Regjeringens handlingsplan mot muslimhat er i dag en realitet. Rapporten er frukten av intens årelang propagandavirksomhet fra primært statsstøttede islamske kamporganisasjoner samt fra islamapologetiske venstreradikale bevegelser som Den norske Kirke og Antirasistisk Senter.
Rapporten skulle opprinnelig omhandle «islamofobi og muslimhat», men statsministeren erkjenner at det finnes helt reelle faktabaserte grunner til å frykte islam, og har derfor droppet ordet islamofobi i handlingsplanen.
Dette er en klar anerkjennelse av det verdensbilde SIAN beskriver basert på ubestridelige teologiske og empiriske fakta. Realiteten er at hvis du ikke frykter islam, da er du enten muslim eller stupid. Erna ønsker ikke å fremstå som stupid.
Av rapportens innledning fremgår det at;
«flere av tiltakene i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020-2023)er relevante for arbeidet for å bekjempe hat mot og diskriminering av muslimer. Dette gjelder særlig tiltakene knyttet til kunnskapsutvikling, debatt og demokrati og etablering av møteplasser».
Dette er verdt å merke seg. Som det er presisert i ytringsfrihetskommisjonens utredning før grunnlovsrevisjonen (NOU1999:27), så er fri meningsbrytning og sannhetssøken helt fundamentalt for demokratiets levedyktighet. SIAN har de siste årene opplevd at statsmakten - dvs politikere, funksjonærer, politi og domstol - har tilsidesatt vedtatte rettsprinsipper og gjeldende lovverk i den hensikt å kneble vår menneskerettighetsaktivisme.
SIAN sitt virkeområde er jo nettopp på feltene kunnskapsutvikling, debatt og demokratiutøvelse på alle offentlig tilgjengelige møteplasser. At regjeringen så tydelig anerkjenner viktigheten og berettigelsen av å bedrive slik kunnskapsbasert folkeopplysningsvirksomhet må kommuniseres til de offentlige tjenestemenn som i dag arbeider for å drepe demokratiet.
Arbeidet med handlingsplanen har tidligere møtt berettiget kritikk fra sekulært hold, der det fremholdes at idéen om at samfunnet lider av muslimhat er plantet av islamister, og at det ikke er grunnlag for å hevde at det foreligger hat i et omfang som berettiger en slik handlingsplan.
Regjeringen har produsert en rekke handlingsplaner tidligere, og når man leser disse i ettertid synes ikke alle å ha satt nevneverdige spor etter seg. Realiteten er jo at for eksempel graden av hjernevask og indoktrinering i skolevesenet allerede er så høy at det knapt er mulig å stappe mer løgn og selvhat inn i de små hodene til våre sårbare ikkemuslimske unge.
Det er derfor ikke åpenbart at denne handlingsplanen vil få store konsekvenser for hvordan folk tenker og lever livet sitt. Du slutter ikke å mislike den som raner, mishandler og voldtar barna dine, bare fordi regjeringen har skrevet en handlingsplan som sier at du er intolerant og hatefull som ikke aksepterer realitetene i Det Nye Norge som du slett ikke har stemt for innføring av.
Ord er makt, og definisjoner må være presise, klart kommuniserte og omforente for at bruken av et ord skal ha noen mening i det offentlige ordskiftet.
Handlingsplanen mot muslimhat siterer HL-senteret, som definerer muslimfiendtlighet som «utbredte negative fordommer samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer». Ordet «muslimhat» er ikke nærmere definert i rapporten. Det er en åpenbar svakhet ved rapporten at den muliggjør subjektive tolkninger av hva den faktisk omfatter.
HL-senteret peker på fordommer. Dette er ifølge det venstreblivne nettstedet Wikipedia en forutfattet, oftest negativ, holdning overfor noe eller noen. At den er forutfattet, betyr at den ikke baserer seg på saklig, rasjonell betraktning.
Dersom du – i likhet med SIAN – baserer din antipati mot islam og de shariatilbøyelige på fakta og empiri, da er det med andre ord ikke en fordom. Du er da hverken muslimfiendtlig eller muslimhater.
I følge Wikipedia, er «hat» en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse.
Dette burde være betryggende for noen og enhver av oss som er faktaorienterte, og som baserer vår motvilje mot islam og mot de uintegrerbare shariatilbøyelige, på teologiske og empiriske fakta.
Å hate islam er lovlig. Det er en dyd. Dersom du kan islam - men likevel ikke hater det - da er det noe seriøst galt med ditt etiske kompass. Et tankesett som inneholder erobringsdoktrine, som hjemler pedofili, voldtekt, slaveri, undertrykkelse, plyndring, mishandling og menneskeslakt, bør hates av alle anstendige mennesker.
SIAN er ikke menneskehatere, hverken rent faktisk eller i henhold til den leksikale definisjon. Regjeringens intense islamapologetiske innsats er - i hvert fall ikke teoretisk sett - rettet mot oss som arbeider fra å redde land og folk både fra islamproblemet og fra de politikerne som har påført oss islamproblemet.
Det er 18 konkrete handlingspunkter i rapporten. Et kuriøst innslag er punkt 3 om å «utrede en veilederordning for innsikt om muslimsk identitet».
Er det noen som ikke behøver å lære mer om egen identitet, så er det muslimer. Hjernevask og koranlesning kan påvirke dem til å betrakte seg selv nøyaktig slik islam definerer dem; Overmennesker som skal herske over det islam definerer som skitne vantro undermennesker, som er verre enn de verste dyr.
Det Norge derimot trenger, er en reorientering mot nasjonal identitet. Dette er en definitiv forutsetning for å sikre et stabilt fremgangsrikt og sikkert samfunn.
Alle mennesker er ulike, ikke minst på innsiden. Mistro til den fremmede er et instinkt som har medvirket til at menneskeheten ikke er utdødd. Mistro, intoleranse og hat har blomstret i mange kulturer gjennom tiden, og det er selve fundamentet i islam. Ingen annen religion rendyrker «de og oss» mentalitet som islam.
Her i Vesten har vi et verdikompass som gjør oss til verdens minst rasistiske og hatefulle folk. Derfor er det påfallende at regjeringen velger å fokusere på et konstruert problem som «muslimhat» fremfor å ta fatt i intoleransen og hatet som er grunnlaget for De Uintegrerbare sin herrefolkadferd og dominanskrim mot sitt vantro vertskap, i de deler av Europa som har vært uforsiktige nok til å slippe islam over dørstokken.
Når Erna i pressekonferansen snakker om at muslimer «føler at» og «opplever at» - så har dette mer med psykologi, offermentalitet og lav krenkelsesterskel å gjøre - enn at det faktisk foreligger noe nevneverdig reelt hat mot muslimer fra personer som tilhører vertssamfunnet. Og dersom noen av oss faktisk hater, bør vi ikke da stille oss spørsmålet «hvorfor», siden slikt hat i utgangspunktet er et unorsk fenomen?
Å kurere eller undertrykke en følelse av hat er alltids mulig med totalitære midler, men dersom formålet er fredelig likeverdig sameksistens så må man nødvendigvis avvise tankegods som står i direkte motstrid til en slik idé.
Islam er ett eksempel på slikt tankegods som er i direkte motstrid til tanken om likeverdig fredelig sameksistens. Islam har ikke til hensikt å tilby noe verdimessig kompromiss. Det er derfor vi har alle debattene og panikktiltakene der det dyrkes et narrativ om vertskapets intoleranse, diskriminering og hat.
Handlingsplanens forord slår fast at «Alle skal være trygge i sitt nærmiljø, på gaten, på arbeidsplassen og på nettet. Foreldre skal kunne stole på at barna er trygge i klasserommet, i skolegården og når de deltar i fritidsaktiviteter. Den enkelte skal kunne utøve sin tro innenfor trygge rammer».
Gjelder denne tryggheten kun retten til å ha et tankesett - islam - som ifølge både sin egen teologi, den europeiske menneskerettighetsdomstol og Europarådet er i strid med demokrati og menneskerettigheter?
Gjelder ikke denne retten til trygghet også de sårbare ikkemuslimske unge som daglig utsettes for islamsk herrefolkadferd og dominanskrim av våre gjester?
Er det unaturlig at import av en ideologi som etter vestlig verdikompass må defineres som en barbarisk dødskult, nødvendigvis vil bli møtt med skepsis fra vertskapet?
Når får vi en handlingsplan mot islamsk hatkriminalitet?
Regjeringen må begynne å forholde seg til det teologiske faktum at «godt» og «ondt» betyr helt motsatte ting i henholdsvis islamsk og sivilisert morallære - og at dette nødvendigvis vil føre til motstridende holdninger og fysiske konflikter som oppleves ubehagelige både av den muslimske gjesten og det skitne vantro vertskapet.
Myndighetene dummet seg ut da de trodde at enhver hitreist person automatisk ville adoptere våre normer og verdier, bare de ser hvor fantastisk vestlige frihetsverdier er. Islam er islam, uansett tid og sted. Vestlige frihetsverdier er ugudelige og uislamske forferdeligheter som aldri vil bli akseptert av dem som koranen og Muhammed definerer som gode muslimer.
Ingen handlingsplan kan endre på disse realitetene og de sivilisasjonskonflikter dette fører med seg.
SSB anslår at vi hadde 4% muslimer for tre år siden. Det statsmakten ikke forstår er at når muslimer utgjør en så liten del av befolkningen - og de likevel tar så utrolig stor plass i samfunnet, blant annet i samfunnsdebatten, i statsbudsjettet og i negative statistikker - hvordan i all verden kan noen se for seg at det skal være mulig å tvinge gjennom en sameksistens med folk som åpenlyst flagger intoleranse og forakt for vertssamfunnet?
Virkeligheten kan ikke oppheves med slike handlingsplaner.
Likeverdig sameksistens fordrer at man kan forenes om noen grunnleggende spilleregler. Det statsmakten hittil har valgt som løsning, er å endre spillereglene i retning shariastat, gjennom utallige shariatilpasninger - såkalt islamisering - de siste tiårene.
Abid Raja påpeker under rapportlanseringen at muslimer er ymse. Det er helt korrekt. Men det påvirker intet. Det er islam som definerer muslimer, ikke motsatt. En muslim som ikke følger teologien er ifølge koran, sunna og de lærde en dårlig muslim. Eller ikke muslim i det hele tatt. En muslim som plyndrer, voldtar og slakter ikkemuslimer er en god muslim, ifølge de samme kilder.
Som en egyptisk lærd sa det; «moderate muslimer er folk som er midlertidig høflige. Når islam tar makten, vil også de bli ekte muslimer». Empirien støtter ham i det.
Det er et faktum at muslimer ikke er en minoritet, og at muslimer slett ikke er forfulgte, målt opp mot andre folkegrupper. Open Doors har dokumentert at kristne i muslimske majoritetsland har 143 ganger større risiko for å bli drept av en muslim, enn muslimer i et ikkemuslimsk majoritetsland. Handlingsplan, anyone?
«Tro er identitet» sa barneminister Ropstad fra KrF under rapportlanseringen. Han representerer et parti som en gang var kristelig. Nå er de ikke en gang et folkeparti. Identitetspolitikk er som kjent en dødelig gift for et hvert sivilisert samfunn. Regjeringen har valgt å gulpe i seg bøttevis med denne giften. Oikofobene legger til rette for at Open Doors i fremtiden kan trekke ut interessante statistikker fra et okkupert Norge.
Dersom du vil motarbeide en slik utvikling, så meld deg inn i SIAN.