Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen og ass. generalsekretær, Reidun Kjelling Nybø lister seg forsiktig på gummisåler når de skriver om ytringsfrihet. (Foto nored.ezpub02.byte.no)
-I Norge har debatten om forholdet mellom ytringsfrihet og religiøse følelser skutt ny fart i kjølvannet av en rekke arrangementer i regi av Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), skriver Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i en kronikk i Dagen og Medier24 30. september. Som redaktører flest priser de ytringsfrihetens prinsipper og føyer til: «Det gjelder også om ytringen er usaklig. usmakelig, og også oppleves som krenkende for dem som holder maktsymbolene for hellige.»
Leserne skal forstå at det er ytringene fra SIAN som er usaklige og usmakelige. De skriver imidlertid så kledelig: «Vi bør være takknemlig for at noen benytter seg av ytringsfrihetsretten, selv når vi ikke synes at den enkelte ytring i seg selv er så veldig konstruktiv.»
Sier Arne Jensen og hans stedfortreder dermed at redaktørene – de knegående ytringsfrihetskjemperne - bør være takknemlig overfor SIAN som utfordrer ytringsfriheten? På ingen måte. De lister seg på gummisåler når de kommer til kjernen i problematikken.
Historiefortellinger helt tilbake til kirkemøtet i Kartago i året 397 velger generalsekretærene når de skal belyse hvordan makthavere har undertrykket ytringsfriheten. Karikatur-striden med ros til Vebjørn Selbekk, Flemming Rose i Jyllans-Posten, tegneren Kurt Westergaard - og de døde tegnere og journalister i Charlie Hebdo m. fl. på den nære historiske arena blir trukket frem. Dagens aktuelle situasjon der SIAN av makteliten med redaktørene i spissen blir fordømt nord og ned - og hvor voldsutøvelse praktiseres og tålereres - blir fullstendig fortiet av disse rene og ranke ytringsfrihets-forsvarere i Redaktørforeningen. Dermed bringer de til torgs harmløse ytringer om ytringsfriheten – samtidig som de hyller de personer fra i går som hadde ryggrad. De som derimot står i front i dagens situasjon i debatten om islam og ytringsfriheten, blant andre SIANs medlemmer, er utskudd.
Det lukter ikke godt. Det luktet heller ikke godt av store deler av norsk presse i 1945. Hitler hadde blitt hyllet og naziregimet ble varmt understøttet av journalister og redaktører. Et bittert oppgjør var ikke til å unngå. Vil det også en gang i fremtiden bli et bittert oppgjør om norsk presse sin holdning til islamiseringen?
Arne Tumyr