Biskop emeritus Gunnar Stålsett i et intervju med Magasinet, Dagbladet: «Jeg snakker om religioner for fred». Men religionene har jo bare skapt konflikter og kriger gjennom århundrer!
Biskop emeritus, Gunnar Stålsett reiser verden rundt med sine foredrag der han hevder at religionene kan bidra til å skape en fredeligere verden. Biskopen fornekter realitetene, for det er nettopp religionenes uforsonlige fanatisme som er skyld i nitti prosent av alle krigene som i dag herjer i verden. I virkeligheten er det et politisk-religiøst narrespill biskopen bedriver, men han er ikke alene. Prost Trond Bakkevig og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik reiser også verden rundt og holder møter og konferanser med religionsprelater fra et hopetall religioner - hvis konfliktfylte tilhengere skjærer over strupen på hverandre. Men de norske handelsreisende i religionsindustrien kan fortelle oss at her gjøres store fremskritt, alt mens millionene ruller. I virkeligheten er det et narrespill for galleriet de bedriver.
I et intervju med Magasinet, Dagbladet, medgir Stålsett at det er «gnisninger» mellom de forskjellige religionene. Gnisninger? Rå maktbruk og blodige konflikter og kriger har preget kristendommen i 2000 år, mens islamske kriger har tatt livet av 270 millioner mennesker de siste 1400 årene. Selv i vår tid vil religionskonfliktene ingen ende ta. Stålsett må da også innrømme: «Tradisjoner og holdninger, alt som er knyttet til religionene, skaper ofte konflikt.» Slik forsøkes tåkelegging, for det er religionene , i vår del av verden er det islam som skaper konflikter.
Den tidligere biskopen begår total historieforfalskning når han sier i intervjuet: «Den voldelige ekstremisme er forholdsvis ny , og den utgjør en stor trussel i verdenssamfunnet.»
Den voldelige ekstremisme har dominert innen kristendommen siden den ble statsreligion på 300-tallet - mens muslimene har brukt sverdet og halshugging av alle motstandere siden 700-tallet.
Stålsett har ingen kritikk mot islam - det er IS som er «en av de mest dramatiske religionskonflikter vi har sett.» Her stikkes under stol at generasjon etter generasjon innen menneskeheten gjennom århundrer er blitt påtvunget «dramatiske religionskonflikter». Her nevnes ikke at IS-militsen (Muhammeds hær) har et «edelt formål» nemlig å praktisere «det opprinnelige sanne og ekte islam».
For riktig å henlede oppmerksomheten vekk fra det islamske barbariet, fremhever Stålsett at man må ikke glemme at det finnes ekstremisme både innen hinduismen, buddhismen og kristendommen - noe som særlig gjør seg gjeldende i Sør-Sudan. Det er sant - også her avdekkes at religionene står for terror og krig, men det blir ubetydeligheter i forhold til det faktum at islam kriger mot hele den vestlige sivilisasjon.
Intervjueren stiller biskopen følgende betimelige spørsmål: «Virkelig fart på freden blir det vel ikke før all religion avskaffes?» Det biskopelige svaret lyder: «Det er en fullstendig illusorisk tankegang».
Det har biskop Stålsett trolig rett i, og grunnen er at politikerne også i vår tid blander religionene inn i den sekulære politiske hverdag. Får vi en ny 200-årig opplysningsperiode er det ikke sikkert at politikerne på samme måte som i vår tid lar religionsutøverne herje fritt i det offentlige rom med sine konflikter og kriger.
Arne Tumyr