Zaniar Matapour, Arfan Qadeer Bhatti og alle de andre muhammedanerne, rundt om i verden, som følger Koranen og som dermed er gode muslimer, blir av islam-vennlige omtalt som «ekstremister» . Når «islamske ekstremister» meier ned en folkemengde med et tungt kjøretøy, når de skjærer hodet av en lærer eller når de skyter og dreper på åpen gate – da utøver de – påstås det – «vold som ikke har noe med religion å gjøre». Sannheten er imidlertid at slik kriminell atferd, «drep de vantro» er i tråd med Koranen, de religiøse skrifter og islams blodige historie.
Raymond Johansen som gjør stas av muslimer, Erna Solberg som priser islam og Jonas Gahr Støre som utvikler det multikulturelle samfunn – tar heller ikke i disse dager lærdom av at Norge er for Bhatti & co. «Krigens land». Våre myndighetspersoner gjør et stort nummer av å straffe de menige Muhammeds soldater, samtidig som man skjermer islam. Den brutaliteten som vi opplever er islamisme – ikke ekstrem islamisme. Det er da heller ikke noen som snakker og skriver om ekstrem nazisme eller ekstrem kommunisme.
Man høster som man sår er et uttrykk som betyr at en må forholde seg til resultatene av det man selv har satt i gang. Arbeiderpartiet har i årtier sagt velkommen til islamister som har helt andre grunnverdier enn nordmenn. Samtlige partier har mer eller mindre sluttet seg til floskelen «det fargerike fellesskap». Med nesten 400 muslimer, et par hundre moskeer og et samstemmig storting som bevilger milliarder av kroner for ytterligere å befeste den islamske ideologi i det norske samfunn, vet vi hvilken vei det går.
Hele samfunnet vårt går opp i limingen –fordi nordmenn har ikke de samme grunnleggende verdier som muslimer. Følgelig er det ikke grunnlag verken for dialog eller kompromisser.
Ennå er det noen få som står imot og som ikke vil fire en millimeter på kravene om bl. a. demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Kan det bli flere som tar kampen opp mot det islamske tyranniet?
Arne Tumyr