Biblioteket som arena for demokratiutøvelse

Joron Pihl fører en kampanje for avdemokratisering av bibliotekene våre, sist i Utrop 2.5.20. Det betrakter jeg som et demokratisk problem.

I demokratier benytter man debatt som verktøy for å løse politisk uenighet. Den med det beste argumentet vinner opinionen. Men det er dessverre vokst frem tunge innslag av antidemokratiske og faktafornektende krefter i samfunnet vårt. Krefter som i mangel av det beste argumentet tyr til meningsintoleranse og hatefulle ytringer mot politiske motstandere (heldigvis for dem er det lovlig å hate politiske motstandere i Norge). Slike aktivister er den største trussel mot demokratiet i vår tid. Derfor må vi ta oss bryderiet med å peke på den tankefeil og forakt for vestlige frihetsverdier og norsk lovgivning, som ligger bak denne type holdninger.

Joron Pihl fornekter min rett til forsamling- ytrings- og formidlingssfrihet. Hun opphever grunnloven og menneskerettighetene for folk hun har en politisk uenighet med. Det er ikke sjarmerende. Hennes uttalte holdninger er like intolerant, menneskerettighetsfiendtlig og udemokratisk som frasen «ingen rasister i våre gater».

Det er synd at ordskiftet skal forurenses av falske påstander. Pihl hevder at min og SIAN sin menneskerettighetsaktivisme ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Det er feil. At tingretten har svingt utenom teologi og empiri i sin bedømning i en enkeltsak endre ikke på vår rett til politisk agitasjon i fremtiden.  Høyesterett har forøvrig nylig stadfestet at statsmakten ikke tør å ta et oppgjør med sin egen adferd i tingretten. Men realitetene endres ikke av et justismord. Den informasjon som er formidlet i våre brosjyrer er teologisk og empirisk udiskutabel. Det er fakta. Og det vil bli gjentatt offentlig.

Men uansett om informasjonsmateriellet skulle være basert på uriktige og eventuelt straffbare påstander, har ytreren fremdeles rett til å formidle sitt synspunkt i offentligheten. Grunnloven § 100, fjerde ledd forbyr forhåndssensur, uansett hvor mye man frykter at noen vil kunne si noe straffbart. Landets ledende ytringsfrihetsjurister er samstemte om at det Pihl her prøver på, er ulovlig. Likevel ønsker hun å bryte lovens forbud mot forhåndssensur, fordi meningsbæreren har en annen mening enn henne selv.

Grunnloven § 98 påbyr likebehandling. Det innebærer at når islamofile påviselig låner biblioteklokaler hyppig, da må også islamkritikere få låne det samme lokalet. Så enkelt. Når Pihl agiterer for å endre folkebibliotekloven er det fåfengt fordi grunnloven står over folkebibliotekloven.

Det er tillatt å synes at meningsfascisme er mer hensiksmessig enn vestlige frihetsverdier, men der er jeg uenig med Pihl. Det har jeg lov å være. Én årsak til hennes intoleranse kan være at hun egentlig vet at Norge har et islamproblem, men selv har investert så mye av seg selv i det kulturmarxistiske samfunnsødeleggelsesprosjektet, at hun ikke har guts til å innrømme feil.  

Pihl klandrer bibliotekdirektøren fordi han forsøkte å følge norsk lov. Pihl lever i den villfarelse at ansatte og brukere på biblioteket har et særskilt vern mot å høre ubehagelige fakta. Tatt i betraktning at vårt omsøkte møte var et intermøte, ville ikke noen av disse hørt noe som helst. Og når vi senere søker om å avholde ordinære informasjonsmøter, da står en hver som ikke ønsker informasjon fritt til å forlate det leide lukkede møtelokalet.

Pihl har lov til å mene at «Det er et verdivalg å prioritere å beskytte publikum og ansatte på folkebiblioteket mot rasisme og hatefulle ytringer», men hun målbærer på den måten fullstendig unorske verdier, i strid med det rammeverk vår sivilisasjon er tuftet på.

I avsnittet «Et spørsmål om liv og død» fremsetter Pihl den uærlige og sterkt betenkelige    udokumenterte påstanden som stadig forekommer hos venstreblivne; Ord må forbys fordi de fører til at noen begår fysiske handlinger. Dette er ikke annet enn meningsfascisme. Ord og handling er og blir to adskilte størrelser. Som den ekte ytringsfrihetskommisjonen slo fast i NOU1999:27, så er demokratiet fundamenter på fri meningsbrytning og sannhetssøken. Pihl begår et alvorlig attentatforsøk på selve demokratiet, med dette meningsinnlegget.

En annen sak er at det er nettopp «ord» SIAN kjemper mot. Vi vil forby sharia, ikke «muslimer». Vi bekjemper den islamske teologien, som er motivasjonen bak verre handlinger enn noen annen ideologi de siste 1400 år, samt de som fremmer dennes innflytelse på samfunnet vårt.

Pihl er kanskje selektiv med hensyn til hvilke ord som skal få lov å formidles på bibliotekene? Jeg har ikke sett henne problematisere de relativt hyppige propagandatilstelningene i norske biblioteker, der ymse moskéer tillates å uimotsagt få selge sitt betenkelige tankegods til uinformerte vantro.

Når det gjelder de konkrete sitatene Pihl drar ut av dommen er det ikke vanskelig å forsvare at utsagnene sett i sammenheng med brosjyreinnholdet forøvrig - herunder notene - er sannferdige og basert på teologiske fakta og empiriske bevis. Det er umulig å forsvare godheten i utsagnene i en kort meningsinnlegg her. Det er noe jeg vil komme tilbake til i egen utgivelse og ved offentlige opptredener i fremtiden.

Sannheten er guffen, men det er en dårlig strategi å undertrykke den.  

(innlegget er publisert i redigert utgave i Utrop).