Samfunnsfiendene som bygger på løgn og vold truer Norge
Faktabasert argumentasjon er fraværende. Løgn og vold er kommunistenes argumentasjonsteknikk.
Etter at det ble utøvd vold under et arrangement i regi av Antirasistisk Senter 30.11.18, har dessverre Dagsavisen sluppet til kommunistene Tale Hammerø Ellingvåg og Ylva Holm Torsteinson med grovt feilaktige beskyldninger mot undertegnede. Vi beskyldes urettmessig for lovbrudd. I en meningsutgytelse 7.12.2018 anføres følgende feilaktige påstand;
«Høyreekstremistene Anna Bråten og Lars Thorsen i SIAN gikk under markeringen til angrep med pepperspray. I nyhetssaken ble ikke deres ekstreme overbevisning trukket fram som kontekst, enda dette alltid er tilfelle dersom noen som vil stoppe nazister arresteres».
At artikkelforfatterne ved å henvise til de som «vil stoppe nazister» faktisk legitimerer politisk voldsbruk sier sitt om at de selv ikke er et snev bedre enn dem de vil «stoppe».
Artikkelen hadde som fokus at FMI og Motstandsbevegelsen var hhv taler og tilskuere på et arrangement mot FNs migrasjonsavtale. Det at FMI talte, har vært redegjort for av arrangøren tidligere, og er et tema jeg ikke behøver å gå nærmere inn på her. At Motstandsbevegelsen befant seg på et offentlig sted under et offentlig arrangement er like lite kontroversielt som at artikkelforfatterne gjør det samme. Vi har alle like rettigheter i dette landet. Foreløpig. Se grunnloven §100 og menneskerettsloven jf bla EMK art 10, UNHR art 20 og ICCPR art 12.
Det jeg nødvendigvis må fokusere på her, er den usanne beskrivelse artikkelforfatterne gir av voldskommunistenes angrep på undertegnede og min ledsager. SIAN angrep ikke. Vi ble angrepet. Videre ble det ikke benyttet (ulovlig) pepperspray. Ei heller har vi en ekstrem overbevisning.
At «ekstremist» er et begrep PST knytter til voldsvilje, utelukker naturligvis SIAN som høyreekstremister. At vi skulle ha en ekstrem overbevisning er heller ikke korrekt. Et flertall av såvel nordmenn som europeere deler jo faktisk vårt syn på det problem vi engasjerer oss i.
Realiteten med hensyn til de påviselige usannheter i artikkelen, er at Bråten og jeg ble angrepet av tre voldskommunister. Antirasistisk Senters egne vakter tilkalte faktisk voldskommunistene, observerte voldskommunistene maskere seg og observerte passivt mens voldskommunistene angrep oss. Dette forløpet ligner på hva som skjedde da samme vaktmannskap tillot sine medsammensvorne Antifa venner å angripe meg på Tøyen tidligere i høst. Symbiosen mellom ikkevoldelige venstrevblivne og voldskommunister er skremmende.
Artikkelforfatterne fordreier situasjonsbeskrivelsen dithen at det var vi som angrep – med pepperspray. Påstanden om at et middelaldrende par angriper en forsamling på 150 personer, hvorav Rune Berglund Steen i sin tale nettopp hadde gitt klart uttrykk for at det befant seg flere titalls voldelige antifaungdommer, er helt hinsides. Empirien viser da også at vi ikke har noen voldshistorikk, i alle de årene vi har frekventert politiske arrangementer – eller i andre sammenhenger for den saks skyld. Voldsutøvelsen er alltid enveis – Mot oss.
Den omtalte spray var en Kripos-godkjent forsvarsspray, som Anna Bråten ble tvunget til å benytte mot en ung voldskommunist, i det han gikk til angrep - på ei dame som kunne vært hans mor.
Om det er noe de politiske markeringene det siste året har lært oss, er det at venstresiden må tøyle sine egne ultravoldelige elementer. Som både Europol og Holocaustsenteret ettertrykkelig har dokumentert, så er det de venstreekstreme som er desidert farligst. Den dokumenterte sannheten er jo også at de venstreekstreme har begått mer enn 13 voldelige angrep på folk hvis politiske standpunkt de ikke liker, den seneste tiden. Jeg har selv vært utsatt for to av disse voldelige angrepene, vært i sentrum for ett avverget angrep, og kjenner flere fredelige politiske aktivister som har blitt angrepet og slått ned av voldelig venstreside/islamister.
Venstresiden må gå i seg selv. De må erkjenne nåsituasjon fremfor å tygge drøv på nittitallets begivenheter. Framtida formes ved å ta på alvor de problemene vi faktisk har, ikke de vi en gang hadde. Sett hatet til side, og begynn å forholde dere til sannheten. Det er realitetsorientering vi trenger. Ikke polarisering drevet fram av ekstreme politiske fronter.
Denne artikkelen er også publisert i Dagsavisen.