Det er åpenbart at uten islams inntreden i det norske samfunn i løpet av de siste 40 år – ville vi her i landet hatt en utvikling på det religiøse og livssynsmessige området – der man fortsatt ville ha gjort gjeldende: Religion er en privatsak – politikk og religion må ikke blandes sammen. Dette var langt på vei omsider også akseptert av Kirken og andre religiøse trossamfunn – som fant sine oppgaver knyttet til de åndelige og etiske verdier i religiøs sammenheng – mens det sekulære politiske liv skulle ta seg av de samfunnsmessige utfordringer. I samtlige islamske stater derimot er religion og politikk fullstendig sammenvevd. Islamske talspersoner her i landet har ivret for at religion skal inn i politikken. Langt på vei har muslimene fått gjennomslag for dette synet i livssynsutvalgets innstilling: Religionen skal ha makt og synliggjøres i det politiske liv: Ingen borger har rett til å avvise religiøse markeringer i det offentlige rom. Med denne nyorienteringen har også kristendommens talspersoner fått et comeback. Dermed kan man vente en økt sammenblanding av religion og politikk – hvis ikke mindretallet i livssynsutvalget får gjennomslag i det norske samfunn.
Det er nemlig to diametrale syn som gjør seg gjeldende når det gjelder på hvilken måte vi skal komme gjennom den livssynspolitiske opprydning. Hovedlinjen er at staten skal føre en aktiv økonomisk støtte-politikk overfor religiøse- og livssynsmessige trossamfunn – der forholdene ellers blir lagt til rette for en aktiv religionsutøvelse – med religionsmarkering også i det offentlige rom.
Mindretallets syn