banu Qurayzah, og de ba for de som hadde overgitt seg. Det ble inngått et kompromiss om at en av Aws' stammefrender, Sad ibn Mudah, skulle avgjøre jødenes skjebne. Sad dømte alle mennene i stammen til døden. Kvinner og barn skulle selges som slaver. Og det jordiske godset skulle fordeles mellom muslimene. Muhammed gav ordre om at fangene skulle behandles godt før de skulle henrettes. Henrettelsene ble organisert slik at alle i Aws-stammen (Qurayzahs gamle forbundfeller) måtte delta i forbrytelsene. Dermed ble alle muslimene knyttet sammen ved hjelp av blodet fra de myrdede. Historiske kilder hevder at antallet myrdede i Qurayzah lå mellom 6 og 900. Muhammed valgte ut Rayhana bint Zaid til seg selv som slavinne. Muhammed valgte å trekke seg tilbake før henrettelsene var fullført for å kunne nyte sin nye konkubine, hvis ektemann og mannlige slektninger nettopp var blitt drept. Hun gikk etter hvert over til islam.
Den moderne muslimske muhammed-biografen Aldid Salahi omtaler massakren slik: «Islam har en veldig jordnær holdning når det gjelder forbindelsen mellom muslimer og ikkemuslimer. Man etterlater ikke noe rom for naivitet og selvtilfredshet. Når fiendskap mot islam henleder en gruppe til å gå mot det muslimske fellesskap, må en slik gruppe håndteres med lovens midler i det øyeblikk muslimene overvinner dem og forpurrer deres fiendtlige planer.»
Hva så?
Mange vil spørre «Hva så?». Den kristne innvandringen til Amerika og andre steder resulterte i enorme forbrytelser mot urbefolkningene der de kom. Hvorfor skal muslimene måtte hefte for konsekvensene av muslimsk innvandring mens de kristne ikke skal hefte for konsekvensene av kristen innvandring?
Det er imidlertid en viktig forskjell. Muslimene betrakter Muhammed som den ypperste moralske autoritet. Dette fastslås blant annet i Koranen 33:21: «I Allahs sendebud har dere et godt eksempel...» For mange muslimer, men ikke alle, er hans gjerninger veiledende for hva som er rett og galt også i dag (imidlertid finnes det også muslimer som mener at profetens handlinger må ses i lys av tidsånden, og at det som var riktig opptreden på 600-tallet ikke er riktig opptreden i dag). Handlingene til europeiske imperialister, som Colombus og Pizarro, er derimot ikke veiledende for kristne. Det som er veiledende dem er handlingene til Jesus Kristus. Fordrivelsen av urbefolkningen i Medina var i tråd med Allahs vilje slik den er nedfelt i Koranen. Hvis mange muslimer tror at Koranen er et uttrykk for Allahs vilje, er det fare for at de kan komme til å følge samme prosedyre som Muhammed og hans menn:
1. Innvandre og snakke om toleranse og fredelig samekistens.
2. Når muslimene er mange og sterke nok, skifter man taktikk og går løs på de vantro i mindre grupper av gangen slik at muslimene ikke møter for mye motstand.
3. Fordrive eller drepe de vantro puljevis og overta alt de eier.
(Fremstillingen bygger i det vesentlige på Halvord Tjønns biografi om Muhammed, Muhammed; slik samtiden så ham, utgitt av Dreyers forlag i 2011. Tjønn viser i sin tur til de muslimske historikerne Ibn Ishaq, al-Waqidi og al-Tabari.)