Volden i Osloskolen er formidabel. Og det er ingen grunn til å tro at det er bedre i de øvrige enklaver av Norge som er under tilsvarende innflytelse av De Uintegrerbare. I 2016 var det 1940 voldsepisoder – en dobling fra året før. Fraværet av adekvate mottiltak medførte at det i 2017 ble rapportert 3070 volds- og trusselepisoder. Gitt at det er om lag 200 arbeidsdager i et skoleår, gir dette 15 episoder hver eneste dag, i Oslo. I tillegg til mørketall. Se for deg en vanlig dag på gata i Oslo om noen år, når disse rabiate barbarene er blitt voksne.
Blant skolene som har fått omtale er adgangskontrollen på Bjørnholt, og den kronisk ulevelige situasjonen på Stovner.
En lærer med over 40 års yrkeserfaring sier det slik: «For ti år siden ville jeg ikke anbefalt mine venner å bli lærer. Nå vil jeg ikke anbefale mine uvenner å bli lærer».
Som et bilde på forvitringen av samfunnet ser vi at det mangeårige kaoset i klasserommet nå har eskalert hinsides det akseptable. Lærere og deres støttespillere demonstrerte derfor foran Stortinget 25.5.2018 for lærernes ytringsfrihet.
Det ble fremført innholdsløse taler av lederne for utdanningsforbundet, skolenes landsforbund og norsk lektorlag. Alle tre benyttet anledningen til å ikke ta opp problemene i skolen. Kaoset. Volden. Representanten for Norsk Redaktørforening leverte en gnistrende god appell, som med et normalt publikum ville fått tilhørerne til å forstå konseptet ytringsfrihet. Lærere vi snakket med etterpå ga ikke inntrykk av at kunnskapen hadde blitt absorbert av sosialisthjernene deres. Sic transit gloria mundi.
- Anna Bråten hadde medbragt plakat for å minne lærerne på egne unnlatelsessynder dengang Max Hermansen ble ofret på krenkelseshysteriets alter. Det ble ikke tatt vel i mot. Utallige sure lærertryner ble eksponert for plakatens budskap. Ei sur lærerhægge kunne fortelle at Max fikk som fortjent, fordi han trakasserte elevene. Er det ikke sånn nå, at elevene trakasserer lærerne? Spurte Anna. Jo, svarte hægga. I rest my case.
En mannlig lærer som hadde jobbet med Max, sa at problemet med Max var retorikken hans. Altså ikke innholdet i det han sa, men måten han sa det på, var problemet. – Og slike folk betror vi våre barns opplæring til. Fyren har åpenbart ikke begrep om hva konseptet ytringsfrihet går ut på. Ideologiske skylapper. En farlig mann. Tenk hvor mange barnesinn denne lærerslasken har ødelagt med retorikksludderet sitt. Isaac Asimov sa at vold er den inkompetentes siste tilflukt. De ikkevoldelige inkompetente derimot, fremsetter slike retorikkanførsler.
Det er uforståelig at arrangørene valgte å sette fokus kun på ytringsfriheten. Burde de ikke slått i bordet og krevd sikre arbeidsvilkår og trygge forsvarlige læringsvilkår for elevene? Hadde lærerorganisasjonene hatt anstendighet og ryggrad til å konfrontere problemene da Max Hermansen ble kastet under bussen, ville mange av dem vært spart for mye ubehag, og de ville sluppet å holde appell i dag. Men de tiet da det gjaldt.
Det jeg savnet under dagens markering var erkjennelsen av at det lærerne opplever som begrenset ytringsfrihet i realiteten også har vært en selvpålagt sensur av kortsiktige bekvemmelighetshensyn. Man ser og kjenner islamproblemet på kroppen, men unnlater å adressere det. Enten fordi læreren selv er ideologisk forblindet, eller fordi vedkommende ikke ønsker ubehageligheter på jobben.
I stedet for problemløsning, velger lærerne å påberope seg rettigheter de allerede har. Lærerne har ytringsfrihet. De har rett i at krenkelsesparagrafen må vekk, men den er ny. Lærerkorpsets taushet og unnfallenhet har pågått i svært mange år før krenkelsesparagrafen kom. Å fremstille krenkelsesparagrafen som det eneste problemet er hyklersk, feigt og patetisk. Det vitner om fravær av ytringsmot. Lærere og rektorer har oppført seg som kyllinger. De våger fremdeles ikke å diskutere problemene.
Realiteten er at de lærerne som faktisk har fulgt spillereglene og varslet tjenestevei om islamproblemet i sine klasser, opplever at rektor putter varselet i sylinderarkivet. Varsler når ikke oppover i systemet. Varsler når ikke frem til Arbeidstilsynet. Lovbruddene er legio, og et stort antall rektorer burde vært sparket og/eller straffeforfulgt. Ikke dermed sagt at vi ikke erkjenner at større krapyler befinner seg høyere opp i hierarkiet. Gitt det faktum at vi har en dhimmi-statsminister og en knehøne til utdanningsminister er det heller ingen grunn til å regne med bistand fra politisk hold, for de lærerne som nå er lei av å være blant de første ofrene for Det Nye Norge.
Lærernes største fiende er ikke de hitreiste barbarene i klasserommet. Det er Storting og regjering, som har ansvaret for fryktregimet og krenkelsesparagrafen. I sharia er krenkelse definert slik: «Slander (ghiba) means to mention anything concerning a person that he would dislike». Vi skal ikke ha sharia i Norge!
Sannhet er irrelevant i De Uintegrerbares tankeunivers. Den nye shariakompatible krenkeparagrafen som nylig ble vedtatt er et tydelig uttrykk for den folkefiendtlige sinnstilstand som råder blant flertallet av våre folkevalgte. Å overlate til den «krenkede» å avgjøre om han er krenket, når vedkommende tilhører en gruppe som over hele verden gjør hevd på å være kronisk krenket, fremstår som en idiotstrek av episke dimensjoner. Ernas stadig gjentagende bevisstløse og samfunnsskadelige omgang med onde krefter i samfunnet er ingen unnskyldning for at kunnskapsministeren lar en sosialist designe et lovforslag som ville gått gjennom ved akklamasjon i Saudi Arabia.
Vi får de politikere og dermed også de lover vi fortjener. Om man begår svik via stemmeseddel, får det konsekvenser. Det er krenkeparagrafen ett eksempel på. Og det vil bli verre, med Erna ved roret.
Krenkeparagrafen er ny, og utvilsomt til skade for land og folk. Men taushets- og fryktkulturen blant lærerne er mye eldre. Hadde lærerne gått frimodig ut tidligere, ville vi aldri hatt et forkvaklet og omvendt virkelighetsbilde av tilstanden i skolen, som ga destruktive politikere grunnlag for å utarbeide de nye krenkereglene. Her har lærerstandens passivitet kommet tilbake og biter dem i rompa.
Som ektefødte produkter av den kulturmarxistiske samfunnsødeleggende ideologien som har forurenset akademia siden 1968-generasjonen satte seg fore å ødelegge den vestlige sivilisasjon, har majoriteten av lærerstanden siden den gang hatt en iboende vegring for å stå opp mot de negative effektene av multikulturen. Å peke på konkrete bevis for at utopien er nettopp det – ugjennomførbart drømmeri – krever selvransakelse og erkjennelse av at man har begått fatale feilvurderinger. Slikt sitter langt inne for oss alle. Dette er en av årsakene til at elendigheten har kunnet pågå så lenge.
Frihet er ikke for redde mennesker, sa moren til Theo van Gogh under hans bisettelse. Han var uredd, og måtte betale for det. Barbarenes islamske adferd har utvilsomt avstedkommet selvpålagte bindinger hos mang en vestlig borger, som foretrekker liv og helse fremfor rak ryggrad. Spørsmålet vi må stille oss er om vi har rett til å ta slike egoistiske kortsiktige valg. Lærerne har i realiteten matet islamkrokodillen alt for lenge, i håp om at den skulle spise dem sist. Nå står lærerne selv på menyen.
Muslimen Idi Amin sa at han kunne garantere ytringsfrihet, men han kunne ikke garantere frihet etter ytringen. Han moret seg med å kaste frimodige ytrere til krokodillene. Den frie ytring har ingen plass i et islamsk samfunn. Osloskolene har lenge vært islamske samfunn. Islam gjør effektivt kål på vestlige frihetsverdier, herunder ytringsfriheten. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan opplyste mennesker i Vesten har kunnet se i gulvet når de i stedet burde ropt varsku om islamsk herrefolkadferd.
Historien om islams utbredelse viser at muslimenes barbari ikke har begrenset seg til invasjonsfasen, men at ikkemuslimene utsettes for forfølgelse, fornedrelse, vold og drap også i okkupasjonsfasen. Våre akademikere må forutsettes å ha historiekunnskapene i orden. De vet eller burde vite at islamdyret ikke kan temmes med dialog, godsnakk og unnfallenhet. Muslimer anser den rådende kommunikasjonsform i skolen som tegn på svakhet. Og det har muslimene helt rett i. Islam ekspanderte ikke til 56 land ved dialog-te og kumbayaparty i hagen. Den primære problemløsningsmetodikk i islam, er vold. Om det ikke fungerer; Mer vold. Muslimene ler av oss, fordi lærere og andre offentlige ansatte som muslimene møter i sin ferd gjennom velferdsdryssamfunnet, i alt for liten grad stiller krav. Dette er i hovedsak politikernes skyld, men vi har alle et ansvar for å bidra. Og det er den offentlig ansatte i første linje som først faller, når islams krig mot menneskeheten eskalerer slik vi nå ser i Osloskolen.
Da man i norsk skolevesen fikk ansvar for å ta hånd om fruktene av politikernes uansvarlige islamimport, burde man ha stilt samme krav til de hitreiste Uintegrerbare, som til de øvrige elever. Men dette var i strid med landsmorderens direktiver i Stm 74/1979-80. De Uintegrerbare skulle oppmuntres til å bevare sin tilbakestående ukultur. Ikke rart det gikk som det gikk. Nå betaler lærerne prisen. Om vi ikke foretar oss noe, vil vi alle måtte betale for galskapen med vår frihet eller våre liv.
Lærerne er i nåtid i ferd med å oppdage at ryggen er blitt krum, men uten at unnfallenheten har medført bedring i De Uintegrerbares adferd. Man lærer på den harde måten, at den svenske demokratiminister Jens Orback i 2004 tok feil da han ba svenskene være snille mot muslimene, så ville nok muslimene bli snille mot svenskene, når landet ble ferdigokkupert av muslimene. Islam fungerer ikke slik.
Vestlige politikere er kujoner som gir bort kontinentet til uintegrerbare barbarer med klare erobrerhensikter. Herrefolksadferden vi observerer hos de hitreiste okkupanter – enten de er første, andre eller tredjegenerasjons okkupant – er basert på det enkle faktum at Allah befaler dem å invadere og okkupere våre land. De Uintegrerbare har rett og plikt til å oppføre seg islamsk. Steinkasting, bilbranner, plyndring, vold, voldtekter osv, er bare små krusninger, en liten oppvarming. Et varsel om det som skal komme når Allahs barbarer tar over styre og stell her.
Dessverre er det ikke bare politikerne som er kujoner. I alle offentlige etater sitter det folk som på forskjellig vis har lagt til rette for den islamske invasjonen gjennom 40 år. Noen har gjort dette fordi de er svikere. Andre har gjort det bare fordi de er feige. De ønsker ikke å oppleve belastningen ved å opponere mot sin egen styrte undergang.
Uansett om det er feilslått politisk overbevisning eller feighet som ligger bak den enkelte lærers vegring mot å rope opp om de uønskede tilstandene vedkommende observerer, så må samfunnet nå kreve av dem at de gjør sin plikt. Vi har varslerregelverk. Vi har alternativmedier. Vi har en offentlighet som i voksende grad erkjenner eksistensen av islamproblemet, hvilket gjør det stadig enklere å stå frem med sannheten. Det finnes i dag ingen god unnskyldning for å ikke dele sin kunnskap om samfunnsskadelig aktivitet i skolen eller andre samfunnsinstitusjoner. «Gjør din plikt, krev din rett» har fått et helt nytt og spennende meningsinnhold i Det Nye Norge.