Brobygging mellom islam og norske verdier var tema på dialogmøtet mellom Muslimsk Dialogforum (MDF) og SIAN i Drammen bibliotek 31.10.20.
Dialog og debatt er ikke det samme. Dialog er ordveksling for dem som vegrer seg for å konkludere. Ved dialog er samtalen viktigere enn resultatet, i den forstand at dialogen ikke har som formål at noen endrer synspunkt. Det er derfor blant annet politikere og Den norske Kirke gjerne engasjerer seg i dialoger som varer i årtier uten påviselig progresjon.
En muslimsk feminist sa«Jeg er ikke interessert i dialog. Det betyr ingenting, og jeg kaster ikke bort tiden på det lenger (…) Dialoger er steder der ordene ikke betyr noe. Ingen mener det de sier. Det snakkes og snakkes, men ingenting skjer».
At man etter islams definisjoner ikke kan være både feminist og muslim, skal vi se bort fra her. Hun har ikke helt rett i sin påstand. SIAN mener det vi sier, enten dagsorden er dialog eller debatt. Synes du dialog er kjedelig; inviter SIAN.
På kort sikt er dialog hyggeligst for alle, det er jo ubehagelig å snakke om problemer. På lang sikt er dialog bare hyggelig for islam, siden dialog uten etterfølgende problemløsning legger veien åpen for islams økende innflytelse (islamisering) og påfølgende okkupasjon av Norge.
Når det skjer blir det ikke hyggelig å være noen av oss. Muhammeds islam deler som kjent ut umenneskelighet både til muslimer og ikkemuslimer, ved utstrakt tvang og voldsbruk både internt og eksternt.
Dialog er på ingen måte meningsløst. Dialogpartene vil kunne bli kjent med motpartens verdensanskuelse og hva denne bygger på. Så fremt ordvekslingen er offentlig vil allmennheten også kunne hente momenter til sin egen sannhetssøken. Men både deltagere og publikum må være bevisste på rammene. Responsen i ettertid viser at noen av seerne ikke har reflektert over dette.
En tilbakemelding er negativ til dialog:
«Dere tror dere kan løse noe med dialog? Hvis de var nordmenn så kanskje det hadde fungert. Men de er muslimer. Muslimer bruker dialog kun til å lyve. Bare se på det `dialogmøtet` dere hadde, dere ble løyet rett opp i ansiktet igjen og igjen. Og dere satt rolig og tok imot, som de gode naive nordmennene dere er. La dere ikke merke til det?»
Dialog er et konsept som setter begrensninger på form og innhold. De som er misfornøyd med innholdet i dialogen må ta inn over seg de rammer som var satt, herunder at spørsmål ikke var spontant fremført og besvart. Ved andre møter vil formen være en annen. Personlig er jeg mer glad i fri meningsbrytning men dialog som en trinn på veien mot en friere samtale er ikke bortkastet.
En som har flyktet hit fra islam i Midt-Østen ga følgende tilbakemelding; «Hvis du ser løve tennene, ikke tro at løven smiler».
Av andre tilbakemeldinger til oss etter møtet er grusomme historier fra virkeligheten i Drammen. Om lokale muslimer med klare ambisjoner om å drepe oss, om lokale muslimer som feiret muslimterroren 11. september 2001, om han som erklærte at «guttene mine skal bli terrorister» og om muslimske jenter som tvangsgiftes med sine fettere og onkler.
Alt dette og mer til, skjer rett under nesen på MDF, som brukte møtet til å hevde at det ikke eksisterer islamske tilstander i Norge.
Når vi i tillegg vet at Drammen er ett av de verste steder i landet når det gjelder herrefolkadferd og dominanskrim - tidvis fasilitert og beskyttet av politi og politikere - så gleder vi oss til det blir tid for å sette allmennhetens helt konkrete opplevelse av islamproblemet på dagsorden i en ny debatt.
Vi observerer at islam er delaktig i nesten alle kriger og borgerkriger i verden, at islamske land har pallplass på negative statistikker, at islam ikke bidrar positivt til verdenssamfunnet. En dialog om islam må nødvendigvis reflekter det dype alvor som islams nærvær representerer. Islamsamtalen må bli noe annet enn en diskusjon om matoppskrifter, veiprosjekter eller budsjettbalanse. Islamdebatten er av eksistensiell betydning. Å begrense seg til dialog på et slikt fagfelt er rett og slett uansvarlig.
Ett lite apropos til dialogform og ærlighet må nevnes i denne forbindelse: Vi var en gang i et møte i regi av Norges Kristne Råd og Islamsk Råd Norge, der en al-Azhar general fra Minhajsekten deltok. Han hadde med seg simultantolk. Da Sofia Srour leverte verbale ballespark til islam, holdt tolken kjeft. Alle andre innlegg ble tolket. Dette er hyklersk. Hva er formålet med samtale, når deler av den sensureres slik? Når islams plass i Vesten skal drøftes, må alle fakta på bordet, også de gufne.
Dagens tema «kan broer bygges».
For meg som aldri har observert en vellykket brokonstruksjon mellom islam og Vesten, var det knyttet spenning til muligheten for en oppklaring av hva brobyggerkonseptet konkret innebærer. Det fikk jeg ikke.
Spørsmålet må være; Kan islam i Norge operere på det samme territoriet som sekulært demokrati i likeverdig sameksistens innenfor rammene av eksisterende norsk lovverk?
Grunnloven § 2 slår fast at: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».
Kristendom, humanisme, demokrati, rettsstat (maktfordeling) og menneskerettigheter er konsepter som ikke aksepteres i islam. Hvordan skal muslimer forholde seg til dette dersom de skal fortsette å praktisere Muhammeds islam?
Hva er brobygging? Hva innebærer det å ha en bro? Hvordan skal broen bygges for å resultere i en tilstand som ikke går på akkord med vertskapets interesser? Har vi hatt vellykket brobygging de første 50 år med islamsk nærvær? Hvorfor brobygging? Hvem skal endre tilnærming - om noen - for å få en vellykket brobygging i fremtiden? Ønsker vi en brobygging mellom to segregerte kulturer som ønsker å stå på hver sin side av broen? Hva er objektivt sett suksesskriterier for brobygging? Skal brobyggingen baseres på at vertskapet gjør innrømmelser, tilpasser oss islam og endrer våre lover, verdier og levemåte? Dette må man nødvendig vite noe om før man slår fast at man ønsker en bro.
Brobygging må betinge en minimumsgrad av likhet i verdisett. Det betinger en grunnleggende felles målsetning - med mindre broen skal ha enveiskjøring og produktet som fraktes over broen kun er egnet til å gavne én av partene. Erfaringsmessig er det ved konflikt mellom vestlige og islamske verdier alltid slik at det er vi som må gi og islam som skal ta. Islam har aldri vikeplikt.
Hvilke grep skal muslimene gjøre med islam for at islam kan praktiseres i et sekulært demokrati uten at demokratiet tar skade av det?
Når vi må ha omfattende sikkerhetstiltak rundt SIAN arrangementer så viser det at mange mennesker i dette landet har et anstrengt forhold til vestlige frihetsverdier. Disse må overbevises om at de tar feil, hvis brobygging skal være mulig. Det ansvaret ligger på muslimene selv.
Euroislams oppfinner Bassam Tibi har selv sagt at idéen om en spesialdesignet europeisk islamversjon er dødfødt. Euroislam / norsk islam er en illusjon. Det er uislamsk og derfor uakseptabelt for islam, på permanent basis. At noen muslimer fremmer denne idéen i vår samtid kan skyldes at de vet at det kun vil være en fase, en forbigående tilstand, et nødvendig ledd i islamiseringsprosessen.
Det finnes utvilsomt også muslimer her som foretrekker en modifisert versjon av islam fremfor Muhammeds islam. Men det er irrelevant. De har ikke definisjonsmakten. Drøfting av slike strømninger blant muslimer kalles muslimologi. Det er en «vitenskap» SIAN ikke engasjerer seg i. Det er Muhammeds islam som setter dagsorden til slutt. Alltid.
Erna Solberg sa i 2003 at Muhammeds islam ikke kan praktiseres i Norge.
President Macron fører krig mot islamisme – det vil si mot islam.
Angela Merkel sier at multikultur er en livsløgn fordi den fører til parallellsamfunn.
Islam har med andre ord et anstrengt forhold til adskillig sterkere politiske krefter enn SIAN.
Det er ikke vilje i Vesten til å gi avkall på våre verdier til fordel for islamske verdier, selv om flere politikere ordlegger se som at islamisering er uproblematisk. Flertallet av europeere er enige om at islam er en trussel. Hvordan muslimer vil forholde seg til dette i en brobyggerprosess gjenstår å se.
Islamsk Råd Norge ansatte Leyla Hasic for å bygge brotil det norske samfunnet. På den bakgrunn er det nærliggende å trekke den slutning at en bro med islam er mildt sagt uønsket.
Når vi likevel gir oss inn på samtale om broer, er det ut i fra en erkjennelse av at islam faktisk er i landet og at Norge derfor må foreta veivalg. Det er intet alternativ å ikke snakke om problemet. Politikerne som har importert islamproblemet nekter å snakke om det. Da må bedre mennesker ta oppgaven.
Om muslimologi
Jeg er enig med islams oppfinner og koranens forfatter i at islam defineres av koranen og Muhammed. Folk må få definere hvilket tankesett de ønsker, men hevder man at noe som avviker fra det som Muhammed designet likevel er islam, da er påstanden uriktig.
Kristendom defineres av Kristus liv og lære. Marxisme defineres av Marx. Muhammedanisme, som er det ord vi i Vesten brukte om islam i århundrer, defineres naturligvis av Muhammed.
Ærlig samtale om islam må dreie seg om islam. Hvordan enkeltmuslimer på et gitt sted til en gitt tid velger å leve livet sitt er muslimologi. Det er en distraksjon i islamdebatt. De fleste muslimer er ikke er i stand til å følge lovreligionen 100% til enhver tid. Islam er likevel islam.
På alle eksamensoppgaver står det øverst «Les oppgaven nøye». Det har vi gjort. De fleste muslimer har ikke gjort det. De har derfor ikke forutsetninger for å drøfte islam. Dette kan være en årsak til at jeg generelt opplever at muslimer ikke klarer å forholde seg til oppgaven, og i stedet sklir ut i distraksjoner om muslimologi.
SIAN var i Drammen for å snakke om islam, og hvordan islam påvirker livet til muslimer og ikkemuslimer. Dialogdeltagerne fra MDF snakket i stedet om muslimologi. Om sine opplevelser av hva islam er for dem, om sine egne personlige veivalg i livet, som i varierende grad reflekterer islams befalinger til de troende. Skal man evaluere det som fremkom i møtet må man forholde seg til at islam definerer muslimer, muslimer definerer ikke islam. Når en muslim sier noe som ikke er i samsvar med teologien, er det ikke islam vedkommende beskriver. Det så vi flere eksempler på i denne dialogen.
Muslimenes tilbøyelighet til å snakke om muslimologi sto i kontrast til SIAN sitt fokus på islam. Begge deler er interessant å diskutere men når dagsorden er islam, bør man fokusere på å snakke om islam.
Forskjellen på islam og muslimologi illustreres godt av migrantpresten Massoud Fouroozandeh i Danmark;
«Bare fordi min nabo Ali og pizzamanden Hassan er søde mennesker, er moskéerne og islam ikke gode for samfundet».
Det er viktig å holde fast ved fokus; Islam. Distraksjoner i form av muslimologi er ikke fruktbart dersom man vil ha progresjon i islamdebatten.
Dialogen
Da møtet startet minnet Hatice Lük om de tyrkiske jordskjelvofrene. Ingen nevnte de ikkemuslimske greske ofre for det samme jordskjelvet. Det ble slik en stille markering av «dem og oss» tankegangen i islam.
Jeg hadde en ordveksling med forstander Sajid Mukhtar om hvor vidt menneskerettighetene gir ham hjemmel til å bytte ut Norges grunnlov. Han påberoper seg menneskerettighetene som hjemmel for retten til å forvandle Norge til en islamsk shariastat.
Moskérepresentantens utsagn bekrefter at islam ikke er i Norge for å innrette seg etter vertskapets lover lenger enn det som er nødvendig, og at målet for de religiøse lederne er det samme som islams teologi foreskriver, en konstant påvirkningsprosess (politisk eller voldelig) med det formål å gjøre norsk lov shariakompatibel.
Hvilket ifølge teologi og empiri innebærer vår død eller dhimmistatus.
Jeg mener menneskerettighetserklæringen artikkel 30 gir Norge rett til å sende Mukhtar og hans medsammensvorne til opprinnelseslandet når de arbeider for å snu landets rettsorden på hodet og ødelegge vertskapets menneskerettigheter ved å innføre sharia her.
I verste fall får man internere de som ikke er deporterbare. Frostatingloven ga klar hjemmel til å ikke gi islamister beskyttelse av loven (fordi slike ikke unner oss denne retten). Om nødvendig får man gjeninnføre den og/eller permittere menneskerettighetene. Menneskerettighetsdomstolen har jo beveget seg vekk fra UDHR sine opprinnelige intensjoner de siste tiårene, og det ville ikke overraske om menneskerettsdomstolen ville ignorere intensjonen bak artikkel 30.
Veldig mange muslimer i Norge lever etter sitt «norske» islam, Dette defineres av vedkommende sitt personlige valg av livsstil frikoblet fra koranens påbud. Det vil si noe annet enn Muhammeds islam. Muhammed definerer slike muslimer som hyklere, og slår fast at de skal til helvete sammen med SIAN. Avviker de tilstrekkelig mye fra ekte islam, er de frafalne.
I islamdebatt kan vi ikke baserer oss på hyklere og frafalne. Vi må insistere på å diskutere ekte muhammedansk islam, slik koran sunna og tafsirer definerer det. Dette var Mukhtar enig i under møtet, men realiteten er at de ikke forholder seg til islams rettskildehierarki i praksis. De konstruerer påstander om islam som ikke er i samsvar med islam, ergo uriktige. De fremsetter påstander om muslimologi fremfor argumentasjon basert på teologiske fakta.
Mukhtar fremførte en påstand om at muslimer i Norge plikter å adlyde Erna Solberg, inntil hun er blitt erstattet med en muslim. Koranen sier derimot at muslimer ikke plikter å adlyde en vantro statsleder. Koranen 4:59 sier at muslimer skal adlyde koranen, Muhammed og konsensus/tafsirer. Vantro lover/vantro ledere er ikke nevnt og skal derfor ikke adlydes. Det Mukhtar hevder er derfor i strid med islam, og i beste fall bare egnet til å villede de vantro.
Sharia står over norsk sekulær lov, noe Islamsk Råd også har bekreftet. Når Erna regjerer basert på noe annet enn sharia, kan muslimer velge å ignorere henne ved motstrid.
De hadithene Mukhtar tilbyr for å underbygge påstanden sin, sier at muslimer plikter å følge lederens ordre unntatt dersom det innebærer å gjøre noe syndig. Som kjent er islams etikk motsatt av vår (RoT a1.4), den er basert på Allahs vilje, ikke ditt hjerte og hjerne. Det innebærer at noe som du vil definere som ondt (syndig) er definert som godt i islamsk etikk. Dette er grunnleggende islamkunnskap. Følgelig plikter aldri muslimer å følge de vantro sine ordrer når de er i strid med sharia.
Jeg minner om saken med den kristne guvernøren i Jakarta som i 2017 ble dømt til to års fengsel for blasfemi. Hans forbrytelse var å påstå at koranen gir muslimer adgang til å la seg styre av ikkemuslimer. Med andre ord en tilsvarende påstand som Norges beste islamske lærde fremsatte i møtet i Drammen. Indonesisk domstol slo fast at koranen ikke tillater at vantro styrer over muslimer. Å påstå motsatt er straffbar blasfemi. Muslimene som bor i Norge kan være glade de ikke er underlagt «indonesisk islam»…
På spørsmål «hva er positivt med islam og hva kan islam bidra positivt med i Norge» svarte Gilani at det var mye, uten å presisere hva eller gi konkrete eksempler. Det ble med noen åretak i retning muslimologi, uten å berøre islam.
Som vi kan se, er dette møtet viktig som del i en større prosess, der vi fremover begir oss inn på konkrete problemer med islam, uten å bruke tiden på hva mennesker født av en muslimsk far måtte mene.
Ordstyrer gjorde en god jobb. Dog ble jeg forbløffet over at han insisterte på å se islamproblemet strengt ut ifra en norsk kontekst. Konstaterbar islamsk teologi og empiri fra resten av verden ble ansett irrelevant. Men det faktum at mennesker i Iran og Tunisia en morgen våknet opp i en islamsk stat, innebærer at det samme kan og vil skje i Norge, dersom vi lar islam utfolde seg slik teologien foreskriver. At en god muslim kan reise fra den ene enden av kloden til den andre på en dag, at islam er lik i hele verden, og at det velter shariatilbøyelige inn over grensene hele tiden, gjør det fåfengt å insistere på at Norge er en skjermet boble uanfektet av verden omkring.
Ordstyrer fikk støtte fra Drammens Tidende som mener at jeg er på bærtur når jeg uttrykker bekymring for at det som har skjedd i alle andre islameksponerte land de siste 1400 år også vil skje her i Norge.
Å tro at demokratisk forfatning som sådan nærmest som en naturlov er egnet til å beskytte demokrati mot udemokratiske tankesett er utopisk. At både ordstyrer og avisredaktør synes den dokumenterbare virkeligheten er absurd og/eller hypotetisk gir grunn til bekymring. Empiri er empiri selv om det er guffent.
Spørsmålet man må stille til optimistene er ganske enkelt, hvilke momenter vektlegger dere når dere tilsidesetter teologi og empiri? Hva slags fakta og evalueringer baserer slike folk seg på? Har dere overhodet involvert fakta i deres analyse eller er deres konklusjon 100% følelsesstyrt? Hva er det ved Norge som gjør at vi på magisk vis er beskyttet fra den virkeligheten som påvirker resten av verden?
Det ble i møtet bekreftet at islam er et komplett system for samfunnsstyring. (36:00 Islam er ikke bare en tro, det er også en ideologi).
Dette er en viktig avklaring, ikke minst fordi det fritar oss fra unødig tidsbruk på temaet religionsfrihet. Hvis tankesettet ditt er politikk kan du ikke påberope deg religionsstatus. Islam er en hybrid og inntil muslimene fisjonerer åndelig og politisk innhold, bør de avstå fra å definere produktet som religion.
Vår sivilisasjon er foredlet gjennom opplysningstiden. John Locke slo fast for 400 år siden i «A letter concerning toleration» at skille kirke og stat er en forutsetning for et tolerant og humant samfunn. Islam er ikke opplyst, sivilisert, foredlet, tolerant eller humant. Islam er det stikk motsatte av kristendom og opplysningstid. Islam er hovedsakelig politikk, og må behandles deretter.
Manglende skille mellom «kirke og stat» er en viktig faktor som forklarer hvorfor islamske land er så tilbakestående på alle områder. Det er derfor ikke en tiltalende tanke at dette konseptet skal gis innflytelse på norsk statsforfatning.
Islam har dessuten en etikk som ut i fra vestlig verdikompass er direkte umenneskelig.
De fleste feiloppfatninger av islam blant ikkemuslimer i Vesten skyldes at disse evaluerer islam ut i fra sine egne begrepsforståelser og vårt eget etiske rammeverk. Fordi islams etikk er motsatt av vår, betyr også mange sentrale ord det motsatte på norsk og islamsk. Det som er godt på islamsk, er ondt på sivilisert språk. Og vice versa. Dette er et teologisk faktum, ikke en politisert påstand. Forstår man ikke dette, kan man aldri forstå islam, ei heller forholde seg til den på en rasjonell måte.
Det essensielle spørsmålet er; Vil muslimer akseptere å leve i et sekulært norsk demokrati med mindretallsbeskyttelse også den dagen de har makt til å endre lovverket vårt til å bli islamkompatibelt? Om et slikt regimeskiftet skjer ved kupp a la Khomeini eller demokratisk flertall er i denne sammenheng helt irrelevant. Likeledes er tidsaspektet, om det tar en dag eller hundre år, uten betydning for den politiske analyse av konsekvensene av islams nærvær.
Spørsmål fra SIAN
Vi stilte spørsmål ved to vers, 8:39 og 5:32. Svarene vi fikk var forfattet av et imamråd, herunder folk som har pugget koranen. Norges islamekspertise, hvilket også MDF bekreftet i møtet (08:50).
Basert på kompetansen bak svarene, var de oppsiktsvekkende. Møtet var fruktbart i den forstand at vi fikk konstatert at MDF sine svar ikke ga grunn til noen annen definisjon av meningsinnholdet i versene, enn det vi la til grunn før møtet.
At de mest teologisk lærde imamene i landet ikke ser problemet ved at koranen befaler slakt av ikkemuslimer, er bekymringsverdig.
Sajid Mukhtar fremførte de lærdes svar. De understreker at man ved korantolkning må lese vers i kontekst, det vil si sammenholde koran med sunna, og konsultere tafsirer.
Det er en nettopp en slik fremgangsmåte SIAN alltid følger, og dette er årsaken til at vi avslører så mange uriktige påstander om islams teologi fra muslimer og islamofile.
Imidlertid må det påpekes at muslimer ofte benytter «kontekst» som et trylleord for å fjerne fokus fra ondskapen i teologien. I det øyeblikket du faktisk kjenner konteksten, da ser du at anførselen var en distraksjonsøvelse for å hindre deg i å se den brutale sannheten.
Tolkning og kontekstualisering må alltid gjøres i lys av Muhammeds eksempel. «What would Muhammad do». Svaret på det er stort sett alltid overfalle, plyndre, mishandler, voldta og drepe. Hvis man skal tro islams teologi.
Man må også huske på at koranen hevder den er skrevet på arabisk for at den skal være enkel å forstå. Noe som er enkelt og evig perfekt, og til overmål presentert for analfabete ørkenarabere, er nødvendigvis ikke så komplisert at man trenger et kobbel av lærde for å forklare (bortforklare) meningsinnholdet.
Imamrådet unnlot helt å drøfte de ubehagelige og avslørende sannhetene som åpenbares når en ser koranversversene i kontekst og leser dem på arabisk. Disse to tilnærmingene, som muslimer alltid er nøye på å påpeke viktigheten av, vil i nesten alle tilfeller innebære at versets betydning er enda mer barbarisk enn verset slik det fremstår alene, på engelsk eller norsk.
Kapittel 8 ble åpenbart i forbindelse med slaget ved Badr, som fant sted da muslimene angrep og raidet en Quraysh karavane og stakk av med vanvittige rikdommer. Konteksten er altså en ensidig aggressiv islamsk voldsutøvelse, plyndring og drap, ifølge islam sin egen teologi. Ingen kan hevde at dette er aktverdig forsvarskrig som gjør en religiøs befaling om menneskeslakt akseptabelt.
I Sayid Qutbs «In the shade of the quran» er 8:39 oversatt slik; «Fight them until there is no more oppression, and all submission is made to Allah alone. If they desist, Allah is certainly aware of all they do».
MDF har påpekt viktigheten av å konsultere tafsirer. al-Jalalayn forklarer verset slik: «And fight them until sedition, idolatry (…) exists no more and religion is all for Allah, alone, none other being worshipped».
Verset sier at bekjempelsen av all vantro skal skje ved menneskeslakt. Muhammed bekrefter selv at han har fått i oppdrag å gjennomføre det som vers 8:39 befaler, inntil hele verden er underlagt Allah.
Hvis du mener at jeg har misforstått 8:39, så har Muhammed også misforstått. Det er lite trolig, siden Muhammed er islams oppfinner, og har copyright på konseptets meningsinnhold.
I «A word for word meaning of the Quran» vol 1 s 560 ser vi at «fight» er oversettelse av det arabiske «qatilu», å drepe og slakte. Allah beordrer med andre ord ikke noen politisk debatt med ikkemuslimene. Befalingen er at vi skal slaktes inntil Allah hersker på jord.
I setningen «fight them till there be no discord» er «fight» forklart som arabisk «slakt» og «discord» er forklart som «opposition to worshipping Allah alone», det refereres til fitnah.
«Opposition to worshipping Allah alone» er helt åpenbart all muntlig og fysisk motstand mot islamisering, herunder islamkritikk.
Fitnah kan bety mye, feks uro, oppstand, prøvelse, fristelse. I dette verset betyr fitnah motstand, opposisjon mot islam. Anerkjente lærde som Ibn Abbas, Abu Al-Aliyah, Mujahid, Al-Hasan, Qatadah, Ar-Rabi bin Anas, As-Suddi, Muqatil bin Hayyan og Zayd bin Aslam sier at befalingen i 8:39 er at muslimene skal slakte vantro inntil det ikke er mer fitnah.
Dette innebærer at muslimer skal slakte oss inntil shirk ikke lenger eksisterer. Shirk innebærer å assosiere/likestille noe(n) med Allah. For eksempel kristendom.
Ergo er dette et open-ended vers, ingen begrensning i tid og sted. En evig befaling om å utrydde andre religioner.
MDF hevder i tilsvaret sitt at vers 8:39 er uproblematisk på grunn av setningen til slutt, om at muslimene skal slutte med menneskeslakt i det øyeblikk de vantro slutter å tilbe andre guder enn Allah, det vil si når vi konverterer til islam.
For MDF er altså menneskeslakt akseptabelt så lenge det finnes mennesker som tilber andre guder enn Allah. Det mener jeg er en holdning som er uforenlig med å oppholde seg i Norge.
MDF påpekte at de har vært i Norge i 60 år hittil uten å begå jihad. Påstanden er nesten riktig, dersom en kun fokuserer på konseptet væpnet jihad.
At graden av islamsk adferd, herunder jihad, er variabel etter hvor stor andel muslimer det er i et land, er et faktum, Dette er beskrevet for eksempel av dr Peter Hammond i «Slavery, terrorism and islam». Der er et «termometer» som angir en meget presis matrise over hva man kan forvente, basert på empiri fra hundrevis av år. Når muslimer er svake, som Muhammed i Mekka, nøyer de seg med særkrav. Jo sterkere de blir, jo mer vold. Matrisens sluttpunkt er folkemord på ikkemuslimene, noe man har sett i Arabia, Midt-Østen, det Indiske subkontinent, Afrika og Europa. Det er vanskelig å argumentere mot empiri.
Men jihad er mer enn vold. Det er økonomisk, demografisk eller verbal innsats for å fremme islams posisjon i samfunnet. Man kan følgelig slå fast at muslimer har bedrevet jihad i Norge i årtier allerede. Muhammed definerte selve flyttingen til Norge som en form for jihad.
MDF og de lærde påberoper seg i tilsvaret at muslimer har rett til selvforsvar. Dette må jeg nødvendigvis imøtegå. Hvordan man ifm vers 8:39 kan anse en ensidig aggressiv karavaneplyndring som selvforsvar er vanskelig å se.
Dessuten er det et viktig poeng at det islam definerer som selvforsvar, er synonymt med uforholdsmessig voldsbruk og drap som respons på ikkevoldelig motstand, politisk opposisjon og ren kritikk.
Alle muslimer har en selvstendig plikt til å iverksette selvforsvarsjihad når noen truer islamisme – politisk islam. Med andre ord er det en hellig plikt for samtlige muslimer (unntatt de uføre), å drepe for eksempel islamkritikere, politikere som stemmer nei til moskébygging osv.
Det er med «selvforsvar» som med veldig mange andre ord; De betyr helt forskjellige ting på islamsk og sivilisert språk. Fordi vi har stikk motsatt etikk. Når ondt er godt og godt er ondt, er det åpenbart at en rekke andre ord også får unorsk meningsinnhold. Dette komplekset kan det skrives en hel bok om.
Når man ser sira i sammenheng med 2:190 som muslimene påberoper seg som hjemmel til drap i «selvforsvar», eksponeres den uproporsjonale gjengjeldelsen som islam foreskriver. 2:190 reflekterer «forfølgelsen» som utgjøres av at Muhammed - slik sira beskriver historien - ble jaget fra Mekka etter å ha lagd kvalme og opptrådt som en intolerant og truende drittsekk i årevis. Muslimene som sådan var ikke forfulgt. Beviset på dette er det faktum at Ali og kona ikke ble lagt hånd på da Muhammed rømte ut vinduet idet han stakk til Medina.
Det Muhammed beskriver som forfølgelse i koranen er i følge sira noe helt annet enn hvordan muslimer i vår samtid fremstiller hendelsene. Det pågår en massiv forsettlig historieforfalskning fra moskeene der deler av sunna nedtones og offerrollen dyrkes urettmessig i den hensikt å motivere akklimatiserte moderne muslimer i siviliserte land til å engasjere seg for islams fremme ut i fra en forestilling om at de vantro er kjipe mot muslimer.
Det fremsettes generelt mange påstander fra muslimer som har det formål å skape et falskt inntrykk av at Muhammed var et offer for urettferdighet i Mekka. Leser du sira ser du at dette er uriktig. Med mindre du anser helt normal kritikk, politisk uenighet samt vegring mot å forkaste sine egne guder, som uakseptabel personforfølgelse rettet mot den selverklærte og ikke særlig tillitsvekkende landsbyoriginal Muhammed.
Muslimer flest har ikke lest sira, og de som har lest den, går ut fra at vantro ikke har gjort det. Forklaringen MDF ga i dialogmøtet er basert på påstander som ikke er i samsvar med sira. Derfor er påstandene fra MDF feil.
I stedet for å drøfte den helt konkrete slaktingsbefalingen i 8:39 trekker MDF inn vers 2:256 «ingen tvang i religionen». Dette verset fant Muhammed opp da han påberopte seg retten til å dyrke islam. Formålet med verset var ikke å tilgodese vantro med en hjemmel til å dyrke andre religioner. Verset ble dessuten abrogert etter bare to år og er slik sett irrelevant.
Samme gjelder 109:6 som MDF også påberoper seg.
Videre viser MDF til 10:99 som slår fast at Allah med vilje lar noen være vantro. Dette er irrelevant for spørsmålet om menneskeslakt i 8:39.
Vers 3:79 knuser påstanden fra MDF om at det ikke er tvang i religionen. «Hvis noen ønsker en annen religion enn islam, vil det aldri bli godtatt». Hvorfor befaler Allah at apostater skal drepes (4:89), dersom det ikke er tvang i religionen? Har MDF forstått noe Allah ikke forsto? Hvis det ikke er tvang i religionen; Hvorfor sa Muhammed at barn skal mishandles hvis de ikke ber når de er blitt ti år gamle? Har MDF forstått noe Muhammed ikke forsto? En fun fact om 2:256 sitt budskap om ingen tvang i religionen, er en kommentar fra sjefsideologen i det muslimske brorskapet, Sayid Qutb. I «In the shade of the Quran» skriver han om 2:256 i kommentar til 9:29. Han sier at det ikke er tvang i religionen fordi bokens folk faktisk blir gitt tre valg; Konverter til islam, lev som dhimmislave eller bli drept av muslimene. Dette påpeker Qutb at er tre helt frivillige valg. Ergo ingen tvang. Du bør ikke holde pusten mens du venter på at MDF skal ta avstand fra den fremste ideologen i Brorskapet.
Tankefeilene til MDF ble også kommunisert i dialogmøtet; De tillegger oss en mening vi aldri har hatt (stråmann), om at muslimer har til hensikt å (tvangs)konvertere alle mennesker til islam. Det har vi aldri hevdet, ganske enkelt fordi islam ikke gir grunnlag for å hevde noe slikt.
Det vi derimot påpeker er at islam er tydelig på at hele verden tilhører Allah, at muslimer har rett til å dele våre eiendeler (herunder dine familiemedlemmer som automatisk blir formuesobjekter ved okkupasjonen) og vårt land seg imellom, at vi skal okkuperes, og drepes hvis vi protesterer. De av oss som tilhører bokens folk, tillates å leve som dhimmislaver. Dette er elementære koranske fakta som har vært gjennomført i praksis av muslimer i århundrer, med hundretalls millioner ofre som resultat.
Allah sier i 9:33 at han har sendt Muhammed til jorden med ett eneste oppdrag:
Islam skal overvinne og herske over alle andre livssyn, uansett om vi protesterer mot islamsk maktovertagelse i Norge.
Versets uttalte formål kan ikke skje ved frivillighet eller ved å opprettholde vestlig demokrati (med mindretallsbeskyttelse). Verset er godt egnet til å underbygge Allahs motivasjon bak vers 8:39. Det er lett å forstå hvorfor «demokrati» ikke eksisterte i det arabiske vokabularet.
MDF har ikke tilbakevist at 8:39 befaler slakt av ikkemuslimer inntil islam har verdensherredømme. Dessverre, kan man vel nesten si. I et slikt spørsmål ville det vært veldig hyggelig hvis SIAN tok feil.
Verset retter seg mot «Israels barn» men sett hen til islams påstand om at hele menneskeheten en gang var muslimer må det anses å ha en annen målgruppe enn dem vi i vår samtid tenker på som Israels barn. Verset er basert på en piratkopi av Talmud. Ingen muslim hevder at dette vers ikke gjelder muslimer.
Det SIAN har anført om dette verset er at det hjemler blodhevn. MDF sitt svar er at blodhevn ikke er akseptabelt i vår del av verden, og det er jo korrekt. Inntil islam definerer rettstilstanden her slik den gjør i islamske land. Alt som skal til er å erstatte §2 i grunnloven med setningen «Denne lov er underlagt sharia og ved motstrid gjelder sharia».
MDF har ikke bestridt at islam tillater drap som blodhevn, bare at slik adferd ikke er lovlig i Norge før vi er blitt okkupert.
Verset hjemler også drap på de som begår mischief (corruption in the land). Dette er avledet fra arabisk fasád.
Som MDF har presisert; Man må støtte seg på tafsir. Ibn Khatir sier at «mischief» er synonymt med å ikke adlyde Allah. Ergo er alle ikkemuslimer «skyldige» og skal drepes jamfør 5:33.
Vers5:32-33 hjemler drap på alle som begår «moral corruption against Allah», det vil si for eksempel shirk, eller islamkritikk.
Koranen dokumenterer denne konklusjonen. 16:88 sier at å avvise Allah innebærer «spreading mischief». Det å ikke tro på Allah er mischief ifølge 8:73 og 38:28. Jøder fortjener dødsstraff bare fordi de eksisterer, iht 5:64 jf 5:32-33.
Den betydningen av vers 5:32 som jeg dokumenterer, støttes av 4:93 som sier at den som dreper en muslim forsettlig, havner i helvete. Hvis 5:32 hadde ment å beskytte vantro liv, ville ikke 4:93 motsagt dette så tydelig ved å kun tilgodese muslimer med vern mot mordere.
Vers 5:32 reflekteres i sharia, der det er forbudt å drepe muslimer, men ikke straffbart å drepe vantro. Er det lovskolene eller MDF som har misforstått koranen?
MDF har ikke tilbakevist at 5:32 befaler drap på ikkemuslimer.
Spørsmål fra publikum
Vi sendte inn 30 spørsmål fra publikum, til muslimene. Disse ble ikke besvart. Grunnen er ikke primært at antallet spørsmål åpenbart var for høyt til at det var gjennomførbart å drøfte samtlige i møtet. Problemet var at det var ikke tid nok til å kvalitetssikre svar fra imamrådet. Da må man undres over hvordan en muslim skal kunne delta i spontan og fri meningsutveksling om teologi med ikkemuslimer.
Vi registrerer at det er vanskelig å få muslimer til å uttale seg om teologi. Noen uttaler seg om personlig syn på konkrete tema, men det sier jo ikke noe om hva islam faktisk er.
Vi husker jo Shoaib Sultan som fossrodde på TV2, da han ikke ville ta avstand fra drap på homofile, fordi han visste at slike drap er god islam.
I Vestens demokrati er beslutninger basert på fri meningsbrytning og sannhetssøken. Beste argument vinner. I islam er «sannheten» allerede definert, og imamrådet må fortelle hva som er sant basert på teologien. Denne «sannheten» er deretter styrende for muslimens livsførsel.
Det er på denne bakgrunn ikke vanskelig å forstå hvorfor islamske land er tilbakestående sett i forhold til vestlige demokratier. Dersom islams etikk hadde vært basert på hjerte og hjerne fremfor Allahs vilje slik den er definert i koranen, kunne muslimer intuitivt visst hva som er rett og galt. Men islam krever at muslimer slår opp i en bok, for eksempel for å konkludere om det er ok å torturere, plyndre, voldta og drepe. Den islamske etikken er definitivt ett av de største hindrene for brobygging mellom islam og hva som helst ikkeislamsk.
Spørsmål fra MDF
MDF konfronterte ingen sider ved SIAN sin teologiske argumentasjon til tross for at vi har fremført kraftfulle angrep på teologien i en årrekke. Dette tar vi som en bekreftelse på at vår islaminformasjon er i samsvar med teologien.
Muslimenes spørsmål til SIAN i møtet reflekterte deres frykt for høyreekstremisme og terror.
Vi kan ikke la være å forholde oss til eksistensen av ekstreme krefter i Norge. Det er en økende polarisering i samfunnet etter at vi sluttet å være et homogent tillitssamfunn. Tilsvarende observeres i alle vestlige land der politikerne vedtar multikultur som politisk målsetning. Økende høyreekstremisme er en naturlig følge av den politikk myndighetene har ført siden 70-tallet. At høyreekstremismen ikke står like sterkt i Norge som i enkelte andre europeiske land, har historiske årsaker i tillegg til at vi har gode velferdsordninger som demper motsetninger mellom folkegrupper.
SIAN – som står solid plantet i et politisk landskap der menneskerettighetserklæringens opprinnelige målsetninger støttes, er ikke en del av denne polariseringen. Vi befinner oss ikke på noen ekstrem flanke på den politiske skalaen. Vi representerer den tause solidariske majoriteten som vil beskytte vårt sårbare demokrati mot Muhammeds islam.
SIAN er faktabaserte og ærlige. Årsaken til at vi vekker oppsikt, er at politikere generelt ikke er faktabaserte og ærlige.
Spørsmålene fra MDF ble imøtegått av meg, idet de påviselig var fundamentert i en sviktende virkelighetsforståelse.
Oppsummering
Vi mener at Norge i dag er et dårligere sted å være enn før islam kom. Og vi mener det er islam sin skyld. I et hvert fellesskap må man ha noen omforente grunnleggende verdier. Vi mener at det er mange sider ved islam som skaper problemer for en likeverdig sameksistens - mellom de som følger - og ikke følger islam.
En ærlig og konstruktiv samtale om islam må baseres på religionsstifterens definisjoner, ikke på muslimologi.
Dialogprest Ivar Fladen skrev før møtet;«Vi går inn i dialogen ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte», som professor Anne Hege Grung formulerer det.
Her ligger en forutsetning om at begge parter skal tilpasse seg den andre. Det innebærer å islamisere Norge. Det er i strid med våre vedtekter å medvirke til en slik forandring, uansett om den er gjensidig.
Dersom to entiteter etter en grundig gjennomgang av deres respektive verdisett er kjent med hverandres posisjon og man deretter konkluderer med at det foreligger grunnleggende ulike verdisett, da blir det til slutt et spørsmål om hvilket verdisett som skal lede.
Da tvinges vi til å forholde oss til det faktum at islam ikke aksepterer å ha en underordnet posisjon (bortsett fra i migrasjons/invasjonsfasen). Islam vil bare ha mer islam. Islam forlanger verdensdominans. Dette er fakta, likegyldig av hva den enkelte muslim måtte ha av personlige synspunkter på denne saken.
Da blir spørsmålet om fellesskapet kan være et fellesskap, eller om det blir to segregerte samfunn med forskjellige målsetninger, verdier og ikke minst; legal status i samfunnet.
En nasjon må etter mitt syn ha en ledende kultur. I Norge skal det være norsk kultur, norske verdier, norsk lov. Jeg ville neppe fått aksept dersom jeg reiste til Pakistan og ba samfunnet der innrette seg etter mine verdier.
Det er ingen menneskegruppe som identifiserer seg så sterkt med sitt tankesett som nettopp muslimer. Dette bevises blant annet gjennom deres reaksjoner på krenkelser av profeten og koranbrenning.
Blasfemi og krenkelse er tema som raskt kommer opp i samtale med muslimer. Én klar og ufravikelig forutsetning som ligger til grunn for vår samfunnsorden er at jeg har rett til å krenke deg. Krenkelse er uakseptabelt i islam. Blasfemi medfører dødsstraff. Vi har sett eksempler på at muslimer blir voldelige av krenkelser.
Dersom man ikke vil følge norske normer og regler, da kan det ikke bygges bro mellom folkegrupper her. Da må vi ha luftbro, som frakter de uintegrerbare ut av Norge. Dette tema bør definitivt drøftes videre med islamske organisasjoner.
Stammementaliteten er uhyre sterk i islam, også etter årtier i Norge. Muslimene ser seg selv som en umma, islam ser dem som en umma, men i det øyeblikket en vantro ser på «muslimer» som en gruppe, da defineres det som rasisme/islamofobi. Logikken er vanskelig å få øye på.
Det er neppe deres hensikt, men Shahram Shaygani og Farhan Shah har nylig tegner opp skremmende perspektiver om utsiktene til brobygging. De slår fast at Muhammed er et internalisert objekt som lever i alle muslimer og har en psykologisk funksjon.
Det blir ikke lett å bygge bro, når man vet hva slags person Muhammed var. Han bygde ikke broer, for å si det pent.
Et menneske som baserer sitt liv på Muhammeds liv og lære slik dette er beskrevet i koran, sira og hadith, hører definitivt ikke til her, og må vennlig ledes av sted på en luftbro ut av Vesten.
Politisk islam - og alle de som vil shariatilpasse Norge - må ut. Dersom de uintegrerbare shariatilbøyelige ikke deporteres, gjenstår etter mitt syn bare to valg; Full underkastelse for islam, eller krig. Den som ser for seg andre scenarioer bes ringe Statsministerens kontor. Fikser du fred mellom islam og dem som islam definerer som vantro, da vanker det fredspris.
MDF delte til slutt ut roser. Dette opplever vi tidvis fra muslimer. Ulempen med roser er flere. Islam er den samme når rosen er vissen. Det er også et uklart budskap i rosen, fordi Det muslimske Brorskap - som i følge seg selv befinner seg i Vesten med den uttalte hensikt å ødelegge vår sivilisasjon - brukte roser under revolusjonen i Egypt. Signaleffekten er med andre ord ikke entydig positiv.