Ingen grunn til å kalle de utmeldte for «silkefront»

Etter årsmøtet. Hva nå?

Flere blant dem som nå har valgt å melde seg, ut stod for en sånn linje. Andre blant de utmeldte hadde kanskje en mindre tydelig politisk profil. Alle var medlemmer av SIAN. Jeg ser ingen grunn til omtale dem som en «silkefront» et uttrykk som går tilbake til krigens dager, og som handler om holdninger til landssvikoppgjøret. La oss forlate en slik retorikk. Det skjerper motsetningene, unødig.

Organisasjonens vedtekter slår tydelig fast hva vi står for. Det kom meg bekjent, intet forslag til vedtektsendringer frem på årsmøtet, hverken fra det sittende styret, eller folk i valgkomiteen. Så da stod vedtektene fast. Nå opprettes det en ny organisasjon Verdier i sentrum (VIS) av de samme mennesker som meldte seg ut.

Bitterhet

Det er vel liten tvil om at valgkomiteen som hadde innstilt Rune Bye som leder, følte seg overkjørt og tilsidesatt. Folk som får en slik opplevelse, melder seg gjerne ut. Det var dette som skjedde. Noen vil også hevde at det var urent politisk trav fra ledelsens side som ikke etterkom valgkomiteens innstilling. Påstandene om «kupp» forekommer på begge sider. Bitterhet hersker i etterkant, og gamle venner blir «fiender». Den samlede vurderingen av årsmøtet i 2014 vil i fremtiden kanskje bli vurdert som, resultat av dårlig kommunikasjon mellom valgkomite og styre, og ikke så mye om ideologi. Kanskje. Det er lov å håpe, fordi alt tyder på at frontene mellom islamister og anti-islamister vil skjerpe seg

Uten filter

Sånn er det ofte i mindre bevegelser som rives opp av interne splittelser. Alle som var på Universitetet på 70 tallet husker de marxistiske fraksjonsdannelsene og striden om «den rette lære». Flere i SIAN, både undertegnede og tidligere SIAN medlem, Morten Schau, har en fortid på venstresida.

At en anti-islamist skulle komme fra venstresida, stemte ikke helt med kartet til den politisk korrekte venstresida. Men sånn ble det bare.

Jeg tror at folk med tidligere erfaring fra venstresida bærer videre arbeiderbevegelsens inngrodde skepsis til religiøs dominans og presteskap.
Fra denne posisjonen er det lettere å granske islam, uten filter, og komme til konklusjonen om at islam er en fiende av frihet og demokrati, likestilling og kvinners rettigheter. Og konklusjonen må derfor bli å støtte alle demokratiske krefter internasjonalt, som kjemper mot Jihad og islamisering.

Aksen høyre/venstre er likegyldig.

Alle som har jobbet mot islamisering vet at aksen «høyre og venstre» er likegyldig i det anti-islamske arbeidet.
Man finner sammen helt uavhengig av synet på skatteøkning eller skattelettelser, eller overføring til landbruket, for den saks skyld.

Samtidig er det slik at venstresida i Norge og ellers i Europa har hatt solidaritet med fattige og utjevning som de viktigste politiske markørene. Uavhengig av talent og ideologi folk bringer med seg. Folk er folk, til tross for at det motsatte er bevist en rekke ganger.

Vi er trolig nå bare i den første fasen av islamiseringen av Europa. Den heroiske Oriana Fallaci som døde i 2006 fortalte oss at «vi har adskillig verre ting i vente».

Å forsvare sitt eget folk og egen arbeiderklasse mot masseinnvandring av muslimer og jihadisme, har imidlertid glimret med sitt fravær. Den eneste ærlige kommunisten som har rettet søkelyset mot denne misæren, er Universitetslektor Jørgen Sandemose i boken; «Venstrefløyen og Islam» (Sandemose 2011)

Her skriver Sandemose bl.a. «Det store problemet for islam som tankeretning betraktet, er at den er bundet til en erobringsideologi som i våre dager dør av elde, og uten at dens talsmenn er i stand til å erobre noe. Tendensen til en desperat og formålsløs vold er derfor nedlagt i islams nåværende form.»

Jeg er ikke enig med Sandemose, s utsagn: «dens talsmenn er ute av stand til å erobre noe».
Trolig ville Jørgen Sandemose kommet til en annen konklusjon i dag. I opplag nummer 2, etter 9/11 og etter Syria.

To linjer.

Både før og etter årsmøtet kan vi i hvert fall snakke om to linjer. Jeg velger å kalle dem; de forsiktige og de konfronterende.

De konfronterende beholder SIAN og driver organisasjonen videre. Begge organisasjoner har det til felles at de er motstandere av islamisering. VIS sier det imidlertid ikke så åpent. Enda?

Begge organisasjoner har også det til felles at de jobber for å nå ut til folk flest. Lykkes man ikke i å mobilisere folk på et bredt plan som kan presse politikere, så sitter man kun igjen med en ideell organisasjon med noen få ildsjeler.

Hvis man leser VIS mellom linjene så fremgår det at de mener folk best kan nås, dersom retorikken dempes og de anti-islamistiske kortene holdes tettere til brystet.
SIAN derimot står på samme linje som fra 2008 der det i vedtektene heter at «Islam er en totalitær bevegelse osv.»

Har noe endret seg i Norge og verden vesentlig siden 2008? Etter mitt skjønn kun at trusselen fra militant islam stiger. Det popper opp nye moskeer som enten allerede er radikale, eller som jihadister kan radikalisere. PST er bekymret og det tror jeg også at Kari og Ola er, når alt kommer til alt.

Det muslimske bidraget til innvandring og befolkningsvekst i Europa, danner det demografiske fundamentet for radikalisering og jihadisme i vår tid. Velgere og politikere lar det skje.

Hva nå?
Hvordan når man så best ut til folk, enten man jobber i den ene eller andre organisasjonen?

Ved å rette søkelyset mot det som folk umiddelbart ser er et problem. Et problem som rir hele verden som en mare, fra det Afrikanske kontinentet via Asia og Midtøsten til Europa, Russland, USA og Norden.

Islam er fred (!)

De islamske jihadistene griper tilbake til grunnleggende tekster i Koranen for å begrunne sine avskyelige massakrer på uskyldige mennesker over hele kloden, enten det er i Russland, Nigeria eller Kenya. Eller andre land.

Jihadistene har krigsherren og massemorderen Muhammed ibn Abdullah som forbilde. Samtidig blir vi foret, så og si daglig med påstandene om at «Islam er fred» både fra muslimer selv, fra PK media og kirkelig hold.

Man ser åpenbart ikke den logiske bristen i utsagnet; «islam er fred» når alle kan se islamistene utføre massakrer over hele verden, og nå i Syria i særdeleshet, på TV eller Youtube.

Islamister ønsker selvsagt å skjule sin agenda. De sier at islam er fred. Og de har rett. Men den islamske «fred» inntreffer først når de vantro enten er drept, fordrevet, har gått over til islam, eller funnet seg i å bli behandlet som 2. klasses borgere (dhimmier) og betale jizya (skatt) til det muslimske herrefolket.

Det er denne «Drømmen om det perfekte samfunn» (professor Øystein Sørensen 2011) som motiverer jihadister og islamister over hele verden, på samme måte som utopi og verdensherredømme inspirerte arkitektene bak Komintern og Det tredje Riket. Øystein Sørensen er tidligere venstreradikal.

Hovedfienden.

Islam er, som den svarte modige kvinnen Ayan Hirsi Ali har uttalt, ingen fredsreligion, men «en politisk bevegelse som søker makt og erobring». Dette skal selvsagt en anti-islamistisk organisasjon stå for, og for å nå ut til «folk flest» må vi rette lyskasterne mot den islamistiske fortroppen som er de islamistiske jihadistene.

Tusenvis av islamister fra Europa har reist til Syria for å kjempe for al-Qaida mot al-Asads regime.

I vårt land dreier det seg kanskje om rundt 50. Disse har nå begynt å vende tilbake til Norge. Politikerne i Norge og mange land i Europa, forstår ikke hvilken fare disse islamske terroristene representerer. Etter noen samtaler med PST får de gå fritt omkring i samfunnet. Mange av dem kan ha begått grufulle handlinger og blitt herdet, eller kun vært vitner, og blitt traumatiserte. Eller begge deler. Uansett så har vi al-Qaida folk midt i blant oss.

Hvis ikke det gjør deg skremt og forbanna, så vet ikke jeg.

Vi vet at «Profetens Umma» har medlemmer som nå kommer tilbake til Norge. Det er dette som burde oppta oss. Ikke indre splid.

Vårt åpne, demokratiske og naive samfunn er svært sårbart for islamsk terror.

Radikalisering av moskeer og en den demografiske utvikling blant den muslimske befolkningen, øker faren for militante islamske angrep. Det vil utvilsomt komme.
Al-Qaida i Norge ved Profetens Umma demonstrerte mot Norge, og for jihad, på Universitetsplassen den 12. februar 2010.

Al-Qaida truet Norge med jihad om vi ikke underkastet oss.

Det samme underkastelses kommando krevde de tyske okkupasjonsyrkene som marsjerte opp Carl Johans Gate 9. april 1940.

Islamistene valgte Universitetsplassen fordi dette er et viktig signal. «Vi kommer til alle universiteter og læresteder for å dominere dere. Vi starter i det små med krav om egne rom for oss, så tar vi det videre når vi ser hvor svake dere er.»

En oppfordring til SIAN og VIS. Ta tilbake Universitetsplassen i en felles demonstrasjon mot al-Qaida i Norge på Universitetsplassen.

Thomas Christensen