SIAN var på boklansering på Holmlia Bibliotek 15.11.2018. Det ble en sørgelig manifestering av kulturmarxistiske dogmer som fremdeles fungerer som trøst for dem som har investert egen karriere og troverdighet i det utopiske multikultiprosjektet som Europas mest fremtredende politikere for mange år siden har konstatert at er dødt.
Forfatter Einar Haakaas har erfaring med nysvenske gangstere i Södertälje, og med nynorske gangstere i byggebransjen. Etter å ha skrevet bok om den muslimske mafiaens grep om byggebransjen, gikk han i gang med bok om den muslimske mafiaens grep om Holmlia.
Haakaas har en innsikt som burde ført ham i retning erkjennelse, men nei. Han fremstår ikke som nevneverdig mer realitetsorientert enn de halvgamle kjerringer av begge kjønn som utgjorde publikum.
Hans svenske erfaringer burde initiert refleksjon. Saken er jo at assyrerne i Södertälje ikke var så begeistret da svenskene startet masseimport av De Uintegrerbare. De kristne visste hvem og hva gode muslimer er. «Europa er naive. De tek i mot mange muslimar. Vi som har levd saman med muslimar i århundre veit kva det inneber. Sjå berre på kva som skjer i Irak, i Syria», sa erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo i Södertälje.
En årsak til utsagnet er det velkjente islamske barbariet, som var årsaken til at assyrerne havnet i Sverige. En annen sak var at assyrerne hadde business gående, nå fikk de konkurranse av muslimene. De syriske gangsterne drev med usvensk aktivitet, men det var først når muslimene ankom, at volden eksploderte. Gjengkriminalitet er ikke en særmuslimsk greie. Hemningsløs muslimvold i tilknyting til gjengkriminalitet er derimot en særmuslimsk greie. Det er jo en realitet at muslimer blir mer voldelige jo mer religiøse de er. Muslimene i Sverige er tilsynelatende over gjennomsnittlig religiøse. Så også på Holmlia, kan det virke som.
Begrepet «svenske tilstander» beskriver derfor ikke så mye svenske tilstander, som islamske tilstander.
Forfatteren var gjentatte ganger tydelig på at «svenske tilstander» var et retorisk grep med hensikt å få oppmerksomhet omkring boka. Han viste ingen reell forståelse for de svenske tilstandenes faktiske eksistens og alvorlighetsgrad. Han sa også at de utsatte områdene han hadde besøkt i Sverige var like trygge som Holmlia. Jeg er ikke sikker på om jeg skal føle meg beroliget, og i så fall på vegne av svensker eller holmlianere.
Tatt i betraktning at publikum i hovedsak var godt voksne norske holmlianere, var det skuffende hvor lite nysjerrige de var på virkeligheten. Flertallet var der for å få bekreftet det tanketomme narrativet om at alt kommer til å gå seg til bare Staten bruker noen hundre millioner til fritidsklubber.
Problemet er selvfølgelig at fritidsklubber ikke løser problemet. Man har forsøkt å dulle med barbarene i en generasjon nå, uten effekt. Noen burde reflektere over hvorfor man ikke ser holmliasvenske tilstander hvor gjengene består av tamiler, vietnamesere og sjøsamer. Barbariet er et islamsk fenomen. Offermentaliteten er et islamsk fenomen. Tilbøyeligheten til å alltid skylde på alle andre for egen misere er et islamsk fenomen. Folk fra tilbakestående klanbaserte stammesamfunn på andre siden av jordkloden har andre tanker i hodet enn nordmenn. Vi er rett og slett ikke like, de vil ikke bli som oss, og de har helt andre målsetninger med sin tilværelse. Uten slik erkjennelse må Haakaas skrive mange bøker før virkeligheten går opp for ham.
Barbarene kommer fra æres- og voldskulturer. Islam. Foreldrene setter pris på at ungene er selvforsørget med dunjakker og iphoner. At det står skrevet ”Ola” med sprittusj inni dunjakka til Abbedull ignorerer foreldrene. Unntatt når Abbedull blir tatt. Da vanker det deng og knust nese når muslimfar tar turen bortom kone nummer fire for å irettesette det felles avkommet for at han var så lemfeldig og lot det skitne vantro politiet ta ham. For da blir det uønsket offentlig oppmerksomhet på deres samfunnsfiendtlige levesett, og ærestap for far.
Publikum og Haakaas skylder på samfunnet. Han viste en powerpoint der en nysvensk gangsterleder sa at dersom ikke samfunnet hadde stengt dørene for dem, ville ikke de unge muslimene oppført seg islamsk. Gangsteren serverer slik den evige offermentaliteten. Ansvarsfraskrivelsen. Og Haakaas kjøper det. Realiteten er at vi haråpnet døra for dem og deres familie! Er det samfunnet eller individets skyld at indivitet gjør feil valg? Når individet er muslim, er svaret åpenbart at alt ansvar ligger på samfunnet. Mitt forslag er å bruke noen milliarder på fritidsklubber umiddelbart, slik at vi en gang for alle får avklart at problemløsningen finnes helt andre steder enn på fritidsklubben og samfunnet rundt De Uintegrerbare.
Haakaas er politisk korrekt, og foreskriver å jobbe mot fattigdom. I et samfunn der De Uintegrerbare er uendelig mye bedre stilt enn i sitt eget hjemland... Det eneste som fungerer i så måte er å umyndiggjøre de voksne muslimene, og dele ut matkuponger i stedet for penger. Jeg tviler på at det er reell politisk vilje til å gjøre det som er påkrevet for å stoppe muslimenes neglisjering av egne barn.
SIAN tok opp det faktum at Norge nå bruker 250 milliarder på De Uintegrerbare årlig. Og de fungerer likevel påfallende dårlig i samfunnet vårt. Hvor mange hundre milliarder er det rimelig å hive i dass pr år før folk forstår at det er ikke pengebruken som definerer suksess her? Problemet er jo nettopp at «suksess» betyr motsatte ting for De Uintegrerbare og deres norske verter. For De Uintegrerbare er det altoverskyggende målet å få herredømme over ressursene her, slik at de kan sende mest mulig verdier til sine tilbakestående drittland. En av publikum var da også vågal nok til avslutningsvis å forsiktig antyde at foreldrenes neglisjering av foreldreansvar ved massiv valutaeksport fra Norge trolig var en stor del av problemet.
Haakaas foreslår fornuftig nok å gå på bakmenn, nettverk, drugflow. Problemet er i så måte at politiet slett ikke ønsker det, fordi det er ressurskrevende. Slik har jo politiet prioritert i minst et par generasjoner. I min barndom var det rødspritpimpende lasaroner som ble trakassert og mishandlet av politiet, nå er det junkiene. Det er jo enklest å sparke dem som ligger nede. Barbarene sparker jo tilbake, så de får stort sett gå i fred for politiet.
Den pensjonerte politimannen John Vee– som selv er en del av problemet – bidro delvis med kulturmarxistisk pk-bullshit under Q&A sesjonen. Dialogmodellen er veien til suksess. At Norge faktisk var et bedre og tryggere sted å være under Willy Hauglis kølleregime passer ikke inn i Vee sin virkelighetsforståelse. Han kunne fortelle oss at «Blir man ikke sett på en positiv måte så gjør man noe faenskap, og blir sett». Pk-politiet skylder på det ikkemuslimske samfunnet, når muslimer oppfører seg islamsk. Vi har ikke sett hyggelig nok på voldsmuslimene våre. Barbarene fikk for lite klapp på hodet. Er det rart muslimene ler av oss? Tillitsbygging er viktig for politiet sier Vee. Han skjønner ikke at tillit må være en gjensidig affære. Når Vee tror han har bygget tillit, ler barbarene godt av den godtroende vantro snuten. At barbarene hater og forakter ham er en realitet han kunne brukt til å erverve erkjennelse for hvorfor ting gikk som det gikk i den tiden barbarene har husert på Holmlia.
For de som ønsker innsikt, finnes den i mange former fra varierte kilder. Amal Aden for eksempel, har i bøkene sine tydelig redegjort for hvor dårlig De Uintegrerbare behandler ungene sine. Feilkulturelle barn er nemlig kun gjenstander. Det finnes ikke medmenneskelighet i islam. Islam befaler muslimen å elske Allah mer enn egne unger. Få på Holmlia var interessert i realiteter under denne boklanseringen. For det er hyggeligere å klamre seg til illusjonen om at vi kan løse problemet bare vi anstrenger oss litt til.
Noman Mubashir sa i Aftenposten 23.8.2014; «Islam tar kvantesprang bakover i hele verden, uansett hvor du snur deg. Mye er selvforskyldt, og det må vi ta innover oss». Det bør også Haakaas, politiet og holmlianerne gjøre.
Jeg hadde før boklanseringen bare bladd flyktig gjennom boken. Jeg gjør ikke som Lars Gule (da han anmeldte den 11. Landeplage uten å ha lest den). Trass ovenstående kritiske blikk på forfatterens uttalte virkelighetsforståelse og foreskrevne løsninger, er det ingen tvil om at boken inneholder verdifull informasjon, og vil være et viktig vitnesbyrd om hvordan Norge så ut den gang De Uintegrerbare fikk romstere som de ville.