Nylig ble en presumptivt god muslim drept av sin landsmann Abdulqhani, ved bruk av tradisjonell islamsk problemløsningsmetodikk. Gjengoppgjør, var politiets umiddelbare diagnose.
Politiet gjør retrett og beklager sin opprinnelige påstand om at den flotte gutten som ble henrettet på shariaenklaven Grønland, var gjengkriminell.
Det politiet nå hevder at var en politiløgn på drapsdagen, blir forklart med at politiet ville berolige allmenheten om at adidasriddere ikke utgjør en generell fare for vertssamfunnet.
Politiets forklaring i går bekrefter derfor SIAN sin påstand om at absolutt alle nordmenn er i livsfare fordi uintegrerbare adidasriddere fra hitvandret voldskultur tillates å gå løse i våre gater.
Løgnaktige politifolk er en dagligdags opplevelse. Om man er patriot, inntrenger eller godtroende tilhenger av Stortingspartiet er alle like eksponert for tåkeprat, tilbakeholdelse og regulær løgn fra statsmaktens lakeier. Dessverre er en stor andel nordmenn for lite engasjerte og mangler kritisk blikk på påstander om ethvert saksfelt, som fremsettes av statsmaktens lakeier. Løgn er en integrert del av den statlige antivirksomhet, som i vår samtid truer nordmenns fremtidige frihet og eksistens.
At avdøde var en flott fyr må vi legge til grunn, siden NRK formidler det. At muslimmorderen sto og ventet på offeret som angivelig ikke var gjengkriminell, må derfor være noen andre sin skyld.
Heldigvis har vi systemmedier som er raske til å plassere skylden. I Klassekampen 30.11.22 forteller Suad Abdi fra Minoritetenes Interesseorganisasjon at «Vi har ikke råd til å miste barna våre. Politiet kaller dem kjenninger, men de er våre ungdommer. De har blitt sviktet av et system og har havnet i et sosialt og økonomisk utenforskap».
Det norske systemet – velferdsstaten som har gitt inntrengerne absolutt alt – har sviktet inntrengerne, ifølge interesseorganisasjonen deres. Mye vil ha mer og islam vil ha flere.
Adidasridderne har havnet i et økonomisk utenforskap. Dette utenforskapet består i at de har vesentlig mer penger enn skitne vantro nordmenn som normalt ikke engasjerer seg i samme profitable næringsvirksomhet som inntrengerne. Utenforskapet innebærer også at hitreiste somaliere årlig sender en milliard NAV-kroner hjem til klanen. Å ikke delta i det ordinære skattepliktige arbeidslivet er åpenbart svært lønnsomt og medfører et tydelig skille mellom nordmenns og inntrengeres økonomiske hverdag.
Det sosiale utenforskapet er observerbart for både nordmann og inntrenger. De ubudne gjestene har i femti år segregert seg i shariaenklaver for å unngå å bli påvirket av ukulturen til deres skitne vantro norske vertskap. At adidasridderne har «havnet» i dette utenforskapet er foreldrenes skyld, som har valgt islamsk bosettingsmønster og barneoppdragelse.
Inntil både adidasriddere og deres foreldre som forsettlig har gitt dem en god islamsk oppdragelse er deportert, vil nordmenn fortsette å leve med risikoen for å bli utsatt for islamsk atferd av inntrengerne. Mens vi venter på massedeportasjonene undres vi over at det ikke er dannet noen interesseorganisasjon for sårbare uskyldige norske minoriteter i islamskokkuperte shariaenklaver i vårt land.