Det ble et heller dramatisk SIAN-årsmøte i Oslo i helgen der Stig Andersen ble valgt til ny leder med 20 mot 18 stemmer, som ble avgitt for valgkomiteens enstemmige innstilling, Rune Bye. Forslaget på Andersen ble fremsatt av undertegnede, Arne Tumyr, som ikke tok gjenvalg etter seks år som leder i SIAN. Hele valgkomiteens forslag på nytt styre med varamedlemmer ble vraket til fordel for den styringsgruppen Stig Andersen hadde knyttet til seg. Debatten var imidlertid ikke personpreget, men dreide seg utelukkende om ulike oppfatninger om SIAN skulle holde en skarp konfrontasjonslinje overfor islam og islamiseringen, noe Stig Andersen gikk inn for, mens Rune Bye og hans gruppe ville ikke angripe islam på samme måte som SIAN har gjort - men de ville tvert imot respektere islam som verdens neststørste religion. Denne gruppen ble karakterisert som «Silkefronten». Debatten og avstemningen dreide seg altså om hvilket veivalg SIAN nå skulle ta - og årsmøtet valgte, riktig nok med knapp margin, å holde fast på den linje SIAN har i dag.
SIAN-
drama
i Oslo
Etter at årsmøtet har talt består styret i SIAN nå av Leder Stig Andersen, nestleder Eilert Sannes, sekretær Oddbjørg Stave, kasserer Mona Solvang og styremedlem Line Thorbjørnsen. Varamedlemmer: Lars Thorsen, Veronica Solvang, Jan Henneli og Arne Tumyr.
Det ble fremsatt to forslag som uttalelse til Stortinget fra Rune Bye og Stig Andersen - som egentlig illustrerer de ulike holdningene. Mens forslaget fra Bye er så «tampt» at det kunne vært kommet fra en hvilken som helst forening, var forslaget fra Andersen av helt annen støpning. Vi gjengi her de to forslagene:
POSTBOKS 66 KJELSÅS, 0411 OSLO
Til
Stortingets representanter,
Stortinget,
0026 Oslo.
Det foreslås at årsmøtet Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) oversender til Stortinget følgende uttalelse:
«Etter krav fra islamske miljøer innføres stadig nye ordninger rundt om i landet vårt – basert på religiøs tilhørighet – et forhold som skaper motsetninger og konflikter i samfunnet. Vi ber derfor om at regjeringen gjør det klart at i Norge er det norske lover, regler og normer som gjelder. Ingen skal kunne kreve særordninger som er religiøst-kulturelt begrunnet.
Over hele Europa – først og fremst i Belgia, Holland, Frankrike, England og Sverige – ser vi en skremmende utvikling med mulige fremtidige borgerkrigslignende tilstander – som følge av at de politiske myndigheter tillater en masseinnvandring av muslimer som har tilhørighet – ikke til deres nye land ¬– men til islam. De fronter verdier som er uakseptable i et vestlig demokratisk samfunn – og de har en atferd som gjør at etniske nordmenn flytter ut av områder der muslimer flytter inn.
Vi ser med bekymring på at bare de siste årene har 20.000 nordmenn flyttet ut fra Groruddalen i Oslo - mens ca. 2000 fremmedkulturelle, de fleste muslimer, flytter inn hvert år.
– Det islamsk-religiøse «politiet» i Oslo øst trakasserer og hetser jenter som ikke følger det islamske klespåbudet.
– Muslimer som spiser under ramadan blir antastet av truende islamister som krever at islamske tvangspåbud følges.
– Det kreves egne bønnerom på skoler og universiteter.
– Egne dager for muslimske kvinner innføres i offentlige badeanlegg – der de besøkende går i svømmebassenget med klær på.
– Muslimer krever fritak fra arbeid og skole når de skal utføre sine «religiøse plikter».
– Barn tvinges til å gå på Koran-skoler uten tilsyn fra myndighetene.
– I islamske hjem lever unge kvinner nesten som i et fengsel.
– Kvinnelig muslimsk helsepersonell kan ikke pleie menn i sykehjem.
– Muslimer krever at islamske demonstrasjonsplagg som burka, niqab og hijab skal godtas i det offentlige rom.
– Det kreves segregerte klasser for gutter og jenter.
– Homofile blir hetset med ropene: «Måtte Allah forbanne deg.»
– Kvinner våger ikke å gå vestlig kledd i områder hvor de plutselig kan bli omringet av «islams voktere».
– Muslimske kvinner oppnår ikke reell skilsmisse gjennom norsk lovgivning – uten kontrasignering fra det religiøse lederskap.
– Halalmat – som er et resultat av en slaktemetode som er i strid med dyrevernloven – kreves i alle kantiner – offentlige så vel som i private.
– Muslimske kvinner krever rett til ikke å håndhilse på menn.
– Drosjesjåfører nekter å ta med blindehund, fordi en hund ifølge islam er et urent dyr.
– Barnehageassistenten krever ikke å servere til barna mat som er av gris - fordi maten angivelig er uren.
– Den muslimske kassadamen i butikken kan ikke slå inn pris på alkoholholdige drikker – fordi det er forbudt for en muslim å ha befatning med alkohol.
Vi har nå ca. 200.000 muslimer her i landet – som allerede er en politisk maktfaktor.
Mange ser på islam som en trussel for kommende generasjoner – fordi ufred og krig er et særtrekk ved islam.
Vi mener det er uakseptabelt at det offentlige hvert år bevilger ca. 300 millioner kroner til fremme av denne religionen – som i virkeligheten er en ensrettet politisk- religiøs ideologi. Italienske myndigheter har fratatt det islamske trossamfunn statsstøtte – fordi islam anses ikke som en religion i Italia. Samme diskusjon har man i Spania. I Sverige og England, og de senere år i Norge, er segregering av muslimske grupper blitt et stort problem. Dette kommer ikke bare av tilbud og pris på boligmarkedet, men islamsk lære som baserer seg på muslimers holdning til ikke-troende.
Vi ber regjeringen sette ned et utvalg for å vurdere om islam i teori og praksis er en religion –slik vi oppfatter religionsbegrepet i den vestlige verden – eller om vi har å gjøre med en totalitær politisk-religiøs samfunnsmodell – som er på kollisjonskurs med norske og vestlige verdier.»
Oslo, 28, mars 2014
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
(Forslagsstiller : Stig Andersen)
Forslaget fra Rune Bye hadde denne ordlyd:
Uttalelse til Stortinget
i anledning årsmøtet
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
28. mars 2014
Inneværende år vil stå i grunnlovsmarkeringens tegn med et historisk bak-
teppe som ga grunnlaget for en etter hvert formidabel nasjonsbygging. Begi-
venhetene for 200 år siden var av en slik gjennomgripende karakter at deres
betydning for etterfølgende samfunnsutvikling vanskelig kan overvurderes. De
betydelige endringene som fant sted med blant annet Norges gjenopprettede
status som suverent kongedømme { om enn i union med Sverige { var bemer-
kelsesverdige. Like bemerkelsesverdig var det at disse hendelsene kunne forløpe
på fredelig vis. Det var tid for klokskap { en egenskap daværende politikere og
alle berørte parter tjente på i denne omveltningens tid.
Grunnlovsfedrene var påvirket av tidens strømninger med frihet, likhet og
brorskap som de bærende verdier. Det ga seg utslag i { for den tiden å være { en
svært progressiv og fremtidsrettet grunnlov. Grunnloven { med senere tilpasnin-
ger { dannet grunnlaget for et fremvoksende velferdssamfunn, som store deler
av dagens befolkning på forunderlig vis tror først ble etablert etter oljefunnet i
Nordsjøen. Velferdssamfunnet med alle dets institusjoner var i all vesentlighet
etablert lenge før dette skjellsettende funnet. Det er nok heller slik at utviklin-
gen etter eventyret i Nordsjøen setter verdiene som velferdssamfunnet hviler
på, på prøve. Hvor godt klarer vi _a holde samfunnsverdiene i hevd { og der-
med videreføre velferdssamfunnet { når definisjonen av velferdssamfunnet ofte
knyttes til størrelsen på statsbudsjettet?
Likhetsidealet har fremstått som en vesentlig faktor for velferdsutviklingen
i landet. Dette idealet blir ofte karikert og uglesett fordi det blir feiltolket i en
retning av å tro at alle skal være like. Idealet om ett folk ble stadig sterkere.
Dette underbygget fremveksten av en velferdsstat. Det norske folk har historisk
aldri fremstått mer homogent enn for noen få tiår tilbake. Et homogent folk
ansees ikke lenger som bare positivt, og det er i denne sammenheng at vi så
smått kan se konturene av velferdsstatens utfordringer. Disse utfordringene har
i seg en dimensjon av permanent karakter, som på sikt vil true velferdsstatens
fundament og dermed dens videre eksistens.
Det er ikke så rent sjelden i det offentlige ordskiftet at det blir tatt til orde
for at vi, det norske folk, har vært heldige. Som de humanister vi er, ser vi det
ønskelige i at også andre skal få ta del i resultatene av dette ufortjente hellet. En
utbredt mangel på forståelse for hvilke verdier som er bårende og avgjørende for
velferdssamfunnet som vi i dag nyter godt av, vil være skjebnesvanger i bestre-
belsene på å opprettholde den i historisk sammenheng temmelig enestående
samfunnsmodellen vi har utviklet. Mange innvandrere kommer fra land i for-
skjellig grad av oppløsning. Hvilke muligheter har så de til å forstå grunnlaget
1
for den norske modellen når denne forståelsen ikke bare forvitrer blant folk flest,
men også hos de folkevalgte? Selvfølgelig har de begrensede muligheter til å kom-
me så mye som i nærheten av å forstå dette. Hvor mye av den norske folkesjelen
ofte omtalt som den sosiale kapitalen { er det som faktisk er grunnlaget og
forutsetningen for det mellommenneskelige fellesskap som vi har i dag, og som
er bærende for nasjonen?
Mangt og meget ved norsk lynne og væremøte blir betegnet som provinsielt.
Det virker som at nærmest alt av ny kulturell påvirkning ukritisk blir klassifisert
som en berikelse. Mange av dem som bringer denne berikelsen, har utvandret fra
land og kulturer der den mellommenneskelige toleranse, samkvem og forståelse
har gitt seg ganske andre utslag enn de holdninger og det tankesett som har
vunnet frem og blitt rådende i de skandinaviske land. Så har da også konikt-
nivået i geopolitisk målestokk vært ubetydelig i Skandinavia de siste to hundre
årene.
Grunnlovsfedrene evnet å se generasjoner fram i tid. Dagens politiske tidsho-
risont oppleves mye kortere. Hvordan ser Norge ut om 50 til 100 år? Det er ikke
mange valgstemmer å hente ved å beskjeftige seg med slike fremtidsscenarier.
Det som derimot fremstår tydelig og med overveiende grad av sannsynlighet
er at det norske samfunn i løpet av de nærmeste 50 år vil erfare forandringer
av mer gjennomgripende karakter enn det de fleste er i stand til eller er villig
til å ta inn over seg.
Gjennom å opplyse om og fokusere på dette særdeles delikate og ømtålige
problemområdet vil vår organisasjon bidra til at disse erfaringene og endringene
faller så skånsomt ut som mulig for nasjonen. Det er jo Stortinget også opptatt
av.
Vi ønsker Stortinget et vellykket og lærerikt jubileumsår!
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
De to forslagene fikk like mange stemmer hver, loddtrekning måtte til, men ifølge Bye var det etter utfallet ved valget naturlig at Stig Andersens forslag ble sendt Stortinget.
Det er allerede kommet meldinger om noen som har meldt seg ut av organisasjonen - blant andre Rune Bye og Morten Schau. Grunnen er trolig skuffelsen over at ikke «den mildere linjen» til Rune Bye ført fram på årsmøtet.
Referent - Arne Tumyr