En gjennomgang av fakta og juss omkring SIAN sine arrangementer

Basert på erfaringer de seneste årene har SIAN tilskrevet Politidirektoratet i forkant av årets standssesong. Formålet har vært å få bekreftet eller avkreftet vår rettsoppfatning omkring det vi oppfatter som uakseptable sider ved politiets tjenesteutførelse. Dette gjorde vi ved å formulere konkrete klagepunkter, drøfte relevant juss og konkludere basert på vår rettsoppfatning.

Slik inviterte vi POD til å behandle vår henvendelse etter de normer forvaltningsloven setter, samt til å korrigere eventuelle feilaktige rettsoppfatninger hos oss.

Svaret fra POD er skuffende. I stedet for å motsi våre oppfatninger, fisler de unna viktige spørsmål som trenger avklaring.

Vårt brev til POD er som følger:

Klage på lovbrudd og tjenestefeil under politiske markeringer i regi av SIAN

SIAN har over tid opplevd en økende tendens der politiet bryter politilov, menneskerettslov og grunnlov. Gjentatte henvendelser både før, under og etter våre arrangementer har medført en viss bedring i noen distrikter, men generelt er bedring på ett felt utlignet med negativ atferd på andre felt.

Vi henvender oss til direktoratet fordi lovbruddene skjer i en rekke distrikter, og sakene ville uansett havne i direktoratet dersom vi hadde henvendt oss til politidistriktene. Lovbruddene fremstår også som institusjonaliserte og samordnet på tvers av distriktene.

Vi ber politiet innordne seg etter norsk lovgivning på følgende områder:

1 Lovstridig aksept av ordensforstyrrelser

Det er dokumenterbart at arrangører av motdemonstrasjoner de siste årene bevisst benytter støy som våpen. Ved flere tilfeller er det også dokumenterbart at kommuneforvaltning  og politietaten selv bryter grunnloven, menneskerettsloven og politiloven ved å gi tillatelse til samt ikke griper inn mot ordensforstyrrelser som krenker vår formidlingsfrihet.

Ytringsfrihet omhandler retten til å ytre seg og til å gi eller motta opplysninger, uansett hva slags medium man benytter, og uten innblanding fra myndighetene. Men myndighetenes plikt går lenger. Statsmakten plikter å tilrettelegge og ivareta ytrings- og formidlingsfriheten slik at den ikke krenkes eller blokkeres av tredjepart. Her begår politiet lovbrudd ved de fleste arrangementer i regi av SIAN.

Definisjonen på en ytringer «noe som sies eller uttales». I språkvitenskapen brukes «ytring» som en teknisk term for å beskrive et brukstilfelle av en setning eller sammensetninger av ord og/eller tegn til å uttrykke innhold i kommunikasjon.  

Bruk av instrumenter eller alt annet enn stemmebruk, er følgelig ikke ytringer, og derfor heller ikke beskyttet av ytringsfriheten. Støy er ikke ytring. Instrumenter er aldri ytring. Vokal sang kanvære en ytring dersom den er artikulert. 

Ytringsfrihet var opprinnelig benevnt som trykkefrihet i grunnloven. Det har aldri vært noen lovbeskyttet støyfrihet i Norge.

Stabssjef Pål Erik Teigen ved Innlandet politidistrikt illustrerer politiets lovbrudd godt i avisa Østlendingen 10.9.20:«Politiet vil heller ikke tillate lydanlegg eller andre innretninger som med ren støy kan overdøve Sian, men plakater og instrumenter tillates».

Faktisk representerer Teigens uttalelse en bevegelse i riktig retning, idet han i motsetning til en del andre politidistrikter ikke tillater motdemonstranter å benytte lydforsterkingsanlegg. Men når han tillater bruk av instrumenter dokumenterer han sin manglende forståelse for ytringsfrihetskonseptet. 

Formidlingsfriheten er et vesentlig element i konseptet «ytringsfrihet». Dersom en verbalvoldsmobb står mellom meg og min tilhører, vil mobben blokkere formidlingen av mitt budskap. Hvor vidt støykilden er venstreblivne med grytelokk eller en villfaren sigøyner med trekkspill er i denne sammenheng irrelevant. Politiets handlingsplikt er udiskutabel. 

Menneskerettsloven vedl 2 (EMK) artikkel 10 sikrer retten til ytringsfrihet uten å bli utsatt for subversiv atferd fra statsmakten. Statsmaktens plikt til å beskytte ytringsfriheten mot angrep, er også regulert i FNs sivile og politiske rettigheter.

I SP artikkel 19 fremgår at ytringsfriheten omfatter retten til å søke, motta og meddele informasjon. Det innebærer en rett til å formidle og få formidlet informasjon. Politiets praksis krenker med andre ord både SIAN og tilhøreren sine menneskerettigheter, når politiet ikke utfører de tjenestehandlinger som etter situasjonen er påkrevet for å hindre at budskapet blir blokkert. At vårt budskap er politisk, er skjerpende med hensyn til alvorligheten i politiets lovbrudd, idet politisk agitasjon har et særskilt grunnlovsvern.

Meddelelsesfrihet, mottakelsesfrihet og formidlingsfrihet er begreper som inngår i den ytringsfrihet statsmakten plikter å tilby innbyggerne, og som statsmakten plikter å beskytte når rettighetene angripes av for eksempel andre innbyggere. Når politiet tillater fremført lyder som ikke er ytringer, og som er av en karakter og styrke som krenker vår formidlingsfrihet, da har politiet brutt grunnloven, menneskerettsloven og politiloven.

Formidlingsfriheten er total. Politiet har ikke anledning til å kompromisse på dette. Litt frihet er ikke frihet. En ytring som nesten når frem til mottageren er ikke formidlet.

Vi ber om en klar begrunnet og hjemlet tilbakemelding fra direktoratet på om politiet for fremtiden vil eller ikke vil opptre på en måte som sikrer at mottager mottar vårt politiske budskap.

2 For stor sikkerhetssone mellom talere og publikum

Det forekommer at politiet oppretter no-go sone mellom SIAN og publikum som er så stor at publikum ikke hører talene. Når politiet oppretter stor sikkerhetssone tar de fra oss formidlingsfriheten ved å skape så stor avstand at lyden ikke når frem til tilhøreren. Effekten av tiltaket forsterkes av at politiet de fleste ganger også tillater ordensforstyrrelser/støy.

Politiet må tilrettelegge for ytringer. Det innebærer at jo større no-go sone dere etablerer, jo større blir effekten av å samtidig akseptere ordensforstyrrelser. Dersom politiet rigger området med for stor avstand mellom publikum og talere, vil dette i seg selv være et lovbrudd fra politiets side.

Politiet må løse sitt samfunnsoppdrag med de midler de har til rådighet. Etablering av sikkerhetssone med uforholdsmessig stor avstand mellom formidler og mottaker må unngås.

3 For lite tildelt areal

Ved noen arrangementer opplever vi at politiet mangler forståelse for omfanget av begrepet formidlingsfrihet, i den forstand at de tilrettelegger for gjennomføring på et så begrenset område at det umuliggjør formidling via video og bilder. Den viktigste formidlingskanalen er video. Når politiet nekter videooperatør tilstrekkelig lebensraum til at opptak kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte, innebærer det lovbrudd fra politiets side. Jeg har ikke inntrykk av at denne atferden er et bevisst forsøk på sabotasje, men mer en mangel på forståelse for omfanget av statsmaktens tilretteleggingsplikt.

Fordi det som regel ikke nytter å snakke til innsatsleder på stedet, ber vi direktoratet presisere for distriktene at politiets tilretteleggingsplikt også omfatter retten til arbeidsrom og -forhold som muliggjør videoopptak.

4 Tvangsflytting av våre arrangementer

Politiet påberoper seg rett til å gripe inn mot arrangementer, og regulere tid og sted for gjennomføring. Denne retten er imidlertid begrenset og blant annet underordnet retten til ytringsfrihet. Tidvis observerer vi overtramp fra politiet på dette området.  

Det har etter opptøyene på Furuset i august vært anført fra politiadvokat Kai Spurkland atpolitiet for fremtiden vil vurdere tvangsflyttingav våre arrangementer vekk fra områder som etter menneskerettsloven samt grunnlovens likebehandlingsprinsipp og tilretteleggingsplikt må anses som tilgjengelige for SIAN. Angitt begrunnelse er at personer som ikke deltar på vårt arrangement har en atferd som utløser politiets bruk av maktmiddelet tåregass.

Statsmakten plikter å ivareta sikkerhet og ytringsfrihet herunder formidlingsfrihet. Statsmakten har ikke adgang til å ødelegge ytringsfrihet og formidlingsfrihet for å skape sikkerhet. Da må dere velge andre tiltak for å skape sikkerhet. For eksempel å nekte samtidig motdemonstrasjon på samme sted.

Det er ikke lovhjemmel for å tvangsflytte SIAN sin fredelige politiske markering med begrunnelse at personer som ikke tilhører vårt arrangement bryter loven.

Fylkesmannen i Oslo og Viken har 28.10.20 i dokument 2020/22987-3 (vedlagt) slått fast at Drammen kommune har latt seg forlede av politiet til å opptre lovstridig. Det er også slått fast at politiet selv har opptrådt lovstridig. Jeg gjengir ikke vedtakets drøftinger her men viser til vedtaket, som må anses å være en knusende dom i spørsmål som er direkte relatert til innholdet i denne klagen. Vedtaket vil ha relevans for alle politidistrikter.

Vedtaket til Fylkesmannen i Oslo og Viken drøfter inngående hjemmelsgrunnlag for å tvangsflytte politiske arrangementer, og slår fast at slik adgang ikke foreligger i gjeldende lovverk.

Vi ber direktoratet bekrefte eller avkrefte at dere er enige i fylkesmannens lovforståelse.

5 Tyveri og uforstand i tjenesten, beslag av lovlig forsvarsspray

Ved en rekke anledninger har politiet tatt fra oss «knockout» farge/forsvarsspray, til tross for at jeg har dokumentert produktets lovlighet for tjenestemenn.

Legalitetsprinsippet i grunnloven §113 og politiinstruksen §3-1 er tydelig på at tjenestemenn må ha hjemmel i lov for å innskrenke innbyggernes friheter, herunder retten til å eie og medbringe lovlige løsøregjenstander på offentlig sted.

Visitasjon etter politiloven § 7 a kan bare foretas for å hindre straffbare handlinger som krenker noens liv, helse eller frihet. Det er ikke en straffbar krenkelse av liv og helse å forsvare seg. Hjemmelen gir derfor ikke adgang til å visitere SIAN.

§ 7 a tredje ledd slår fast at de gjenstander som kan fratas befolkningen er slike som omfattes av våpenlovgivningen. KRIPOS har slått fast at den aktuelle sprayen ikke er omfattet av våpenlovens bestemmelser (ref 2005/00039-3 056.6).

Det underbygger lovstridigheten at vi ikke har en voldshistorikk eller med rimelighet kan mistenkes for å ha forsett som av politiet kan anføres å underbygge en påstand om at politiet frykter at vi har til hensikt å misbruke selvforsvarsmiddelet ved et lovstridig angrep på uskyldige.

Tvert imot eksponerer politiet oss ved disse beslagene for risiko for å bli utsatt for voldshandlinger. Dersom denne type politiovergrep får pågå er det mer sannsynlig at det vil lede til alvorlig personskade eller død hos SIAN medlemmer, enn at det ikke vil ha slik konsekvens.

Dersom direktoratet mener at politiets praksis er lovlig, bes dere konkret begrunne og hjemle adgang til beslag av forsvarsspray og andre lovlige gjenstander. Dere må i så fall også tydelig redegjøre for grensedragning: Hvor mange meter fra eller minutter før og etter arrangementet anser statsmakten at det er lovlig at jeg besitter en lovlig gjenstand, og når konkret er det ulovlig å besitte en lovlig gjenstand?

Oppsummering

Å opprettholde ro og orden er en oppgave som politiet tenderer til å løse ved å gå på akkord med plikten til å håndheve lov og rett. Vi har forståelse for at politiets arbeidsvilkår gjør det fristende å ty til lettvinte snarveier, men vi kan ikke akseptere at politikerskapt polarisering, utrygghet og demokratifiendtlighet skal koste SIAN retten til å agitere for det tankegods som nasjonen er bygget på.

Vi håper etaten kan rydde opp internt slik at vår menneskerettighetsaktivisme kan gjennomføres slik lovgiver har lagt til rette for.

Vi ber om begrunnet og hjemlet konklusjon som utvetydig angir politiets standpunkt til hvert av de ovenstående punkter.

Lars Thorsen

Stopp islamiseringen av Norge

Vedlegg: Vedtak fra Fylkesmannen i Oslo og Viken

Politidirektoratet har avgitt følgende svar i brev av 26.3.21:

Politiske markeringer i regi av SIAN
Innledning
Politidirektoratet viser til brev av 6.1.2021, hvor SIAN klager på ulike forhold knyttet til politiets håndtering av politiske markeringer i regi av SIAN.
Innledningsvis bemerkes at det er lokalt politi som planlegger og gjennomfører politiinnsatsen i forbindelse med demonstrasjoner, og som tar de nødvendige operative beslutningene.
Dersom SIAN mener at ansatte i politiet har begått en straffbar handling i tjenesten, kan forholdet anmeldes til Spesialenheten for politisaker. Klager på kritikkverdige forhold utført i tjenesten kan sendes til politiet der hendelsen fant sted og vil bli behandlet i medhold av Instruks av 21.11.2005 for behandling av henvendelser om kritikkverdige forhold utført i
tjeneste i politi- og lensmannsetaten.
Politidirektoratet gir overordnede rammer og føringer for politiets virksomhet, og kommenterer ikke konkrete operative beslutninger som er tatt i forbindelse med konkrete arrangementer. Nedenfor følger en redegjørelse for hva som er politiets rolle og oppgaver ved politiske markeringer på offentlig sted, og politiets adgang til å sette vilkår for gjennomføringen av et
slikt arrangement.

Rettslig utgangspunkt
Retten til å ytre seg i det offentlige rom er en grunnleggende menneskerettighet som er vernet både i grunnloven og i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av. Mest fremtredende er den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og 11 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 og 21, som gjelder som norsk lov jf. menneskerettighetsloven § 2. Ytringsfriheten er nedfelt i grunnloven § 100 første ledd, og demonstrasjonsfriheten er nedfelt i grunnloven § 101 annet ledd.
Bestemmelsene i politiloven § 11 og politiinstruksen § 8-5 om utførelse av polititjeneste i forbindelse med arrangementer på offentlig sted mv. er utformet med tanke på å beskytte disse grunnleggende rettighetene. Det norske reglene må anvendes innenfor rammen av de folkerettslige forpliktelsene, jf. menneskerettsloven § 3 jf. § 2.

Det bemerkes at ytringsfriheten ikke er absolutt. Ytringsfriheten er en rettighet som må balanseres mot andre friheter og rettigheter. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som f.eks. forbud mot å fremsette trusler og diskriminerende og hatefulle ytringer. Den som fremsetter ulovlige ytringer kan straffeforfølges i ettertid. Videre kan ytrings- og demonstrasjonsfriheten begrenses når det er grunn til å frykte at arrangementet kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden, jf. politiloven § 11 tredje og fjerde ledd og politiinstruksen § 8-5. Denne adgangen til å begrense ytringsfriheten følger også direkte av EMK artikkel 10 nr. 2.

Politiets rolle og oppgaver ved politiske markeringer på offentlig sted
Politiet har flere og til dels motstridende oppgaver ved politiske markeringer på offentlig sted. Politiet skal på den ene siden ivareta det vanlige samfunnsoppdraget, herunder ivareta ro, orden og sikkerhet, og forebygge og bekjempe kriminalitet. I tillegg har politiet en særskilt forpliktelse til å sikre at innbyggerne får benyttet ytrings- og demonstrasjonsfriheten. I
politiinstruksen § 8-5 annet ledd uttrykkes det slik: "Politiet skal så vidt mulig medvirke til at lovlige demonstrasjoner o.l. på offentlig sted kan avvikles uforstyrret, og ellers til minst mulig hindring for den øvrige ferdsel." Dette innebærer at politiet ikke bare har plikt til å avstå fra unødvendige begrensninger i ytrings- og demonstrasjonsfriheten, men også en plikt til aktivt å
bidra til at innbyggerne får brukt denne retten i størst mulig grad.
Det å ivareta de ordinære politioppgavene kan komme i konflikt med det å tilrettelegge for ytrings- og demonstrasjonsfriheten, fordi mange politiske markeringer medfører forstyrrelser og lovbrudd som normalt ikke aksepteres. I utgangspunktet gjelder de samme reglene ved demonstrasjoner som ellers, og politiloven § 7 gir politiet rett til å gripe inn når det er nødvendig for å sikre ro og orden, ivareta sikkerheten til personer, og for å avverge eller stanse lovbrudd. Det kan imidlertid være en høyere terskel for visse typer ordensforstyrrelser, f.eks. kan det i større grad aksepteres støy, hindring av trafikk og forsøpling under en demonstrasjon enn ellers. Det er imidlertid ikke økt toleranse for ordensforstyrrelser eller andre lovbrudd som ikke angår markeringen og budskapet, f.eks. vil det ikke være større aksept for å kaste gjenstander på politiet eller andre.
Ytrings- og demonstrasjonsfriheten gjelder for alle som ønsker å ytre seg i det offentlige rom. Politiet har som klar hovedregel ikke adgang til å nekte motdemonstrasjoner eller pålegge motdemonstranter å ytre seg på et annet sted og tidspunkt. Dette ville representert en begrensning i deres ytringsfrihet som ikke ville være i tråd med EMK artikkel 10.
Europarådet har sammen med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) utarbeidet retningslinjer for myndighetenes håndtering av forsamlingsfriheten ("Guidelines on freedom of peaceful assembly" (3rd edition), 8. July 2019). Her oppsummeres retten til motdemonstrasjoner slik:

"77. Facilitation of counter-demonstrations. Individuals have a right to assemble as counter-demonstrators to express their disagreement with the views expressed at a public assembly. In such cases, the coincidence in time and venue of the two assemblies is likely to be an essential part of the message to be conveyed by the second assembly. Counter-demonstrations should be facilitated so that they occur within ‘sight and sound’ of their targeting so far as this does not physically interfere with the other assembly and does not carry the risk of imminent violence that cannot be mitigated or prevented."

Når flere grupper utøver demonstrasjonsfriheten samtidig, har altså alle parter rett til å ytre seg. Det bemerkes at en "ytring" i juridisk forstand er mer enn bare stemmebruk. All kommunikasjon av et budskap i form av ord, markeringer og handlinger vil være omfattet av begrepet.
Det kan være krevende for politiet å ivareta alle de ulike interessene i forbindelse med en demonstrasjon. Politiet må søke å finne den riktige balansen mellom de kryssende interessene, slik at alle parter kan ytre seg, samtidig som orden og sikkerhet for alle de tilstedeværende blir ivaretatt. Dette kan være særlig krevende dersom situasjonen eskalerer og operative beslutninger må tas på kort tid. Hvilke tiltak politiet iverksetter vil derfor avhenge av hvordan den konkrete situasjonen utvikler seg.
Politidirektoratet vil understreke at politiet er en nøytral aktør ved håndtering av politiske markeringer. Politiets innsats er ikke påvirket av hvem som utøver ordensforstyrrelsene. Politiets innsats er heller ikke påvirket av hvem som ytrer seg og hva som ytres, med mindre ytringene er straffbare. Når det er sagt må politiet i tilretteleggingen ta hensyn til at noen ytringer erfaringsmessig medfører større risiko for ordensforstyrrelser enn andre. Det vil ikke være usaklig forskjellsbehandling hvis politiet setter ulike rammer for ulike typer ytringer så lenge forskjellene er begrunnet i risikoen for ordensforstyrrelser og lovbrudd.

Politiets adgang til å sette vilkår for gjennomføringen av et arrangement
Politiet kan etter politiloven § 11 fjerde ledd og politiinstruksen § 8-5 sette vilkår for avviklingen av et arrangement for å forebygge alvorlige forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel. Det kan i den forbindelse stilles krav til tid, sted og gjennomføring av et arrangement, herunder kan det etableres sikkerhetssoner mellom
demonstranter og motdemonstranter dersom dette anses nødvendig for å ivareta hensynet til orden og sikkerhet under avviklingen av arrangementet. Vilkår settes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.
Videre kan politiet etter politiloven § 11 fjerde ledd sette som vilkår at deltakerne ikke medbringer gjenstander som er egnet til å true eller påføre skade med. Dette gjelder selvsagt gjenstander som er ulovlig å bære på offentlig sted, f.eks. kniv. Det gjelder også for lovlige gjenstander som kan brukes til vold og skadeverk. Politiet kan også - etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle - nekte personer som gjennomfører en politisk markering og/eller motdemonstranter å medbringe forsvarsprodukter som skjold, hjelmer og forsvarsspray. Årsaken til dette er at slike produkterkan bidra til å eskalere en konflikt og vanskeliggjøre politiets arbeid med å ivareta ro, orden og sikkerhet. Dersom slike gjenstander likevel tas med til en demonstrasjon, kan politiet ta disse i forvaring i medhold av politiloven § 7. Lovlige gjenstander som er tatt i forvaring skal som hovedregel tilbakeleveres til eier etter markeringen.
Det er politiets oppgave å ivareta sikkerheten til deltakerne på arrangementet, og lokalt politi vurderer hvilke tiltak som er nødvendig for å sikre at arrangementet kan avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel. Det bemerkes at det er kun politiet som kan stille vilkår etter politiloven § 11 fjerde ledd, dvs. at verken kommunale myndigheter eller andre kan stille vilkår etter denne bestemmelsen.

En statlig eller kommunal grunneier kan ikke nekte noen å holde en markering på deres offentlige grunn hvis det er begrunnet i innholdet i budskapet som skal fremsettes. Grunneier kan imidlertid nekte grunnen tatt i bruk hvis det foreligger andre saklige hensyn, f.eks. at området er i bruk til et kulturelt eller kommersielt arrangement, at det foregår anleggsarbeider på området eller lignende.

I ovennevnte "Guidelines on freedom of peaceful assembly" oppsummeres adgangen til å sette vilkår slik:

"145. Time, Place and Manner restrictions. The types of restriction imposed on an assembly should in principle relate only to its ‘time, place, and manner’, not to the message that is being communicated. Unlike with content-based restrictions, where States hardly have a margin of appreciation, they enjoy a certain discretion in relation to time, place and manner restrictions. For instance, they may proportionally regulate, restrict or prohibit occupation of the essential public space, such as main roads or entries to essential facilities, while offering suitable alternative, when possible. However, blanket bans, including bans of assemblies at particular times, are intrinsically disproportionate, because they preclude consideration of the specific circumstances of each proposed assembly."

Politidistriktene og utvalgte særorgan er underrettet ved kopi av dette brevet.
Med hilsen

Elisabeth Rise Seksjonssjef

Thea Kristine Baastad Seniorrådgiver

Mine kommentarer til POD sitt svarbrev:

Ad 1 Lovstridig aksept av ordensforstyrrelser

Jeg har i klagen definert ytring, og påpekt formidlingsfrihetens essensielle rolle i min drøfting av om politiet gjør en god eller dårlig jobb med å ivareta statsmaktens forpliktelser på ytringsfrihetsområdet.

Informasjonsfrihet går ut på at man uhindret skal kunne holde seg underrettet fra tilgjengelige kilder. Støy hindrer tilhørerens informasjonsfrihet. Tilhørerens rettigheter etter EMK art 10 er dermed krenket.

POD har innvendt at «ytring» betyr noe annet i juridisk forstand enn hva jeg viser til i grunnloven og leksikon. Det er viktig å merke seg at POD ikke har fremsatt noen konkret påstand om at jeg tar feil i mine drøftelser av statsmaktens plikt til å ivareta min ytrings- og formidlingsrett samt tilhørerens informasjonsfrihet. Dette skyldes at det faktisk ikke eksisterer noe rettslig grunnlag for å hevde at støy som krenker disse lovgitte rettighetene, er en lyd som er beskyttet av motdemonstrantens ytringsfrihet.

POD sitt svar om politiets manglende ivaretagelse av formidlingsfriheten er kleint. POD burde tilkjennegitt sitt syn på de nødvendige grensedragninger.

Sitat; «Det bemerkes at en "ytring" i juridisk forstand er mer enn bare stemmebruk. All kommunikasjon av et budskap i form av ord, markeringer og handlinger vil være omfattet av begrepet».

Denne påstanden fra POD er ikke i strid med mine anførsler om ytringsfrihet, og anførselen imøtegår heller ikke min konkrete anførsel om hva som er - og mer interessant - ikke er, en ytring.

Av NOU 1999:27 fremgår at ytringsfriheten skal verne sannhetssøken, demokratiet og individets frie meningsdannelse. En ytring er dermed forutsatt å skulle fremme minst én av de tre. Uartikulert støy fremmer ingen av disse.

Av NOU 1999:27 2.3.1 fremgår at «En ytring kan defineres som formidling av informasjoner eller ideer (meninger). En ytring trenger ikke være verbal. Bilder, kroppsspråk, fysisk tilstedeværelse, bekledning og symboler kan være ytringer».

Støy er ikke en beskyttet ytring når den krenker vår formidlingsfrihet. Kubjeller, trommer og grytelokk kan sees på som kunstneriske ytringer. Folk som ikke evner å artikulere saklige argumenter vil utvilsomt føle det tilfredsstillende å kommunisere sitt hat og sin intoleranse med slike virkemidler. Jeg er helt enig i at for eksempel uartikulert vræling foran regjeringsbygget er en lovlig ytring.

Ikke desto mindre vil denne type støy – dersom den tillates fremført under våre arrangementer – blokkere min formidlingsfrihet og tilhørerens informasjonsfrihet. Det er skuffende at POD ikke drøfter mine anførsler om lovligheten av uartikulert støy i den kontekst vi tar opp.

Ordet «formidlingsfrihet» er sentralt i mitt brev. Det er påfallende at ordet ikke nevnes i svarbrevet, og POD berører overhodet ikke tematikken. Det er intet som indikerer at de er juridiske analfabeter. Ergo må det konkluderes med at POD ikke respekterer vår formidlingsfrihet. POD har ikke grepet den mulighet vi tilbød, til å utrykke seg klart og prinsipielt om grensedragning mellom akseptabel og uakseptabel «ytring» (i ordets videste forstand) holdt opp imot retten til formidlingsfrihet og informasjonsfrihet.

POD viser i stedet til Guidelines on freedom of peaceful assembly.POD sine anførsler er isolert sett interessante, men de er ikke egnet til å tilbakevise mine anførsler om systemisk lovbrudd fra politietaten. De rettferdiggjør ikke etatens manglende håndhevelse av lovverket.

I de nevnte retningslinjer fremgår at motdemonstranter har rett til å samles fredelig for å uttrykke uenighet. Noe annet har vi da heller ikke hevdet.

Retningslinjene definerer «fredelig» slik:

«The term ‘peaceful’ includes conduct that may annoy or give offence to individuals or groups opposed to the ideas or claims that the assembly is seeking to promote. It also includes conduct that temporarily hinders, impedes or obstructs the activities of third parties, for example by temporarily blocking traffic. As such, an assembly can be entirely ‘peaceful’ even if it is ‘unlawful’ under domestic law. The peaceful intentions of organizers and participants in an assembly should be presumed, unless there is convincing evidence of intent to use or incite violence».

Man kan lure på hva de tenker med hos POD. Hele poenget vårt er jo at motdemonstrantene ikke bedriver peaceful assembly og derfor må irettesettes av politiet. Verbalvold og vold er ikke fredelig forsamling.

Politiet vet av erfaring at sammensuriet av muslimer og kommunister/anarkister ikke har fredelige hensikter og ikke har til hensikt å respektere meningsmotstandernes ytrings- formidlings- og informasjonsfrihet.

Uansett krenker støyterror EMK og UDHR, hvilket derfor avskjærer motdemonstranter fra å påberope seg rett til «fredelig» forsamling. Det er ikke retten til fysisk nærvær ved våre arrangementer vi opponerer mot, det er motdemonstrantenes atferd. Vi insisterer på motdemonstrantenes plikt til å følge demokratiets spilleregler. Vi insisterer på statsmaktens plikt til å sikre retten til ytrings- formidlings- og informasjonsfrihet.

POD sitt tilsvar tilbyr ikke relevante begrunnelser eller hjemler som kan underbygge en påstand om at statsmakten oppfyller sine forpliktelser overfor SIAN når de velger å tillate støyterror som politisk våpen.

Det er neppe stupiditet som gjør at POD lar være å gi konkret svar på mitt spørsmål. Slik skyver papirflytterne ansvar for den elendighet som vil oppstå, over på sine underordnede i operativ tjeneste. Det bør politiets fagforeninger merke seg.

Ad 2 For stor sikkerhetssone mellom talere og publikum og 3 For lite tildelt areal

POD har ikke gitt konkrete tilbakemeldinger i sitt svarbrev, som indikerer hvorvidt de vil hensynta våre bekymringer for tiltakenes negative innvirkning på den formidlingsfriheten politiet plikter å ivareta.

Det vil derfor være en konkret vurdering ved hvert arrangement i hvilken grad summen av ulovlige frihetsinnskrenkende inngrep fra politiet er av en slik art at det er naturlig å besvare innsatsen med et pønalt tiltak mot statsmakten jamfør oppsummeringen nedenfor.

Ad 4 Tvangsflytting av våre arrangementer

Oslopolitiet gikk ut i media etter Furusetslaget i august 2020 og kunngjorde sin hensikt om å tvangsflytte SIAN arrangementer på grunn av barbarisk atferd hos deltagere i motarrangementet.

Idéen om å straffe A for B sitt lovbrudd er ikke ny i politiet. Politiet i Drammen har praktisert slike lovstridige maktovergrep i flere år. Denne praksisen tok nylig slutt etter at det ble konstatert å være ulovlig, i lovlighetskontroll av Fylkesmannen i Oslo og Viken jf vedtak 28.10.2020.  

POD har i sitt svarbrev ikke klargjort etatens holdning til temaet.

SIAN har søkt om å holde markering på Furuset i 2021 utelukkende for å utfordre og avklare lovligheten av den idéen som romsterer i hodet på politijurister som synes å mene at det gjelder forskjellige lover for Abdul og Thor.

Ad 5 Tyveri og uforstand i tjenesten, beslag av lovlig forsvarsspray

Politiet hevder at de har rettighet til å beslaglegge lovlige gjenstander. Grunnlovens legalitetsprinsipp sier det motsatte.

POD har ikke imøtegått mine anførsler om fraværet av hjemmel i politiloven.  Det er bekymringsverdig at etaten utviser en slik arroganse overfor både lovverket og spillereglene for forvaltningens skriftlige saksbehandling. I POD sitt svar er det intet som underbygger POD sin påstand om at politiet har lov til å begå uhjemlede beslag.

POD har fremsatt uriktig og uhjemlet påstand om at politiet har adgang til å beslaglegge løsøregjenstander som ikke omfattes av politiloven. Som det fremgår av mitt brev peker politiloven på våpenlovens definisjoner. Jeg har fremsatt konkrete anførsler. Politiet har ikke gitt klare svar, de har ikke opponert mot min virkelighetsbeskrivelse, og de har unnlatt å hjemle sin påstand om at politiet har lovlig adgang til å begå de handlinger jeg påviser at er i strid med lover og konvensjoner.

Konkret sier POD at «Politiet kan også - etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle - nekte personer som gjennomfører en politisk markering og/eller motdemonstranter å medbringe forsvarsprodukter som skjold, hjelmer og forsvarsspray. Årsaken til dette er at slike produkter kan bidra til å eskalere en konflikt og vanskeliggjøre politiets arbeid med å ivareta ro, orden og sikkerhet». POD hjemler ikke denne påstanden fordi hjemmel ikke finnes.

Jeg betviler ikke at politiet av politiske grunner betrakter det som ønskelig å frata SIAN muligheter til selvforsvar, men det innebærer ikke at inngrepet har hjemmel i lov.

Jeg nekter å tro at POD er så stupide at de tror barbarene vil la være å oppføre seg unorsk dersom de vet at SIAN ikke har spray i lomma.  

Sivil bruk av skjold og hjelm har aldri vært tema og utgjør en forsettlig distraksjon i POD sitt svarbrev. For øvrig er det et faktum at svensk politi tillater Den nordiske Motstandsbevegelsen å benytte skjold og hjelm til selvforsvar, idet politiet erkjenner den ekstreme voldsviljen hos muslimer og venstreblivne. POD sin anførsel ignorerer det faktum at menneskerettighetene er de samme i Norge som i Sverige. Fordi POD selv er venstreblivne. Men dette er altså uansett en distraksjon.

POD viser til at politiet har rett til å sette vilkår. Grunnloven §92 peker på de konvensjoner som er inntatt som del av norsk lov gjennom menneskerettsloven. EMD har slått fast at myndighetenes inngrep og innskrenkinger i innbyggernes praktisering av våre frihetsverdier må baseres på et tvingende samfunnsmessig behov. Det innebærer at statsmakten må basere sine vedtak på noe mer enn hva den måtte anse nyttig, rimelig eller ønskelig. Det innebærer også at det må foreligge reelle tungtveiende faktorer som tilsier at et vilkår / en innskrenkning i rettigheter - er egnet til å eliminere et stort problem som ikke kan løses på annen måte.

Det er mulig politiet finner det opportunt å ta fra folk løsøregjenstander. Men det eksisterer ingen hjemmel. Det foreligger ikke noe tvingende samfunnsmessig behov. Våre spraybokser er ikke synlige og er derfor ikke egnet til å eskalere noen konflikt (som er POD sin begrunnelse). POD har i sitt tilsvar ikke argumentert for at tvingende samfunnsmessig behov foreligger, ganske enkelt fordi noe gyldig grunnlag for å innskrenke våre friheter ikke eksisterer.

Når POD ikke har hjemlet beslag av forsvarsspray bekreftes min begrunnede og hjemlede påstand om at inngrepet er ulovlig.

Mye tyder på at politiet i fremtiden vil fortsette sin ulovlige praksis. Politiets beslag av forsvarsspray er et tiltak som må karakteriseres som medvirkning til drap/drapsforsøk. Dette fordi politiet gjentatte ganger har dokumentert at de er ute av stand til å beskytte SIAN. Vi vil derfor filme de involverte tjenestemenn slik at det skal være kjent for allmenheten hvem de skyldige er.

Beslag av forsvarsmidler vil skje før arrangementsstart. For å ikke ødelegge gjennomføringen av alle arrangementene våre dersom vi umiddelbart brenner koranen, er det sannsynlig at vi vil straffe det enkelte konkrete lovbrudd fra politiet med koranbrenninger på et tidspunkt vi velger, etter standsgjennomføring, ved det lokale politihuset eller ved en lokal moské.   

Ikke fordi jeg synes koranbrenning er morsomt, men fordi politiets maktarroganse og forakt for loven er til stor skade for demokratiet og setter fredelige politiske dissidenter i livsfare.

Oppsummert om POD sitt svar

POD anfører at SIAN kan klage på tjenestemenn som bryter loven. Jeg har i tidligere saker dokumentert at Spesialenheten og Riksadvokaten er korrupte slasker som hopper bukk over ubehagelige bevis og unnlater drøfting av påberopte hjemler. Å klage på politiets lovbrudd er bortkastet tid.

Dette faktum er en sentral og avgjørende årsak til at vi i dag har kommet dithen at SIAN må sanksjonere fremtidig fiendtlig og ulovlig politiatferd med koranbrenning. Det eksisterer dessverre ingen administrativ vei vi kan gå.

Når jeg tok meg bryderiet med å tilskrive statsmakten var det med et åpent sinn der jeg var og er villig til å endre mitt standpunkt dersom mine anførsler tilbakevises med argumenter og hjemler som er egnet til å vise at jeg har basert mine synspunkter på en feilaktig lovforståelse. Noe slikt har ikke POD levert i sitt tilsvar.

POD sitt svar på min henvendelse er godt egnet til å plassere ansvar når likhaugene vokser ettersom islamiseringsprosessen når nye trinn. Alle som kan islam vet hva som ligger foran oss.

Mitt brev var en konkret systematisert problematisering av forskjellige forhold der politiet har en utilstrekkelig eller ulovlig tjenesteutførelse. Svaret fra POD er det man på godt norsk kaller generelt pisspreik. Svarene – eller mangel på konkrete svar – gir assosiasjoner til ordkløveri og sleipe unnamanøvere slik som både politikere og islamske lederfigurer rutinemessig bedriver når de møter en anførsel de vet det er ugunstig at de besvarer ærlig.

POD sin gange rundt grøten minner mye om Fahad Qureshi sin ormtungegymnastikk idet han i anledning kjøpet av Oslo Jihadsenter konfronteres med uønsket tankegods hos sekten hans. Det svever nemlig like mye bedervet tankegods over politietatens pulter. Det kalles kulturmarxisme og den legger seg som et giftig slimslør over etaten som forutsetningsvis skal ivareta borgernes interesser.

At POD viser seg like sannhetsskye som de hitreiste invasjonsstyrker er betenkelig. Politiets holdning skyldes ikke stupiditet. Det skyldes etatens underordnede stilling som kjedehund for Erna. Det skyldes forakt for ytringsfrihet og lovverk i de øvre lag av etaten.

Når jeg fremsetter konkrete begrunnede anførsler og de ignoreres underbygger det en antagelse om at dette er fakta POD ikke ønsker å drøfte fordi jeg har rett og de tar feil. Denne selsomme forvaltningspraksis har jeg gjentatte ganger erfart fra lokalt politi og helt opp til Riksadvokaten. Råten starter på toppen.

POD har med dette brevet toet sine hender og avstår forsettlig fra å ta et oppgjør med den politiatferden som forgifter forholdet mellom etaten og det folket den er satt til å tjene. 

Hvordan politidistriktene i fremtiden vil velge å utføre sin tjenesteplikt gjenstår å se. Vedtak fattet av politi eller andre offentlige myndigheter som bryter med norsk lov, har ikke rettskraft og kan derfor ignoreres av SIAN. Som vedtak regnes også avgjørelser fattet av operative tjenestemenn før og under den politiske markeringen.

Dersom politiet ved en anledning setter ulovlige vilkår om gjennomføring av arrangement, vil ulovlige pålegg ikke bli fulgt. Eksempler på slike pålegg gjelder hvilke klær vi har på oss, usaklig overstyring av hvor og når arrangementet avvikles, mm.

Dersom politiet velger å angripe demokratiet i åpent lende vil det bli gjennomført koranbrenninger. I så fall vil representanter for de islamske invasjonsstyrkene bli orientert om at koranbrenningen er initiert av statsmakten, slik at de kan fremføre sine klager til rette vedkommende.

Erfaringsmessig bryter politiet loven ved de fleste av våre arrangementer. Basert på dette har vi utarbeidet intern rutine for lovlige represalier ved fremtidige lovbrudd. Slike represalier vil kunne bli gjennomført ved arrangementer der politiet bryter loven og/eller der motdemonstranter bryter loven uten at det medfører adekvat innsats fra politiet (som i seg selv utgjør lovbrudd).

Retningslinjene innebærer at koranen ikke vil bli brent/skjendet under arrangementer hvor politiet utfører sin tjenesteplikt.

Retningslinjene åpner likevel for at koranen kan brennes når det er forhåndsvarslet at dette vil finne sted, ved spesielle omstendigheter som for eksempel muslimterror.

I de tilfeller der koranbrenning ikke kan foretas på grunn av grunneiers retningslinjer for utleie, vil eventuell koranbrenning bli gjennomført eksempelvis ved en nærliggende moské, med varsel til moskéen om hva som har forårsaket koranbrenningen.

Min toleranseterskel for myndighetsmisbruk og lovbrudd i tjeneste er lav. Basert på konkret vurdering ved hvert enkelt arrangement vil det bli avgjort om lovbrudd fra politiets side skal belønnes med koranbrenning på stedet, etterfølgende koranbrenning ved lokal moské, politistasjon e.l. – eller om lovbruddet er bagatellmessig og kan ignoreres.

Det er mitt håp at de hitreiste uintegrerbare i fremtiden vil rette sin islamske atferd mot lovbryterne i politiet, fremfor å forsøke å rive SIAN sine menneskerettighetsforkjempere i fillebiter.

Jeg beklager de følgene dette måtte få for anstendige tjenestemenn.

Når politiet angriper SIAN sine menneskerettigheter og vår politiske virksomhet, angriper de selve demokratiet. Sett hen til det faktum at politiets samfunnsoppdrag er å beskytte demokratiet er deres stadige lovbrudd og tjenestefeil etter mitt syn kritikkverdige. 

Jeg håper politietaten vil forholde seg til lovverket i sin fremtidige tjenesteutøvelse for å hindre spekulasjoner om at den norske statsmakt i realiteten tjener andre herrer enn det norske folk.

Lars Thorsen