Budskapet her er klart: Ingen rasister i våre gater, hakekors med kryss over og: SIAN er ikke velkommen til Stavanger. Muligheten for dialog her ble avskåret av politiets jernring.
SIANs ytringsfrihetsmarkering i Stavanger 4. mai ble en eneste tragedie for ytringsfriheten – det frie ord – takket være at politimesteren hadde iverksatt et sikkerhetsopplegg som isolerte sianistene langt unna publikum. Dermed var det ingen kontaktmuligheter mellom de som ytret seg og tilhørerne. Hvorfor gjorde politiet det – etter som de mer enn de fleste andre bedyrer at de verner om ytringsfriheten? Forklaringen finnes trolig i de «politifaglige vurderinger» som i korthet går ut på at blant publikum – som også består av «anti-rasister», sosialister og elementer fra den kommunistiske grupperingen Tjen folket – fryktet politiet at det befant seg noen fanatikere som i et avsindig raseri kunne angripe sianistene og voldelig påføre dem skade. Hele politiopplegget var dermed styrt av det overordnede hensynet at ingen voldsmenn måtte nå frem til SIANs stand. Det ble gjort ved å henvise sianistene til en plass «milevidt» fra publikum. Dermed oppnådde voldsbøllene en suveren seier uten å bruke vold – seieren besto i at SIANs budskap nådde ikke frem – sianistene var totalt avskåret fra kontakt med tilhørerne. Bøllene og demokratiets fiender fikk vann på mølla etter denne seieren. Jo, mer de truer jo sterkere jernring slår politiet om sianistene – for å «beskytte de som ytrer seg!»
Det var selsomt i Stavanger. Dette var et offentlig arrangement i en park der publikum ble møtt med et hopetall av politifolk og en lang rekke politibiler. De som kom ruslende i fred og ro for å lytte og se – ble ved inngangen til området stoppet av politiet med spørsmål: Hvilken side hører du til? Her måtte man bla opp legitimasjonspapirer og SIAN-medlemmer som skulle inn på standen ble «sikkerhetsklarert» etter en omstendelig prosess – her skulle det ikke slippes inn en 5.kolonnist med en bombe i vesken!
Dersom de 180 aggressive og til dels voldelige motdemonstrantene hadde brutt sperringene og kommet stormene mot SIANs stand, kan man være sikker på at politiet hadde kastet sianistene i politibilene og kjørt dem vekk. Politiets filosofi ville ha vært: Det er enklere å fjerne et 20-talls fredelige sianister enn 180 motdemonstranter fylt med hat og venstresidens fanatisme. Også i en slik situasjon hadde bøllene vunnet.
Innsigelser eller protester mot eventuelle politimessige overgrep kan man bare glemme. Loven er klar – politiets vurderinger skal etterkommes – uansett.
Ingen politikere tør si at «de politifaglige vurderinger» holder ikke slik de nå praktiseres i det som enn så lenge er et demokrati.
Skal ytringsfriheten ha et reelt innhold for alle demokratiske sammenslutninger, må SIANs stand i prinsippet vurderes på samme måte som når Arbeiderpartiet eller en annen politisk gruppering har et offentlig arrangement på gateplan. Det betyr nærkontakt mellom ytrere og tilhørere med samtaler, diskusjoner og budskapsformidling. Politiet på sin side bør konsentrere seg om potensielle voldsmenn og andre som forstyrer den offentlige ro og orden – de må legges i jern og hives på glattcelle. Ved en slik fremgangsmåte hadde politiet virkelig vernet ytringsfriheten og slått til mot dem som vil hindre den.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr (myrarne@online.no)
leder