Teologiundervisning i samsvar med teologien dømt som hatefulle ytringer

Sannheten er straffbar i Det Nye Norge. Tingretten fratar Muhammed autoritet og definisjonsmakt over islamkonseptet. Dette er den korte oppsummering av tingrettens dom. 

Norge er et idiokrati der de stupide, de intolerante og islamistene setter rammene for rett og galt helt uavhengig av sannhet, uavhengig av menneskerettigheter og uavhengig av Norges grunnlov. Stupiditeten manifesteres ved at tingretten fornærmer alle verdens muslimer idet den hevder at Muhammed ikke var en god muslim.

Fase 1 av Statsmaktens Prozess mot SIAN er fullbragt. De som hater sannheten tapte 2/3 av straffesaken. Men tingretten begår likevel flere graverende tabber som må rettes opp av høyere instanser.

Aktor ville belønne SIAN sin menneskerettighetsaktivisme med 30 dager ubetinget fengsel for meg og 45 dager ubetinget for Bråten. Tingretten frifant Bråten for distribusjon av løpesedler, og frifant henne for talen hun holdt i Oslo 1.9.18. Undertegnede er dømt til 30 dager betinget fengsel og bot/saksomkostninger på kr 25.000,-.  

Fordelen for min del med denne dommen er at man nå har noe mer konkret å forholde seg til når saken skal prosederes videre i rettssystemet, og at man nå forhåpentligvis får adgang til å fremlegge skriftlige sannhetsbevis for høyere rettsinstanser. Å prosedere en sak muntlig er i praksis umulig når den involverer nærmest komplett islamsk teologi og track records over muslimers islamske adferd gjennom århundrer. Uten kunnskap om faktum er det lett for retten å trå feil. Det ser vi da også med all tydelighet at retten har gjort. Rettens medlemmer er teologiske analfabeter, og de har ikke anstrengt seg for å bøte på denne inkompetansen. De har ikke tatt seg bryderiet med å lese brosjyremateriellets notestoff.  Dersom retten hadde hatt kompetanse eller vilje til å ta til seg de redegjørelser jeg ga i min forklaring om teologi og empiri, ville de ikke ha dømt meg for min faktabaserte folkeopplysningsvirksomhet.  

Politivitnets forklaring i Tingretten avdekket at Hatgruppa anser Bråten som en farlig person fordi hun med stemmeprakt, engasjement og ordvalg påvirker publikum. Slikt er uønsket for en statsmakt med behov for å undertrykke befolkningen. Det blir maktpåliggende å kneble dem som hever stemmen til forsvar for vestlige frihetsverdier. Politiet vil derfor trolig anke frifinnelsen hennes.  

Dommen visualiserer den kattepine som Statsmakten står i, etter masseimport av Uintegrerbare som slett ikke er som oss, og heller ikke har noe ønske om å bli det. Våre vestlige frihetsverdier trampes under fot av Statsmakten, i ren feighet og frykt for ubehaget som nødvendigvis vil følge av en høyst påkrevet opprydning i det norske hus. Dommerne valgte å krysse av for «uavgjort». SIAN gir seg ikke før vi har «hjemmeseier». Jeg nekter å akseptere at historiske og teologiske sannheter arrogant avvises av norske dommere.

Jeg kan tillates å kritisere kommunister og miljøpartister men kritiserer jeg islamister (gode muslimer), da kommer Statsmakten for å straffe meg.  Statsmaktens tilnærming til islamproblemet er samfunnsskadelig. Den er livsfarlig. Dens aksept av De Uintegrerbare sin intoleranse og hat mot oss og vår væremåte er suicidal.  Å beskytte muslimer mot kritikk av tankesettet deres er synonymt med å avvikle demokratiet og legge til rette for avvikling av oss som bor her, til fordel for folkemordmaskinen islam. En hver ikkemuslim som medvirker i den prosessen Statsmakten nå kjører mot SIAN, er en sviker. Intet mindre. Det pågår en sivilisasjonskamp. Dette er ikke en syklubb der du kan si beklager og gå tilbake til start når du skjønner at du tok feil. Det deles ikke ut andreplasser i islams krig mot menneskeheten. Jeg hadde derfor forventet mer seriøs og faktaorientert tilnærming til sakens realiteter enn det vi kan konstatere at tingretten har lagt seg på.   

Loven  beskytter politiske meningsytringer

At formidlede fakta er sannferdige betyr mye for meg personlig, men i jussens verden er det slik at man faktisk kan si noe som ikke er i samsvar med sannheten og likevel bli frifunnet. I teorien er nemlig politisk agitasjon så sterkt beskyttet at det er «lov» å lyve (noe våre politikere til fulle vet å utnytte).

Grunnloven § 100 sjette ledd lyder: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale.» Dette innebærer at staten aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet.Det Statsmakten  i realiteten gjør i tingrettens dom, er stikk i strid med lovgivers uttalte intensjon i grunnloven, om å tilrettelegge for en offentlig debatt. Statsmaktens økende tilbøyelighet til å kneble borgerne har direkte tilknytning til nettopp det samfunnsproblem som SIAN engasjerer seg i, islamproblemet.

Forarbeidene til den nye grunnloven gir uttrykk for politiske ytringer skal være bedre vernet enn de ikke-politiske ytringer. Lovgivers intensjon er å verne de politiske ytringer i større omfang enn tidligere. Tingrettens dom reflekterer ikke lovgivers intensjon. Tingretten tilsidesetter grunnloven og internasjonale konvensjoner.

Tingretten ignorerer beviselige sannheter

Man kan ikke gjøre alle til lags, i et samfunn der verdimessige forskjeller og polarisering ikke lenger lar seg skjule. Høyere rettsinstanser må nødvendigvis klargjøre i hvilken grad samfunnet skal bygge på de tradisjonelle demokratiske prinsipper – sannhetssøken og fri meningsbrytning – eller om sharia og kulturmarxisme for fremtiden skal tillates å bederve vår statsdannelse inntil den forvitrer og dør – og Norge er blitt et islamsk shithole.

Under de muntlige forhandlinger i tingretten var min mest slående observasjon at hverken dommerpanelet eller politiets representanter på noe tidspunkt bragte opp spørsmålet om hvor vidt det informasjonsmateriellet jeg har produsert og distribuert er fundamentert på sannheten. Spørsmålet om sannhetsgehalten i informasjonsmateriellet var ikke berørt av andre enn meg selv. Jeg ba retten om å tydelig klargjøre hvor vidt sannheten betyr noe for skyldspørsmålet. Dommerne viste et totalt fravær av interesse for temaet «sannhet». Dommerne  kunne ha godt av å lese ytringsfrihetskommisjonens innstilling om sannhetsprinsippet (NOU 1999/27).  

Dommen er et alvorlig anslag mot ytringsfrihet og mot sannhetssøken. Når faktabasert sannferdig informasjonsformidling straffes, vil nok mange bli overrasket. Er det straffbart å snakke sant i Det Nye Norge? Tingretten er enig med politiet i at svaret skal være «ja». Med denne dommen har tingretten basert seg på at sannhet ikke er relevant. Norge er blitt et idiokrati, der inkompetente og/eller faktavegrere får definisjonsrett på hvilke ytringer som skal straffes.

Når sannheten blir straffbar vil dette utvilsomt medføre alvorlig radikaliseringsfare blant gode nordmenn. Det er mange som seriøst vurderer hvor vidt det pr i dag er mulig å endre den nedadgående dødsspiral som samfunnet er inne i, med demokratiske midler. Når tingretten så tydelig bekrefter disse menneskene sine dystre tanker om demokratiets helsetilstand, er det liten grunn til å bli overrasket dersom man i fremtiden ser flere tilfeller der Norgesvennlige aktivister velger udemokratiske virkemidler for å gjøre det de selv konkluderer med er nødvendig for å redde Norge fra islam og kulturmarxister. 

Jeg slår fast som et faktum at fagdommeren er en lettvekter uten nødvendig kompetanse på hverken islam eller ytringsfrihet. For egen del velger jeg derfor å tro at mer kompetente dommere vil rette opp i tingrettens tabbe, og at demokratiet fremdeles fungerer. 

Tingretten fornærmer Allah og profeten – skjønner de hva de har gjort?

Tingretten spytter alle verdens muslimer i trynet, idet den fornekter begrepsapparatet definert av koranens forfatter og islams profet. Retten delegitimerer koranen som premissleverandør for islamske sannheter. Dersom tingrettsdommen blir stående er dette det mest alvorlige anslag mot islam i Norge siden Sataniske Vers og karikaturstriden.  

Tingretten omdefinerer islam. Den umyndiggjør koranens forfatter. Den fornærmer pedofeten på det groveste. Den spytter på de lærde. Den spytter på alle gode muslimer. Dette gjør tingretten i sin enfoldige tro på at den beskytter muslimer ved å fornekte de sannhetene som muslimer holder høyest av alt.

Når Oslo Tingrett i dag definerer  islam og muslim annerledes enn det koranens forfatter, pedofeten, de lærde, imamene og alle gode muslimer gjør, - da er det med følgende klare melding til 1,5 milliarder som trodde de var rettroende ;

Dere er uintelligente. Dere er stupide. Dere er teologiske analfabeter. Dere har ikke skjønt islam. Vi skitne vantro potetjurister derimot, vi kan fortelle dere hva Muhammed egentlig mente å kommunisere etter hans dileriske anfall i Arabias ørken for 1400 år siden. 

Etter denne durabelige fornærmelsen spytter tingretten på norske frihetsverdier, og på alle frihetselskende innbyggere i dette landet. Tingrettsdommer Marte Greftegreff Nørstberg har skrevet seg inn i historien på en lite fordelaktig måte.

Etter Rushdie i 1989 og karikaturkrisen i 2006 har det som kalles eliter kapitulert intellektuelt og verdimessig overfor den ondskapen som har invadert vårt kontinent. Heri ligger den enkle forklaring på at SIAN forfølges for sin folkeopplysning. Underkastelsen er en realitet. Våre verdimessig lobotomerte dhimmiledere fører landet lukt i avgrunnen, og bruker politi og rettsvesen som et spyd mot egen befolkning. 

Tingretten dømmer meg for å påpeke det faktum at gode muslimer er dårlige medmennesker. Tingretten ignorerer at 91 koranvers gir meg rett i den påstanden. Tingretten ignorerer at Muhammed selv gir meg rett i påstanden. Denne informasjonen fikk retten. Tingretten er mer opptatt av at eventuelle inkompetente,  hjernevaskede, fordomsfulle eller på annen måte subversive individer visstnok etter rettens syn vil kunne oppfatte virkeligheten annerledes enn det som teologi og empiri slår fast at er en korrekt beskrivelse av virkeligheten.

Jeg forsøkte med teskje-mating av rettens medlemmer. I tillegg til de udiskutable teologiske fakta påpekte jeg at en muslim som er dårlig til å kjøre bil er en dårlig bilist. Er muslimen dårlig til å følge teologien – så er han en dårlig muslim. 

Jeg blir en smule oppgitt når hverken barnehagepedagogikk, teologiske beviser eller støtte fra en rekke lærde og imamer – får rettens medlemmer til å absorbere selv den enkleste mest logiske og fundamentale sannhet.  Da kan vi konstatere at kulturmarxistene i skoleverket har gjort en solid jobb med å massere hjernene til de tre tingrettsdommerne.

Muhammed – koranens forfatter og islams oppfinner –  er satt fullstendig på sidelinjen av tingretten. Pedofeten er fratatt all autoritet og definisjonsrett om islams teologi. Det er helt utenkelig at retten har forstått omfanget av egen adferd. Det ville vært mindre skadelig å brenne en koran i uka, enn å permanent devaluere pedofeten på denne måten.  

Hva vil muslimene si til dette? Forstår tingretten hvor krenkende det er for muslimer at en skitten vantro domstol påstår at Muhammed ikke definerer det tankesettet han selv fant opp?

Ville retten overhodet ha kommet på ideen om at Kristus liv og lære ikke har betydning for definering av kristendom? At Stalin ikke er en relevant målestokk for stalinisme?

Dersom Tingrettens intellektuelle havari tillates å være styrende for norsk rettspleie vil Norge bli et idiokrati der faktafornektere av ymse valører får definere virkeligheten. Da har vi fjernet oss fra sannhetssøken som bærende prinsipp for meningsbrytning. Dermed er demokratiet avlivet.

Rettens tankefeil er alvorlig fordi den dokumenterer en urovekkende stupiditet i rettsvesenet. Den er alvorlig fordi denne stupiditeten får dommere til å fatte avgjørelser som materielt sett er feil (dvs justismord).  Den er også alvorlig fordi det vil kunne generere oppstandelse når lettkrenkelige uintegrerbare gode muslimer oppdager at Statsmakten kaller dem for dårlige muslimer.   

Dommens materielle innhold forøvrig

Tiltalens punkt 1 om brosjyremateriellet er preget av at retten har brukt like lite tid på å gjennomgå og forsøke å lære noe av informasjonsmateriellet, som den kulturmarxistiske aktivisten Kruszewski fra hatkrimgruppa gjorde.

Jeg påpekte feks at flere setninger aktor ville ha meg dømt for, er sitater fra FN. Likevel ble jeg dømt - for noe FN selv har sagt siden 1948.   

Jeg ble også dømt for å ha linket til en tysk undersøkelse av 45 000 muslimer, der det fremgikk at de blir mer voldelige jo mer religiøse de blir. En ren og gjennomdokumentert sannferdig faktapåstand, som retten finner det rimelig at jeg skal straffes for å ha formidlet.

Det er mye å si om rettens omgang med de dokumenterte teologiske og empiriske sannheter fra informasjonsmateriellet jeg er dømt for. Det hele koker ned til at retten er skrekkslagen over den ondskap de har fått seg åpenbart i denne saken. Det ble for mye for dem.

Tingretten påstår ikke at mine faktabeskrivelser er feil. Den påstår bare at det er slemt å hevde at alle muslimer er delaktige i den islamske adferden som jeg kritiserer. Noe slikt har jeg da heller aldri hevdet.

Tingrtettens intellektuelle havari er forhåpentligvis ikke representativt for den dømmende statsmakt som sådan. 

Politiet bør bytte aktor før neste rettsrunde

I et demokrati er spillereglene slik at man ved demokratiske prosesser søker å endre lovverket dersom det er noe man er misfornøyd med i det eksisterende regelverk. Aktor Andreas Kruszewski derimot forsøker å endre rettstilstanden – rettspraksis – ved å innføre sine egne kulturmarxistiske forkvaklede prinsipper i rettspleien.

I sin prosedyre hevdet han at SIAN er en trussel mot ytringsfriheten [dvs selve demokratiet] fordi vi angivelig skremmer andre aktører vekk fra det offentlige ordskiftet, skremmer dem fra å delta i demokratiet. Han hevder altså at krenkelseshysteri og intoleranse skal være styrende premisser for hva som skal være lov å si i Norge.

Dette er et klassisk kulturmarxistisk dogme som forpester og lammer det livsnødvendige frie ordskiftet i samfunnsdebatten. Slike ideer har ingen forankring i vestlige frihetsverdier, opplysningstidens idealer, norske lovgiveres uttalte intensjoner, EMK eller UNHR. 

Kruszewski gir uttrykk for en totalitær meningsfascisme som er dyrket frem i private institusjoner, NGOer og læresteder der kulturmarxismen trives og gror. Narrativet dyrkes kun av subversive menneskefiendtlige organer og individer som truer fred og stabilitet i Vesten.  Kruszewskis anførsel er ikke verdig en aktør i en norsk rettsprosess. 

Kruszewski sa også  at straffesaken er mer alvorlig fordi det bor muslimer på Vestli der brosjyrene er distribuert. Han mener med andre ord at det gjelder en annen rettstilstand i islamske enklaver, der straffen for krenkelse av De Uintegrerbare sine følelser skal være strengere enn i den delen av landet som ikke er like sterkt islamisert.

Kruszewski er forøvrig respektløs idet han gjentatte ganger – i strid med domstolloven §123 – avbryter både tiltalte og forsvarer i deres forklaring/prosedyre.  Hans uhørte adferd i retten skyldes formodentlig fraværet av saklige argumenter. Han er en radd, og oppfører seg som sådan.

At Kruszewski er radikal understøttes av det oppsiktsvekkende nære og kameratslige forholdet vi kunne observere mellom venstreekstremist Harald Klungtveit og Kruszewski.  Han betegnet dessuten representanter for trosretningen islam som en etnisk minoritet. Det er en sterk indikasjon på langt fremskredet venstreblivenhet. 

Kruszewski er en venstreradikal politisk aktivist, som burde vært strippet for sin svarte kappe. Samfunnsskadelige elementer bør ikke tillates å flytte grenser i rettspleien slik han påviselig forsøker å gjøre.