kritiker eller povokatør?
John M Johansen spekulerer 25.8.20 på om SIAN driver med islamkritikk eller provokasjon.
For muslimer og apologeter er det en provokasjon at vi puster. Det finnes ingen måte å kritisere islam på som ikke møtes med motstand fra de islamofile. Om vi er rasister er irrelevant for spørsmålet om vi har ytringsfrihet. Alle – inklusive rasister, kommunister, muslimer etc – har rett til å oppholde seg i det offentlige rom og fremme frimodige ytringer.
Det er feil å tro at vi ikke tenker på religionsfriheten. Muslimer må gjerne få ha en religion – dvs et åndelig forhold til en gud. Det politiske aspektet ved islam, som utgjør mer enn halvparten, omfattes ikke av religionsfrihet. Det er derfor vi vil forby sharia og deportere de shariatilbøyelige, dvs de som ønsker innført et konkurrerende og lite attraktivt lovsystem.
Muslimer har den samme ytringsfrihet som meg. Problemet ligger i kulturen og etikken som driver det som Muhammed kaller «gode muslimer» til å benytte vold og trusler som problemløsningsmetodikk - fremfor den frie meningsbrytning som vår sivilisasjons eksistens hviler på.
Vi har aldri tatt til ordet for at muslimer ikke skal ha samme ytringsfrihet som alle andre. Hvor har Johansen hentet idéen om at vi vil - eller opptrer på en måte som innebærer å - avskaffe demokrati og ytringsfrihet (herunder religionsfrihet)?
Realiteten er at SIAN prøver å beskytte demokratiet mot et tankesett som har avskaffet konkurrerende styresett over alt der det har fått muligheten. I islam har du hverken demokrati, ytringsfrihet eller religionsfrihet under likeverdige vilkår. Er du heldig får du være dhimmislave.
Vi behøver ikke bevise at muslimer er voldelige. At muslimer i den betydning ordet misbrukes i dagligtale er genuint voldelige har vi ikke hevdet, men vi peker på statistikk og undersøkelser som viser at muslimer er sterkt overrepresentert som voldsmenn, og at voldelighet og religiøsitet øker i 2. og 3. generasjon. Sistnevnte behøver man da heller ikke være forsker for å konstatere sannhetsgehalten i.
Hvis en muslim insisterer på å sette sharia foran Norges lover er det min klare politiske oppfatning at han er en trussel mot Norge og må deporteres til sitt opprinnelsesland. Det er selvfølgelig praktiske detaljer her men prinsippet må være ufravikelig.
Dersom en ikkemuslim trekker den slutning at muslimer er voldelige basert på det man ser av islamsk adferd ved SIAN sine arrangementer, da er det muslimen som bærer ansvaret for egen adferd, ikke vi.
Det er et intellektuelt havari å hevde at SIAN ved å beskytte demokrati mot totalitær religionsrasisme, samtidig innfører autoritær stat med ensrettet meningstyranni. Jeg minner om at en libanesisk ex-minister for noen år siden rådet svenskene til å permittere menneskerettighetene og deportere de shariatilbøyelige. De fulgte ikke rådet, og har mistet sitt land. Johansen går i svenskenes fotspor.
Den notoriske voldsutøvelsen er religiøst hjemlet, og utføres av folk som har vokst opp i en voldskult – enten det er i Arabia, Norden eller Afghanistan som er hjemlandet til de som prøvde å drepe meg 22.8.20. De bærer på en voldskultur som de ikke kan slippe så lenge de er uintegrerbare og shariatilbøyelige. Det er ikke rimelig at norsk vertskap skal risikere liv og fremtid for å ha slike gjester i hus. Det Johansen betegner som muslimene «sitt eget land» er ikke deres land med mindre de omfavner og følger våre normer og regler. De er gjester, og uvelkomne sådanne, dersom de bedriver vold og annen negativ islamsk adferd i vertslandet.
Johansen har selvfølgelig rett i at det er politikernes ansvar at Norge har dette problemet, men det innebærer ikke at vi kan la gjestene oppføre seg rabiat. SIAN har to tanker i hodet samtidig. Vi adresserer sviket fra Stortinget, og vi ansvarliggjør muslimer som oppfører seg islamsk. Som bonus gir vi politikerne et gratis råd; deportering av shariatilbøyelige.
Johansen indikerer at SIAN provoserer muslimer og islamofile bevisst i hensikt at vi skal bli ofre for politisk vold. Jeg tror ikke det finnes suicidale mennesker i SIAN. Men jeg vet at frihet ikke er for feige mennesker. Det burde kanskje Johansen reflektere over.
Innlegget er publisert på Resett