Helge Lurås og Shurika Hansen fra Ytringsfrihetsforbundet fotografertunder «gatemøtet» i Arendal. De to er dyktige foran PC-tastaturet, men oppgaven var nok for uvant da de skulle møte «folket» på gateplan.
Det er skremmende at redaktør Harald Stanghelle som er med og styrer programmet for Arendalsuka, tier når det begås overgrep mot ytringsfriheten. Heller ikke Norsk Redaktørforening eller samfunnseliten for øvrig - som vakthunder skulle være for det frie ord – reagerer - bortsett fra Vebjørn Selbekk - når underordnet arrangementsorgan overkjører ytringsfriheten. Det skjedde også tirsdag ettermiddag der Ytringsfrihetsforbundet, med Helge Lurås i spissen, arrangerte et debattmøte hvor temaet var om det politiske partiet Alliansen og SIAN burde få komme til orde i offentlig sammenheng. Rådmann og sekretariatsleder i Arendalsuka, Harald Danielsen, trolig i samråd med Rådets formann, ordfører Robert Cornels Nordli, gikk til det uvanlige skritt å nedlegge forbud mot at møtet ble holdt. Det var tale om sensur av groveste slaget. Møteteltet ble stengt fordi SIAN-medlemmer skulle få være til stede blant publikum - SIAN var nemlig nektet å ha stand under Arendalsuka.
Redaktør Harald Stanghelle - mannen som vet å tie når det å snakke blir for ubehagelig.
Avgjørelsen fremstår som grov uforstand - knyttet til demokratisk tenkemåte og offentlig forvaltning av demokratisk atferd. Toppen av denne nedrige situasjon er det faktum at representanter fra Agder Universitet, LO, NHO med flere står som garantister som medlemmer av «Rådet» i Arendalsuka.
Helge Lurås og Shurika Hansen kom imidlertid på den geniale idé å arrangere et møte på gateplan utenfor møteteltet. En stor menneskemengde samlet seg – og alt lå egentlig vel til rette for et givende og inspirerende debattmøte tatt på sparket. Dessverre falt det i fisk - simpelt hen fordi Ytringsfrihetsforbundets folk ikke behersket situasjonen. De hadde verken en bruskasse å stå på, eller en liten megafon. Arrangementet fikk et amatørmessig preg. Det som ble sagt nådde ikke ut til publikum. I stedet sto de to aktørene og messet med lavt stemmeleie. Kun en håndfull mennesker av de aller nærmeste hørte hva som ble sagt.
Lurås og Hansen gjør en flott innsats for ytringsfrihet, de åpner for islamkritikk og formidler opplysningsstoff av første skuffe, men samtidig er de tidvis forsiktige og litt tilbakeholdne - de tar ikke noe fundamentalt oppgjør med den trussel islam og islamister (les tilhengere av islam) representerer for vår sivilisasjon. Resett-profilene går løs på problemet med silkehansker. Shurika Hansen har som fyndord: Jeg hater ikke muslimer. Nei, nettopp, «jeg hater nazisme, men jeg har ikke noe imot nazister.»
Vi må bare se i øynene - ingen nazister, ingen nazisme, ingen muslimer ingen islamisme. Det kan også føyes til: Ingen muhammedanisme - nesten ingen terrorisme.
Arne Tumyr
tidl. leder i SIAN